Statfjord Senfase

person Harald Tønnesen og Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Statfjordfeltet startet produksjonen i 1979 og maksimum årlig produksjonsrate ble nådd i 1985. Dette nivået ble opprettholdt i åtte år før produksjonsraten begynte å falle. På 2000-tallet var imidlertid oljeproduksjonen på raskt nedadgående og det var vanskelig å finne nye boremål med god økonomi. Dette til tross for store gjenværende oljevolumer.
— Tydelige senfasetegn på Statfjord C. Når gasstrykket senkes må også rørene dimensjoneres deretter. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I 2005 ble en utvidet plan for utbygging og drift (PUD) med en ny dreneringsstrategi godkjent. Denne strategien gikk ut på å trykkavlaste reservoaret, slik at gass kan frigjøres fra det gjenværende oljevolumet i reservoaret. For å trykkavlaste reservoaret var planen å holde høy væskeproduksjon, og samtidig stoppe all injeksjon av vann og gass. Denne nye strategien fikk navnet Statfjord Senfase – på engelsk Statfjord Late Life (SFLL) – og vil etter planen føre til at gassproduksjonen øker med over 20 prosent samtidig som feltets levetid blir utvidet med minst ti år.

Utvinningsstrategi

For å kunne trykkavlaste reservoaret, er det viktig å produsere så mye væske som mulig. Mange spesielle gassløftbrønner[REMOVE]Fotnote: Gassløft: Når gassbobler injiseres like over produksjonssonen, reduseres viskositet og friksjon som fører til at produksjonen øker. Gassløft er en effektiv produksjonsmetode ned til et reservoartrykk på 130 bar.og noen brønner der det vil bli plassert pumper (Electrical Submersible Pumps – ESP) skal sørge for dette. Gassløftbrønnene er plassert på toppen av reservoaret, og skal i tillegg til å produsere væske fungere som mottaksbrønner for gassen. For å oppnå den ønskede produksjonsraten av gass, blir trykket redusert med omtrent 20-30 bar hvert år. Til overvåking av trykket, er det plassert trykksensorer nede i reservoaret. Gassproduksjonen fra Statfjord Senfase er beregnet til 6 millioner Sm3 per døgn i 2007 for deretter å falle.

Prosjekt Statfjord Senfase

Prosjektet Statfjord Senfase som ble igangsatt i 2005 bestod av tre hovedaktiviteter:

  1. Boring og rekomplettering av et større antall brønner – som beskrevet ovenfor
  2. Modifikasjoner på plattformene for å kunne håndtere større volumer gass under lavere trykk
  3. Legging av et nytt gassrør (Tampen Link) mellom Statfjord og den britiske rørledningen FLAGS som fraktet gass til St. Fergus i Skottland.

    statfjord senfase
    Selvlaget 17.mai fane med morsom tegning og tekst, som markerer Statfjord A plattformens vei mot senfaseperioden. Tekst "SFA på vei mot senfase". Foto: Trude Meland/Norsk Oljemuseum

 

Boring

Det skal bores og rekompletteres nærmere 60 nye brønner, de fleste fra Statfjord B- og C-plattformene. Det er nødvendig å installere gassløftløsninger i disse brønnene for at de skal produsere med lavt reservoartrykk. Det er planlagt åtte dedikerte vannprodusenter (ESP-brønner) som vil bli boret fra Statfjord C mot slutten av boreperioden. Ved hjelp av elektrisk drevne spesialpumper plassert nede i brønnene, skal disse brønnene kunne produsere enda mer vann enn gassløftbrønnene naturlig er i stand til. Pumpene er derfor viktige for trykkavlastningen av reservoaret i de siste produksjonsårene.

Modifikasjoner på plattformene

Statfjord A-plattformen gjennomgikk en større oppgradering i 2004. Plattformen vil bli nedstengt noen få år etter at reservoartrykket blir redusert og det ble derfor ikke planlagt større modifikasjoner i dette prosjektet.

På de andre plattformene ble det montert utstyr for gassløft og for drift av de elektriske pumpene som ble plassert nede i brønnene, og ikke minst ble det gjort modifikasjoner på prosessanlegget som kan håndtere større gassmengder ved lavere trykk enn før.  Blant annet ble gasskompressorene modifisert og delvis skiftet ut.

På alle tre plattformene er boreutstyret blitt skiftet ut (på A skjedde dette før senfaseprosjektet), med i hovedsak ny heiseanordning, nytt rotasjonssystem, ny rørhåndteringsmaskin og boreslammodul.

Plattformene ble i sin tid konstruert med en begrenset levetid for mye av utstyret om bord. Siden Statfjord Senfase vil forlenge plattformenes (Statfjord B og Statfjord C) driftstid fram til 2016/17, ble deler av produksjonen modernisert med blant annet nytt utstyr. (OBS! Artikkelen er skrevet i 2010. I ettertid har flere levetidsforlengelser blitt godkjent på Statfjord, og de gjeldende planene (pr. januar 2020) er produksjon fra Statfjord A til 2027 og fra Statfjord B og C forbi 2035.)

Nytt gassrør

All gass som produseres på Statfjord, gikk fra 2007 gjennom en ny rørledning fra Statfjord B, Tampen Link, via NLGP og FLAGS rørledningen til St Fergus. Lenger levetid på Statfjordfeltet får også positive konsekvenser for satellittfeltene Statfjord Nord, Statfjord Øst og Sygna som kan holdes i produksjon lenger.

Milepæler i prosjekt Statfjord Senfase:

  • Godkjenning av planer                                                            2005
  • Start av offshore installasjon                                               2005
  • Installasjon av gassløft                                                            2006
  • Stopp i vann- og gassinjeksjon                                            2007
  • Start av gasseksport                                                                 2007
  • Start av lavtrykks gassproduksjon fra Statfjord B     2009
  • Start av lavtrykks gassproduksjon fra Statfjord C     2010
  • Implementering av ESP                                                           2012

Kilder:
Konsekvensutredning Statfjord Senfase – 2004-11
Turning a North Sea Oil Giant into a Gas Field – Depressurization of the Statfjord Field.
R. Boge, SPE, S.K.Lien, A.Gjesdal, and A.G.Hansen, SPE, Statoil.  (SPE 96403 2005)
One project, four layers, one common interface. Bjørn Rosland, Lead planner, Statoil – 2005
SFLL Topside modifikasjoner SFA, Vetco – 2006
Statfjord – challenges and opportulities by converting from oil field to gas field. Egil Stangeland, Lead Reservoir Engineer, Statoil
Statfjord Late Life – A new spring for Statfjord – Statoil 2009
Statfjord Late Life (SFLL) –  Status september 2011. Martin Tengström, Statoil

 

Publisert 29. mai 2018   •   Oppdatert 21. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brevet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Forberedelsene til Statfjord B var godt i gang høsten 1976. Det var inngått kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors om bygging av en fireskaft Condeep, og en intensjonsavtale var klar.
— Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
© Norsk Oljemuseum

Det nyopprettede joint venture selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen.

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer. Les mer om NPC: Statfjord B – den første planen

Vogt-utvalget

brevet,
Statfjord B-dekket. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976:

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse.

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B:

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76).

En forutser på Statfjord «B»:

  • Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform.
  • Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon.
  • Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann.
  • Eventuelt samtidig boring og produksjon.

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå.

Brevet fra Oljedirektoratet

Brevet,
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til en hver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B».

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet:

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes.

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann.

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført.

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand:

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg.

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

brevet,
Avisfaksimile: Aftenposten 25. juni 1977

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer.

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme.

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret.

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over.

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere.

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle ble nødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Brevet,
Avisfaksimile: Aftenbladet 28. juni 1977

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening.

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert.

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre.

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene.

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 5. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Operatørskiftet

person Av Håkon Lavik, tidligere Statoil-ansatt
Et av de store stridstemane i norsk oljepolitikk var overføringen av operatøransvaret fra Mobil til Statoil. Dette var en betingelse som lå i den opprinnelige lisensavtalen fra 1973 og kunne utøves ti år etter drivverdighet. I 1984 ønsket Statoil å overta. Mobil var imot et operatørskifte og så det som et enormt prestisjenederlag dersom de måtte gi fra seg operatøransvaret.
— Statoil overtar operatøransvaret fra Mobil og Martin Bekkeheien og Mike Smith er her avbildet sammen med en modell av Statfjord A. Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

Mobil ville i det minste ha en synlig kompensasjon for å miste Statfjordfeltet. Først ba de om operatøransvaret på blokk 30/6, det som i dag er Oseberg. Da den glapp, erklærte de «krig» mot Statoil og startet arbeid for å beholde operatøransvaret.

Mobil mente at Statoil hadde gått bak deres rygg, siden Statoil ble operatør i letefasen på blokk 30/6, og selv om Mobil fikk eierandel i blokken, var ikke dette nok. I 1982 ble for øvrig operatøransvaret på 30/6 overført fra Statoil til Norsk Hydro, det første politisk vedtatte operatørskiftet i Norge. I neste omgang kjempet Mobil for å bli operatør på blokk 34/7, som inneholder Snorre, Vigdis, Tordis og Borg, men også denne gang glapp det, til fordel for Saga – og Mobil ble ikke en gang tilbudt andeler.

I de første årene på 1980-tallet var operatørsaken et varmt politisk tema. Både fordi det hadde med Statoil og Statoils størrelse å gjøre, samt «vingklippingen» av Statoil som Høyre hadde som valgkampsak ved valget i 1981. Det var dette som igjen førte til opprettelsen av SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) i 1984, med effekt fra 1985. Men før det hadde operatørsaken fått avklaring. Den kom egentlig i 1983, men vedtaket ble fattet i 1984. I forbindelse med behandlingen av den årlige Statoil-meldingen i industrikomiteen i 1983, ble spørsmålet behandlet. Både Mobil og Statoil ble bedt om å legge fram sitt syn. Mobil valgte å bruke sin «taletid» til å rakke ned på Statoil. Det forarget så mange medlemmer av komiteen at formannen, Reidar Due etterpå kunne konstatere at det var flertall i komiteen for å vedta operatørskiftet så snart som mulig.

Operatørskiftet,
Kåre Kristiansen. Foto: Stortingsarkivet/Scanpix

I 1983 ble Kåre Kristiansen olje- og energiminister, og han var imot operatørskifte, det samme var statsminister Kåre Willoch og finansminister Rolf Presthus. En flertallsinnstilling fra industrikomiteen med representanter fra regjeringspartiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, var sprengstoff. Det endte med at statsminister Willoch selv tok kontakt med industrikomiteen og fikk skrevet om innstillingen før den ble overlevert presidentskapet. I praksis betydde det at Due og de andre fra regjeringspartiene, blant annet Arnljot Norwich og Svein Alsaker, gikk med på å utsette saken i ett år. Kåre Kristiansen var ikke oppmerksom på dette. Stortinget hadde siste ord i saken om operatørskifte på Statfjord.

Da saken kom opp igjen høsten 1984, hadde frontene hardnet til og Mobil kjempet desperat for å beholde operatørskapet. Statoil kjempet like hardt for å overta. I et forsøk på å løse saken uten at den sprengte regjeringen, ba kommunalminister Arne Rettedal Statoil og Mobil om bli enig om en samarbeidsavtale. En slik avtale ble faktisk utarbeidet, men da de to selskapene neste dag skulle meddele resultatet til Arne Rettedal og Kåre Kristiansen, takket Mobil nei til samarbeidsavtalen de hadde vært med å inngå dagen før. Årsaken var at de hadde fått klare signaler fra Kåre Kristiansen om at avgjørelsen om operatørskapet ville bli utsatt, kanskje i ti år. Før Mobil takket nei, hadde de spurt Kåre Kristiansen om han sto ved det han hadde lovd. Det gjorde han. Men da Mobil takket nei til samarbeidsavtalen, glapp det. Regjeringen kunne ikke vente lengre med å bestemme seg. Igjen var meldingene fra industrikomiteen klare, både Krf og Senterpartiet ville støtte Arbeiderpartiet og sikre flertall for skifte. Hvis ikke saken ble løst høsten 1984, ville regjeringen lide nederlag og muligens gå i oppløsning eller måtte trekke seg.  Dermed vedtok regjeringen Willoch neste dag enstemmig at det skulle bli operatørskifte. Stortinget fulgte opp med vedtak i desember 1984, og operatørskiftet ble smertefritt gjennomført i løpet av 1986. Fra 1. januar 1987 var Statoil operatør. Operatørskiftet var den siste store kontroversielle politiske Statfjord-saken.

 

Publisert 30. oktober 2019   •   Oppdatert 14. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Nye kontrakter – nye muligheter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde tapt kontrakten på ståldekket til Statfjord B, men fortsatt var mulighetene for arbeid på plattformen til stede. Den neste store kontrakten som skulle avgjøres var mekanisk utrustning av betongunderstellet.
— Løftefartøyet Uglen frakter moduler og dekk fra Rosenberg Vert til Statfjord B-understellet. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kontrakten for utrustning av celler og skaft hadde vært ute på anbud. Med på anbudsrunden var kun to selskap, Kværner med Moss Rosenberg Verft og Akergruppen med Aker Norsco Consulting i Tananger. Det viste seg at nok en gang lå Kværner sitt tilbud under Aker sitt, men Aker fikk mulighet til å forhandle med Mobil om prisen. Det ble gjennomført intense forhandlinger, og Aker gikk kraftig ned i pris, så langt at om de fikk kontrakten ville selskapet bli påført et relativt stort økonomisk tap. Dette ble sett på som nødvendig for å sikre arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 371.

Men Kværner var fortsatt billigst, og Rosenberg Verft fikk oppdraget med å produsere og installere det mekaniske utstyret i de to boreskaftene, i stigerørsskaftet og i serviceskaftet. En del av den tekniske prosjekteringen skulle utføres av Brown & Root og NPC, men størstedelen lå hos Rosenberg. Utrustningen av cellene skulle Norwegian Contractors stå for.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 233.

I vurderingen av de to anbyderne lå teknisk løsning, gjennomføringsplan og pris til grunn. Etter initiativ fra Mobil, ble det i kontrakten forutsatt at Kværnergruppen skulle sette deler av arbeidet ut til andre bedrifter på konkurransemessige vilkår. De skulle gi underkontrakter til firma over hele landet. Verdal, Stord og Haugesund sto sentralt i den sammenheng, idet verkstedene hadde kapasitet og høy teknisk kompetanse.

I Dagbladet ble det påpekt at Kværner hadde fått avgjørende materiale for beregning av sin anbudspris på utrustningen to uker før Akergruppen og dermed fått vesentlig bedre tid til å finregne sitt pristilbud.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.

Like før anbudsavgjørelsen ble anbyderne presentert for reviderte tegninger fra prosjekteringsfirmaet EMC, og kunne justere prisen i henhold til dem. Med så korte tidsfrister det her var snakk om, mente avisen Kværnergruppen hadde fått et urettferdig forsprang.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Rosenberg Verft bygget en modell av utstyrsskaftet på Statfjord B. Modellen skulle brukes i opplæringsøyesmed og som instruksjonsmodell ved installering av utstyret som skulle plasseres i skaftet. Modellen ble laget etter originaltegninger, tekniske og arrangementstegninger. Det tok to mann ett år å bygge den. Modellen står nå på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Foto fra Status Nr. 5-6 1980

Akerkonsernet hadde derimot ingenting å utsette på saksbehandlingen. De skrev i en pressemelding at det var ført reelle forhandlinger og at Aker hadde redusert prisen så langt de fant det forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: (1978, 25.oktober). Også skaftene til Kværner. Kværner lå likevel 100 millioner under. Aker uttrykte at de var interessert i et samarbeid med Kværner om underleveranser.

Statoil/Mobil hadde et mål om at 60 – 70 prosent av alle leveranser til Statfjord B skulle være norske. Forutsetningen var at bedriftene var villige til å satse og at produktene var gode nok teknisk og konkurransedyktige på pris. Resultatet ble enda bedre – hele 80 prosent av leveransene til Statfjord B kom fra norske bedrifter i konkurranse med internasjonale firma.

Mange kontrakter

Leirvik sveis

Nye kontrakter – nye muligheter,
Hotellet til Statfjord B er under bygging ved Leirvik Sveis på Stord. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Byggingen av hotellet til Statfjord B skjedde ved Leirvik sveis i Aslaksvikjo på Stord etter en internasjonal konkurranse om kontrakten. Statoil kjempet hardt for å beholde kontrakten i Norge. Til sist sto det mellom to selskap; tyske Blohm og Voss og Leirvik sveis. Det viste seg å være ubetydelige forskjeller i pris mellom de to, og etter tekniske og økonomiske forhandlinger gikk Leirvik av med seieren. Endelig var det kommet et stort oppdrag knyttet til Statfjord B til Stord. ”Sveisen” hadde tidligere bygget hotellet til Statfjord A. Leirvik Sveis utførte selv alt stålarbeid, men alt annet arbeid enn sveising og platearbeid ble satt ut til lokale underleverandører som dermed fikk nyte godt av Statfjord B oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 186

VVS Stord A/S

VVS Stord A/S fikk arbeid med det elektriske på hotellet Leirvik Sveis bygde. I tillegg hadde de planleggere ved Rosenberg Verft som var med i elektroarbeidet for både dekket og skaftene. De vant også kontrakten på ventilasjonsarbeidet i de modulene som ble bygget på Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Sunnhordland. (1980, 16. januar). God ordretilgang hjå VVS Stord A/S.

Aker Verdal

Aker Verdal fikk oppdrag på ni moduler. Prosjektet var et underskuddsprosjekt for Verdal – en bedrift som hadde 250 mann permittert. Ti lokale firma deltok i byggingen. Alle elektroinstallasjoner ble foretatt av det lokale datterselskapet til Stord Elektro A/S, E. Finstad A/S. Rørinstallasjonene ble gjort av Norsco Service og tildekkingen for sjøtransport til Rosenberg Verft i Stavanger ble utført av byggmester Kvernmo, Verdal. Sveisere ble leid inn fra Verdal Maskinverksted, Folla Fabrikker, Meråkerverkstedet og Namdal mekaniske verksted.[REMOVE]Fotnote: Trønder-Avisa. (1980, 18. januar). «Oppdraget har styrket Aker».

ScanArmatur

ScanArmatur fikk i oppdrag å designe og fabrikkere høytrykksmanifolder og kompressorsystem. Kontrakten som ble inngått mellom ScanArmatur og Brown & Root / NPC – Joint Venture var verd 8 til 10 millioner. Alt arbeidet skulle skje i Randaberg Sveiseindustri sine lokaler, som ScanArmatur hadde kjøpt. Fabrikasjonen skulle utføres av fagfolk fra Randaberg Sveiseindustri, mens ScanArmatur sine folk skulle stå for know-how, ledelse og testing. Ferdigbygget skulle den fraktes til Frankrike for å monteres inn i modulen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 23. april). Aker fikk kontrakten.

ScanArmatur fikk også hovedleveranse av fjernstyrte nødstengeventiler. Ventilene kom i hovedsak fra Frankrike mens fjernstyringen kom fra Norsk Hydro Verksteder. Monteringen skulle skje i stavangerområdet.

A/S NEBB Installasjon

A/S NEBB Installasjon i Bergen fikk oppdraget med å utføre de midlertidige elektriske installasjonene, som omfattet alle nødvendige installasjoner til plattformen under byggeperioden på Rosenberg Verft og i Hinnavågen. Selskapet hadde også jobben med å installere de elektriske installasjonene på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels- og Sjøfartstidende. (1979, 8. desember). NEBB i oppdrag på Statfjord B.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted fikk i tillegg til å bygge den ene delen av bærerammen til Statfjord B, ordre på levering av en boreslamenhet. Kontrakten inngått med Mobil og var verd 11 millioner kroner og ca. 50.000 årsverk.[REMOVE]Fotnote: Nytt fra Norge. (1980, 1. januar). Storkontrakt til Fredrikstad.

Bomek A/S

Bomek A/S i Bodø fikk kontrakt på tre moduler til en verdi av 25 millioner kroner. Den største var 20 ganger 13 meter, 15 meter høy og veide 400 tonn. Det ble tatt i bruk en ny teknologi for å forflytte de tre store modulene. Den nyutviklede enheten ble kalt DWB-300 og var en elektrohydraulisk vandrende bjelke. Den ble utviklet av BOMEK sammen med Total Transportation Systems Int A/S (TTS) i Drøbak.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1980, 2. februar). Enklere å flytte store enheter. De konstruerte og produserte også meget avanserte branndører som ble brukt på Statfjord B og siden også på de to andre Statfjordplattformene.

Kværner Brug, NEBB og General Electric Co

Kværner Brug og NEBB fikk, i samarbeid med det amerikanske selskapet General Electric Co ., kontrakten på leveranse av kraftverket som ga elektrisk og mekanisk kraft til Statfjord B-plattformen. Det var hard konkurranse om kontrakten siden den ble regnet som et prestisjeprosjekt. Ordren var på fem gassturbiner av typen LM-2500, inklusive generatorer og kompressorer. Produksjonen og montasjen av LM-2500-pakkene og installasjonen av gassturbinene ble gjort ved Kværner Brug sitt anlegg i Oslo, mens systematiseringen foregikk i Egersund. General Electric bygget gassgeneratorene for gassturbinene i USA. LM-2500 var industriversjonen av flyturbinen som ble brukt i 747 Boeing ”jumbojet”. De tre kompressorenhetene for naturgass under høyt trykk, ble produsert i Italia av Nuovo Pignone, mens Kværner leverte deler til disse. Norsk Elektrisk, Brown Boveri A/S og NEBB fabrikkerte to turbogeneratorer med en arbeidsevne på 19 MW og en effekt på 13,8 kW. De var utviklet av Brown Boveri i Sveits, men ble bygget ved NEBBs anlegg i Oslo. Systemet inkluderte to enheter for elektrisk kraft, to for gasskompresjon og en for gassinjisering.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 8. august). 

Kværner Brug

Kværner Brug i Oslo fikk også en pakkeleveranse på en hovedseparator, en tykkvegget trykkbeholder i finkornet lavtemperaturstål, og beholder som i første del av prosessen vil separere olje, vann og gass. Med en totalvekt på 200 tonn, var det en av de største og mest kompliserte beholderne som til da var laget i Norge. Sammensveisingen ble utført under det avsluttende montasjearbeidet på Rosenberg Verft. Kværner Brug sin amerikanske samarbeidspartner, CE-Natco sto for konstrueringen, mens Kværner selv ivaretok konstruksjon og produksjon av pakkeleveransen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad. (1980, 3. januar). Kværnerleveranse til Statfjord B.

Eydehavn Industrier

B-plattformen, Nye kontrakter – nye muligheter
Flammebommen på Statfjord B. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Eydehavn Industrier bygde to flammetårn, på henholdsvis 30 og 120 meter. De var identiske med flammetårnene bedriften leverte til Statfjord A. Kontrakten hadde en verdi av mellom 10 og 15 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1980, 4. januar). Fin kontrakt til Eydehavn Industrier.

A/S Teknisk Isolering

A/S Teknisk Isolering i Drammen fikk kontrakten på isoleringsarbeidene på Statfjord B. De hadde jobben både i skaftene og dekket. Ticon Mek. Verksted på Lierstranda, en avdeling av A/S Teknisk Isolering, leverte eksossystem til en gassturbin. Arbeidet var for Kværner og det amerikanske selskapet Generell Electric.

Filtvet-firmaet E. Larsen B.T. M. fikk kontrakten på leveranse av manuelt operert slukningsutstyr, et spesialanlegg som brukte en kombinasjon av slukningspulver og skum-væske.[REMOVE]Fotnote: Drammen Tidende Buskerud Blad. (1979, 26. november). Filtvet-firma med million-kontrakter.

A.S. Skarpenord i Langesund

A.S. Skarpenord i Langesund fikk en millionordre på levering av sinkanoder til skaftutrustningen.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad. (1979, 13. januar). Skarpenord storleverandør til Statfjord B.

Gustav A. Ring og Northern Telecom Ltd.

Gustav A. Ring, i samarbeid med Northern Telecom Ltd . I Canada, fikk kontrakten på hustelefonsentraler til både Statfjord A og B.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sarpen. (1979, 8. oktober).

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S fikk kontrakt på bygging av vanninjeksjonsmodulen for Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979, 11. mai). Ankerløkken får viktig oljekontrakt. Kontrakten hadde en verdi på 10 millioner kroner. Den veide ca. 600 tonn. Kontrakten ble inngått av Mobil.

Jonas Øglænd

Jonas Øglænd leverte kabelstiger og kabelbaner til skaftene og moduler på dekk, til en verdi av 1,5 millioner kroner. Det gikk med ni kilometer kabelgate, foruten en del annet utstyr. Kablestigene var av typen O, et system som Øglend hadde utviklet selv med tanke på offshoreinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 26. mai). Statfjord-kontrakten til Øglænd.

Ega A/S

Ega A/S , en Electrounionbedrift, ble ansvarlige for sterkstrømsinstallasjonene i Statfjord B dekket. Ega A/S var en underleverandør av Rosenberg Verft, og arbeidet ble utført ved Rosenberg Verft i Stavanger. Ega A/S hadde det totale prosjektansvaret, men samarbeidet med Haeb (Moss), Teknisk Bureau (Stavanger), Kystens Service og Electounionbedriften AC Electro (Porsgrunn). Ega A/S Utrustet også skaftene men sterkstrøm. Samlet verdi var på om lag 75 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 7. juli). Kontakt om Statfjord B.

Framnæs mek. Værksted

Framnæs mek. Værksted i Sandefjord bygget boretårnet, og fikk hjelp av blant annet Nye Husø Verft.[REMOVE]Fotnote: Tønsberg Blad. (1979, 10. juli). Boretårn til Statfjord fra Nye Husø Verk. 

Samme sted leverte boredekket til plattformen. Kontrakten var med Odfjell Drilling i Bergen som hadde kontrakt på boreoperasjonene på Statfjord B. Kontrakten omfattet også diverse stålstrukturer og et transportsystem for flytting av boretårnet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 3. april ). Boredekket til Framnes.

Norsk Marconi as

Norsk Marconi as leverte og installerte Telekommunikasjonssystemet på Statfjord B-plattformen. Kontrakten omfattet microbølging for kommunikasjon mellom Statfjord A- og B-plattformene, VHF-kommunikasjon til helikopter og skip, VHF-kommunikasjon til plattformens skaft, TV-overvåkning av skaft, intern kommunikasjon, radio- og TV-underholdningsanlegg, taleaktivert telefonsystem, faste og bærbare AM og FM VHF-radioer, mellombølgekommunikasjon, teleks og faksimileutstyr, nødradioutstyr ved alle livbåtstasjoner og et stort nødstrømsanlegg. De benyttet en rekke norske og utenlandske underleverandører, hvorav Brødrene Steen-Hansen A/S og A/S Elektrisk Bureau, divisjon Nera var blant de største. De leverte og installerte også telekommunikasjonsutstyret på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Elektronikk. (1979, 10. august). Omfattende Maconi-leveranse til Statfjord B.

Årdal Sandindustri A/S, Aspelin Stormbull Stavanger A/S og O.C. Østraadt

Norwegian Contractors kjøpte sand og singel fra Årdal Sandindustri A/S og armeringsstål og sement av Aspelin Stormbull Stavanger A/S . Sementen ble levert sammen med O.C. Østraadt i Sandnes. Det dreide seg om 50.000 tonn sement til en verdi av rundt 15 millioner kroner. Aspelin leverte også stålet til stålskjørtet og en del armeringsstål. Også dette kontrakter verd millionbeløp. Det gikk med 300.000 tonn singel og sand til betongstøpingen, som kom fra Årdal sine anlegg i Årdal og Tøtlandsvik. 50.000 tonn armeringsjern gikk med, norsk stål produsert av Norsk Jernverk og Elkem Spigerverket .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 22. februar). Store kontrakter til lokale firma.

A/S Olivin

A/S Olivin i Vanylven på Sunnmøre leverte mellom 100.000 og 120.000 tonn olivinsand til Norwegian Contractors til byggingen av betongunderstellet.

K/S Heerema Seaway A/S

Mobil inngikk kontrakt med K/S Heerema Seaway A/S for bruk av kranlekteren Balder, for modulløftene ved Rosenberg Verft. De forskjellige modulene ble slept fra byggestedene til Stavanger på lektere og ble løftet opp på dekksrammen. Det tyngste løftet var på 1500 tonn.[REMOVE]Fotnote: Norges Industri.  (1979, 12. oktober). Kontrakt for modul-løftene på Statfjord B-dekket. 

Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B

Transporten av dekket fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats var det Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B . i Sverige som sto for. Kontrakten ble inngått av Rosenberg Verft.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunn Dagblad. (1979, 8. august). Moss Rosenberg Verft A.S.

Odfjell Drilling and Consulting A/S

Odfjell Drilling and Consulting A/S fikk borekontrakten verd minst 500 millioner kroner. I internasjonale oljekretser, var det oppsiktsvekkende at kontrakten gikk til et norsk firma. Det var ingen proteksjonisme eller politisk avgjørelse som lå bak. Det var EMC som valgte. Av seks anbud var det tre som ble tatt i betraktning på bakgrunn av pris og tekniske årsaker – alle tre var norske; foruten Odfjell var det Smedvig Drilling og Dolphin Services.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 16. mai). Odfjell fikk borekontrakten på Statfjord B

Aker Tangen Verft og SPM

Aker Tangen Verft ved Kragerø og Arendal i samarbeid med franske SPM fikk kontrakt på å bygge lastebøyen til Statfjord B i konkurranse med Kværner og Tromsø Contractors. Lastebøyen som skulle brukes på Statfjord B var utviklet av Single Buoy Mooring Inc. i Monaco og London og var av samme type som lastebøyen på Statfjord A. Akergruppen og Mobil undertegnet kontrakten for lastebøyen til Statfjord B i april 1979. Kontrakten var en såkalt ”Turn-key jobb” og omfattet alt engineering-arbeid, fabrikasjon, installasjon offshore samt igangkjøring. Foruten byggingen av betongunderstellet til selve plattformen, var dette det eneste prosjektet i forbindelse med Statfjord B hvor operatøren ga et slikt totalansvar til byggeren. Kontrakten ble derfor sett på som særdeles viktig både med hensyn til oppbygging av teknisk kompetanse og den administrative delen av prosjektet. Kontrakten hadde en verdi av 220 millioner kroner. Ingeniørarbeidene og innkjøp av enkelte komponenter samt installasjon i Nordsjøen skjedde i regi av SBM som var underleverandør for Akergruppen. Lastebøyen skulle bygges ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal.[REMOVE]Fotnote: Vestmar. (1979, 8. oktober). Lastebøyen som bygges ved Tangen – 186 m. høy.

Akergruppens verft i Kragerø og Arendal klarte imidlertid ikke å fullføre lastebøyen. Mobil innledet derfor – på vegne av Statfjordgruppen – forhandlinger med det tyske verftet Thyssen Nordseewerke i Emden for å sluttføre lastebøyen.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Det ble bygget en plattformmodell av Statfjord B til 4 millioner kroner. Etter grunnleggende design av Statfjord B plattformen, ble modellen bygget for å teste ut alt i minste detalj, rør som kom i veien for hverandre kunne oppdages først på modellen. Det ville vært langt dyrere å finne feil og mangler under byggingen av selve plattformen. Etter at modellen var ferdig bygget, ble de forskjellige modulene sendt til de fabrikkene som skulle ha oppdraget. Så ble modellen satt sammen igjen for å vises på ONS i 1980 hvor den hadde stor reklameverdi. Modellen ble etterpå utstilt i administrasjonsbygget på Moss Rosenberg Verft, før den ble gitt Norsk Oljemuseum. Den står nå til glede for alle besøkende i den faste utstillingen i museet. Stavanger Aftenblad. 29. august 1980. Foto: Leif Berge/Equinor
Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk