Stavangerutvalget«Polytrader» sjøsatt

Elektrikerstreiker

person Av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Den første aksjonen blant arbeiderne på Statfjord hadde sin bakgrunn i arbeidstid og turnusordningen. 38 norske elektrikere truet med å aksjonere for en bedre turnusordning og nektet å reise ut til arbeidet på Statfjord A.
— To elektrikere sjekker et styringsskap for livbåt nr.4 på Statfjord A. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Brownaker, som hadde leid dem inn for å utføre elektrikerarbeidet på plattformen, hadde innført ny turnus hvor de skulle gå 14 dager på og 14 dager av, mot den gamle åtte dager på og åtte dager av. Den 30. desember 1977 hadde Brownaker sendt inn en søknad til Oljedirektoratet om gjennomføring av fjorten dagers turnusen, men denne søknaden var ennå ikke behandlet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 13. januar 1978. Statfjord-elektrikere vil ha 8-dagers turnus.

Arbeidsmiljøloven fra 1977 hadde definert reglene for arbeidstid. Her sto det at det normale var åtte dagers turnus, men enkelte firma kunne søke om opp til 16 dagers ordning og i helt spesielle tilfeller helt opp til 32 dager.

Elektrikerne i Elcon-gruppen[REMOVE]Fotnote: ASEA, Siemens, Stord Elektro, Sønnico og NEBB var partnerne i Elcon. reagerte sterkt på den nye turnusordningen. «Den fysiske og psykiske belastningen for elektrikerne består i at de på toppen av harde arbeidsdager må bo på firemannsrom, ofte sammen med plattformarbeidere fra USA eller Spania», uttalte Helge Hammerseth, klubbtillitsmann ved ASEA til NTB. De reagerte også på tendenser til at de ble pålagt nattarbeid, uten at det var diskutert med tillitsmannsapparatet. Elektrikerne som allerede var på plattformen nektet, på oppfordring fra fagforeningen, å utføre nattarbeid.[REMOVE]Fotnote: Haugesunds avis. 13. januar 1978. 40 elektrikere blir hjemme, arbeidsordningen uholdbar.

Streiketrusselen ga seier og etter tautrekking mellom partene ble turnusordningen med åtte dager på og åtte dager fri gjeninnført.[REMOVE]Fotnote: Ny Tid. 19. januar 1978. Streiketrussel ga seier.

Den 13. mai 1978 reagerte elektrikerne på Statfjord A igjen. I tolv timer, fra midnatt klokken tolv om formiddagen la 160 elektrikere ned arbeidet i demonstrasjon mot en avtale som var inngått mellom Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund og Elektroinstallatørenes landsforbund om betaling ved shuttletrafikk. Dette var en spontan aksjon på arbeidsplassen, og arbeiderne gikk mot det etablerte tillitsmannsapparatet og sine egne fagforeninger.

Elektrikerne krevde overtidsbetaling for tiden brukt på shuttling mellom arbeidssted og boligsted mens de var offshore. Resultatet av forhandlingene mellom fagforeningen og arbeidsgiverforeningen viste at første timen av shuttletiden skulle elektrikerne få full overtidsbetaling, og tiden etter skulle de få vente- og overtidsbetaling, noe som innebar 40 prosent mindre i timen. Dette kunne ikke elektrikerne på Statfjord A godta. De mente arbeidsmiljøloven fra 1977 klart sa at shuttletid skulle regnes som arbeidstid, og henviste til at andre grupper på plattformen fikk betalt shuttletiden som overtid. Det kunne ta opp til seks timer per dag å komme seg til og fra arbeidsstedet til boligplattformen med helikopter. Shutling bruktes bare i tilfeller hvor været var så dårlig at broene mellom Statfjord A og flotellene var tatt inn. Dette reduserte hviletiden fra tolv til seks timer og innebar en sikkerhetsrisiko.[REMOVE]

Fotnote: Bergens Tidende, 16. mai 1978. Elektriker-streik på Statfjord A.

Stavangerutvalget«Polytrader» sjøsatt
Publisert 22. november 2019   •   Oppdatert 21. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av A-dekket

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde i august 1974 fått i oppdrag av Mobil å bygge og utruste dekket til Statfjord A. Akergruppen hadde hatt lignende oppdrag tidligere; Vindholmen Verft ved Arendal hadde bygget dekket til Beryl A og på Aker Verdal holdt de på med et tilsvarende dekk for Shell/Esso til Brent B-plattformen.
— Dekket til Statfjord A under bygging i tørrdokken til Aker Stord. To gamle skrog med navn Tom og Tina ble benyttet som "fundamenter" til dette arbeidet. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I henhold til en intensjonsavtale mellom Mobil og Akergruppen skulle dekksrammen til Statfjord A bygges ved Aker Verdal, mens utrustningen av dekket skulle utføres av Aker Offshore Contractors, som også hadde kontrakt på utrusningen av skaftene. Da det viste seg at dekket ble både større og tyngre enn først avtalt, fikk Verdal kapasitetsproblemer.[REMOVE]Fotnote: Haga, T. (1993). «Stordabuen går offshore» : Arbeid og faglig politikk ved A/S Stord verft 1970-83 (Vol. 1993-4, AHS (trykt utg.)). Bergen: Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen: 260. Stord Verft, som til da bare hadde bygget skip, først og fremst oljetankere, ble rammet da tankskipmarkedet kollapset som følge av oljekrisen. En ordre på elleve supertankere ble kansellert, og verftet manglet oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 161. og Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

I februar 1975 sendte derfor Akergruppen et framlegg til Mobil om å få flytte oppdraget om bygging av dekket til Statfjord A fra Verdal til Stord. Mobil aksepterte forslaget og dermed fikk Stord Verft sitt første offshoreoppdrag. Kontrakten ble underskrevet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. På Stord fikk de imidlertid tidlig erfare at det var vesentlig forskjell på å bygge plattformer enn skip. For mens skipsbygging var en form for masseproduksjon, var plattformbygging skreddersøm.

Større enn tenkt

Bygging av A-dekket,
Dekket til Statfjord A begynner å ta form. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Stord verft kunne i tillegg til den opprinnelige kontrakten påta seg et større arbeidsomfang. Plattformdekket var i utgangspunktet tenkt å være et enkelt dekk hvor utstyr ble satt på i moduler, nesten som et stort legosett. Siden Stord hadde ledig kapasitet gikk Akergruppen inn i forhandlinger med Mobil om en ny integrert konstruksjon hvor en del av modulene ikke skulle settes inn som i et modulsystem som vanlig, men i stedet skulle bærekonstruksjonene til modulene være en del av det integrerte dekket, og utstyrskomponentene skulle deretter monteres inn.

Parallelt med kontraktsforhandlingene mellom Aker og Mobil, ble det boret flere letebrønner på Statfjordfeltet, som avslørte at feltet var større enn først antatt. På bakgrunn av denne kunnskapen, ble det bestemt at produksjonskapasiteten på plattformen skulle økes fra 150.000 fat til 300.000 fat olje per døgn. For å kunne prosessere så store mengder olje, måtte anlegget økes fra en til to parallelle produksjonslinjer på plattformen. Statfjord A sitt prosessanlegg ble dermed dobbelt så stort og dobbel så tungt som først antatt. Og når vekten på prosessutstyret økte, måtte dekket forsterkes for å tåle vekten.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 141.

Et delvis integrert dekk ville bli vesentlig mer komplisert, men i analysen som ble overrakt Mobil 6. februar 1975 begrunnet Aker konstruksjonsendringene med at det ville gi en lavere stålvekt. Mobil aksepterte endringene i dekkonstruksjonen og en ny kontrakt ble undertegnet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. For Aker Stord betydde dette en kjærkommen utvidelse av arbeidsomfanget. Flere av modulene skulle opprinnelig bygges på andre verft og verksteder både i Norge og utlandet, som slet med ettervirkningene etter oljekrisen. Ved at Aker Stord skulle bygge modulene integrert i dekket, mistet disse verftene oppdrag de sårt trengte.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 183.  Moduler ble bygget hos: Kværner/Sterkoder i Kristiansund og Egersund (M1A, M1B, M2, M10, M13, M16, UM8, UM9 og Toolroom), Nordland Offshore A/S i Sandnessjøen (UM9B og telekommunikasjonsmodul), Bodø Mekaniske Verksted (UM2, M10 topp), Wilson Walton, Middlesbrough (M3, M5, M9), Curtis Wright /R:S:V: i Rotterdam (M4A, M4B, UM5, UM6). I tillegg ferdigstilte Leirvik Sveis M9.

Sett i ettertid hadde den lokale ledelsen på Stord et urealistisk forhold til overgangen fra bygging av skip til plattformer. Et plattformdekk til det som da var verdens største plattform, var mye mer komplekst og det ble stilt nye krav særlig til sveising. Mengden ingeniørarbeid var kraftig undervurdert og detaljprosjekteringen ble det første som skar seg. Mens verftet tidligere var vant til å bruke eget tegnekontor, fikk de nå detaljerte tegninger tilsendt fra Matthew Hall Engineering (MHE) i London, som hadde kontrakt på den tekniske prosjekteringen av utrustning og prosessutstyr.

Prosjekteringsoppgavene ble for omfattende

Matthew Hall Engineering hadde vunnet kontrakten på konseptutforming, teknisk prosjektering, ledelse vedrørende prosessutstyr og moduler – inklusive innkjøp – inngåelse av kontrakter for fabrikasjon og byggeplasskontroll, en såkalt EMC-kontrakt (Engineering Management Contractor). (Les mer i «Byggekontraktene».) Kontrakten hadde vært ute på anbud, men på grunn av stramt marked, fikk Mobil bare inn to anbud. Mobil var fra starten bekymret for Matthew Hall sin manglende erfaring fra lignende prosjekter, men hadde ikke annet valg enn å gi dem kontakten hvis tidsplanen skulle holdes.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]:: 168.

Statfjord A-dekket i tørrdokken

Det viste seg raskt at prosjekteringsarbeidet ikke holdt god nok standard og at det ville bli forsinket. MHE hadde estimert med 400 000 timer til arbeidet og at nitti prosent av prosjekteringen skulle være ferdig utført ved utgangen av 1975. Men selskapet fikk problemer. I tillegg til manglende erfaring med denne typen prosjekter, hadde selskapet ikke nok egne ansatte og til tider var opptil åtti prosent innleid personell. Da beslutningen kom om å endre konseptet til et delvis integrert dekk, hadde det Londonbaserte selskapet allerede vært engasjert i ni måneder med planleggingen av prosessutstyret. Med et helt nytt konsept måtte selskapet begynne på nytt igjen, og mange arbeidstimer var bortkastet.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 169.

I januar 1976 var kun femti til seksti prosent av prosjekteringen fullført, og antall arbeidstimer var fire ganger det estimerte. Mobil bestemte seg for å løse MHE fra kontrakten og inn kom et amerikansk engineeringselskap – Brown & Root, som gradvis skulle avløste MHE. Mobil anså selskapet som det best kvalifiserte til jobben og Brown & Root fikk kontrakten uten konkurranse. I oktober 1975 hadde Brown & Root også overtatt kontrakt på planlegging, ledelse og utførelse av oppkoblingsarbeidene offshore fra Matthew Hall. I tillegg hadde Brown & Root allerede kontrakt på teknisk prosjektering og ledelse av arbeidet med lastebøyen, flammebommen og rørledningene.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 156. Selskapet satt nå på alle de tre store kontraktene for ferdigstilling av Statfjord A.

Vekten på dekket øker

Bygging av A-dekket,
Stord verft anga endringsarbeidene som følge av vektproblemene til 150.000 timer, noe som tilsvarte om lag 75 millioner kroner inklusive materialer. En annen konsekvens av forsterkningsarbeidet, var svikt i leveranse av materialer. Mengde stål som var bestilt var basert på de første estimatene, og var derfor for lite. Med et stramt marked var leveringstiden lang. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Det elementet som skapte de største problemene for planlegging og bygging av Statfjord A var en kraftig underestimering av vekt. Vekt på en plattform kan måles på to måter; våtvekt og tørrvekt. Våtvekten måles ved driftstilstand når de ulike delene av prosessutstyret er fylt med væske. Understellet og dekket er beregnet for å bære en viss vekt og våtvekten av dekk og utstyr må ikke overskride denne verdien. Tørrvekt er vekten av dekk og utstyr alene. Plattformen taues ut helt eller delvis utrustet, og tørrvekten av dekket og utstyret om bord må ikke overskride uttauingsvekten.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, A., & Norges tekniske høgskole Institutt for verkstedteknikk. (1981). Prosjektstyring. Trondheim: Tapir: 131.

MHE hadde ikke et tilfredsstillende system for vektkontroll, verken for våt- eller tørrvekt. For å konstruere dekket var det nødvendig med mest mulig nøyaktige vektestimater på både dekket og produksjonsutstyret allerede tidlig i 1975. Men vektestimatene MHE satte opp for våtvekten var for lave. Det oppsto uenighet mellom Matthew Hall på den ene siden og Stord Verft og Akergruppen på den andre om bæreevnen dekket måtte ha. Matthew Hall sitt estimat var på 34 500 tonn, mens det ifølge kontrakten med Stord verft skulle kunne bære 41 550 tonn. Den samlede vekten endte til slutt på 49.500 tonn. For at dekket skulle kunne bære de ekstra 8000 tonnene, måtte omfangsrike konstruksjonsarbeider til. Det førte igjen til store forsinkelser og vesentlig dyrere byggearbeider.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 164.

I byggeprosessen ble konsulentene hos Matthew Hall liggende etter med tegningsarbeidet. I et forsøk på å øke framdriften på den tekniske prosjekteringen, sendte Matthew Hall ut tegninger som var ufullstendige, med den konsekvens at antall revisjoner av tegninger og endring av byggearbeider økte. Når tegninger ble endret, måtte konstruksjoner som var bygget opp, rives ned, for så å starte forfra igjen.

Begrensning i uttauingsvekt

Uttauingsvekten, eller tørrvekten, skapte også problemer. Condeepens bæreevne la begrensninger på hvor mye utstyr som kunne monteres på dekket før den ble tauet ut på feltet. Det viste seg at den maksimale uttauingsvekten var vesentlig lavere enn vekten på utstyret som skulle monteres. Moduler som var montert, måtte dermed tas av, for så å bli montert når plattformen var satt ned på Statfjordfeltet. Denne byggingen og nedrivningen, sammen med riving og gjenoppbygging som følge av nye tegninger, virket demotiverende på arbeiderne på verftet.

Sveising er ikke bare sveising

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Sveisere var den største arbeidsgruppen på bygg-ingen av Statfjorddekket. De merket snart at sveising på oljeinstallasjoner og tankbåter var to forskjellige ting. Oljeinstallasjoner krevde andre materialtyper og tykkelser på materialer enn det som var brukt på tankbåter, og den nye typen stål krevde en annen sveisemetode enn skipsstålet. I tillegg måtte kvaliteten på arbeidet forbedres og uføres med større nøyaktighet. Mobil krevde sertifisering for alle sveisere etter bestemte standarder – i stedet for den tidligere Veritasgod-kjenningen, ble den amerikanske ASME-standarden innført. Det var en standard med seks nivå, fra 1G som var det laveste, til 6G som det høyeste. For å få 6G i sertifikatet kreves det at sveiseren var i stand til å sveise rundt et rør i 45 graders helling og kunne sveise «gjennom», det vil si å sveise slik at fugen ble fylt opp.

Mange gamle skipssveisere klarte ikke å bestå prøvene for de nye sertifikatene, og verftet fikk etter hvert problemer med å få tak i nok kvalifiserte fagfolk. Siden arbeidet allerede var forsinket, ønsket ledelsen å få inn utenlandske sveisere, men det måtte først avklares med fagbevegelsen. Som en hjelp ble det hentet inn sveisere fra andre Aker-bedrifter. På grunn av mangelen på sveisere hang prefabrikkeringen etter, og forsinkelser der førte til forsinkelser i sammensettingen av dekket. Sveisearbeidet ble nøye røntgenkontrollert. Det kom krav om at alle sveisesømmer måtte merkes med nummer, slik at eventuelle feil kunne føres direkte tilbake til den som hadde utført arbeidet. Etter som arbeidet gikk framover, ble det klart at flere sveisesømmer måtte tas opp. Viste kontrollen mer enn fem prosent feil på sømmen, ble den underkjent og fikk en arbeider for mange merknader, måtte han sertifisere seg på nytt.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 170. I mars 1976 var byggingen langt etter planen.

Rørlegging

Også rørleggernes arbeid endret seg ved overgangen fra skip til plattform. Det var vesentlig mer rørarbeid på et plattformdekk enn på skip, og rørarbeidet var mer ensformig. Rørene ble prefabrikkert og mye av det arbeidet montørene tidligere hadde gjort, kom ferdig fra rørleggerverkstedet. Fra lageret ble de prefabrikkerte rørene fraktet om bord ved hjelp av kran. Mens det fortsatt ble bygget skip, var det verftets ingeniører som utformet detaljtegningene, men den enkelte formann eller arbeider kunne endre utformingen hvis han fant det hensiktsmessig. Det var det slutt på nå.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 169. Nå fikk de tegninger fra London, som måtte følges til minste detalj, og alle endringer måtte rapporteres. Friheten og bredden i arbeidet ble mindre.[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Arbeidsforholdene i verftshallene var heller ikke bra. Det verste var varmen. Plattformstålet måtte forvarmes til 150 grader før det kunne sveises. Selv om det ble blåst inn frisk luft i sveiseområdene for å fortynne gassene, var det ingen effektiv ventilasjon. Det var røyk og støv over alt og som en konsekvens av økt bruk av vinkelsliper og kullstiftbrenning steg støynivået. Arbeiderne på Stord Verft merket overgangen til offshoreindustrien på kroppen. Arbeidet hadde blitt mindre selvstendig, leveringstidene kortere og de fysiske arbeidsforholdene dårligere. De mange endringsarbeidene innvirket ugunstig på arbeidsmoralen og produktiviteten gikk ned.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 172.

For å bøte på ineffektiviteten, ble arbeidsstyrken trappet opp til 950 mann mellom juni og desember 1976, men det førte ikke til mer utført arbeid.

Det var spesielt og utfordrende å designe utstyr som skulle vare «evig» og som aldri noen skulle se eller skulle få tilgang til igjen. I 1975 fantes det ikke designkoder for offshore petroleumsprosjekter. Einar M. Jensen, som var mechanical engineer i AOC, arbeidet med alt roterende utstyr. Han og hans team brukte designkoder utviklet av Mobil for bruk på landanlegg og Det Norske Veritas sine koder for bruk på skip. Ingen hadde designet en så stor og komplisert plattform som Statfjord A før, med rør på kryss og tvers.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Eilef Lynghaug, Einar M. Jensen og Jan-Henry Larsen, tidligere plattformsjefer på Statfjordfeltet, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.18. september 2008. I starten ble det igangsatt et arbeid for å merke alle rørene. Men etterpå ble rørene isolert og merkingen ble skjult. Arbeidet var bortkastet.

Utsettelse

Bygging av A-dekket,
Statfjord A-dekket ved Stord Verft. Foto; Aker/Norsk Oljemuseum

Mobil skjønte etter hvert alvoret i situasjonen og innså at uttauingen av plattformen måtte utsettes med et år og ikke være på feltet før sommeren 1977. I uttalelser til media ble det lagt vekt på at mer av arbeidet på plattformen kunne utføres innaskjærs og ikke på feltet, noe som ville vært mer kostbart og mer tidkrevende. I en pressemelding som ble sendt ut het det blant annet: «Jo mer utstyr som kan monteres på plattformen mens den ligger ved land – etter planen ved Stord – jo bedre. På den måten vil man utnytte tiden under land og slipper vanskelig og kostbart arbeid på feltet i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1976). 13. mai. Størst mulig last en fordel. På grunn av maksvekten ved slep lot ikke dette seg gjennomføre fullt ut.

Tross problemene ble dekksrammen etter hvert ferdig. Arbeidet med dekket hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 ble dokkporten åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden. Betongundertellet var samtidig på vei fra Stavanger til Stord. Dekksrammen var bygget oppe på to utrangerte tankbåter – Tom og Tina. Da dekket skulle settes på understellet, ble betongunderstellet senket og Tom og Tina ble manøvrert mellom skaftene på betongdelen. Understellet ble så hevet ved å pumpe ballastvann fra lagercellene, og dekket ble sakte løftet på.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. Nr 11-1980, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 45. Sammenkoblingen skjedde 8. august 1976. Deretter fortsatte arbeidet ute på fjorden i Digernessundet.

Lekkasjer

Problemene var imidlertid ikke over. I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen, og oppsto som en følge av for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Einar Jensen opplevde episoden:

«Det var en fredagskveld tror jeg, og vi var på vei hjem til Stavanger. Da hurtigbåten la til kai i Stavanger sto prosjekt-sjefen der og vinket oss ut til side. Så bar det rett til Sola og inn i et fly som var reservert. Statfjord A krenget. Plattformen tok inn vann i cellene. Vi var 4-5 mann som holdt på med dette her. Det var ikke stor dramatikk rundt det, men vi tok inn en del vann og vi visste ikke hvor det kom ifra.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Det viste seg å være to sprekker på 20 cm hver i betongen mellom en stjernecelle og en celle. Plattformen tok inn 15 000 liter vann i timen eller 20 bøtter i minuttet.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Det var aldri fare for at plattformen skulle tippe rundt eller synke. Pumpene på plattformen hadde en kapasitet på en million liter i timen og hadde ingen problem med å kontrollere vannet. Uten pumper ville plattformen ha sunket 60 til 70 cm i døgnet på grunn av den ekstra vekten vannet tilførte. Folk fra AOC og NC brukte helgen på å kartlegge hva som hadde skjedd. Da sprekkene var lokalisert, fikk NC som ansvarlig for betongsstrukturen sprøytet inn epoxy, en spesiell og elastisk betong, inn i sprekkene. Det var en stor jobb å tette sprekkene, og uhellet førte til forsinkelser. Montering av moduler som hotellet og helikopterdekk måtte utsettes til skaden var utbedret.

To måneder senere krenget Statfjord A igjen mens den lå i Digernessundet. Under en testing av nødstengingsprosedyrene for ballastsystemet holdt det på å gå galt. Boligkvarteret var kommet på plass lengst ute på den ene siden av plattformen. For å kompensere for vekten ble det benyttet forskjellig nivå på ballastvannet i de forskjellige cellene. En servicemann fra fabrikken i Sverige som hadde levert utstyret gikk igjennom prosedyren for testing av hydraulikken. Einar Jensen forteller hva som skjedde:

«Prosedyren gikk ut på å sette hver enkelt ventil i halvt åpen stilling, og så trykke på en rød knapp og ta tiden på hvor lang tid denne tok på å stenge. Det er 16 celler med ballastvann. Han testet først en ventil og så en til. Alt så ut til å fungere greit. Siste leddet i prosedyren var å sette alle ventilene i halv stilling og så trykke på den store knappen. I og med at vi hadde forskjellig vannivå begynte ting å skje, og plattformen begynte å legge seg over. Da gikk alarmene, og heldigvis fungerte den store knappen. Vi hadde en godt kvalifisert mann i kontrollrommet som trykket på knappen med en gang han så at plattformen begynte å legge seg over.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008. Prosedyren som ble fulgt ville vært korrekt for et system som ikke var satt i drift, men systemet var satt i drift, og siste ledd burde vært utelatt.

Krengingen var en alvorlig hendelse. Plattformen krenget med tre grader, noe som tilsvarer at plattformen sank med mellom åtte og ni meter på den ene kanten.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Ryggvik, H., & Meland, T. (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand: 158. Plattformen ble evakuert og ingen kom til skade. Det har i ettertid blitt fortalt at folk hoppet fra plattformen, men det kan Jensen avvise: «Folk hoppet ikke fra dekket, men det var montert en stillastrapp på hver side av dekket ned til en lekter på sjøen. Da plattformen krenget, ble trappen på den ene siden altfor kort, så når en kom ned til siste trinn var det fortsatt langt ned til sjøen. Det er mulig noen som kom ned den trappen, hoppet, uten at jeg kan bekrefte det.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Da Mobil bestemte at uttauingen av Statfjord A skulle utsettes ett år, ble det samtidig bestemt en ny dato – 3. mai 1977. Den datoen ble overholdt og 8. mai sto plattformen på bunnen på Statfjordfeltet. To dager senere startet arbeidet med å fylle pukk under plattformen, såkalt grouting. Så var det å ta fatt på det resterende arbeidet med å ferdigstille Statfjord A og klargjøre den for produksjon. Det var mye arbeid og mange utfordringer og problemer som skulle komme.

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brakkebyene

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
«Bare noen få timer etter at bystyret hadde sagt ja til planen om anleggsvirksomhet i vågen, lød de første hammerslag som markerer starten på byggingen av en ny anleggsby,» sto det å lese i Stavanger Aftenblad 7. august 1973.
— Brakker lagret på Cementen desember '78. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Byggestart for A-en, historie, forsidebilde,
Betongunderstellet til Statfjord A flyter i dokken med vann - midt i bildet. Spuntveggen som har holdt vannet ute av dokken under første del av bunnseksjonens støping, er i ferd med å fjernes for at plattformen kan slepes ut i Gandsfjorden for videre bygging av komplett understell og betongskaft. Plattformene som er under bygging ute i fjorden er Brent B (venstre) og Beryl A. Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S/Norsk Oljemuseum

Det var starten på en ny anleggsvirksomhet i Hinnavågen i utkanten av Stavanger. Mobil hadde bestilt en betongplattform av typen condeep som skulle produsere olje og gass på Berylfeltet på britisk sokkel. Mens Berylplattformen og etter hvert også Brent A var under bygging, ble også støpingen av Statfjord A og Brent D satt i gang i tørrdokken i Hinnavågen.

Under bygging av noe så stort som Statfjord A og tre andre plattformer, trengtes flere tusen mann utenfra for å kunne gjøre jobben. Både i Stavanger og på Stord, hvor bygging og utrustning av dekket til Statfjord A ble utført, kom nordmenn, svensker, finner og andre til anleggene for å gjøre midlertidige jobber. De var syttitallets rallarer. Med tusenvis av tilflyttere oppsto et spørsmål; hvor skulle alle gjestarbeiderne bo og hvordan kunne forholdene tilrettelegges for dem?

Vågen har blitt fylt ut flere ganger. Før arbeidet med Ekofisktanken startet, var den innerste delen av vågen allerede brukt som søppelfylling. Det var på dette område brakkene og lagerbyggene ble plassert. Videre utover ble vågen fylt med frigjort masse. Byggedokken i Jåttåvågen, som ble brukt for Ekofisktanken ses som småbåthavn til høyre for den nye dokken.

Rallarer i Stavanger

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Hinnavågen i Stavanger var på alle måter et anleggsområde i perioden 1973 til 1977. Ikke bare var fire store condeeper til bygging i vågen og ute på fjorden, men på land var det bygget opp en stor brakkeby for å kunne innlosjere de flere tusen gjestearbeiderne som kom til byen.

På Kjøtteinen på Stord, hvor Stord Verft holdt til, fant en det samme fenomenet. Både i Stavanger og på Stord arbeidet mange av brakkebeboerne på Statfjord, i tillegg til andre plattformer som lå i Gandsfjorden eller i Digernessundet utenfor Stord. Arbeiderne som ikke fikk plass i brakkene, ble stuet sammen på losjiskip som ble lagt til kai.

I den travleste tiden mellom 1974 og 1976 bodde det i gjennomsnitt 800 mann samtidig i de midlertidige boligene i Stavanger, men få hadde sitt arbeid der i mer enn seks måneder. I hele perioden bodde mellom 3000 og 4000 mann i brakkebyen og på losjiskipene. Brakkebyen var blitt dobbelt så stor som forutsatt da A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkte Stavanger kommune om å få leie Hinnavågen for å «bygge offshore – prosjekter til oljeindustrien».[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning. A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S, sammen med Furuholmen gikk sammen og startet Norwegian Contractors, som sto for støping av betongen til plattformen.

Selskapene hadde, sammen med Akergruppen, vunnet anbudet om å bygge og utruste verdens første produksjonsplattform i betong, Beryl A, og i 1973 leverte selskapene søknaden til Stavanger kommune om å få fylle ut Hinnavågen for å plassere tørrdokk, og bruke sletten bak til lagerbygg og brakkeby.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Kommune, Formannskapssal 1975 A, 7.9. 1972.  Allerede i 1972 hadde A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkt kommunen om å få leie «områdene med tilgrensende sjøbunn ved Dusavika eller Hinnavågen, Stavanger, og dessuten ankerfeste ved Hillevåg for bygging av offshore-prosjekter til oljeindustrien». Formannskapssak 1975 A, 7.9. 1972.  Men NC fikk ikke kontrakter og saken ble utsatt.

Den gangen så de for seg at det ville bli behov for maksimalt 200 sengeplasser.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 65.

brakkebyene,
Kontorbrakker. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Dette antallet viste seg å være kraftig undervurdert. Våren 1975 nådde leiren toppunktet med omkring 2000 mann midlertidig innkvartert i brakkebyen og på tre losjiskip som lå ved Hetlandskaien. Våren 1976 var det plass til 950 mann, fordelt på 60 dobbeltrom, kalt kombirigger og resten enkeltrom. I tillegg var alt av campinghytter, pensjonater og leiligheter belagt av tilreisende som skulle jobbe på anlegget. Brakkebyen ble bygget på markene og den gamle søppelfyllingen ovenfor tørrdokken i Hinnavågen og besto av rekker med brakker spredd rundt lagerbygg og kontorbrakker.

Ekofisktanken ble støpt i Jåttavågen, tett inntil Hinnavågen få år tidligere, også den av A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S. Deler av området var dermed allerede bearbeidet, men etter at tanken var ferdig ble mesteparten av anlegget omgjort til friareal og byggedokken til småbåthavn. For å kunne sette i gang med nye byggeprosjekter måtte hele området igjen bygges om.

Misnøye blant beboerne

brakkebyene,
Faksimile fra Stavanger Aftenblad 29. januar 1972

I Stavanger kommunestyres behandling av søknaden ble det lagt vekt på muligheten til nye industriarbeidsplasser i Stavanger. Ikke alle var fornøyd med å gjøre Hinnavågen om til en gigantisk byggeplass. Beboerne på Hinna og Jåttå startet en aksjonskomité. De var ikke bare negative til planene, men ønsket at det ble tatt noen forhåndsregler. Det gjaldt kloakkforhold, Hinna badeplass (Vaulen) og arbeidstiden. Formannskapet imøtegikk deler av kravene.

Entreprenørene ble pålagt å sikre at alle kloakkproblemer i vågen var forsvunnet innen første bunnseksjon var ferdig til å flytes ut, altså innen et år. Hinna badeplass skulle opprettholdes og skjermes i størst mulig grad, noe som førte til at betongblandeverket måtte trekkes lengst mulig sørover.

Kommunen godtok også at arbeidet kun skulle skje mellom klokken seks på morgenen og elleve på kvelden, med unntak ved spesielt arbeid som glidestøping eller reparasjoner. Aksjonsgruppen ønsket også at saken skulle utsettes og at byggetiden skulle vare i maks to år. Disse to kravene gikk kommunen ikke med på. Entreprenørene fikk en kontrakt på fem og et halvt år og arbeidet kunne starte umiddelbart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 6. august 1973. Uklarhet om spuntveggen. og
Stavanger Aftenblad. 9. august 1973. Det blir Hinnavågen på visse betingelser.

I søknaden til Stavanger kommune om å bygge en brakkeby til 200 gjestearbeidere, var det ikke tatt høyde for at også Akergruppen, som skulle utruste betongunderstellet, ville trenge store mannskapsstyrker. Det var ikke bare Norwegian Contractors (NC) som hadde sine mannskaper losjert i brakkebyen. Aker Offshore Contractors (AOC) fikk etter hvert et stort behov for soveplasser, for egne og deres underleverandørers ansatte. De to hovedentreprenørene, NC og AOC var sammen om å administrere leiren, men hadde ansvar for egne ansatte. Det betydde i praksis at tilbudet var forskjellig ut fra hvem en arbeidet for.

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Den delen av leiren hvor NC-arbeiderne bodde, var delt inn i 50-mannsbrakker med enkeltrom hvor det var en seng, et skap, en skrivepult og to stoler. Mer var det ikke plass til. Bad og toalett var felles for 50 mann. Det var åtte håndvasker, tre dusjkabinett og tre toaletter som måtte deles. I tillegg var det to oppholdsrom, et i hver ende av brakkene hvor det var fjernsyn og lenestoler. På et av oppholdsrommene fikk de aviser. I kantinen for de NC-ansatte og deres underleverandører var maten gratis, bedriften betalte kosten.

Stålarbeiderne som arbeidet for Aker, måtte betale maten selv, men fikk i stedet diettpenger. I en undersøkelse Per Stangeland ved Rogalandsforskning utførte i 1975 til 1977 viste det seg at forskjellen på å få «gratis» mat eller å måtte betale for maten selv, om en fikk aldri så mye i diettpenger, utgjorde en stor forskjell i opplevelsen av matens kvalitet. NC-ansatte var nesten enstemmig positive til maten og kantinen, mens stålarbeiderne som måtte betale, var nesten enstemmig kritisk.

Selv om disse to gruppene hadde hver sin kantine, var det samme cateringselskap som leverte.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 170. Men det var ikke bare matorganiseringen som utgjorde en forskjell etter hvem en arbeidet for. NC-ansatte hadde tilgang på trimrom med vekter, ribbevegg og romaskin, bordtennisbord og squashrom. De hadde også en rampe de kunne bruke til å fikse bilen.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 158. Mens betongarbeiderne hadde treningsrom og bilrampe, hadde stålarbeiderne spilleautomater i kantinen som eneste fritidsaktivitet. I leiren var det en felles kiosk for alle, som var åpen fra 12 til 22.

Funksjonærene fikk en noe annen behandling. På arbeidsplassen viste hjelmene tydelig hvem som var funksjonærer, de skilte seg også ut ved å ha et eget lønnssystem, annen innkvartering, de bodde stort sett på pensjonater og hadde egen kantine. En av brakkene var også forbeholdt funksjonærer. Her var det egen kokk og annet utstyr enn i oppholdsrommene til vanlige arbeidere.

Fritid

Det var altså ikke mye å ta seg til på fritiden. Først i 1976 ble det anlagt fotballøkke. Dagene gikk stort sett med til å  arbeide, spise og sove. Det var for å arbeide og tjene penger de fleste var kommet. Fjernsyn, kortspill og lesing dominerte kvelden.

«Brakkesyke» er et kjent fenomen blant arbeidere på anlegg, en tilsand av tiltaksløshet og sløvhet. Men i motsetning til mange andre anleggssteder lå Hinna nær Stavanger sentrum, kun syv – åtte kilometer med gode bussforbindelser. Ifølge noen av de gamle gutta hadde det både negativ og positiv effekt.

brakkebyene,
Kantinen befant seg i disse brakkene. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Ulempen var at det kunne være vanskelig å organisere felles aktiviteter og miljøet i brakkeleiren ble derfor dårligere enn det kunne vært. Mye av det sosiale livet ble trukket ut av leiren. Men nettopp muligheten til en avkobling fra anlegget ved å ta en bytur, kunne virke positivt. Restaurantene, kinoen og svømmehallen var mest brukt. For den store delegasjonen av finner i brakkebyen var svømmehallen med badstue, populær, for badstue kom det først i brakkeleiren i 1976.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 171-176. En del festing var det, og for Aker sine folk, var nattklubben Cobra stedet å møtes i byen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum.

Losjiskipene

Flere av gjestarbeiderne bodde på losjiskip. Losjiskipene lå til kai i to perioder, mellom februar og juni 1975, og fra oktober 1975 til mai 1976. Stålkonteinere som sto tett i tett på bildekk og soldekk fungerte som soverom. Det var bare en meters passasje på hver side av konteinerne og dekket var alltid halvmørkt. I hver konteiner var det to rom, et med bad med dusj og toalett og et med to køyer, selv om aldri mer enn en mann bodde i hver. Soveplassene på båtene hadde en høyere standard enn i brakkebyen, men ifølge Stangeland var det ikke et populært sted å bo. Det var trangt, mørkt og innestengt. Den dårlige luften ble fremhevet og de vanlige brakkene var himmelriket i forhold. «Dette er en drittekkel plass» kommenterte en av beboerne.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 161. I tillegg ble mellom 100 og 150 lugarer om bord i ferjen benyttet, og var – om mulig – enda verre.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 160.

Innbyggerne

Hvem var «innbyggerne» i brakkebyen? Nesten halvparten var nordmenn, som stort sett kom fra andre Akerbedrifter eller andre underleverandører rundt om i landet. De resterende kom i hovedsak fra Sverige og Finland, og hadde arbeidet i Norge og Sverige i lengre perioder tidligere. Det var ingen organisert import av fremmedarbeidere, selv om svenske underleverandører hadde med seg egne ansatte. Men utover i anleggsperioden ble svenskene faset mer og mer ut og nordmenn overtok arbeidet. Få av «rallarene» ble i Stavanger etter endt arbeid.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum. De reiste stort sett videre til nye anleggsområder.

Arbeidsplassen og brakkebyene var mannsdominerte. Det var ingen kvinner som arbeidet på betongunderstellet, men om lag 70 kvinner hadde arbeidsplass på anlegget. Av dem arbeidet 50 i anleggsleiren og 20 på losjiskipene, som kan sies å være en forlengelse av anleggsområdet.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 30. De aller fleste jobbet i servicevirksomhet med mat, servering, vask og renhold. Noen skilte seg ut med mer spesialisert arbeid; sekretær, regnskap og sentralbord, mens noen ganske få var arbeidsledere som spisesalsjef, inspektør blant rengjøringspersonalet, kantineleder og så var det en kokke. I storkjøkken var det vanlig at menn innehadde den stillingen. I tillegg var det to kvinnelige kranførere.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 37.

Befolkningsvekst på Stord

Brakkebyene, a-plattformen,
Den første brakkeleiren ble bygget ved Grunnavågen i Sagvåg til avlasting for losjiskipene. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum

I 1975 startet byggingen av ståldekket til Statfjord A på Stord Verft. Det var mye arbeid som skulle gjøres, dekket skulle bygges og utrustes, så verftet fikk et stort behov for økt arbeidskraft. I april 1976 ble det besluttet å bygge midlertidige hybelhus til 100 arbeidere i Naustvågen. I september samme år ble antall senger utvidet til 450, som også viste seg å være langt fra nok.

Flere losjiskip ble lagt til kai; bland dem nordsjødronningen «Leda», som verftet kjøpte inn og «Kronprinsesse Märtha», «Vikingfjord», «Prince of England» og «Dana Sierena». Skipene ble ikke omtalt i positive ordelag: «Brakkekapasiteten ble snart sprengt og verftet måtte leie inn mer eller mindre kondemnerte losjiskip for innkvartering. Alle lugarene ble tatt i bruk, også de som lå under vannlinja. Ventilasjon og de hygieniske forholdene var under pari og misnøyen var stor.» Dette skrev arbeiderne selv i 20-årsjubileumsheftet for bedriftsklubben Aker Offshore partner.[REMOVE]Fotnote: Bedriftsklubben Aker Offshore Partner. (1994). Bedriftsklubben Aker Offshore Partner 20 år : 1974-1994. Stavanger: Klubben: 10.

Våren 1976 påla Mobil bedriften å øke arbeidsstokken ytterligere «i et forsøk på å kompensere for den lave produktiviteten og langsomme mannskapsoppbyggingen slik at arbeidet kunne fullføres etter planen og offshorearbeidene minimaliseres», som det het i Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1979 del 1.[REMOVE]Fotnote: 1. januar 1977 arbeidet 2377 innleide arbeidere og 342 konsulenter på det nye offshoreverkstedet på Kjøtteinen på Stord. 

Brakkebyen på Stord

I september 1976 var det 2100 leiearbeidere på Stord, og i januar 1977 var tallet opp i 2719, det høyeste registrert antallet. Folketallet på Stord hadde da økt med en femtedel. En gruvetomt ble gjort om til brakkeby og i tillegg kom det opp en liten landsby av campingvogner. Boforholdene var kummerlige. Folk ble stuet sammen der det var mulig. På et tidspunkt kom det til en «sitt ned»-aksjon blant arbeiderne.

Aksjonistene var leiearbeidere fra utlandet, men også innleide Aker-arbeidere, særlig fra Aker Verdal. Aksjonen var en protest, ikke bare mot boforholdene, men også mot arbeidstiden, garderobeforholdene, for få fritidstilbud og utsiling av tillitsmenn. Det ble hevdet at tillitsmenn som påpekte mangler ble forsøkt fjernet, og det ble ikke akseptert av arbeiderne.

Det oppsto mange konflikter når det gjaldt arbeidstiden. De som hadde sitt hjemsted lengst borte, hadde ikke råd til å reise hjem hver tredje uke, for hjemreisene var ikke betalt. De ønsket å jobbe lengst mulig, for så heller å få lengre perioder fri. Gjestearbeiderne tjente også mer penger og ville jobbe mer, heller enn å henge rundt på Stord. Det førte til at fast ansatte også måtte jobbe mer, noe som ikke var populært verken hos stordabuen eller fagforeningene. Arbeidere som bodde på Stord eller i omegn ønsket en arbeidstid mer tilpasset et familieliv. Slikt ble det konflikt av.

Når det gjaldt fritidstilbudene var ikke de tilrettelagt for så mange, verken i brakkene eller i lokalsamfunnet på Stord. Men noe var gjort. I begynnelsen var det tilrettelagt med både bordtennisbord, rom for kortspill, TV, dart og andre aktiviteter, men utstyret ble ødelagt og møblene og TV-en ble kastet ut gjennom vinduet av sterkt berusede arbeidere, som Knut Grove skriver i sin bok om Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 163-164. Det var en konfliktfylt periode, og fyll og spetakkel var det. Men 3. mai 1977 ble Statfjord A slept ut på feltet og Stord Verft hadde ikke greid å hale i land noen ny stor kontrakt og rallarene flyttet videre til nye anleggsområder andre steder. Allerede ved årsskiftet 1976-77 var brakkeleiren tom.

Avslutning

I 1977 var Statfjord A på plass på sitt arbeidssted i Nordsjøen. I Stavanger hadde NC fått nye oppdrag, først Statfjord B, og siden Statfjord C og så fulgte åtte andre. Først i 1993 forlot de siste betongplattformene byggeområdet ved Hinna. Men det ble aldri det samme som toppårene 1974 til 1976 da fire store condeeper var under bygging på samme tid og 3000 mann hadde sitt arbeid der. På Stord gikk det derimot fra tusenvis av gjestearbeidere i 1977 til permitteringer og oppsigelser året etter. Verftet ventet på det neste store prosjektet – Statfjord B – som aldri kom.

Les mer: Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Den første planen – Statfjord B

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Statfjord B skulle etter den opprinnelige planen være en tilnærmet kopi av Statfjord A, men hvor det skulle tas hensyn til erfaringene som var gjort. Viktigst var det at mye mer av installasjonsarbeidene skulle utføres ved land istedenfor offshore og bærekonstruksjonen skulle derfor ha fire skaft for å tåle en høyere utslepsvekt. Bygget var planlagt installert på feltet i 1979. Det var en lang og kronglete prosess for å komme fram til den løsningen og interessentene var mange.
— Statfjord B rager 271 meter til toppen av boretårnet. Her sammenlignet med FN bygningen i New York som er 154 meter høy. Illustrasjon: Statoilbrosjyre 1980.
© Norsk Oljemuseum

De norske eierne[REMOVE]Fotnote: Statoil 50 %; Mobil Exploration Norway Inc., 15%; Norske Conoco, 10 %; Esso Exploration and Production Norway Inc., 10%; A/S Norske Shell 10%; Saga Petroleum a/s 1,875%; Amoco Petroleum Company 1,042%; Amerada Petroleum Corporation og Norway 1,042%; Texas Eastern Norwegian Inc. 1.042% i Statfjord opprettet en lisens 037-komité, som fungerte som et uformelt besluttende organ. I september 1976 overleverte Statoil/Mobil-gruppen foreløpig utviklingsplan til Industridepartementet, hvor de gikk inn for utbygging av Statfjordfeltet i tre faser.

Første trinn – foreløpig og endelig utviklingsplan

Den første planen – Statfjord B
Statfjord A sett fra helikopter idet Polymariner ankommer feltet for å virke som hotellplattform - såkalt flotell. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum

Første fase var Statfjord A, hvor gruppen gikk inn for en integrert produksjons-, bore- og boligplattform, med produksjonskapasitet på 300.00 fat olje per døgn. Det skulle være en condeep plassert sentralt på feltet.

I planen ble også en videre trinnvis utbygging av feltet diskutert, fase II. Det ble fastslått at reservoaret mest effektivt ble drenert med tre plattformer, og foreslo derfor bygging av minst to produksjonsplattformer utover fase I.

Departementet sluttet seg til prinsippene i planen i november samme år (4. november 1974), men ønsket en mer detaljert plan for fase I, byggingen av Statfjord A. Den ble framlagt av Mobil 18. februar 1975.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 139.

Da var allerede støpingen av betongunderstellet til A-plattformen godt i gang. I oktober 1974, før departementet hadde uttalt seg om utbyggingsplanene, hadde Mobil og Norwegian Contractors underskrevet avtalen om bygging av Statfjord A. Samtidig med at arbeidet med Statfjord A startet, begynte Mobil arbeidet med den fullstendige utviklingsplanen. Denne ble framlagt for Industridepartementet i januar 1976 og la grunnlaget for Stortingsmelding Nr. 90 1975/76.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 196. Lenge trodde man at Statfjordfeltet var en del av Brentfeltet på britisk sokkel. Imidlertid viste det seg at det var Statfjordfeltet som strakk seg over på britisk side, i blokk 211 hvor Conoco North Sea Inc. var operatør.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 138. Rettighetshaverne i blokk 211 på britisk sokkel var: Conoco Ltd. 33,333 %; Gulf Oil (Great Britain) Ltd. 16,666 %; Gulf (UK)Investments Ltd. 16,666 %; British National Oil Corporation (BNOC) 33,333 %. 

Stortingsvedtak om Statfjord B og C, historie, Den første planen – Statfjord B
Installasjoner på Statfjord med ilandføring til Sotra - fra Stortingsmelding nr. 90

For å kunne fastslå størrelsen på feltet og fordelingen på de to lands kontinentalsokkel ble et første uformelt møte mellom de britiske og norske rettighetshaverne avholdt. Det sentrale punktet var å komme til enighet om gjensidig bytte av brønndata og seismiske data. En slik avtale ble undertegnet i mai 1975. På samme møte ble Licensees Committee satt ned som øverste organ for unitiseringsarbeidet. Komiteen var en utvidelse av lisens 037-komitéen hvor de britiske rettighetshaverne kom inn som observatører, men fortsatt uten stemmerett. Conoco North Sea Inc. fungerte som koordinator for den britiske gruppen. På samme møte ble det vedtatt at Statfjord B skulle bygges som condeep med fire skaft og en produksjonskapasitet på 300.000 fat olje per produserende døgn.

De forberedende arbeidene startet på grunnlag av dette.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 192.

Først skulle saken igjennom Stortinget. Industridepartementet hadde lagt fram Stortingsmelding Nr 90 1975/76 om fullstendig utviklingsplan for Statfjordfeltet, basert på søknaden Mobil som operatør hadde levert 5. januar, hvor regjeringen gikk inn for full utbygging av Statfjordfeltet. Forslaget fikk klart flertall i Stortinget. Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti støttet regjeringens forslag, mens Venstre pekte på at det ved bestilling av Statfjord B burde tas sysselsettingsmessige hensyn og at betongunderstellet derfor burde bygges i Åndalsnes, ikke i Stavanger som planlagt.

Sosialistisk Venstreparti var det eneste partiet som reserverte seg mot utbygging av feltet. Årsaken var skepsis til opptrapping av virksomheten og partiet gikk inn for at produksjonen fra feltet ikke burde overstige 15 millioner tonn årlig. De påpekte også at det ikke var lagt fram konkrete planer for en eventuell industrietablering i tilknytning til full utbygging av feltet.[REMOVE]Fotnote: Status. (1976). nr. 10. 

Med et klart flertall ble det likevel fastslått at Statfjordgruppen kunne gå videre med planen om tre integrerte produksjons-, bore- og boligplattformer, hver med en produksjonskapasitet på 300.000 fat. Det ble lagt opp til en stram tidsramme hvor uttauing av Statfjord B skulle foretas sommeren 1979.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1976). Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjordfeltet og om en samlerørledning for gass (Vol. Nr 90 (1975-76), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet.

Dagen etter, 17. juni 1976, ble det avholdt møte mellom rettighetshaverne for feltet, hvor Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) ble opprettet som øverste besluttende organ. En interim unitiseringsavtale ble undertegnet, og med det fikk også britene stemmerett. Stemmefordelingen fulgte andelene til de tretten partnerne.Siden britene nå kom med ble eierforholdene forrykket. Før unitiseringsavtalen hadde Statoil 50 prosent interesse i Statfjordfeltet, mens den ved inntreden av de fire britiske eierne ble redusert til 44,4424 prosent.

Et vedtak i SUOC krevde minst 70 prosent tilslutning og Statoil kunne fortsatt blokkere for mulige vedtak.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 139. Utenom avtalen for felles utnyttelse av feltet var den viktigste saken på dagsorden å få gjennomslag for å gå videre med planene om en 300.000 fat pr. døgn plattform, bestille en condeep og velge hovedkontraktør for ledelse og prosjektering.

NPC – et norsk alternativ

Mens arbeidet med den formelle godkjenningen gikk sin gang, startet operatøren sine forberedelser til byggingen av Statfjord B. Den første oppgaven var å finne mulige kontraktører for teknisk prosjektering og prosjektledelse.

Statfjord B var det største norske industriprosjektet til da, og krefter i næringslivet og staten ønsket å forhindre at prosjektoppgavene skulle forsvinne ut av landet. For Statfjord A var hovedtyngden av ingeniørarbeidet gitt til utenlandske selskap. Hovedproblemet var at ingen norske selskap var store nok til å ta på seg et slikt arbeid, i tillegg til at de manglet kompetanse ved planlegging av større prosessanlegg.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 33.

De tre største industrigruppene i Norge, Kværner, Aker og Kongsberg Våpenfabrikk kom sammen våren 1975 for å diskutere et samarbeid, men ble ikke enige om en organisering. De fikk likevel organisert et møte med Statoil om mulighetene for kontrakter på Statfjord B. Statoil var interessert i en norsk konstellasjon, og ønsket heller det enn et av de store utenlandske selskapene. Selskapet ga også klare signaler om at de var villig til ikke bare se på ingeniørkostnadene, men ville vektlegge den positive effekten norsk engineering kunne gi norske leverandører.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 36.

Stortingsmelding nr. 90 (1975-76) viser planen for installasjoner på Statfjordfeltet.
Målet måtte bli å erstatte MHE i neste prosjekt. Statoil la i møtet vekt på at ressursene i Norge var små og at det kun var plass til ett stort norsk selskap. De tre aktørene som var på møtet måtte trekke inn flere, også med tanke på distriktshensyn. Et felles selskap måtte først og fremst ha Statfjord B som mål, men Statoil gjorde det også klart at de ville kunne benytte et slikt selskap også på egne prosjekter senere.

Utspillene fra Statoil var særdeles positive, men fortsatt var det stor uenighet mellom de tre aktørene hvordan et samarbeid skulle organiseres. Fra Statoils side var det klart at de tre selskapene måtte gå inn i en felles gruppering hvis de skulle ha en sjanse på Statfjord B-kontrakten.

Selskapet burde etablere seg i Stavanger. Det viste seg senere at på dette punktet fikk de ikke gjennomslag og Norwegian Petroleum Consultants (NPC) etablerte seg på Aker i Oslo.

Det kom til slutt til enighet. Syv andre norsk firma ble invitert til å være med i nyetableringen; Elkem, Årdal og Sundal Verk, Electro Union, Norconsult, Dyno, Hafslund og Norsk Jernverk. De ti selskapene skulle eie ti prosent hver og på den måten ble det sikret at ingen av de tre store ble for dominerende og at det nye selskapet fikk en uavhengig profil. I formålsparagrafen til det nyetablerte selskapet sto det: «Selskapets formål skal være uavhengig rådgivende konsulentvirksomhet – derunder prosjektadministrasjon for planlegging, bygging og drift av anlegg med tilknytning til olje og gass.»[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 51.  Etableringsavtalen for NPC

Grunnlaget var nå lagt for nasjonal deltakelse i planleggingen av framtidige petroleumsprosjekter, noe som hittil hadde vært forbeholdt utenlandske industrigiganter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976).  nr. 7. 

Arbeidsutvalget i NPC nedsatte i november 1975 en arbeidsgruppe for Statfjord B. Det var klart at NPC skulle få kontrakten, men de trengte en utenlandsk partner, med femti prosent på hver. Mobil ønsket Brown & Root ved siden av NPC, mens Statoil mente det amerikanske selskapet hadde for store interesser som utstyrsleverandør og gikk inn for Bechtel. De hadde riktignok ikke stor offshoreerfaring, men kunne skilte med lang erfaring på land, med spesiell tyngde på atomanlegg.

Det skulle vise seg at Mobil hadde en konflikt med Bechtel et annet sted i verden, som kan ha vært medvirkende til Mobils motstand til dette selskapet, men det visste ikke Statoil noe om på den tiden.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 60. For å komme til enighet ble tre kandidater invitert til å levere inn et tilbud til et joint venture med NPC i en åpen konkurranse. Invitasjonen gikk ut 12. februar 1976 til Brown & Root (UK) Ltd., Bechtel International Ltd. og Foster Wheeler Offshore Ltd. til kontrakt på overordnet prosjektledelse og ingeniørtjenester.

Brown & Root + Aker = Brownaker, forsidebilde, a-plattformen, Brownaker etablert, Den første planen – Statfjord B
Brownakers symbol på Statfjord A. Legg merke til at de hilser på hverandre med venstre hånd.

Mobil fikk viljen sin; Brown & Root vant etter en hard drakamp i lisensgruppen. NPC og Brown & Root ble enige om å dele funksjoner og arbeid mellom kontorene i London og Oslo.Mobil krevde at Brown & Root skulle ha en ledende rolle, de var skeptiske til NPC og fryktet koordineringsproblemer mellom London og Oslo. De mistenkte også at NPC ikke kunne klare å skaffe nok arbeidere, og at kontorfasilitetene ikke skulle være tilfredsstillende.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 64.

I oktober startet forhandlingene med Mobil og etter mye tautrekking ble kontrakten underskrevet. NPC tjente sine første penger 13. og 14. november. Den 15. november kom brevet fra Oljedirektoratet som endret alt.

Norwegian Contractors og Aker

De to andre sentrale kontraktene som måtte fremforhandles var bygging av understell og bygging og montering av dekk. Statfjordgruppen var under sterkt press fra både fagbevegelsen, industrien og den politiske ledelsen i Industridepartementet for å gi kontraktene til Norwegian Contractors (NC) og Akergruppen uten å legge dem ut på anbud.

Statoil ønsket også en slik ordning, mens operatøren Mobil avviste et slikt forslag. De ønsket gjerne å bruke norske leverandører, men var imot den monopolstillingen Akergruppen hadde opparbeidet seg som offshoreleverandør.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 357.

Tidligere hadde NC og Aker inngått en samarbeidsavtale som forpliktet en byggherre som valgte en condeepkonstruksjon, å la Aker bygge dekket og stå for sammenkoblingen. Byggherren fikk dermed liten mulighet til å kontrollere Aker sine priser mot markedet. Samarbeidsavtalen hadde fungert så lenge både NC og Aker leverte til tid og pris. Men erfaringene med dekket til Statfjord A, hvor Akergruppen på Stord var kraftig forsinket og ikke så ut til å kunne levere til forutsatt pris, fristet ikke Mobil til gjentakelse. Operatøren ønsket heller Kværner til jobben.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 7 

Mobil sto dermed fast på at dekkskontrakten skulle ut på anbud og fikk støtte av de andre utenlandske eierne. Statoil sto fortsatt på sitt – kontraktene skulle gis NC og Aker uten anbud. Den politiske ledelsen involverte seg direkte i saken og Industridepartementet sammen med Statoil understreket at Akers situasjon sysselsettingsmessig var vanskeligere enn Kværners, og at det av politiske grunner ikke ville være mulig med noe annet enn et Akerdekk.

Det var et politisk ønske om å komme snarest mulig i gang med byggingen av Statfjord B fordi krisen i norsk verftsindustri ble verre og utsiktene for arbeiderne dystrere.

Statfjord B skulle hjelpe på dette. Statssekretær Lars Uno Thulin i Industridepartementet innkalte til møte hvor han rådet gruppen til å plassere ordren for byggingen til NC og Akergruppen. Det politiske presset hjalp ikke, Mobil holdt fast på anbudsrunde. Selskapet ønsket for så vidt å bruke condeepløsningen, men ville ha konkurranse for Aker.

Sommeren 1976 kom Statfjordgruppen til enighet om å følge Mobils linje. 31. august 1976 bestemte styringskomiteen for Statfjordgruppen, SUOC at det skulle innledes kontraktsforhandlinger med NC om bygging av betongkonstruksjonen, mens Aker måtte finne seg i konkurranse. Men Akergruppen var trygg på at Statoil og Industridepartementet ville sørge for at dekket ble bygget på Stord.

Et nytt element kom nå inn. Gruppen var enig om å ta ut opsjon hos Akergruppen. Bare det nasjonale britiske statsoljeselskapet BNOC, med en eierinteresse på 3,7 prosent var imot. Opsjonen hadde en klausul ved at før dekket kunne bestilles skulle det ut på anbud. Anbudsrunden gjaldt også verft i utlandet. Avgjørelsen skulle så tas på et rent foretningsmessig grunnlag. De britiske eierandelene var ikke store, men BNOC markerte seg likevel i SUOC, og brukte enhver anledning til å tale britisk industri sin sak, men for norske myndigheter ville det være politiske umulig å la oppdraget gå til utlandet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 8 

Det var også en diskusjon om hvor betongunderstellet skulle bygges; Rauma, Åndalsnes eller Stavanger. Industridepartementet hadde sterke distriktspolitiske og sysselsettingsmessige argumenter, og mente sysselsettingssituasjonen var vanskeligst i Åndalsnes. Men Norwegian Contractors ønsket å fortsette virksomheten i Stavanger, hvor tilknytningen til byens oljemiljø var nær.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 3 

10. september 1976 sendte Industridepartementet ut en pressemelding. Planen var at Statfjordgruppen skulle sende den ut, men de britiske rettighetshaverne motsatte seg det. I meldingen sto det at:

Statfjordgruppen hadde besluttet å innlede kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors med sikte på en bestilling av en condeep-plattform. […] Statfjordgruppen har også gitt operatøren (Mobil) adgang til å inngå en opsjonsavtale med Akergruppen med sikte på bygging av dekket for denne plattformen. Den endelige avgjørelse vil imidlertid bli tatt senere etter at de har innhentet anbud. […] Betongstrukturen vil bli bygget i Stavanger. Den fire-skaftede strukturen vil gjøre det mulig å slepe plattformen fullt utrustet ut til feltet. På denne måten kan plattformen med dekkskonstruksjon bli fullført i beskyttet farvann ved land til mindre kostnader enn hva som er tilfelle når arbeidet må gjøres ute i Nordsjøen. Statfjord-gruppen har også besluttet å innlede kontraktsforhandlinger med et nytt selskap bestående av Norwegian Petroleum Consultants og Brown & Root når det gjelder ingeniørtjenester, teknisk innkjøp og byggeledelse under bygging av Statfjord B.

Shell sier nei

16. juni 1976, tre måneder etter at NPC+ Brown & Root hadde fått tilbud om kontrakt, godtok – på bakgrunn av Stortingsmelding Nr.90 1975/76 – Stortinget den fullstendige utviklingsplanen. En dag senere ble en interim unitiseringsavtale undertegnet på det første offisielle møte i SUOC. Forutsetningen for møtet var at gruppen skulle gi sin godkjenning til bygging av Statfjord B, en plattform med kapasitet på 300.000 fat per produserende døgn, i tillegg til bestilling av Condeep og at NPC sammen med Brown & Root ble hovedkontraktør.

Planen fikk ikke flertall. Norske Shell stilte i stedet spørsmål om det var riktig å satse på en ny, gigantisk betongplattform. De fremmet et forslag om to plattformer med kapasitet på 150.000 fat per døgn, heller enn en dobbelt så stor. Produksjonen ville komme i gang raskere med to plattformer. Etter deres erfaring fra Brent D ville det bli billigere og lisensen kunne spare opp til 200 millioner kroner. Forslaget ble mottatt med en viss forståelse blant mange i gruppen, men ble dårlig mottatt av Industridepartementet og Statoil.

Mobil og Statoil var imot å utrede forslaget, Mobil på grunn av at det ville føre til en forskyvning av tidsplanen. Men Statoil og Mobil hadde ikke til sammen over 70 prosent av stemmene, og dermed ikke flertall. Det ble derfor bestemt at det skulle foretas en utredning om fordeler og ulemper med 150.000 fats- kontra 300.000 fats-plattform. Utredningen skulle være ferdig i august samme år.

31. august 1976 var det igjen møte i SUOC. Her ble det opprinnelige forslaget til utbyggingsplan enstemmig vedtatt. Det skulle bestilles en fire stags condeep-plattform med produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn. Shell ba riktignok om en protokolltilførsel.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 1 : Sammenfatning av utviklingen, vurderinger og anbefalinger (Vol. 1). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 206. Det var også flertall for at NPC i joint venture med Brown & Root skulle få kontrakten for teknisk prosjektering og prosjektledelse.

Så kom brevet fra Oljedirektoratet og endret alle planer.

Brevet, Den første planen – Statfjord B
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
Publisert 25. april 2018   •   Oppdatert 12. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brevet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Forberedelsene til Statfjord B var godt i gang høsten 1976. Det var inngått kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors om bygging av en fireskaft Condeep, og en intensjonsavtale var klar.
— Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
© Norsk Oljemuseum

Det nyopprettede joint venture selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen.

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer. Les mer om NPC: Statfjord B – den første planen

Vogt-utvalget

brevet,
Statfjord B-dekket. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976:

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse.

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B:

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76).

En forutser på Statfjord «B»:

  • Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform.
  • Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon.
  • Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann.
  • Eventuelt samtidig boring og produksjon.

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå.

Brevet fra Oljedirektoratet

Brevet,
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til en hver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B».

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet:

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes.

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann.

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført.

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand:

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg.

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

brevet,
Avisfaksimile: Aftenposten 25. juni 1977

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer.

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme.

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret.

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over.

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere.

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle ble nødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Brevet,
Avisfaksimile: Aftenbladet 28. juni 1977

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening.

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert.

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre.

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene.

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 5. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Nye kontrakter – nye muligheter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde tapt kontrakten på ståldekket til Statfjord B, men fortsatt var mulighetene for arbeid på plattformen til stede. Den neste store kontrakten som skulle avgjøres var mekanisk utrustning av betongunderstellet.
— Løftefartøyet Uglen frakter moduler og dekk fra Rosenberg Vert til Statfjord B-understellet. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kontrakten for utrustning av celler og skaft hadde vært ute på anbud. Med på anbudsrunden var kun to selskap, Kværner med Moss Rosenberg Verft og Akergruppen med Aker Norsco Consulting i Tananger. Det viste seg at nok en gang lå Kværner sitt tilbud under Aker sitt, men Aker fikk mulighet til å forhandle med Mobil om prisen. Det ble gjennomført intense forhandlinger, og Aker gikk kraftig ned i pris, så langt at om de fikk kontrakten ville selskapet bli påført et relativt stort økonomisk tap. Dette ble sett på som nødvendig for å sikre arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 371.

Men Kværner var fortsatt billigst, og Rosenberg Verft fikk oppdraget med å produsere og installere det mekaniske utstyret i de to boreskaftene, i stigerørsskaftet og i serviceskaftet. En del av den tekniske prosjekteringen skulle utføres av Brown & Root og NPC, men størstedelen lå hos Rosenberg. Utrustningen av cellene skulle Norwegian Contractors stå for.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 233.

I vurderingen av de to anbyderne lå teknisk løsning, gjennomføringsplan og pris til grunn. Etter initiativ fra Mobil, ble det i kontrakten forutsatt at Kværnergruppen skulle sette deler av arbeidet ut til andre bedrifter på konkurransemessige vilkår. De skulle gi underkontrakter til firma over hele landet. Verdal, Stord og Haugesund sto sentralt i den sammenheng, idet verkstedene hadde kapasitet og høy teknisk kompetanse.

I Dagbladet ble det påpekt at Kværner hadde fått avgjørende materiale for beregning av sin anbudspris på utrustningen to uker før Akergruppen og dermed fått vesentlig bedre tid til å finregne sitt pristilbud.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.

Like før anbudsavgjørelsen ble anbyderne presentert for reviderte tegninger fra prosjekteringsfirmaet EMC, og kunne justere prisen i henhold til dem. Med så korte tidsfrister det her var snakk om, mente avisen Kværnergruppen hadde fått et urettferdig forsprang.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Rosenberg Verft bygget en modell av utstyrsskaftet på Statfjord B. Modellen skulle brukes i opplæringsøyesmed og som instruksjonsmodell ved installering av utstyret som skulle plasseres i skaftet. Modellen ble laget etter originaltegninger, tekniske og arrangementstegninger. Det tok to mann ett år å bygge den. Modellen står nå på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Foto fra Status Nr. 5-6 1980

Akerkonsernet hadde derimot ingenting å utsette på saksbehandlingen. De skrev i en pressemelding at det var ført reelle forhandlinger og at Aker hadde redusert prisen så langt de fant det forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: (1978, 25.oktober). Også skaftene til Kværner. Kværner lå likevel 100 millioner under. Aker uttrykte at de var interessert i et samarbeid med Kværner om underleveranser.

Statoil/Mobil hadde et mål om at 60 – 70 prosent av alle leveranser til Statfjord B skulle være norske. Forutsetningen var at bedriftene var villige til å satse og at produktene var gode nok teknisk og konkurransedyktige på pris. Resultatet ble enda bedre – hele 80 prosent av leveransene til Statfjord B kom fra norske bedrifter i konkurranse med internasjonale firma.

Mange kontrakter

Leirvik sveis

Nye kontrakter – nye muligheter,
Hotellet til Statfjord B er under bygging ved Leirvik Sveis på Stord. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Byggingen av hotellet til Statfjord B skjedde ved Leirvik sveis i Aslaksvikjo på Stord etter en internasjonal konkurranse om kontrakten. Statoil kjempet hardt for å beholde kontrakten i Norge. Til sist sto det mellom to selskap; tyske Blohm og Voss og Leirvik sveis. Det viste seg å være ubetydelige forskjeller i pris mellom de to, og etter tekniske og økonomiske forhandlinger gikk Leirvik av med seieren. Endelig var det kommet et stort oppdrag knyttet til Statfjord B til Stord. ”Sveisen” hadde tidligere bygget hotellet til Statfjord A. Leirvik Sveis utførte selv alt stålarbeid, men alt annet arbeid enn sveising og platearbeid ble satt ut til lokale underleverandører som dermed fikk nyte godt av Statfjord B oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 186

VVS Stord A/S

VVS Stord A/S fikk arbeid med det elektriske på hotellet Leirvik Sveis bygde. I tillegg hadde de planleggere ved Rosenberg Verft som var med i elektroarbeidet for både dekket og skaftene. De vant også kontrakten på ventilasjonsarbeidet i de modulene som ble bygget på Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Sunnhordland. (1980, 16. januar). God ordretilgang hjå VVS Stord A/S.

Aker Verdal

Aker Verdal fikk oppdrag på ni moduler. Prosjektet var et underskuddsprosjekt for Verdal – en bedrift som hadde 250 mann permittert. Ti lokale firma deltok i byggingen. Alle elektroinstallasjoner ble foretatt av det lokale datterselskapet til Stord Elektro A/S, E. Finstad A/S. Rørinstallasjonene ble gjort av Norsco Service og tildekkingen for sjøtransport til Rosenberg Verft i Stavanger ble utført av byggmester Kvernmo, Verdal. Sveisere ble leid inn fra Verdal Maskinverksted, Folla Fabrikker, Meråkerverkstedet og Namdal mekaniske verksted.[REMOVE]Fotnote: Trønder-Avisa. (1980, 18. januar). «Oppdraget har styrket Aker».

ScanArmatur

ScanArmatur fikk i oppdrag å designe og fabrikkere høytrykksmanifolder og kompressorsystem. Kontrakten som ble inngått mellom ScanArmatur og Brown & Root / NPC – Joint Venture var verd 8 til 10 millioner. Alt arbeidet skulle skje i Randaberg Sveiseindustri sine lokaler, som ScanArmatur hadde kjøpt. Fabrikasjonen skulle utføres av fagfolk fra Randaberg Sveiseindustri, mens ScanArmatur sine folk skulle stå for know-how, ledelse og testing. Ferdigbygget skulle den fraktes til Frankrike for å monteres inn i modulen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 23. april). Aker fikk kontrakten.

ScanArmatur fikk også hovedleveranse av fjernstyrte nødstengeventiler. Ventilene kom i hovedsak fra Frankrike mens fjernstyringen kom fra Norsk Hydro Verksteder. Monteringen skulle skje i stavangerområdet.

A/S NEBB Installasjon

A/S NEBB Installasjon i Bergen fikk oppdraget med å utføre de midlertidige elektriske installasjonene, som omfattet alle nødvendige installasjoner til plattformen under byggeperioden på Rosenberg Verft og i Hinnavågen. Selskapet hadde også jobben med å installere de elektriske installasjonene på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels- og Sjøfartstidende. (1979, 8. desember). NEBB i oppdrag på Statfjord B.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted fikk i tillegg til å bygge den ene delen av bærerammen til Statfjord B, ordre på levering av en boreslamenhet. Kontrakten inngått med Mobil og var verd 11 millioner kroner og ca. 50.000 årsverk.[REMOVE]Fotnote: Nytt fra Norge. (1980, 1. januar). Storkontrakt til Fredrikstad.

Bomek A/S

Bomek A/S i Bodø fikk kontrakt på tre moduler til en verdi av 25 millioner kroner. Den største var 20 ganger 13 meter, 15 meter høy og veide 400 tonn. Det ble tatt i bruk en ny teknologi for å forflytte de tre store modulene. Den nyutviklede enheten ble kalt DWB-300 og var en elektrohydraulisk vandrende bjelke. Den ble utviklet av BOMEK sammen med Total Transportation Systems Int A/S (TTS) i Drøbak.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1980, 2. februar). Enklere å flytte store enheter. De konstruerte og produserte også meget avanserte branndører som ble brukt på Statfjord B og siden også på de to andre Statfjordplattformene.

Kværner Brug, NEBB og General Electric Co

Kværner Brug og NEBB fikk, i samarbeid med det amerikanske selskapet General Electric Co ., kontrakten på leveranse av kraftverket som ga elektrisk og mekanisk kraft til Statfjord B-plattformen. Det var hard konkurranse om kontrakten siden den ble regnet som et prestisjeprosjekt. Ordren var på fem gassturbiner av typen LM-2500, inklusive generatorer og kompressorer. Produksjonen og montasjen av LM-2500-pakkene og installasjonen av gassturbinene ble gjort ved Kværner Brug sitt anlegg i Oslo, mens systematiseringen foregikk i Egersund. General Electric bygget gassgeneratorene for gassturbinene i USA. LM-2500 var industriversjonen av flyturbinen som ble brukt i 747 Boeing ”jumbojet”. De tre kompressorenhetene for naturgass under høyt trykk, ble produsert i Italia av Nuovo Pignone, mens Kværner leverte deler til disse. Norsk Elektrisk, Brown Boveri A/S og NEBB fabrikkerte to turbogeneratorer med en arbeidsevne på 19 MW og en effekt på 13,8 kW. De var utviklet av Brown Boveri i Sveits, men ble bygget ved NEBBs anlegg i Oslo. Systemet inkluderte to enheter for elektrisk kraft, to for gasskompresjon og en for gassinjisering.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 8. august). 

Kværner Brug

Kværner Brug i Oslo fikk også en pakkeleveranse på en hovedseparator, en tykkvegget trykkbeholder i finkornet lavtemperaturstål, og beholder som i første del av prosessen vil separere olje, vann og gass. Med en totalvekt på 200 tonn, var det en av de største og mest kompliserte beholderne som til da var laget i Norge. Sammensveisingen ble utført under det avsluttende montasjearbeidet på Rosenberg Verft. Kværner Brug sin amerikanske samarbeidspartner, CE-Natco sto for konstrueringen, mens Kværner selv ivaretok konstruksjon og produksjon av pakkeleveransen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad. (1980, 3. januar). Kværnerleveranse til Statfjord B.

Eydehavn Industrier

B-plattformen, Nye kontrakter – nye muligheter
Flammebommen på Statfjord B. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Eydehavn Industrier bygde to flammetårn, på henholdsvis 30 og 120 meter. De var identiske med flammetårnene bedriften leverte til Statfjord A. Kontrakten hadde en verdi av mellom 10 og 15 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1980, 4. januar). Fin kontrakt til Eydehavn Industrier.

A/S Teknisk Isolering

A/S Teknisk Isolering i Drammen fikk kontrakten på isoleringsarbeidene på Statfjord B. De hadde jobben både i skaftene og dekket. Ticon Mek. Verksted på Lierstranda, en avdeling av A/S Teknisk Isolering, leverte eksossystem til en gassturbin. Arbeidet var for Kværner og det amerikanske selskapet Generell Electric.

Filtvet-firmaet E. Larsen B.T. M. fikk kontrakten på leveranse av manuelt operert slukningsutstyr, et spesialanlegg som brukte en kombinasjon av slukningspulver og skum-væske.[REMOVE]Fotnote: Drammen Tidende Buskerud Blad. (1979, 26. november). Filtvet-firma med million-kontrakter.

A.S. Skarpenord i Langesund

A.S. Skarpenord i Langesund fikk en millionordre på levering av sinkanoder til skaftutrustningen.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad. (1979, 13. januar). Skarpenord storleverandør til Statfjord B.

Gustav A. Ring og Northern Telecom Ltd.

Gustav A. Ring, i samarbeid med Northern Telecom Ltd . I Canada, fikk kontrakten på hustelefonsentraler til både Statfjord A og B.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sarpen. (1979, 8. oktober).

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S fikk kontrakt på bygging av vanninjeksjonsmodulen for Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979, 11. mai). Ankerløkken får viktig oljekontrakt. Kontrakten hadde en verdi på 10 millioner kroner. Den veide ca. 600 tonn. Kontrakten ble inngått av Mobil.

Jonas Øglænd

Jonas Øglænd leverte kabelstiger og kabelbaner til skaftene og moduler på dekk, til en verdi av 1,5 millioner kroner. Det gikk med ni kilometer kabelgate, foruten en del annet utstyr. Kablestigene var av typen O, et system som Øglend hadde utviklet selv med tanke på offshoreinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 26. mai). Statfjord-kontrakten til Øglænd.

Ega A/S

Ega A/S , en Electrounionbedrift, ble ansvarlige for sterkstrømsinstallasjonene i Statfjord B dekket. Ega A/S var en underleverandør av Rosenberg Verft, og arbeidet ble utført ved Rosenberg Verft i Stavanger. Ega A/S hadde det totale prosjektansvaret, men samarbeidet med Haeb (Moss), Teknisk Bureau (Stavanger), Kystens Service og Electounionbedriften AC Electro (Porsgrunn). Ega A/S Utrustet også skaftene men sterkstrøm. Samlet verdi var på om lag 75 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 7. juli). Kontakt om Statfjord B.

Framnæs mek. Værksted

Framnæs mek. Værksted i Sandefjord bygget boretårnet, og fikk hjelp av blant annet Nye Husø Verft.[REMOVE]Fotnote: Tønsberg Blad. (1979, 10. juli). Boretårn til Statfjord fra Nye Husø Verk. 

Samme sted leverte boredekket til plattformen. Kontrakten var med Odfjell Drilling i Bergen som hadde kontrakt på boreoperasjonene på Statfjord B. Kontrakten omfattet også diverse stålstrukturer og et transportsystem for flytting av boretårnet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 3. april ). Boredekket til Framnes.

Norsk Marconi as

Norsk Marconi as leverte og installerte Telekommunikasjonssystemet på Statfjord B-plattformen. Kontrakten omfattet microbølging for kommunikasjon mellom Statfjord A- og B-plattformene, VHF-kommunikasjon til helikopter og skip, VHF-kommunikasjon til plattformens skaft, TV-overvåkning av skaft, intern kommunikasjon, radio- og TV-underholdningsanlegg, taleaktivert telefonsystem, faste og bærbare AM og FM VHF-radioer, mellombølgekommunikasjon, teleks og faksimileutstyr, nødradioutstyr ved alle livbåtstasjoner og et stort nødstrømsanlegg. De benyttet en rekke norske og utenlandske underleverandører, hvorav Brødrene Steen-Hansen A/S og A/S Elektrisk Bureau, divisjon Nera var blant de største. De leverte og installerte også telekommunikasjonsutstyret på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Elektronikk. (1979, 10. august). Omfattende Maconi-leveranse til Statfjord B.

Årdal Sandindustri A/S, Aspelin Stormbull Stavanger A/S og O.C. Østraadt

Norwegian Contractors kjøpte sand og singel fra Årdal Sandindustri A/S og armeringsstål og sement av Aspelin Stormbull Stavanger A/S . Sementen ble levert sammen med O.C. Østraadt i Sandnes. Det dreide seg om 50.000 tonn sement til en verdi av rundt 15 millioner kroner. Aspelin leverte også stålet til stålskjørtet og en del armeringsstål. Også dette kontrakter verd millionbeløp. Det gikk med 300.000 tonn singel og sand til betongstøpingen, som kom fra Årdal sine anlegg i Årdal og Tøtlandsvik. 50.000 tonn armeringsjern gikk med, norsk stål produsert av Norsk Jernverk og Elkem Spigerverket .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 22. februar). Store kontrakter til lokale firma.

A/S Olivin

A/S Olivin i Vanylven på Sunnmøre leverte mellom 100.000 og 120.000 tonn olivinsand til Norwegian Contractors til byggingen av betongunderstellet.

K/S Heerema Seaway A/S

Mobil inngikk kontrakt med K/S Heerema Seaway A/S for bruk av kranlekteren Balder, for modulløftene ved Rosenberg Verft. De forskjellige modulene ble slept fra byggestedene til Stavanger på lektere og ble løftet opp på dekksrammen. Det tyngste løftet var på 1500 tonn.[REMOVE]Fotnote: Norges Industri.  (1979, 12. oktober). Kontrakt for modul-løftene på Statfjord B-dekket. 

Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B

Transporten av dekket fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats var det Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B . i Sverige som sto for. Kontrakten ble inngått av Rosenberg Verft.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunn Dagblad. (1979, 8. august). Moss Rosenberg Verft A.S.

Odfjell Drilling and Consulting A/S

Odfjell Drilling and Consulting A/S fikk borekontrakten verd minst 500 millioner kroner. I internasjonale oljekretser, var det oppsiktsvekkende at kontrakten gikk til et norsk firma. Det var ingen proteksjonisme eller politisk avgjørelse som lå bak. Det var EMC som valgte. Av seks anbud var det tre som ble tatt i betraktning på bakgrunn av pris og tekniske årsaker – alle tre var norske; foruten Odfjell var det Smedvig Drilling og Dolphin Services.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 16. mai). Odfjell fikk borekontrakten på Statfjord B

Aker Tangen Verft og SPM

Aker Tangen Verft ved Kragerø og Arendal i samarbeid med franske SPM fikk kontrakt på å bygge lastebøyen til Statfjord B i konkurranse med Kværner og Tromsø Contractors. Lastebøyen som skulle brukes på Statfjord B var utviklet av Single Buoy Mooring Inc. i Monaco og London og var av samme type som lastebøyen på Statfjord A. Akergruppen og Mobil undertegnet kontrakten for lastebøyen til Statfjord B i april 1979. Kontrakten var en såkalt ”Turn-key jobb” og omfattet alt engineering-arbeid, fabrikasjon, installasjon offshore samt igangkjøring. Foruten byggingen av betongunderstellet til selve plattformen, var dette det eneste prosjektet i forbindelse med Statfjord B hvor operatøren ga et slikt totalansvar til byggeren. Kontrakten ble derfor sett på som særdeles viktig både med hensyn til oppbygging av teknisk kompetanse og den administrative delen av prosjektet. Kontrakten hadde en verdi av 220 millioner kroner. Ingeniørarbeidene og innkjøp av enkelte komponenter samt installasjon i Nordsjøen skjedde i regi av SBM som var underleverandør for Akergruppen. Lastebøyen skulle bygges ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal.[REMOVE]Fotnote: Vestmar. (1979, 8. oktober). Lastebøyen som bygges ved Tangen – 186 m. høy.

Akergruppens verft i Kragerø og Arendal klarte imidlertid ikke å fullføre lastebøyen. Mobil innledet derfor – på vegne av Statfjordgruppen – forhandlinger med det tyske verftet Thyssen Nordseewerke i Emden for å sluttføre lastebøyen.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Det ble bygget en plattformmodell av Statfjord B til 4 millioner kroner. Etter grunnleggende design av Statfjord B plattformen, ble modellen bygget for å teste ut alt i minste detalj, rør som kom i veien for hverandre kunne oppdages først på modellen. Det ville vært langt dyrere å finne feil og mangler under byggingen av selve plattformen. Etter at modellen var ferdig bygget, ble de forskjellige modulene sendt til de fabrikkene som skulle ha oppdraget. Så ble modellen satt sammen igjen for å vises på ONS i 1980 hvor den hadde stor reklameverdi. Modellen ble etterpå utstilt i administrasjonsbygget på Moss Rosenberg Verft, før den ble gitt Norsk Oljemuseum. Den står nå til glede for alle besøkende i den faste utstillingen i museet. Stavanger Aftenblad. 29. august 1980. Foto: Leif Berge/Equinor
Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av betongunderstellet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
En ny generasjon Condeep
— Bygging av betongunderstellet til Statfjord B (1979). Foto: Geir Ivar Jørgensen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Bygging av betongunderstellet,
Statfjord B skaftene Gandsfjorden. Foto: Leif Berge/Equinor

Statfjord B representerte en ny generasjon Condeepløsninger. Da den ble bygget var den verdens største, mye større enn Statfjord A. Det var den største utfordringen Norwegian Contractors (NC) hadde stått overfor.

Det overgikk alle tidligere plattformprosjekter, både i størrelse og kompleksitet. Den ferdige betongstrukturen var 174 meter høy, det gikk med 135.000 kubikkmeter betong og rundt 35.500 tonn armering. Bunnseksjonen var 169 meter lang og 143 meter bred, og hadde et areal på litt over 18 mål, noe som tilsvarer tre fotballbaner. Det var 24 celler med et lagervolum på om lag to millioner fat. Og under bunnseksjonen var det 98 stål- og betongskjørt.[REMOVE]Fotnote: Steen, &., & Norwegian Contractors. (1993). På dypt vann : Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: [Norwegian Contractors]: 44. Til sammenligning hadde Statfjord A 19 celler og tre skaft, som Condeepene før den også hadde. Grunnflaten var på 8000 kvadratmeter. Betongvolumet var på 89.000 kubikkmeter og det gikk med 17.240 tonn armering.

En viktig del av betongkonstruksjonens funksjon var å transportere dekket og egen konstruksjon ut på feltet. Og det var ønskelig å produsere mest mulig fundament, dekk og utstyr i beskyttet farvann og siden flyte konstruksjonen ut og senke den på produksjonsstedet uten noen bearbeiding av grunnen. En forutsetning for byggingen av betongunderstellet var en utslepingsvekt på dekket på 35.000 tonn. Tilsvarende vekt for Statfjord A var 20.000 tonn. Betongkonstruksjonen til Statfjord B måtte dermed økes betraktelig for å klare en slik tyngde. Det trengtes et stort flytevolum med tilsvarende stor ballast, hvor momentarmen mellom flytevolum og ballast var liten.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Grunnflaten ble økt fra om lag 8000 kvadratmeter på tidligere Condeeper til hele 18.000 kvadratmeter for å få stort nok flytevolum. Det var bygget opp av 24 celler med et lagervolum på om lag 1,8 millioner fat olje, mot Statfjord A sine 1,2 millioner fat. En annen grunn til å øke grunnflaten så mye var at grunnforholdene hvor Statfjord B skulle plasseres var vesentlig mye dårligere enn hvor Statfjord A sto.

Bygging av betongunderstellet,
Kjelleren. Foto: Leif Berge/Equinor

Flere nyvinninger ble utviklet for å avhjelpe dette. For det første fikk plattformen en «kjeller», et lukket rom under cellene og over bunnplaten. I tillegg til å avhjelpe problemene med grunnforholdene, hadde en slik løsning flere fordeler. Den ga plass til rørsystemer som på tidligere plattformer var støpt inn i betongen. Siden «kjelleren» var tørr til cellene var støpt, kunne installering av rør foregå i den perioden. De eksterne oljeledningene til og fra plattformen, risere, hadde på tidligere plattformer vært montert på de ytre celleveggene, noe som gjorde det nødvendig med utstrakt dykkerarbeid ved sammensveising på havbunnen. På Statfjord B gjorde «kjelleren» plass til direkte innføring av riserne i rør til riserskaftet (det fjerde skaftet) hvor sammensveisingen kunne skje tørt ved at skaftet ble tømt for vann.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Bygging av betongunderstellet
Omlag 35.500 tonn armeringsjern gikk med til å lage understellet til Statfjord B. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Over «kjelleren» ble stål- og betongskjørtene plassert. Det var til sammen 98 av dem. Også stålskjørtene hadde flere funksjoner. Planen var å sette ned plattformen uten bearbeiding av grunnen. På plassen der Statfjord B skulle settes ned var, som mange andre steder, det øverste laget dårligere enn dypere lag. Dermed var det viktig med stive stålskjørt som kunne skjære seg ned i bakken til bæredyktige lag. I tillegg beskyttet de mot utvasking og de tjente som forskaling for grouting (injisering av sement) under plattformen.

De holdt også undertrykk innenfor skjørtene. Ved å kombinere over- og undertrykk i de forskjellige rommene mellom skjørtene kunne plattformen mer sikkert styres under nedsetting. Konstruksjonen kunne også settes på hellende bunn takket være skjørtene. Plattformen kunne bli stående rett med overtrykk i cellene til groutingen var ferdig.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Enda en nyervervelse på Statfjord B var at konstruksjonen fikk fire skaft. Erfaringen fra Statfjord A og andre tidligere plattformer tilsa at en fire skafts opplaging av dekket var mer formålstjenlig enn tre skaft. Selv om Statfjord B betongunderstellet bygde på samme mal som de tidligere plattformene bygget i Hinnavågen, var det en konstruksjon med mange nye trekk, og representerte dermed den nye generasjonen av Condeeper.

Prosjektorganisasjon

Bygging av betongunderstellet
Understellet til Statfjord B ligger i byggedokken til Norwegian Contractors i Hinnavågen ved Stavanger vinteren 1979. Foto: Norsk Fly og flyfoto AS/Norsk Oljemuseum

For å styre og kontrollere et slikt gigantisk prosjekt trengtes det en prosjektorganisasjon. Den besto av NC sine egne prosjektansatte. Både byggherren Mobil og NC leide i tillegg inn ekstern ekspertise. Byggherren Mobil satte konsulentarbeidet ut til EMC, bestående av Brown & Root og NPC joint venture, mens NC engasjerte Grøner og Noteby i byggeledelsen og til å foreta kvalitetskontroll av egne arbeider. NC engasjerte også Olav Olsen A/S som byggeteknisk konsulent som utførte tegninger og beregninger for betongarbeidet, og NGI – Norsk Geologisk Institutt som konsulenter for fundamentering og instrumentering, og Det norske Veritas – DnV – som konsulent på tekniske beregninger.

Oljedirektoratet som var ansvarlig for at virksomheten foregikk i samsvar med sikkerhetsforskriftene, engasjerte dr. ing. Aas Jacobsen for å kontrollere tegninger, beregninger, utførelse av betong og stålkonstruksjoner, slik de også hadde gjort på Statfjord A. DnV gjennomførte kontroll av de mekaniske systemene. Tegninger og beregninger ble dermed kontrollert av tre forskjellige instanser; Aas Jacobsen for Oljedirektoratet, DnV for NC og EMC for Mobil. Det var et lavt omfang av endringsarbeider ved byggingen av understellet til Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 231.

La arbeide begynne

Bygging av betongunderstellet
Før betongunderstellet ble senket ned under vannflaten var det midlertidige innganger inn i betongcellene. Fra Monthly report Statfjord B, NC/Mobil Exploration Norway Inc.

Før kontrakten mellom Mobil og NC ble underskrevet om bygging av betongkonstruksjonen til Statfjord B, begynte NC arbeidet med å klargjøre byggeplassen. Det første som måtte gjøres var å flytte en rørledning som ble brukt til å pumpe sjøvann som seig under spuntveggen ut i sjøen igjen. Ledningen lå for langt inn i dokken. I tillegg trengtes det et mye større fundament. Det gamle var på om lag 8 mål, med de dimensjonene Statfjord B var planlagt til trengtes en plate på 20 mål. Den gamle platen ble undersøkt, og det viste seg at den kunne inngå i den nye.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 24. januar). Klar for B-plattformen.

Etter at kontrakten formelt var i havn, startet arbeidet med å forberede grunnen, før et nytt arbeidsfundament støpes. Dokken måtte dreneres og en del av massen måtte skiftes ut. Det var viktig å få et godt underlag for betongstrukturen. Fundamentet måtte tåle en vekt på 110.000 tonn som ikke var jevn fordelt.

11. juni 1979 ble betongstrukturen sjøsatt fra tørrdokken og slept ut til ankringsplassen i Gandsfjorden, hvor det ble gjort klart for glidestøping av cellene. Uttauingen fra dokken var en kritisk fase. Den skulle slepes ut 100 meter fra innerposisjon, for så å bli dreid 23 grader før den ble tatt ut av åpningen. I denne fasen tålte de ikke mye vind. Og to ganger ble uttauingen utsatt. Det første forsøket ble avbrutt da det viste seg at bunnforholdene ved dekksporten ikke var skikkelig preparert. Det var ikke nok dybde, og en 70.000 kubikkmeter stor støttefylling måtte fjernes. Forsøk to ble hindret av vinden. Det blåste ikke mer enn ti sekundmeter, men det var nok til at betongstrukturen kunne komme ut av kurs.

På tredje forsøk gikk alt etter planen. Ved hjelp av vinsjer ble første del av Statfjord B tauet ut av dokken med en klaring på 70 cm over bunnen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 28. juni). Da strukturen var klar av dokken ble vinsjene kuttet og slepebåtene tok over. Trykkluft, oppdrift og 20.000 hestekrefter fordelt på fem slepebåter gjorde det mulig å flyte Statfjord B i en fart på to til tre knop til ankerstedet. Fortøyningen og oppstrammingen tok to døgn.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 11. juni). Condeep-utslep med forviklinger.

Kjettingene som skulle holde strukturen på plass ble festet i nye fundamenter. Det ble brukt fire lengder på til sammen seks til syv kilometer. Kvaliteten på kjettingen var bedre enn de som de hadde brukt tidligere, det var en vesentlig større plattform som skulle bygges. Bruddstyrken var på 1500 tonn mot tidligere 1300 tonn. De ble festet på Lihalsen og Einerneset på østsiden av Gandsfjorden og Vaulen og Kvalaberg på vestsiden. Festene var av enklere konstruksjon enn tidligere brukt. Det var ikke vinsjer på land, bare jernplater som var støpt inn i fjellet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 5. januar). Svær kjetting til Statfjord b. 

Bygging av betongunderstellet
Trillebårkjøring var en ettertraktet, men tung jobb. Foto: Leif Berge/Equinor

Samtidig med at skoleferien startet, startet støpingen av betongcellene. Det var viktig å starte hovedgliden når studenten hadde fri for å få tak i tilstrekkelig mange folk. Det var ikke vanskelig å skaffe folk, jobben var godt betalt og det var ikke plass til alle som var interessert. De fleste var trillebårkjørere, men NC holdt også kurs i jernbinding og forskaling for ungdommen. Dette var den mest hektiske perioden, og 1150 mann var i arbeid, av dem var 860 ansatt av NC. Gliden pågikk døgnkontinuerlig i 27 døgn, til da verdens største glideoperasjon. Det gikk med 58.000 kubikkmeter betong, alt trillet i trillebårer som tok 80 liter. For å oppnå en glidehastighet på ønsket 1,5 meter i døgnet, måtte det fylles en trillebår hvert tredje sekund.[REMOVE]Fotnote: Steen, &., & Norwegian Contractors. (1993). På dypt vann : Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: [Norwegian Contractors]: 44.

Det var tungt arbeid med høyt arbeidstempo. Arbeiderne var fordelt på fire skift. Etter seks timer med trillebårkjøring eller jernbinding verket kroppen og fingrene var stive. Betongen ble blandet på stedet, før den ble fordelt i trillebårer. Blandeverket for betong lå på en lekter fortøyd inntil betongstrukturene. Også et dusin administrasjonsbrakker ble med ut på fjorden. Mannskapet ble fraktet med hurtigbåt fram og tilbake mellom land og arbeidsplassen.[REMOVE]Fotnote: VG. (1979, 12. juni). Betong-gigant PÅ FJORDTUR.

Bygging av betongunderstellet
Understellet til Statfjord B ligger ferdig støpt i Gandsfjorden. Sementblandeverket kan ses i venstre hjørne. Fra Monthly report Statfjord B. NC/Mobil Exploration Norway Inc.

Glidestøpingen var nøye planlagt, og det var ikke rom for feil. Hundrevis av hydrauliske jekker som ble styrt av laserstråler, drev glideforskalingen oppover. 18. juli var støpingen ferdig, og en fase med ferdigstilling av cellene og forberedelsen til glidestøpingen av skaftene begynte. Det arbeidet startet i januar 1980 og 24. februar var toppen nådd. Betongstrukturen var nå hele 174 meter. Tidsplanen hadde vært stram, men den ble slått med en dag.

Nå måtte NC igjen redusere arbeidsstokken fra 650 til om lag 350. 150 av disse var tatt inn i forbindelse med glidestøping av skaftene, og reiste nå videre til andre jobber og av de resterende 150 gikk en del tilbake til de firmaene som sto bak NC – Furuholmen, Høyer-Ellefsen og Selmer. Resten fikk NC skaffet jobb andre steder, blant annet hos Rosenberg, som var midt i arbeidet med dekket til Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1980, 11. mars). På toppen av Statfjord B. 

Ulykker

Stort sett gikk arbeidet med betongunderstellet til Statfjord B uten videre dramatikk, men i desember 1979 gikk femti tonn jern til bunns. En silo med femti tonn finmalt jernmalm, en mindre lekter og en shovel til en samlet verdi på flere hundre tusen kroner gikk ned i Gandsfjorden. Ingen personer kom til skade. Det var under lossing av jernslig (jernmalm knust til fint støv) uhellet skjedde. 40.000 tonn jernslig skulle brukes som ballast i bunnen på Statfjord B og halvparten av det var med på båten som losset.

To kraner fra malmbåten lastet over i to siloer som sto på hver sin flottør som var fortøyd til plattformen. Fra siloene gikk det et transportbånd opp til plattformen. Transportbåndet fra den ene siloen ble stanset for kontroll av noen slanger, uten at kranføreren ble informert. Han trodde det fortsatt rant malm ut av siloen. Da siloen ble full, fortsatte lastingen, og på grunn av overbelastning fikk den ene flottøren slagside, beina på siloen knakk og siloen falt ned på en lekter med en shovel, som lå ved siden av. Silo, jernslig, lekter og shovel forsvart på 243 meters dyp og inn i et tykt mudderlag.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 21. desember). Shovel og silo gikk til bunns. 

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk