Olav Fjell ny konsernsjef i StatoilSaga Petroleum en saga blott

Forpleiningsansatte i streik

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Om lag 100 forpleiningsansatte på Statfjordfeltet la 9. november ned arbeidet i protest mot at Statoil ikke vil garantere for jobbene ved et eventuelt skifte av kontraktør. Kun sikkerhetsfolkene om bord fikk varme måltider så lenge aksjonen pågikk. De andre måtte nøye seg med knekkebrød, smør og litt ost til middag, kvelds- og nattmat.
— Måltid forberedes på Statfjord B-kjøkkenet. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Bakgrunnen var at forpleiningskontrakten Eurest Support Services hadde hatt på Statfjordfeltet gikk ut i mars 2000, og det var nå konkurranse mellom Eurest og Universal Kelvin om den nye kontrakten. Dersom det kom inn en ny kontraktør, krevde de forpleiningsansatte at Statoil garanterte for at alle fast ansatte på forpleiningssiden fikk beholde jobbene sine i det nye selskapet. De krevde også at de nesten 50 faste vikarene måtte sikres jobb, og at det ble gitt garanti for at personalforsikring i Eurest Support Services måtte overtas av en eventuell ny kontraktør.

Universal Kelvin hadde tidligere samme år overtatt forpleiningen på Ula-, Gyda- og Valhall-feltene, noe som resulterte i at 12 personer ble erklært overflødige.

De to gamle arvefiendene – fagforeningene OFS og Nopef sto skulder ved skulder i denne konflikten. De slo ring rundt oppsagte kolleger på oljefelt i sør, samtidig som de fryktet nye oppsigelser på Statfjord hvis et nytt selskap overtok også der.

Fagforeningene mente at Kelvin ikke hadde fulgt det såkalte overføringsdirektivet fra EU da de overtok kontraktene. Det nye selskapet var i henhold til direktivet forpliktet til å overta de ansatte slik at de kunne fortsette på samme arbeidsplass. Arbeidernes rettigheter skulle også være sikret gjennom Arbeidsmiljøloven, som slo fast at virksomhetsoverdragelse ikke var saklig grunn for oppsigelse.

Verneombudene på Statfjordfeltet sto på de forpleiningsansattes side og mente oppsigelsene på oljefeltene i sør var usaklige og i brev til Statoil og Oljedirektoratet ble storkonsernet Universal Kelvin karakterisert som en useriøs arbeidsgiver. Vernetjenesten erklærte at de ikke ville ha med dem å gjøre hvis de tok over på Statfjord.

Forpleiningstjenesten krevde mye mannskap. Siden hele 70 prosent av utgiftene gikk til lønn var det store summer å tjene for selskapet ved å kutte stillinger. Ulempen var ifølge verneombudene at de siste nedbemanningene allerede hadde fått sin pris i form av urovekkende høyt sykefravær. Eurest Support Services og de ansatte hadde allerede gått sammen om en tøff og kostbar «slankekur», et program som kostet 24 millioner og partene betalte halvparten hver, mot garantier for gjenværende arbeidsplasser.

Statoil utsatte to ganger tildelingen av den viktige forpleiningskontrakten. ESS vant til slutt kontrakten.

Kilder:
Bergens Tidende. 9. november 1999. Truer med Statfjord-streik .
Bergens Tidende 10. november 1999. 100 Statfjord-ansatte streiket
Dagens Næringsliv. 11. november 1999. Knekkebrød for oljeansatte

Olav Fjell ny konsernsjef i StatoilSaga Petroleum en saga blott
Publisert 29. november 2019   •   Oppdatert 5. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brevet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Forberedelsene til Statfjord B var godt i gang høsten 1976. Det var inngått kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors om bygging av en fireskaft Condeep, og en intensjonsavtale var klar.
— Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
© Norsk Oljemuseum

Det nyopprettede joint venture selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen.

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer. Les mer om NPC: Statfjord B – den første planen

Vogt-utvalget

brevet,
Statfjord B-dekket. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976:

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse.

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B:

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76).

En forutser på Statfjord «B»:

  • Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform.
  • Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon.
  • Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann.
  • Eventuelt samtidig boring og produksjon.

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå.

Brevet fra Oljedirektoratet

Brevet,
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til en hver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B».

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet:

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes.

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann.

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført.

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand:

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg.

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

brevet,
Avisfaksimile: Aftenposten 25. juni 1977

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer.

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme.

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret.

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over.

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere.

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle ble nødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Brevet,
Avisfaksimile: Aftenbladet 28. juni 1977

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening.

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert.

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre.

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene.

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 5. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Operatørskiftet

person Av Håkon Lavik, tidligere Statoil-ansatt
Et av de store stridstemane i norsk oljepolitikk var overføringen av operatøransvaret fra Mobil til Statoil. Dette var en betingelse som lå i den opprinnelige lisensavtalen fra 1973 og kunne utøves ti år etter drivverdighet. I 1984 ønsket Statoil å overta. Mobil var imot et operatørskifte og så det som et enormt prestisjenederlag dersom de måtte gi fra seg operatøransvaret.
— Statoil overtar operatøransvaret fra Mobil og Martin Bekkeheien og Mike Smith er her avbildet sammen med en modell av Statfjord A. Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

Mobil ville i det minste ha en synlig kompensasjon for å miste Statfjordfeltet. Først ba de om operatøransvaret på blokk 30/6, det som i dag er Oseberg. Da den glapp, erklærte de «krig» mot Statoil og startet arbeid for å beholde operatøransvaret.

Mobil mente at Statoil hadde gått bak deres rygg, siden Statoil ble operatør i letefasen på blokk 30/6, og selv om Mobil fikk eierandel i blokken, var ikke dette nok. I 1982 ble for øvrig operatøransvaret på 30/6 overført fra Statoil til Norsk Hydro, det første politisk vedtatte operatørskiftet i Norge. I neste omgang kjempet Mobil for å bli operatør på blokk 34/7, som inneholder Snorre, Vigdis, Tordis og Borg, men også denne gang glapp det, til fordel for Saga – og Mobil ble ikke en gang tilbudt andeler.

I de første årene på 1980-tallet var operatørsaken et varmt politisk tema. Både fordi det hadde med Statoil og Statoils størrelse å gjøre, samt «vingklippingen» av Statoil som Høyre hadde som valgkampsak ved valget i 1981. Det var dette som igjen førte til opprettelsen av SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) i 1984, med effekt fra 1985. Men før det hadde operatørsaken fått avklaring. Den kom egentlig i 1983, men vedtaket ble fattet i 1984. I forbindelse med behandlingen av den årlige Statoil-meldingen i industrikomiteen i 1983, ble spørsmålet behandlet. Både Mobil og Statoil ble bedt om å legge fram sitt syn. Mobil valgte å bruke sin «taletid» til å rakke ned på Statoil. Det forarget så mange medlemmer av komiteen at formannen, Reidar Due etterpå kunne konstatere at det var flertall i komiteen for å vedta operatørskiftet så snart som mulig.

Operatørskiftet,
Kåre Kristiansen. Foto: Stortingsarkivet/Scanpix

I 1983 ble Kåre Kristiansen olje- og energiminister, og han var imot operatørskifte, det samme var statsminister Kåre Willoch og finansminister Rolf Presthus. En flertallsinnstilling fra industrikomiteen med representanter fra regjeringspartiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, var sprengstoff. Det endte med at statsminister Willoch selv tok kontakt med industrikomiteen og fikk skrevet om innstillingen før den ble overlevert presidentskapet. I praksis betydde det at Due og de andre fra regjeringspartiene, blant annet Arnljot Norwich og Svein Alsaker, gikk med på å utsette saken i ett år. Kåre Kristiansen var ikke oppmerksom på dette. Stortinget hadde siste ord i saken om operatørskifte på Statfjord.

Da saken kom opp igjen høsten 1984, hadde frontene hardnet til og Mobil kjempet desperat for å beholde operatørskapet. Statoil kjempet like hardt for å overta. I et forsøk på å løse saken uten at den sprengte regjeringen, ba kommunalminister Arne Rettedal Statoil og Mobil om bli enig om en samarbeidsavtale. En slik avtale ble faktisk utarbeidet, men da de to selskapene neste dag skulle meddele resultatet til Arne Rettedal og Kåre Kristiansen, takket Mobil nei til samarbeidsavtalen de hadde vært med å inngå dagen før. Årsaken var at de hadde fått klare signaler fra Kåre Kristiansen om at avgjørelsen om operatørskapet ville bli utsatt, kanskje i ti år. Før Mobil takket nei, hadde de spurt Kåre Kristiansen om han sto ved det han hadde lovd. Det gjorde han. Men da Mobil takket nei til samarbeidsavtalen, glapp det. Regjeringen kunne ikke vente lengre med å bestemme seg. Igjen var meldingene fra industrikomiteen klare, både Krf og Senterpartiet ville støtte Arbeiderpartiet og sikre flertall for skifte. Hvis ikke saken ble løst høsten 1984, ville regjeringen lide nederlag og muligens gå i oppløsning eller måtte trekke seg.  Dermed vedtok regjeringen Willoch neste dag enstemmig at det skulle bli operatørskifte. Stortinget fulgte opp med vedtak i desember 1984, og operatørskiftet ble smertefritt gjennomført i løpet av 1986. Fra 1. januar 1987 var Statoil operatør. Operatørskiftet var den siste store kontroversielle politiske Statfjord-saken.

 

Publisert 30. oktober 2019   •   Oppdatert 14. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Nye kontrakter – nye muligheter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde tapt kontrakten på ståldekket til Statfjord B, men fortsatt var mulighetene for arbeid på plattformen til stede. Den neste store kontrakten som skulle avgjøres var mekanisk utrustning av betongunderstellet.
— Løftefartøyet Uglen frakter moduler og dekk fra Rosenberg Vert til Statfjord B-understellet. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kontrakten for utrustning av celler og skaft hadde vært ute på anbud. Med på anbudsrunden var kun to selskap, Kværner med Moss Rosenberg Verft og Akergruppen med Aker Norsco Consulting i Tananger. Det viste seg at nok en gang lå Kværner sitt tilbud under Aker sitt, men Aker fikk mulighet til å forhandle med Mobil om prisen. Det ble gjennomført intense forhandlinger, og Aker gikk kraftig ned i pris, så langt at om de fikk kontrakten ville selskapet bli påført et relativt stort økonomisk tap. Dette ble sett på som nødvendig for å sikre arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 371.

Men Kværner var fortsatt billigst, og Rosenberg Verft fikk oppdraget med å produsere og installere det mekaniske utstyret i de to boreskaftene, i stigerørsskaftet og i serviceskaftet. En del av den tekniske prosjekteringen skulle utføres av Brown & Root og NPC, men størstedelen lå hos Rosenberg. Utrustningen av cellene skulle Norwegian Contractors stå for.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 233.

I vurderingen av de to anbyderne lå teknisk løsning, gjennomføringsplan og pris til grunn. Etter initiativ fra Mobil, ble det i kontrakten forutsatt at Kværnergruppen skulle sette deler av arbeidet ut til andre bedrifter på konkurransemessige vilkår. De skulle gi underkontrakter til firma over hele landet. Verdal, Stord og Haugesund sto sentralt i den sammenheng, idet verkstedene hadde kapasitet og høy teknisk kompetanse.

I Dagbladet ble det påpekt at Kværner hadde fått avgjørende materiale for beregning av sin anbudspris på utrustningen to uker før Akergruppen og dermed fått vesentlig bedre tid til å finregne sitt pristilbud.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.

Like før anbudsavgjørelsen ble anbyderne presentert for reviderte tegninger fra prosjekteringsfirmaet EMC, og kunne justere prisen i henhold til dem. Med så korte tidsfrister det her var snakk om, mente avisen Kværnergruppen hadde fått et urettferdig forsprang.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Rosenberg Verft bygget en modell av utstyrsskaftet på Statfjord B. Modellen skulle brukes i opplæringsøyesmed og som instruksjonsmodell ved installering av utstyret som skulle plasseres i skaftet. Modellen ble laget etter originaltegninger, tekniske og arrangementstegninger. Det tok to mann ett år å bygge den. Modellen står nå på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Foto fra Status Nr. 5-6 1980

Akerkonsernet hadde derimot ingenting å utsette på saksbehandlingen. De skrev i en pressemelding at det var ført reelle forhandlinger og at Aker hadde redusert prisen så langt de fant det forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: (1978, 25.oktober). Også skaftene til Kværner. Kværner lå likevel 100 millioner under. Aker uttrykte at de var interessert i et samarbeid med Kværner om underleveranser.

Statoil/Mobil hadde et mål om at 60 – 70 prosent av alle leveranser til Statfjord B skulle være norske. Forutsetningen var at bedriftene var villige til å satse og at produktene var gode nok teknisk og konkurransedyktige på pris. Resultatet ble enda bedre – hele 80 prosent av leveransene til Statfjord B kom fra norske bedrifter i konkurranse med internasjonale firma.

Mange kontrakter

Leirvik sveis

Nye kontrakter – nye muligheter,
Hotellet til Statfjord B er under bygging ved Leirvik Sveis på Stord. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Byggingen av hotellet til Statfjord B skjedde ved Leirvik sveis i Aslaksvikjo på Stord etter en internasjonal konkurranse om kontrakten. Statoil kjempet hardt for å beholde kontrakten i Norge. Til sist sto det mellom to selskap; tyske Blohm og Voss og Leirvik sveis. Det viste seg å være ubetydelige forskjeller i pris mellom de to, og etter tekniske og økonomiske forhandlinger gikk Leirvik av med seieren. Endelig var det kommet et stort oppdrag knyttet til Statfjord B til Stord. ”Sveisen” hadde tidligere bygget hotellet til Statfjord A. Leirvik Sveis utførte selv alt stålarbeid, men alt annet arbeid enn sveising og platearbeid ble satt ut til lokale underleverandører som dermed fikk nyte godt av Statfjord B oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 186

VVS Stord A/S

VVS Stord A/S fikk arbeid med det elektriske på hotellet Leirvik Sveis bygde. I tillegg hadde de planleggere ved Rosenberg Verft som var med i elektroarbeidet for både dekket og skaftene. De vant også kontrakten på ventilasjonsarbeidet i de modulene som ble bygget på Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Sunnhordland. (1980, 16. januar). God ordretilgang hjå VVS Stord A/S.

Aker Verdal

Aker Verdal fikk oppdrag på ni moduler. Prosjektet var et underskuddsprosjekt for Verdal – en bedrift som hadde 250 mann permittert. Ti lokale firma deltok i byggingen. Alle elektroinstallasjoner ble foretatt av det lokale datterselskapet til Stord Elektro A/S, E. Finstad A/S. Rørinstallasjonene ble gjort av Norsco Service og tildekkingen for sjøtransport til Rosenberg Verft i Stavanger ble utført av byggmester Kvernmo, Verdal. Sveisere ble leid inn fra Verdal Maskinverksted, Folla Fabrikker, Meråkerverkstedet og Namdal mekaniske verksted.[REMOVE]Fotnote: Trønder-Avisa. (1980, 18. januar). «Oppdraget har styrket Aker».

ScanArmatur

ScanArmatur fikk i oppdrag å designe og fabrikkere høytrykksmanifolder og kompressorsystem. Kontrakten som ble inngått mellom ScanArmatur og Brown & Root / NPC – Joint Venture var verd 8 til 10 millioner. Alt arbeidet skulle skje i Randaberg Sveiseindustri sine lokaler, som ScanArmatur hadde kjøpt. Fabrikasjonen skulle utføres av fagfolk fra Randaberg Sveiseindustri, mens ScanArmatur sine folk skulle stå for know-how, ledelse og testing. Ferdigbygget skulle den fraktes til Frankrike for å monteres inn i modulen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 23. april). Aker fikk kontrakten.

ScanArmatur fikk også hovedleveranse av fjernstyrte nødstengeventiler. Ventilene kom i hovedsak fra Frankrike mens fjernstyringen kom fra Norsk Hydro Verksteder. Monteringen skulle skje i stavangerområdet.

A/S NEBB Installasjon

A/S NEBB Installasjon i Bergen fikk oppdraget med å utføre de midlertidige elektriske installasjonene, som omfattet alle nødvendige installasjoner til plattformen under byggeperioden på Rosenberg Verft og i Hinnavågen. Selskapet hadde også jobben med å installere de elektriske installasjonene på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels- og Sjøfartstidende. (1979, 8. desember). NEBB i oppdrag på Statfjord B.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted fikk i tillegg til å bygge den ene delen av bærerammen til Statfjord B, ordre på levering av en boreslamenhet. Kontrakten inngått med Mobil og var verd 11 millioner kroner og ca. 50.000 årsverk.[REMOVE]Fotnote: Nytt fra Norge. (1980, 1. januar). Storkontrakt til Fredrikstad.

Bomek A/S

Bomek A/S i Bodø fikk kontrakt på tre moduler til en verdi av 25 millioner kroner. Den største var 20 ganger 13 meter, 15 meter høy og veide 400 tonn. Det ble tatt i bruk en ny teknologi for å forflytte de tre store modulene. Den nyutviklede enheten ble kalt DWB-300 og var en elektrohydraulisk vandrende bjelke. Den ble utviklet av BOMEK sammen med Total Transportation Systems Int A/S (TTS) i Drøbak.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1980, 2. februar). Enklere å flytte store enheter. De konstruerte og produserte også meget avanserte branndører som ble brukt på Statfjord B og siden også på de to andre Statfjordplattformene.

Kværner Brug, NEBB og General Electric Co

Kværner Brug og NEBB fikk, i samarbeid med det amerikanske selskapet General Electric Co ., kontrakten på leveranse av kraftverket som ga elektrisk og mekanisk kraft til Statfjord B-plattformen. Det var hard konkurranse om kontrakten siden den ble regnet som et prestisjeprosjekt. Ordren var på fem gassturbiner av typen LM-2500, inklusive generatorer og kompressorer. Produksjonen og montasjen av LM-2500-pakkene og installasjonen av gassturbinene ble gjort ved Kværner Brug sitt anlegg i Oslo, mens systematiseringen foregikk i Egersund. General Electric bygget gassgeneratorene for gassturbinene i USA. LM-2500 var industriversjonen av flyturbinen som ble brukt i 747 Boeing ”jumbojet”. De tre kompressorenhetene for naturgass under høyt trykk, ble produsert i Italia av Nuovo Pignone, mens Kværner leverte deler til disse. Norsk Elektrisk, Brown Boveri A/S og NEBB fabrikkerte to turbogeneratorer med en arbeidsevne på 19 MW og en effekt på 13,8 kW. De var utviklet av Brown Boveri i Sveits, men ble bygget ved NEBBs anlegg i Oslo. Systemet inkluderte to enheter for elektrisk kraft, to for gasskompresjon og en for gassinjisering.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 8. august). 

Kværner Brug

Kværner Brug i Oslo fikk også en pakkeleveranse på en hovedseparator, en tykkvegget trykkbeholder i finkornet lavtemperaturstål, og beholder som i første del av prosessen vil separere olje, vann og gass. Med en totalvekt på 200 tonn, var det en av de største og mest kompliserte beholderne som til da var laget i Norge. Sammensveisingen ble utført under det avsluttende montasjearbeidet på Rosenberg Verft. Kværner Brug sin amerikanske samarbeidspartner, CE-Natco sto for konstrueringen, mens Kværner selv ivaretok konstruksjon og produksjon av pakkeleveransen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad. (1980, 3. januar). Kværnerleveranse til Statfjord B.

Eydehavn Industrier

B-plattformen, Nye kontrakter – nye muligheter
Flammebommen på Statfjord B. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Eydehavn Industrier bygde to flammetårn, på henholdsvis 30 og 120 meter. De var identiske med flammetårnene bedriften leverte til Statfjord A. Kontrakten hadde en verdi av mellom 10 og 15 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1980, 4. januar). Fin kontrakt til Eydehavn Industrier.

A/S Teknisk Isolering

A/S Teknisk Isolering i Drammen fikk kontrakten på isoleringsarbeidene på Statfjord B. De hadde jobben både i skaftene og dekket. Ticon Mek. Verksted på Lierstranda, en avdeling av A/S Teknisk Isolering, leverte eksossystem til en gassturbin. Arbeidet var for Kværner og det amerikanske selskapet Generell Electric.

Filtvet-firmaet E. Larsen B.T. M. fikk kontrakten på leveranse av manuelt operert slukningsutstyr, et spesialanlegg som brukte en kombinasjon av slukningspulver og skum-væske.[REMOVE]Fotnote: Drammen Tidende Buskerud Blad. (1979, 26. november). Filtvet-firma med million-kontrakter.

A.S. Skarpenord i Langesund

A.S. Skarpenord i Langesund fikk en millionordre på levering av sinkanoder til skaftutrustningen.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad. (1979, 13. januar). Skarpenord storleverandør til Statfjord B.

Gustav A. Ring og Northern Telecom Ltd.

Gustav A. Ring, i samarbeid med Northern Telecom Ltd . I Canada, fikk kontrakten på hustelefonsentraler til både Statfjord A og B.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sarpen. (1979, 8. oktober).

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S fikk kontrakt på bygging av vanninjeksjonsmodulen for Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979, 11. mai). Ankerløkken får viktig oljekontrakt. Kontrakten hadde en verdi på 10 millioner kroner. Den veide ca. 600 tonn. Kontrakten ble inngått av Mobil.

Jonas Øglænd

Jonas Øglænd leverte kabelstiger og kabelbaner til skaftene og moduler på dekk, til en verdi av 1,5 millioner kroner. Det gikk med ni kilometer kabelgate, foruten en del annet utstyr. Kablestigene var av typen O, et system som Øglend hadde utviklet selv med tanke på offshoreinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 26. mai). Statfjord-kontrakten til Øglænd.

Ega A/S

Ega A/S , en Electrounionbedrift, ble ansvarlige for sterkstrømsinstallasjonene i Statfjord B dekket. Ega A/S var en underleverandør av Rosenberg Verft, og arbeidet ble utført ved Rosenberg Verft i Stavanger. Ega A/S hadde det totale prosjektansvaret, men samarbeidet med Haeb (Moss), Teknisk Bureau (Stavanger), Kystens Service og Electounionbedriften AC Electro (Porsgrunn). Ega A/S Utrustet også skaftene men sterkstrøm. Samlet verdi var på om lag 75 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 7. juli). Kontakt om Statfjord B.

Framnæs mek. Værksted

Framnæs mek. Værksted i Sandefjord bygget boretårnet, og fikk hjelp av blant annet Nye Husø Verft.[REMOVE]Fotnote: Tønsberg Blad. (1979, 10. juli). Boretårn til Statfjord fra Nye Husø Verk. 

Samme sted leverte boredekket til plattformen. Kontrakten var med Odfjell Drilling i Bergen som hadde kontrakt på boreoperasjonene på Statfjord B. Kontrakten omfattet også diverse stålstrukturer og et transportsystem for flytting av boretårnet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 3. april ). Boredekket til Framnes.

Norsk Marconi as

Norsk Marconi as leverte og installerte Telekommunikasjonssystemet på Statfjord B-plattformen. Kontrakten omfattet microbølging for kommunikasjon mellom Statfjord A- og B-plattformene, VHF-kommunikasjon til helikopter og skip, VHF-kommunikasjon til plattformens skaft, TV-overvåkning av skaft, intern kommunikasjon, radio- og TV-underholdningsanlegg, taleaktivert telefonsystem, faste og bærbare AM og FM VHF-radioer, mellombølgekommunikasjon, teleks og faksimileutstyr, nødradioutstyr ved alle livbåtstasjoner og et stort nødstrømsanlegg. De benyttet en rekke norske og utenlandske underleverandører, hvorav Brødrene Steen-Hansen A/S og A/S Elektrisk Bureau, divisjon Nera var blant de største. De leverte og installerte også telekommunikasjonsutstyret på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Elektronikk. (1979, 10. august). Omfattende Maconi-leveranse til Statfjord B.

Årdal Sandindustri A/S, Aspelin Stormbull Stavanger A/S og O.C. Østraadt

Norwegian Contractors kjøpte sand og singel fra Årdal Sandindustri A/S og armeringsstål og sement av Aspelin Stormbull Stavanger A/S . Sementen ble levert sammen med O.C. Østraadt i Sandnes. Det dreide seg om 50.000 tonn sement til en verdi av rundt 15 millioner kroner. Aspelin leverte også stålet til stålskjørtet og en del armeringsstål. Også dette kontrakter verd millionbeløp. Det gikk med 300.000 tonn singel og sand til betongstøpingen, som kom fra Årdal sine anlegg i Årdal og Tøtlandsvik. 50.000 tonn armeringsjern gikk med, norsk stål produsert av Norsk Jernverk og Elkem Spigerverket .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 22. februar). Store kontrakter til lokale firma.

A/S Olivin

A/S Olivin i Vanylven på Sunnmøre leverte mellom 100.000 og 120.000 tonn olivinsand til Norwegian Contractors til byggingen av betongunderstellet.

K/S Heerema Seaway A/S

Mobil inngikk kontrakt med K/S Heerema Seaway A/S for bruk av kranlekteren Balder, for modulløftene ved Rosenberg Verft. De forskjellige modulene ble slept fra byggestedene til Stavanger på lektere og ble løftet opp på dekksrammen. Det tyngste løftet var på 1500 tonn.[REMOVE]Fotnote: Norges Industri.  (1979, 12. oktober). Kontrakt for modul-løftene på Statfjord B-dekket. 

Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B

Transporten av dekket fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats var det Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B . i Sverige som sto for. Kontrakten ble inngått av Rosenberg Verft.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunn Dagblad. (1979, 8. august). Moss Rosenberg Verft A.S.

Odfjell Drilling and Consulting A/S

Odfjell Drilling and Consulting A/S fikk borekontrakten verd minst 500 millioner kroner. I internasjonale oljekretser, var det oppsiktsvekkende at kontrakten gikk til et norsk firma. Det var ingen proteksjonisme eller politisk avgjørelse som lå bak. Det var EMC som valgte. Av seks anbud var det tre som ble tatt i betraktning på bakgrunn av pris og tekniske årsaker – alle tre var norske; foruten Odfjell var det Smedvig Drilling og Dolphin Services.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 16. mai). Odfjell fikk borekontrakten på Statfjord B

Aker Tangen Verft og SPM

Aker Tangen Verft ved Kragerø og Arendal i samarbeid med franske SPM fikk kontrakt på å bygge lastebøyen til Statfjord B i konkurranse med Kværner og Tromsø Contractors. Lastebøyen som skulle brukes på Statfjord B var utviklet av Single Buoy Mooring Inc. i Monaco og London og var av samme type som lastebøyen på Statfjord A. Akergruppen og Mobil undertegnet kontrakten for lastebøyen til Statfjord B i april 1979. Kontrakten var en såkalt ”Turn-key jobb” og omfattet alt engineering-arbeid, fabrikasjon, installasjon offshore samt igangkjøring. Foruten byggingen av betongunderstellet til selve plattformen, var dette det eneste prosjektet i forbindelse med Statfjord B hvor operatøren ga et slikt totalansvar til byggeren. Kontrakten ble derfor sett på som særdeles viktig både med hensyn til oppbygging av teknisk kompetanse og den administrative delen av prosjektet. Kontrakten hadde en verdi av 220 millioner kroner. Ingeniørarbeidene og innkjøp av enkelte komponenter samt installasjon i Nordsjøen skjedde i regi av SBM som var underleverandør for Akergruppen. Lastebøyen skulle bygges ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal.[REMOVE]Fotnote: Vestmar. (1979, 8. oktober). Lastebøyen som bygges ved Tangen – 186 m. høy.

Akergruppens verft i Kragerø og Arendal klarte imidlertid ikke å fullføre lastebøyen. Mobil innledet derfor – på vegne av Statfjordgruppen – forhandlinger med det tyske verftet Thyssen Nordseewerke i Emden for å sluttføre lastebøyen.

Nye kontrakter – nye muligheter,
Det ble bygget en plattformmodell av Statfjord B til 4 millioner kroner. Etter grunnleggende design av Statfjord B plattformen, ble modellen bygget for å teste ut alt i minste detalj, rør som kom i veien for hverandre kunne oppdages først på modellen. Det ville vært langt dyrere å finne feil og mangler under byggingen av selve plattformen. Etter at modellen var ferdig bygget, ble de forskjellige modulene sendt til de fabrikkene som skulle ha oppdraget. Så ble modellen satt sammen igjen for å vises på ONS i 1980 hvor den hadde stor reklameverdi. Modellen ble etterpå utstilt i administrasjonsbygget på Moss Rosenberg Verft, før den ble gitt Norsk Oljemuseum. Den står nå til glede for alle besøkende i den faste utstillingen i museet. Stavanger Aftenblad. 29. august 1980. Foto: Leif Berge/Equinor
Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av betongunderstellet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
En ny generasjon Condeep
— Bygging av betongunderstellet til Statfjord B (1979). Foto: Geir Ivar Jørgensen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Bygging av betongunderstellet,
Statfjord B skaftene Gandsfjorden. Foto: Leif Berge/Equinor

Statfjord B representerte en ny generasjon Condeepløsninger. Da den ble bygget var den verdens største, mye større enn Statfjord A. Det var den største utfordringen Norwegian Contractors (NC) hadde stått overfor.

Det overgikk alle tidligere plattformprosjekter, både i størrelse og kompleksitet. Den ferdige betongstrukturen var 174 meter høy, det gikk med 135.000 kubikkmeter betong og rundt 35.500 tonn armering. Bunnseksjonen var 169 meter lang og 143 meter bred, og hadde et areal på litt over 18 mål, noe som tilsvarer tre fotballbaner. Det var 24 celler med et lagervolum på om lag to millioner fat. Og under bunnseksjonen var det 98 stål- og betongskjørt.[REMOVE]Fotnote: Steen, &., & Norwegian Contractors. (1993). På dypt vann : Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: [Norwegian Contractors]: 44. Til sammenligning hadde Statfjord A 19 celler og tre skaft, som Condeepene før den også hadde. Grunnflaten var på 8000 kvadratmeter. Betongvolumet var på 89.000 kubikkmeter og det gikk med 17.240 tonn armering.

En viktig del av betongkonstruksjonens funksjon var å transportere dekket og egen konstruksjon ut på feltet. Og det var ønskelig å produsere mest mulig fundament, dekk og utstyr i beskyttet farvann og siden flyte konstruksjonen ut og senke den på produksjonsstedet uten noen bearbeiding av grunnen. En forutsetning for byggingen av betongunderstellet var en utslepingsvekt på dekket på 35.000 tonn. Tilsvarende vekt for Statfjord A var 20.000 tonn. Betongkonstruksjonen til Statfjord B måtte dermed økes betraktelig for å klare en slik tyngde. Det trengtes et stort flytevolum med tilsvarende stor ballast, hvor momentarmen mellom flytevolum og ballast var liten.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Grunnflaten ble økt fra om lag 8000 kvadratmeter på tidligere Condeeper til hele 18.000 kvadratmeter for å få stort nok flytevolum. Det var bygget opp av 24 celler med et lagervolum på om lag 1,8 millioner fat olje, mot Statfjord A sine 1,2 millioner fat. En annen grunn til å øke grunnflaten så mye var at grunnforholdene hvor Statfjord B skulle plasseres var vesentlig mye dårligere enn hvor Statfjord A sto.

Bygging av betongunderstellet,
Kjelleren. Foto: Leif Berge/Equinor

Flere nyvinninger ble utviklet for å avhjelpe dette. For det første fikk plattformen en «kjeller», et lukket rom under cellene og over bunnplaten. I tillegg til å avhjelpe problemene med grunnforholdene, hadde en slik løsning flere fordeler. Den ga plass til rørsystemer som på tidligere plattformer var støpt inn i betongen. Siden «kjelleren» var tørr til cellene var støpt, kunne installering av rør foregå i den perioden. De eksterne oljeledningene til og fra plattformen, risere, hadde på tidligere plattformer vært montert på de ytre celleveggene, noe som gjorde det nødvendig med utstrakt dykkerarbeid ved sammensveising på havbunnen. På Statfjord B gjorde «kjelleren» plass til direkte innføring av riserne i rør til riserskaftet (det fjerde skaftet) hvor sammensveisingen kunne skje tørt ved at skaftet ble tømt for vann.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Bygging av betongunderstellet
Omlag 35.500 tonn armeringsjern gikk med til å lage understellet til Statfjord B. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Over «kjelleren» ble stål- og betongskjørtene plassert. Det var til sammen 98 av dem. Også stålskjørtene hadde flere funksjoner. Planen var å sette ned plattformen uten bearbeiding av grunnen. På plassen der Statfjord B skulle settes ned var, som mange andre steder, det øverste laget dårligere enn dypere lag. Dermed var det viktig med stive stålskjørt som kunne skjære seg ned i bakken til bæredyktige lag. I tillegg beskyttet de mot utvasking og de tjente som forskaling for grouting (injisering av sement) under plattformen.

De holdt også undertrykk innenfor skjørtene. Ved å kombinere over- og undertrykk i de forskjellige rommene mellom skjørtene kunne plattformen mer sikkert styres under nedsetting. Konstruksjonen kunne også settes på hellende bunn takket være skjørtene. Plattformen kunne bli stående rett med overtrykk i cellene til groutingen var ferdig.[REMOVE]Fotnote: Dahl, Per C. og Olsen, Olav.  (1978, 20. oktober). Statfjord B – interessant konstruksjon med mange nye trekk. Norsk Oljerevy Ba 4, nr. 7/8. 

Enda en nyervervelse på Statfjord B var at konstruksjonen fikk fire skaft. Erfaringen fra Statfjord A og andre tidligere plattformer tilsa at en fire skafts opplaging av dekket var mer formålstjenlig enn tre skaft. Selv om Statfjord B betongunderstellet bygde på samme mal som de tidligere plattformene bygget i Hinnavågen, var det en konstruksjon med mange nye trekk, og representerte dermed den nye generasjonen av Condeeper.

Prosjektorganisasjon

Bygging av betongunderstellet
Understellet til Statfjord B ligger i byggedokken til Norwegian Contractors i Hinnavågen ved Stavanger vinteren 1979. Foto: Norsk Fly og flyfoto AS/Norsk Oljemuseum

For å styre og kontrollere et slikt gigantisk prosjekt trengtes det en prosjektorganisasjon. Den besto av NC sine egne prosjektansatte. Både byggherren Mobil og NC leide i tillegg inn ekstern ekspertise. Byggherren Mobil satte konsulentarbeidet ut til EMC, bestående av Brown & Root og NPC joint venture, mens NC engasjerte Grøner og Noteby i byggeledelsen og til å foreta kvalitetskontroll av egne arbeider. NC engasjerte også Olav Olsen A/S som byggeteknisk konsulent som utførte tegninger og beregninger for betongarbeidet, og NGI – Norsk Geologisk Institutt som konsulenter for fundamentering og instrumentering, og Det norske Veritas – DnV – som konsulent på tekniske beregninger.

Oljedirektoratet som var ansvarlig for at virksomheten foregikk i samsvar med sikkerhetsforskriftene, engasjerte dr. ing. Aas Jacobsen for å kontrollere tegninger, beregninger, utførelse av betong og stålkonstruksjoner, slik de også hadde gjort på Statfjord A. DnV gjennomførte kontroll av de mekaniske systemene. Tegninger og beregninger ble dermed kontrollert av tre forskjellige instanser; Aas Jacobsen for Oljedirektoratet, DnV for NC og EMC for Mobil. Det var et lavt omfang av endringsarbeider ved byggingen av understellet til Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 231.

La arbeide begynne

Bygging av betongunderstellet
Før betongunderstellet ble senket ned under vannflaten var det midlertidige innganger inn i betongcellene. Fra Monthly report Statfjord B, NC/Mobil Exploration Norway Inc.

Før kontrakten mellom Mobil og NC ble underskrevet om bygging av betongkonstruksjonen til Statfjord B, begynte NC arbeidet med å klargjøre byggeplassen. Det første som måtte gjøres var å flytte en rørledning som ble brukt til å pumpe sjøvann som seig under spuntveggen ut i sjøen igjen. Ledningen lå for langt inn i dokken. I tillegg trengtes det et mye større fundament. Det gamle var på om lag 8 mål, med de dimensjonene Statfjord B var planlagt til trengtes en plate på 20 mål. Den gamle platen ble undersøkt, og det viste seg at den kunne inngå i den nye.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 24. januar). Klar for B-plattformen.

Etter at kontrakten formelt var i havn, startet arbeidet med å forberede grunnen, før et nytt arbeidsfundament støpes. Dokken måtte dreneres og en del av massen måtte skiftes ut. Det var viktig å få et godt underlag for betongstrukturen. Fundamentet måtte tåle en vekt på 110.000 tonn som ikke var jevn fordelt.

11. juni 1979 ble betongstrukturen sjøsatt fra tørrdokken og slept ut til ankringsplassen i Gandsfjorden, hvor det ble gjort klart for glidestøping av cellene. Uttauingen fra dokken var en kritisk fase. Den skulle slepes ut 100 meter fra innerposisjon, for så å bli dreid 23 grader før den ble tatt ut av åpningen. I denne fasen tålte de ikke mye vind. Og to ganger ble uttauingen utsatt. Det første forsøket ble avbrutt da det viste seg at bunnforholdene ved dekksporten ikke var skikkelig preparert. Det var ikke nok dybde, og en 70.000 kubikkmeter stor støttefylling måtte fjernes. Forsøk to ble hindret av vinden. Det blåste ikke mer enn ti sekundmeter, men det var nok til at betongstrukturen kunne komme ut av kurs.

På tredje forsøk gikk alt etter planen. Ved hjelp av vinsjer ble første del av Statfjord B tauet ut av dokken med en klaring på 70 cm over bunnen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 28. juni). Da strukturen var klar av dokken ble vinsjene kuttet og slepebåtene tok over. Trykkluft, oppdrift og 20.000 hestekrefter fordelt på fem slepebåter gjorde det mulig å flyte Statfjord B i en fart på to til tre knop til ankerstedet. Fortøyningen og oppstrammingen tok to døgn.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 11. juni). Condeep-utslep med forviklinger.

Kjettingene som skulle holde strukturen på plass ble festet i nye fundamenter. Det ble brukt fire lengder på til sammen seks til syv kilometer. Kvaliteten på kjettingen var bedre enn de som de hadde brukt tidligere, det var en vesentlig større plattform som skulle bygges. Bruddstyrken var på 1500 tonn mot tidligere 1300 tonn. De ble festet på Lihalsen og Einerneset på østsiden av Gandsfjorden og Vaulen og Kvalaberg på vestsiden. Festene var av enklere konstruksjon enn tidligere brukt. Det var ikke vinsjer på land, bare jernplater som var støpt inn i fjellet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 5. januar). Svær kjetting til Statfjord b. 

Bygging av betongunderstellet
Trillebårkjøring var en ettertraktet, men tung jobb. Foto: Leif Berge/Equinor

Samtidig med at skoleferien startet, startet støpingen av betongcellene. Det var viktig å starte hovedgliden når studenten hadde fri for å få tak i tilstrekkelig mange folk. Det var ikke vanskelig å skaffe folk, jobben var godt betalt og det var ikke plass til alle som var interessert. De fleste var trillebårkjørere, men NC holdt også kurs i jernbinding og forskaling for ungdommen. Dette var den mest hektiske perioden, og 1150 mann var i arbeid, av dem var 860 ansatt av NC. Gliden pågikk døgnkontinuerlig i 27 døgn, til da verdens største glideoperasjon. Det gikk med 58.000 kubikkmeter betong, alt trillet i trillebårer som tok 80 liter. For å oppnå en glidehastighet på ønsket 1,5 meter i døgnet, måtte det fylles en trillebår hvert tredje sekund.[REMOVE]Fotnote: Steen, &., & Norwegian Contractors. (1993). På dypt vann : Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: [Norwegian Contractors]: 44.

Det var tungt arbeid med høyt arbeidstempo. Arbeiderne var fordelt på fire skift. Etter seks timer med trillebårkjøring eller jernbinding verket kroppen og fingrene var stive. Betongen ble blandet på stedet, før den ble fordelt i trillebårer. Blandeverket for betong lå på en lekter fortøyd inntil betongstrukturene. Også et dusin administrasjonsbrakker ble med ut på fjorden. Mannskapet ble fraktet med hurtigbåt fram og tilbake mellom land og arbeidsplassen.[REMOVE]Fotnote: VG. (1979, 12. juni). Betong-gigant PÅ FJORDTUR.

Bygging av betongunderstellet
Understellet til Statfjord B ligger ferdig støpt i Gandsfjorden. Sementblandeverket kan ses i venstre hjørne. Fra Monthly report Statfjord B. NC/Mobil Exploration Norway Inc.

Glidestøpingen var nøye planlagt, og det var ikke rom for feil. Hundrevis av hydrauliske jekker som ble styrt av laserstråler, drev glideforskalingen oppover. 18. juli var støpingen ferdig, og en fase med ferdigstilling av cellene og forberedelsen til glidestøpingen av skaftene begynte. Det arbeidet startet i januar 1980 og 24. februar var toppen nådd. Betongstrukturen var nå hele 174 meter. Tidsplanen hadde vært stram, men den ble slått med en dag.

Nå måtte NC igjen redusere arbeidsstokken fra 650 til om lag 350. 150 av disse var tatt inn i forbindelse med glidestøping av skaftene, og reiste nå videre til andre jobber og av de resterende 150 gikk en del tilbake til de firmaene som sto bak NC – Furuholmen, Høyer-Ellefsen og Selmer. Resten fikk NC skaffet jobb andre steder, blant annet hos Rosenberg, som var midt i arbeidet med dekket til Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1980, 11. mars). På toppen av Statfjord B. 

Ulykker

Stort sett gikk arbeidet med betongunderstellet til Statfjord B uten videre dramatikk, men i desember 1979 gikk femti tonn jern til bunns. En silo med femti tonn finmalt jernmalm, en mindre lekter og en shovel til en samlet verdi på flere hundre tusen kroner gikk ned i Gandsfjorden. Ingen personer kom til skade. Det var under lossing av jernslig (jernmalm knust til fint støv) uhellet skjedde. 40.000 tonn jernslig skulle brukes som ballast i bunnen på Statfjord B og halvparten av det var med på båten som losset.

To kraner fra malmbåten lastet over i to siloer som sto på hver sin flottør som var fortøyd til plattformen. Fra siloene gikk det et transportbånd opp til plattformen. Transportbåndet fra den ene siloen ble stanset for kontroll av noen slanger, uten at kranføreren ble informert. Han trodde det fortsatt rant malm ut av siloen. Da siloen ble full, fortsatte lastingen, og på grunn av overbelastning fikk den ene flottøren slagside, beina på siloen knakk og siloen falt ned på en lekter med en shovel, som lå ved siden av. Silo, jernslig, lekter og shovel forsvart på 243 meters dyp og inn i et tykt mudderlag.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 21. desember). Shovel og silo gikk til bunns. 

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Statfjord-avtaler

person Av Håkon Lavik, tidligere Statoil-ansatt
Rundt virksomheten på Statfjordfeltet er det et omfattende avtaleverk, som enten regulerer virksomheten eller har innvirkning på hva man kan gjøre eller ikke gjøre. Der er også avtaler med andre lisenser og felt om salg av tjenester eller bytte av tjenester osv. Avtaleverket er til dels innfløkt og uoversiktlig, men samtidig er det avtalene som gjør virksomheten mulig.
— Statfjord C. Foto: Øyvind Hagen
© Norsk Oljemuseum

Det har blitt inngått avtaler som:

  • Delelinjetraktat
  • Konsesjoner
  • Unitisering
  • Statfjordtraktaten
  • Bridgingagreement
  • Produksjonsbytteavtalen
  • Delelinjetraktat

    Avtalehierarkiet starter egentlig med traktaten mellom Storbritannia og Norge som definerer midtlinjen mellom de to land i Nordsjøen. Denne traktaten, som ble inngått i 1965, avklarer hvilke sokkelområder som tilhører hvilket land. Traktaten er forankret i internasjonal rett, slik den framkommer i FNs havrettskonvensjon fra 1958. Denne konvensjonen gir for så vidt flere mulige prinsipper for inndeling av kontinentalsokkelen. Men Norge valgte, da de startet forhandlingene om delelinjer i Nordsjøen i 1963, å basere seg på midtlinjeprinsippet. Det betyr at delelinjen skal trekkes midt mellom kyststatenes grunnlinjer (som definerer kysten). Dette prinsippet gjelder i alle de traktater Norge inngikk om sokkelgrensene i 1965.  For Statfjords del er det bare avtalen med Storbritannia som har betydning.

    Statfjord-avtaler,
    Grensedragningen mellom norsk og britisk sektor ble gjort etter midtlinjeprinsippet. Her fra grensen på Friggfeltet. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

    Som en konsekvens av delelinjetraktaten oppsto der en liten pussighet, som hadde konsekvenser for Statfjord-feltet. I 1965 ble delelinjen fastsatt fra grensen mellom Norge og Sverige, mot Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia nord til 61 grader, 20 minutter og 40 sekunder Nord i Nordsjøen. De som trakk opp delelinjen den gang trodde de hadde trukket opp midtlinjen for mange generasjoner framover. Men det skulle altså ikke gå mer enn noen få år før det ble behov for grensedragninger lenger nord.

    Det er for øvrig her en finner opphavet til virksomhet sør og nord for 62. breddegrad. For da Norge i 1965 utlyste områdene i Nordsjøen for petroleumsvirksomhet, trakk de delelinjen uformelt opp til 62. breddegrad, og så en linje langs denne breddegraden inn til land. Dermed hadde en fått en nordlig avgrensing på det en kalte Nordsjøen. Det lå ingen andre motiver i denne grensedragningen enn å ha praktiske inndelinger på blokkene som skulle utlyses, siden hver hele blokk utgjør et areal avgrenset av en ganger en grad på kartet.

    Siden Statfjord i hovedsak ligger nord for 61. breddegrad, fikk denne noe uklare grensen den konsekvens at da britene i 1971 delte ut blokker på britisk sokkel opp mot midtlinjen mot Norge i dette området, unnlot britiske myndigheter å tildele areal helt inn til delelinjen. Det skapte problemer senere.

    Det er for øvrig en liten historisk morsomhet knyttet til grensedragningen på sokkelen. Under havrettsforhandlingene på slutten av 1950-tallet var Norge kun opptatt av å sikre mulighetene for fri ferdsel på havet og klare fiskerigrenser. Derfor tiltrådte Norge ikke havrettskonvensjonen før i 1963. Det var først på 1970-tallet at fiskerigrensene i Nordsjøen kom til å følge midtlinjen. Så før Norge kunne lyse ut muligheter for petroleumsleting, måtte landet ratifisere alle deler av havrettskonvensjonen, erklære norsk suverenitet over sokkelen, og så forhandle grenser i henhold til reglene i konvensjonen.

    Bommet med 13 km
    Da delelinjeavtale mellom Norge og Storbritannia skulle sluttforhandles i 1964, kunne en kartfeil kostet Norge hele Ekofiskfeltet, og dermed milliarder av kroner i oljeinntekter. Kvelden før delelinjeavtalen mellom Norge og Storbritannia skulle sluttforhandles, begynte Sjøkartverkets representant i forhandlingene å lure på om det kunne være noe galt med beregningene som fastsatte grensen mellom de to landene. Han kontaktet geodesiavdelingen i Norges geografiske oppmåling (nåværende Statens Kartverk), som fikk oppgaven å kontrollere. Oppdraget skal ha blitt gitt rett før sluttforhandlingene, og avdelingen måtte jobbe natten gjennom med matematiske formler, ledet av Gunnar Jelstrup, for å kontrollere koordinatene for midtlinjen mellom de to landene.
    – Resultatet ble nesten skremmende: De oppdaget at det sydligste punktet lå nesten 13 kilometer nærmere norsk kyst enn britisk. I tillegg fant de ut at partene hadde brukt feil kart når de skulle beregne midtlinjen, sier tidligere sjefsingeniør i Statens kartverk, Bjørn Geirr Harsson.
    Aftenposten, 15.09.2010

  • Konsesjoner

    Da Shell og Esso kom til norske myndigheter høsten 1972 og fortalte at Brent-funnet som nylig var gjort på britisk side muligens strakte seg inn på norsk sokkel, fikk de norske myndighetene ett problem. Slik det norske regelverket omkring petroleumsvirksomheten var utformet, kunne blokker bare deles ut i annonserte konsesjonsrunder. Derfor måtte reglene forandres først. Dette ble gjort tidlig i 1973, og i mars 1973 ble det annonsert at de to blokkene 33/9 og 33/12 skulle tildeles utenom en konsesjonsrunde. Søknadene kom inn i slutten av april 1973, og etter forhandlinger ble den norske konsesjonen tildelt 10. august 1973. Dette var konsesjon nummer 37 på norsk sokkel (PL037). Dermed kunne letingen på norsk side av grenselinjen begynne.

    Statfjord-avtaler,
    Statfjord strakte seg over norsk og britisk side av grenselinjen, og ble dermed tildelt i både norsk og britisk konsesjonsrunde. Avtaler om utnyttelse måtte til – kalt unitiseringsavtaler. Kilde: https://www.norskpetroleum.no/interaktivt-kart-og-arkiv/interaktivt-kart/

    På britisk side hadde konsesjonen som dekket det mulige Statfjord-felt blitt tildelt i 1971. Blokk 211/24 (P104), dekket det meste. Men siden den østlige begrensningen av kon-sesjonen ikke falt sammen med delelinjen, måtte det tildeles en ny konsesjon, P293, som dekket den smale korridoren i mellom. Dette ble gjort tidlig i 1974. P293 fikk for øvrig de samme eiere som P104 (Shell og Esso), slik at det ikke var noen interessekonflikter dem imellom. Det eneste som ikke harmonerte var varighetene av konsesjonene på norsk og britisk side, men de var det ingen som så betydningen av i 1973–74.

    Unitisering

    Delelinjetraktaten har noen vage formuleringer om at dersom det er reservoarer som geografisk ligger på begge sider av delelinjen, så skal en søke å komme fram til felles utnyttelse. Det er også slik at det må påvises av det er felles reservoar(er) på begge sider av grenselinjen. Etter at Statfjord var påvist på norsk side i februar 1974 (offentliggjort 26. februar), måtte det påvises ved boring på britisk side at det var samme reservoar. Operatøren der, Conoco UK boret en brønn sommeren og høsten 1974, og resultatet var entydig. Det var et felles reservoar, eller egentlig, flere felles reservoarer.

    Dermed startet det forhandlinger om en felles utvikling og produksjon av feltet. Disse forhandlingene strakk seg gjennom hele 1975, fram til våren 1976. Da ble det oppnådd enighet mellom lisensene om prinsippene i en avtale og felles utnyttelse. Statfjord Unit ble opprettet sommeren 1976 og det første styringskomitemøtet var i september 1976.

    Avtalen ble ikke formelt ferdigforhandlet og signert før i 1979, men utviklingen av Statfjord skjedde samordnet fra juni 1976. Det vil si at det ble opprettet en egen enhet, et interessentskap, hvor de petroleumsførende lag i undergrunnen skulle utvikles og produseres i fellesskap, med en felles operatør. Eierinteressene mellom selskapene skulle fordeles i henhold til eierandelene i de opprinnelige lisenser, multiplisert med fordelings-prosenten av reservene mellom de to land. I 1976 ble det ansett at 88,88 prosent av reservene var på norsk side.

    Det var altså ikke lisensene som ble slått sammen, men reservene nede i undergrunnen. Formelt sett er det den kube som begynner 20 meter over toppen av det øverste reservoaret, brentformasjonen, og som avsluttes 20 meter under bunnen av den det nederste reservoaret, statfjordformasjonen. Det kan muligens virke forvirrende at det finnes sammenfallende feltnavn og formasjonsnavn, men bakgrunnen for det er at formasjonene får navn etter feltet der de først er påvist.

    Avtalen fra 1976 har et greit og enkelt navn: Unitisation and Unit Operating Agreement Statfjord Field Reservoirs in the Norwegian and United Kingdom Continental Shelf, datert 1. juni 1979. Selv om av-talen først ble endelig signert og godkjent i 1979, fikk den virkning fra 1976. Som det står i tittelen er det også en operasjonsavtale, som regulerer hvordan feltet skal bygges ut og drives.

    Statfjord Unit styres av en styringskomité, hvor hver eier har en stemmeandel som sammenfaller med utregnet eierandel i feltet. Det er også bestemt at eierandelen skal regnes med fem desimaler etter komma. For å få et bindende vedtak må minst 70 prosent av eierne stemme for.Det er bare noen få unntak fra stemmeregelen. Det er fordeling av reserver mellom de to land, som krever 100 prosent enighet. Det samme gjelder for andre felters bruk av anleggene på Statfjord, og for nedleggelse av virksomheten. Prosentfordelingen av eierinteres-sene betyr også at eierselskapene bidrar med denne andel av alle investeringer og kostnader og eier tilsvarende prosentandel av den olje og gass som produseres.

    Unitiseringsavtalen har også regler for at fordelingen av verdiene i reservoarene skal kunne vurderes med visse mellomrom. Disse reglene, såkalt redeterminering (se egen artikkel), har ført til flere opprivende konflikter mellom eierne og mellom de to land. Den siste prosess av denne typen ble avsluttet i 1998. Hvis det blir endringer i prosent-splitten, skal alle investeringer og hele reserve-fordelingen redistribueres mellom eierne tilbake til dag null i feltets historie. Siden en i 1998 hadde produsert så store deler av verdiene at en justering ville få veldig dramatiske konsekvenser for den som fikk redusert sin andel, ble en enige om å gjøre fordelingen endelig fra 1998. Da ble det fastslått at 85,46869 prosent av Statfjord er norsk.

    Unitiseringsavtalen ble for øvrig endret og oppdatert en rekke ganger, det er så langt (2009) over 20 endringsavtaler til den opprinnelige avtale. Disse endringene er gjort for å tilpasse avtalen til ting en ikke forutså i 1976. I avtalen er det også fastslått at arbeidsspråket i Statfjord Unit er engelsk (amerikansk). Derfor er alle avtaler skrevet på engelsk (bortsett fra konsesjons-avtalen på norsk side, PL037). All dokumentasjon og rapportering skjer også på engelsk.

    Unitiseringsavtalen har også bestemmelser for hvordan mulige konflikter mellom eierne i interessentskapet skal løses. Den har i tillegg bestemmelser om hvor og hvordan en kan søke bistand dersom ting ikke kan løses. For eierne i Statfjord Unit skal en få hjelp hos de internasjonale handelskammer i kantonet Vaud i Sveits (Lausanne). Det har aldri vært behov for slik bistand.

     

    Begrepet «Unitisere»
    I norsk oljeindustri er ordet «unitisere» etablert som et entydig begrep. Begrepet kan oversettes med «å behandle som en enhet». Begrepet «unitisere» kommer fra amerikansk «unitize». På spørsmål om å bruke dette begrepet på norsk svarte Norsk språkråd i 1991 at dersom unitsere var et etablert ord i fagmiljøet, hadde de ingen innvendinger mot en fortsatt bruk av det. Men på den andre siden mente språkrådet at det ikke var noe i veien for å bruke et mer allment ord som for eksempel enhetsbehandle / enhetsbehandling. Enhet svarer til «unit» og bør derfor være mulig å bruke.
    Trude Meland. Kulturminne Frigg

    Statfjordtraktaten

    Parallelt med unitiseringavtalen ble det også forhandlet en egen traktat for Statfjord. Denne avtalen, The Statfjord Treaty of 1979 between Norway and UK, ble endelig godkjent og ratifisert den 16. oktober 1979. I prinsippet var også den klar i 1976, men ble ikke endelig før like før produksjonsstart i 1979. Det er traktaten som gjør det mulig å produsere Statfjord som en enhet. Det er her en finner bestemmelsene om felles utnyttelse av feltet, selv om det er i to ulike land.

    Hvorfor er felles utvikling og produksjon viktig? Fordi en i de tidligste petroleumstider i USA (og senere i Mexico) hadde opplevd at ved funn av olje og gass så stormet alle mulige andre til og boret og produserte fra naboeiendommer. Det førte til at mange felt ble ødelagt av rovdrift og bare en brøkdel av reservene ble produsert. Ved en samordnet og planlagt utvikling kan en langt større del av verdiene produseres.

    Traktaten har også bestemmelser om hvordan mulige konflikter mellom de to land skal løses. Derfor har det vært mulig å ha en samordnet og fredelig utnyttelse av Statfjord. Mange andre lands myndigheter har undret seg over hvordan dette har vært mulig, og har ønsket å utvikle lignende traktater og avtaler.

    Traktaten slår også fast at virksomheten på feltet skal skje i henhold til norsk lov og norsk regelverk. Dette fordi alle installasjoner er i Norge og drives fra Norge og at operatøren er et norsk selskap. Samtidig med Statfjord-traktaten ble det inngått en traktat til, Murchison-traktaten. Denne traktaten gjør det mulig å produsere murchisonfeltet som en enhet, på samme måte som Statfjord, men med motsatt fortegn. PL037-eierne eide opprinnelig en mindre del, vel 22 prosent av Murchison, som er bygget ut og produseres fra britisk side. Slik er Murchison-traktaten et speilbilde av Statfjord-traktaten.

     Bridging Agreement

    I 1991 ble det som kalles Bridging Agreement inngått. Det er en avtale mellom de britiske og norske eierne av Statfjord Unit (Agreement between P104 (293) and PL037 Groups). Den var ferdig ved årsskiftet 1990–91, men ble ikke signert før 1. juni 1991, samtidig med at en også signerte den første endringsavtalen. Grunnen til forsinkelsen var at en ikke trengte avtalen før, og at første endringsavtale rettet opp en uteglemmelse om releveringspunkter for petroleum fra feltet. Et releveringspunkt er ett eller flere steder hvor noen som leverer olje og gass til Statfjord for prosessering får sine produkter levert for transport videre.

    Hva gjør så Bridging Agreement? Jo, i unitiseringsavtalen er der bestemmelser om at petroleum, som måtte være påvist, og som er i de opprinnelige lisenser på norsk og britisk side skal ha rett til å bruke produksjonsanleggene på de tre statfjordplattformene til sin egenproduksjon, innenfor den ledige prosesskapasitet som måtte være i anleggene.  I PL037 var der allerede før unitiseringen i 1976 påvist to betydelige reservoarer, Statfjord Øst og Statfjord Nord. Derfor ble det skrevet inn bestemmelser i unitiseringsavtalen om hvordan det som kalles for ”non-unit operations” skal kunne foregå. Men for å få utviklet Statfjord Øst og Statfjord Nord måtte det utfyllende bestemmelser til.

    I 1986 begynte arbeidet med utvikling av disse to feltene. For Statfjord Nord var forholdene greie. Hele feltet ligger i PL037, utenfor Statfjord Unit-området. Det siste betyr at de norske eierne av Statfjord, som i sin helhet eier Statfjord Nord, hadde rett til å bruke produksjonsanleggene, dersom det var ledig kapasitet. Selv om dette lå i unitiseringsavtalen, hadde de britiske eierne betenkeligheter, og ønsket å få presisert enkelte ting. Det andre var at Statfjord Øst bare delvis var i PL037, resten var i blokken ved siden av, PL089. De norske statfjordeierne hadde rett til å prosessere halve Statfjord Øst under unitiseringsavtalens bestemmelser, men ikke den delen som var i PL089.

    Det de britiske eierne var bekymret for i 1986–87, og med god grunn, skulle det vise seg, var det som i dagligtale kalles priorteringsreglene. Unitisering-savtalen slår fast at oljen og gassen som produseres fra reservoarene i Statfjord Unit har første rett til bruk av prosess- og skipingsanleggene. Skal en selge produksjonskapasitet til andre, må utenforstående volum nøye seg med andre prioritet, altså den kapasitet som er tilgjengelig når Statfjord Unit har fått sitt.Bridging Agreement slår derfor fast flere ting, nemlig at det er greit at Statfjord-anleggene blir brukt av andre, men bare så lenge at det ikke går ut over Statfjord Units egen produksjon. Eierne av andre felt kan investere i økt prosesskapasitet og få første rett til å bruke denne nye kapasiteten, men Statfjord Unit-eierne må enstemmig være enige om hvor mye kapasitet andre kan tilbys.

    I tillegg slår Briding Agreement fast at en for Statfjord Østs del anser all oljen der som om den blir produsert fra PL037-lisensen. Dermed burde dette være under kontroll. I hvert fall trodde en det i 1991.  Men det var et par kompliserende ting.  Statfjord Øst ble unitisert og Statfjord Øst Unit opprettet i 1991. Dette feltet ble da en annen juridisk enhet enn PL037. Dermed måtte det inngås en egen tilknyttings- og prosessavtale med Statfjord Øst. Men den ble ikke inngått med Statfjord Unit, men med PL037, fordi PL037 hadde gjennom Bridging Agreement rett til å få prosessert hele Statfjord Øst i henhold til de bestemmelser som lå i Statfjords unitiseringsavtale.  Ett lite punkt ble glemt. Statfjord Øst inneholder noe gass, også i den delen som lå i PL037. Oljen fra hele Statfjord Øst var dekket av Bridging Agreement, og hadde dermed andre prioritet, men gassen hadde ingen tenkt på. Da så langt kom at dette måtte avklares, fikk gassen fra den delen av Statfjord Øst som opprinnelig var i PL089, fjerde prioritet for bruk av anleggene på Statfjord. Det høres muligens litt forkjært ut, siden oljen og gassen kommer til Statfjord C i samme rør og blir skilt fra hverandre der, men har ulik rett til bruk av anlegget. I praksis har det fungert greit.

    Statfjord-avtaler,
    Kontrollrommet på Statfjord C. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

    Da Statfjord Øst og Statfjord Nord nærmet seg produksjonsstart, var det klart at det langt fra var nok prosesskapasitet på Statfjord C til å ta imot produksjonen fra satellittene.

    Statfjord Øst var beregnet klar for produksjon 1. oktober 1994. Den 30. september 1994 ble det inngått en endringsavtale til Bridging Agreement. Denne endringsavtalen, endring nummer to, er blitt kalt underløftsavtalen. Her kjøpte en seg en rett til å få prosessere opp til 25 000 Sm3/døgn fra satellittene på Statfjord C. De norske eierne av Statfjord Unit reduserte sin produksjon på Statfjord C for å gi satellittene plass. De britiske eierne var ikke villige til å redusere, slik at de fikk sin andel av produksjonen som om ikke satellittene brukte kapasitet. I realiteten fikk de olje fra Statfjord Øst og fra januar 1995 olje fra Statfjord Nord.

    For at satellittene skulle få første prioritet på denne måten, fikk de britiske eierne også en avgift på noen få cent pr. fat olje fra satellittenes eiere. I prinsippet kjøpte de norske eierne seg prosesskapasitet for satellittene.

    På denne måten kunne en produsere satellittene for fullt, uten restriksjoner. Dette var viktig, også fordi satellittene hadde havbunnsbrønner. En hyppig stenging og oppstart av slike brønner, med brønnstrømsoverføring i rørledning på havbunnen, kan føre til isdannelser og blokkering. Slike hydratplugger, som det heter, er meget vanskelige å løse opp. En kan bruke frostveske i rørene, som oftest metanol, men metanolen har den ulempe at den reagerer sammen med gassen, og ødelegger kvaliteten på den gass som eksporteres. Er gassen utenfor de spesifiserte rammer, får en dårligere pris.

    Denne underløftsordningen pågikk i flere år. Det medførte at de britiske eierne reelt hadde fått for mye olje i forhold til det som virkelig ble produsert fra Statfjord Unit. Tilbakebetalingen av det som ble kalt britenes overløft skulle ha begynt sent i 1998, men ble utsatt i fem år, og begynte i 2003. Det tjente de norske eierne grovt på, fordi oljeprisen i 1998 var under ti dollar fatet, mens den etter 2003 var stigende, og var tre-fire ganger så høy.

    Underløftsavtalen er et eksempel på hvordan en kan løse noe som kunne ha blitt problematisk for eierne av satellittene, som hadde investert i utbyggingen av dem, og skulle tjene inn igjen investeringene.

    Produksjonsbytteavtalen

    I 1986 bestemte den nye regjeringen Harlem Brundtland, som noe av det første etter at den overtok, at norsk oljeproduksjon i en periode skulle reduseres med 10 prosent, for å støtte OPEC og få økt oljeprisen. Denne reduksjonen skulle gjelde for Statfjord også, særlig fordi Statfjord var det langt største feltet på norsk sokkel.

    Men britiske myndigheter hadde ingen ønsker om å redusere sin produksjon, og nektet de britiske Statfjord-eierne i å delta i en reduksjon på Statfjord.  Løsningen ble at Statfjord slapp å redusere produksjonen, men at den reduksjon som skulle ha vært på Statfjord ble tatt på Gullfaks i stedet. Det var Statoil som fikk til denne ordningen, og det ble inngått en bytteavtale. Gullfaks skulle få tilbake produksjonen de hadde utsatt i årene etter at de norske tiltakene var avviklet. Først mot slutten av 1990-tallet var mellomværendet oppgjort og avtalen avviklet.

    Bare en liten kuriositet. Da den norske regjeringen i juni 1986 annonserte produksjonsrestriksjonene, steg oljeprisen med 50 cent/fat umiddelbart. Samme dag hadde Statoil en oljelast fra Statfjord klar for avgang. Det ble besluttet å vente med å selge denne lasten til det var avklart hva den norske regjeringen ville forta seg. Lasten ble solgt etter at prisen hadde steget. Med 770 000 fat om bord, tjente en 335 000 dollar ekstra ved å vente. Det var ca. 2,5 million NOK i ekstra fortjeneste på den ene lasten.

Publisert 30. oktober 2019   •   Oppdatert 13. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av B-dekket

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Moss Rosenberg Verft i Stavanger hadde fått det største industrioppdraget til da tildelt i Norge da det ble klart at de skulle bygge dekket til Statfjord B, samt utruste skaftene til betongunderstellet.
— Dekket til Statfjord B settes sammen ved Rosenberg Verft. Foto: Mobil/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Bygging av B-dekket
Kuletankeren, Khannur, ble bygget ved Moss-Rosenberg skipsverft i Stavanger i 1977. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Moss Rosenberg Verft (MRV) hadde de siste årene spesialisert seg på gass-skip og nå skulle de utruste en dekksramme på hele 7800 kvadratmeter. Før arbeidet kunne starte, var det behov for utbygging av verftet. Fagverksrammen skulle settes sammen oppe på fire søyler tilsvarende de fire betongskaftene på understellet. Anleggsarbeidet startet i november 1978. Det måtte gjøres plass til lagring av materialer, bygging av moduler og siden arbeidsstokken nødvendigvis ville øke kraftig, måtte arbeiderne ha plass til å spise, sove og arbeide.

Rosenberg Verft hadde 1700 fast ansatte, i tillegg måtte arbeidere og funksjonærer fra en rekke underleverandører, serviceselskap og byggherren få plass på Buøy. I perioder skulle det være mellom tre og fire tusen personer på Rosenberg Verft i forbindelse med Statfjord B-prosjektet. Verftsområdet ble utvidet med 40 mål, blant annet ved at viken utenfor verftet ble fylt opp og Katteskjæret, hvor dekket skulle bygges, forsvant i fyllmasser. Sjøbunnen ble sprengt og mudret for å anlegge en dypvannskai som var velegnet som utrustningskai for så vel offshore-virksomhet som store skip. Det gamle mal-loftet ble omgjort til tegnekontor for mellom 60 og 70 personer.[REMOVE]Fotnote: Roalkvam, G., & Stavanger jern- og metall. (2002). Fra ambolt til plattform : Jern- og metallarbeiderne i Stavanger. Stavanger: Wigestrand: 149

Utslepet av Statfjord B understell til Gandsfjorden, bygging av b-dekket,
Alt er gjort klart for dekksrammene hos Rosenberg verft. De fire betongfundamentene var identiske med toppen på betongstrukturen som ble bygget samtidig litt lengre inne i fjorden hos Norwegian Contractors. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

På kaiområdet ble det satt opp brakker som kunne huse 300 personer og kantiner beregnet for 500. I tillegg disponerte Rosenberg Verft fem hybelhus med plass til 25 til 30 personer i hvert.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 372. Den siste salven i byggearbeidet ble detonert i midten av februar og utbyggingen var i rute. De fire betongsøylene dekket skulle bygges på, var klar til uttauing fra dokken i slutten av april og var ferdig til bruk i mai.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 372-375.

Samtidig med at sprengningsarbeidet ble ferdigstilt bestemte styret i MRV å investere enda 140 millioner kroner i opprustning. Det ble kjøpt tomter på vel 14 mål hvor det ble satt opp nye lagerhus, garderober og kantine. Det ble anlagt to lagerhaller for mellomlagring av utstyr til skaftene og en midlertidig hall for sveising av rør. I tillegg ble det satt opp ny hall til sandblåsing og maling, det ble kjøpt inn nytt produksjons- og transportutstyr og bygget et nytt kontor– og administrasjonsbygg.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 373.

Arbeidet går framover i Fredrikstad og Egersund

Det første store usikkerhetsmomentet i byggingen av Statfjord B-dekket var nettopp om Egersund og Fredrikstad ville klare fristen for levering. I starten lå arbeidet noe etter på begge verkstedene på grunn av problemer med godkjenning av sveiseprosedyrer. Det var innført krav om sveisesertifikater etter den amerikanske ASME-standarden. Sveiserne måtte gjennom egen opplæring for å oppnå såkalt G-6. Kvalitetskravene til sammensveising av stålet var svært strenge og det tok lengre tid en beregnet å få godkjent de pålagte prosedyreprøvene. Problemet løste seg, delvis gjennom at egne ansatte fikk sveisesertifikatet og delvis gjennom leie av spesialsveisere fra Sverige og Finland. Verkstedene fikk også utsatt leveringsfristen med to uker på grunn av at det ble lagt til en del ekstraarbeid med dekksrammen.

I Egersund kjørte de for fullt, også i påsken. Arbeidsdirektoratet ga dispensasjon til å arbeide både skjærtorsdag, langfredag og andre påskedag, men verftet selv ønsket en velfortjent fridag første påskedag. Det var ikke vanskelig å få folk til å jobbe. Mange av arbeiderne på «bruget» kom fra andre deler av landet eller fra de øvrige nordiske landene, og det var langt å reise hjem for noen få dager. De økonomiske fordelene med å arbeide helligdagene var en egen motivasjonsfaktor.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 17.april . Travel påske ved Kværner.

Parallelt bygde Fredrikstad Mekaniske Verksted den andre dekksrammen. Arbeidet gikk framover, men verftet fikk problemer med å trappe opp bemanningen med kvalifiserte sveisere. Norske verft hadde lovet å hjelpe til med fagfolk, men det viste seg å være få som meldte seg. Verftet måtte dermed leie inn 150 svenske spesialsveisere, og forsinkelsene ble etter hvert innhentet.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 376.

Da verkstedklubben sammen med 250 funksjonærer gikk ut i en times politisk streik i mai, fryktet flere for konsekvensene for framdriften av Statfjord B-prosjektet. Aksjon ble iverksatt for å få myndighetene til å tilføre bedriften nye oppdrag. Fredrikstad Mekaniske Verksted var som resten av verkstedindustrien hardt rammet av den internasjonale økonomiske krisen innen skipsfarten. Verkstedklubben bestemte samtidig at all overtid skulle stoppes øyeblikkelig og de krevde at inntak av innleid arbeidskraft skulle stoppes. Svenskene og finnene som allerede jobbet på verkstedet fikk bli.[REMOVE]Fotnote: Demokraten.  (1979, 9. mai). Vil forsinke utbyggingen på Statfjord B.

Til tross for uroen blant verkstedarbeiderne ble den justerte fristen 14. juli 1979 overholdt. 15. august var dekksrammen i Egersund ferdig, også det innen fristen.

Skaftutrustningen

Det gikk litt trått i oppstarten. Rosenberg Verft maktet ikke å øke bemanningen til prefabrikkeringen til det planlagte nivå. Arbeidet sakket stadig akterut i forhold til planen, og ledelsen sendte en henvendelse til Mobil med ønske om en utsettelse av fristen. Dette ble blankt avvist. For å øke progresjonen ble det i mai satt inn nye tiltak for å ta igjen det tapte.

Bygging av B-dekket
Eletrikere sjekker kabeltrekk/utstyr på Statfjord B ved Rosenberg. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Allerede i 1978 hadde verksted-klubben og ledelsen inngått en avtale om bruk av innleid arbeidskraft. Ingen ønsket at antall fast ansatte skulle bli større enn den naturlige sysselsettingen tilsa.[REMOVE]Fotnote: Roalkvam, G., & Stavanger jern- og metall. (2002). Fra ambolt til plattform : Jern- og metallarbeiderne i Stavanger. Stavanger: Wigestrand: 149. For å kunne gjennomføre prosjektet innen den stramme tidsfristen ble det nødvendig å leie inn folk og sette deler av arbeidet bort til underentreprenører. Klubben og ledelsen var enige om å prioritere vel-renommerte norske firma som var i stand til, og villige til å påta seg det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for sine folk også når disse arbeidet innenfor Rosenberg Verfts område.[REMOVE]Fotnote: Roalkvam, G., & Stavanger jern- og metall. (2002). Fra ambolt til plattform : Jern- og metallarbeiderne i Stavanger. Stavanger: Wigestrand: 375.

Bygging av B-dekket
Her ligger rørdelene utover hele gulvet for best mulig oversikt. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Så langt det var råd, ble arbeidskraften leid fra norsk industri, men i tillegg måtte selskapet ut på det skandinaviske markedet. Særlig innen fagområder som spesialsveising og platearbeid var det ikke disponibel norsk arbeidskraft, og det ble nødvendig å hente folk fra Sverige og Finland. Gjennom avtalen hadde klubben rett til å uttale seg om hvilke firma som burde få anbud på ulike oppdrag. De fikk hjelp av Jern- og Metallforbundet sentralt til å bringe på det rene hvilke selskap som var seriøse og hvilke som ikke kunne anbefales.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 21. november). Leigefirmaene skor seg.

Ali Installasjon A/S, som var datterselskap av det svenske Asken Industri A/S, hadde lang erfaring med plattformbygging i Stavanger. Noen år tidligere, hadde selskapet leid ut betydelig arbeidskraft til utrustningen av skaftene av både Beryl A og Statfjord A til Aker og mellom 70 og 100 spesialsveisere ble hentet inn fra dette firmaet.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 376-380.

Bygging av B-dekket
Trangt om plassen inne i rørene. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Det ble stilt ekstra strenge krav til sveising av rør – og rørsveising var det mye av på Rosenberg Verft på denne tiden. Sveiseren måtte bevise at han eller hun kunne sveise etter en bue eller en sirkel, ikke bare på linje. Når en sveiste rør var det ikke alltid en kom til med utstyret fra innsiden. Fugen mellom rørendene måtte fylles helt igjennom. Og fyllingene skulle ha nøyaktig jevnt trykk i hele lengden, 100 prosent fri for blærer eller uregelmessigheter. Sveisene ble nøye kontrollert. Daglig ble arbeidet kontrollert med blant annet røntgenstråler og ultralyd. Det tåltes ikke hulrom og kvalitetskontrollen ble gjort av flere instanser.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasinet. (1980). 1.

Arbeidet skulle starte i mai, men dette lot seg ikke gjøre på grunn av manglende materialleveranser fra engineeringselskapet Brown & Root/NPC joint venture (EMC). Rosenberg Verft fikk både ordinære og isometriske[REMOVE]Fotnote: En isometrisk tegning viser to sider av et objekt, I tillegg til topp eller bunn. Alle vertikale linjer tegnes vertikalt. Alle horisontale linjer tegnes med 30º vinkel I forhold til horisonten. tegninger over rørene fra EMC, men tegning og spesifikasjonsmaterialet var dårligere enn Rosenberg Verft hadde ventet og for mye måtte revideres.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 15. mars). Statfjord B efter tidsskjema, men skal stå fullført i tide. 

Kjellerdekket

Bygging av B-dekket
Et prefabrikert utstyrsdekk løftes på plass. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Levering av tegninger og materialer hadde vært forsinket hele våren, og utrustningsarbeidet av ståldekket lå etter. Men sommeren 1979 ble tegninger og materiale for flere måneders arbeid overlevert Rosenberg Verft, og med innleide fagarbeidere hadde verftet sikret seg tilstrekkelig mannskapsstyrke til å øke tempoet og innhente noe av det tapte.

Begge dekksrammene ble levert etter revidert framdriftsplan. 10. august var den første rammen fra Fredrikstad montert på søylene på Katteskjæret og 21. august var rammen fra Egersund på plass.

Det var store og tunge konstruksjoner som måtte plasseres med millimeterpresisjon. Stavanger Aftenblad var med da dekksrammen fra Egersund måtte flyttes 80 millimeter, for å gjøre plass til å sveise fast mellomkonstruksjonen. De var tydelig imponert over presisjonen i arbeidet. Dekksrammen veide 2400 tonn og ble flyttet ved hjelp av at ballasttanker på lekteren rammen lå på, ble tømt, og mesteparten av vekten hvilte dermed på lekteren, mens 55 tonn hvilte på bæresøylene. Prosjektplanlegger på Rosenberg Verft, Per Gunnar Andersen forklarte hvordan det foregikk: «Så jekker vi den bare 80 millimeter inn slik at det blir tre millimeters klaring mellom drageren og mellomkonstruksjonen.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 4. september). Varmt som i badstu og tre millimeter klaring. Tre millimeter er ikke mye på en konstruksjon som ravet 20 meter over vannflaten, men de var helt sentrale for å klare å få sveist delene sammen.

Bygging av B-dekket
Dekksrammen til Statfjord B bestod av hule stålbjelker. Her har de plassert rammen oppå de fastmonterte betongsøylene utenfor Rosenberg. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Sammensveising av rammene og de seks mellomkonstruksjonene var hardt og varmt arbeid. Inne i de hule stålbjelkene som utgjorde dekksrammen ble det utført spesialsveising. Plassen var trang og ventilasjonen minimal. Temperaturen inne i røret holdt mellom 70 og 80 grader celsius. Den høye temperaturen skyldtes at stålet måtte varmes opp til 125 grader før sveisingen kunne starte. Det ble gjort ved å legge varmematter på sveiseområdet. Varmen spredde seg videre i stålet. På grunn av tykkelsen på stålet var forvarming nødvendig for at stålet skulle herdes ordentlig. Platene kunne være opp til to tommer tykke. En sveiser kunne bare oppholde seg i røret i femten minutter om gangen før han måtte ut å trekke frisk luft og la en annen overta. Hvert sveiselag besto av tre mann som rullerte.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 4. september). Varmt som i badstu og tre millimeter klaring.

Etter at montasjen var fullført dannet dette den delen av dekkskonstruksjonen som kalles kjellerdekket. Det var delt inn i totalt 15 områder med plass til en mengde utstyr og konstruksjoner. 14 av disse områdene ble bygget og utrustet på MRV. Fordi disse konstruksjonene ikke hadde vegger eller tak, ble de kalt pannekaker – i motsetning til de legoklosslignende modulene som skulle plasseres oppe på fagverksrammen.

Innløfting i celler og skaft

Bygging av B-dekket
Utstyr og dekk heises ned i betongsøylene til Statfjord B. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

I midten av august 1979, bare en uke etter planen, startet kranskipet Uglen fra Ugland-gruppen i Grimstad, den første innløftingen av utstyr i cellene på condeepen. Uglen hadde en kran på 110 meter med løftekapasitet på 450 tonn. Arbeidet gikk etter planen og samarbeidet mellom Norwegian Contractors som var ansvarlig for betongunderstellet og MRV fungerte bra. I oktober ble høykranen på Uglen tatt ned og fikk seg en pause før den skulle tilbake for å løfte dekk og utstyr inn i skaftene.

I mars var Uglen tilbake. Skaftene på betongunderstellet hadde glidd opp til riktig høyde, 171,3 meter, 58 av dem under havoverflaten. Skaftene var fullført en dag før programmet. Rosenberg Verft hadde fått innvilget seks uker til å foreta innheisingen og alt utstyr skulle være ferdig montert innen midten av oktober 1980. Prefabrikkerte dekk og annet utstyr ble hentet på Rosenberg Verft og fraktet inn fjorden hvor condeepen lå, og løftet inn i skaftene uten omlasting.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 378.

Bygging av B-dekket
Dekkene i cellene kunne settes ned hele med ferdig montert utstyr. I selve skaftene som var konkave måtte dekkene lages i to deler og senkes ned vertikalt for så å settes sammen. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Dekkene i cellene kunne settes ned hele med ferdig montert utstyr. I selve skaftene som var konkave måtte dekkene lages i to deler og senkes ned vertikalt for så å settes sammen. Hver del ble festet i krokene på Uglen ved Rosenberg Verft og hang i vaierne hele den fem kilometer lange turen inn fjorden, til oppankringsstedet for betongunderstellet. Arbeidet startet 16. mars 1980. Først ble de enkelte dekkene løftet inn i utstyrsskaftet, før sammenkoblingsarbeidet mellom dekkene og betongdelen ble utført. Arbeidet krevde stor nøyaktighet og var avhengig av stabile værforhold. Det krevde stor presisjon fra kranføreren da et enkelt dekk kunne veie opp til 400 tonn og avstanden til betongveggene ikke var mer en 40 millimeter. En del av utstyret som skulle monteres var stort og vanskelige å få på plass, som for eksempel ballasttanken for vann som var elleve og en halv meter lang og med en diameter på seks meter. Den ble løftet 115 meter opp og det var lite slingringsmonn når den skulle senkes ned i skaftet.[REMOVE]Fotnote: Status (1980). nr 5-6. Nytt fra Statfjord.

Innløfting i dekket

Dekksrammen skulle etter planen være klargjort for innløfting av moduler 8. desember 1979. Løfteoperasjonen startet før denne datoen og i løpet av desember ble flere av de prefabrikkerte pannekakene løftet inn. Mobil var meget fornøyd med framdriften. Oppå rammen ble det satt en full etasje med moduler og oppå den igjen en ny etasje med nye 21 moduler. Hver av de tre etasjene var på 14 meter.

Innløftingen skjedde i fire perioder. Innløftingen i selve dekksrammen skjedde i desember 1979. I mai året etter sto 17 moduler for tur, utstyrspakker og ikke minst hotellene. Det nederlandske løftefartøyet Balder løftet totalt 10.000 tonn i denne runden, det tyngste enkeltløftet var på 1200 tonn som skulle plasseres på dekket med 35 millimeters klaring på hver side. Moduler kom fra både inn og utland. Det var pakker av konstruksjoner med teknisk utstyr og tre ferdige hoteller på åtte etasjer hver.

Balder ankret opp mellom Rosenberg Verft og sjøfartsskolen på andre siden av fjorden og ble fortøyd med vaiere festet til seks wirefester på land ved Karlhammeren, på Ulsnes, Rosenberg og Tjuvholmen. Sundet var 200 meter bredt her, så det var ikke mye plass til annen skipstrafikk. Balder stakk 20 til 25 meter ned i vannet og ved Rosenberg kai var det bare 12 meter vanndybde, så Blader måtte ligge midtfjords og sperret hovedinnløpet til Stavanger havn. Noen få timer om dagen ble løfteoperasjonene avbrutt og fortøyningene slakket slik at skip kunne passere, mens mindre båter kunne ta en liten omvei rundt byøyene for å komme seg inn til havnen.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad.  (1980, 6. mai). Kjempeløft tross tåken.

St. Hansaften 1980 var Hermod – søsterskipet til Balder – klar til å utføre de siste løftene inn i Statfjord B. På grunn av forsinkelser hos UIE / Sterkoder i Kristiansand måtte Hermod likevel komme tilbake i november for å løfte inn boremodulene. Da var alt utenom flammebommen på plass. Den karakteristiske 120 meter lange bommen kom først på plass etter at dekket var satt på betongunderstellet i Vats.

Modulene fra Stord

Bygging av B-dekket
Siste del av boligmodulene til Statfjord B heises på plass. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Stord Verft, som mistet kontrakten på byggingen av dekket, hadde fått ansvar for ni prefabrikkerte pannekaker. Men det var Leirvik Sveis på Stord som hadde fått det største oppdraget gjennom kontrakten på boligmodulene. Verkstedet hadde ansvar for hele prosjektet fra engineering til innkjøp og produksjon. Leirvik Sveis hadde også bygget boligmodulen til Statfjord A, men da som underleverandør for Stord Verft. Nå inngikk de en direkte kontrakt med Mobil. Forhandlingene rundt kontrakten var lang. «Eg trur faktisk me forhandla med dei i 6-8 veker. Forhandlingsteknisk var me urøynde. At alle forhandlingane gjekk på engelsk, var uvant for oss. Me forsto knapt alt med forhandla om. I alle fall ikkje forsikringsvilkåra.»[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Leirvik sveis. (1996). Leirvik sveis 50 : Jubileumsbok for Leirvik sveis. Stord: [Leirvik sveis]: 116. Slik husket Harald Karlsson, administrerende direktør ved Leirvik Sveis kontraktsforhandlingene med Mobil.

På Sveisen, som det ble kalt, arbeidet 50-70 mann. Bedriften bestemte at de skulle gjøre det de kunne best, nemlig stålarbeidet og bruke underleverandører til alt annet. I de disiplinene underleverandørene dekket, bygde ikke Leirvik Sveis opp egen organisasjon, men lot underleverandørene etablere seg med egne kontor nær byggeplassen. Ingeniørtjenestene kjøpte Sveisen av Norconsult i Oslo, hvor 30-35 personer kun arbeidet med Statfjord B. Til boligenhetene hørte det også til helikopterdekk, som ble bygget på Stord Verft og en helikopterhangar, noe som ikke hadde vært del av arbeidet med Statfjord A. Hotellene ble bygget på et år, hvor 300 mann var med i produksjonen på det meste. Arbeidet ble utført punktlig etter timeplanen ved hjelp av underleverandører og omkring 50 innleide i administrasjonen.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1980, 19. april).

Dispensasjoner fra arbeidsmiljøloven

Bygging av B-dekket
Avisfaksimile fra Klassekampen 24. januar 1980.

Flere av modulverkstedene maktet ikke å bli ferdig i tide og for at pannekakene og modulene skulle kunne settes inn i dekket, måtte Rosenberg Verft overta en del av arbeidet. Ved utgangen av april 1980 var 1900 mann i sving med dekksarbeidet, av dem var 800 innleid arbeidskraft gjennom underentreprenører og leiefirma. Utover sommeren manglet verftet fortsatt en del spesialsveisere for rør, men nå var det mangelen på elektromontører og instrumenterings-arbeidere begynte å bli prekær. Verken elektrofirmaet EGA eller Incom som var ansvarlig for instrumentering klarte å skaffe tilstrekkelig med fagfolk i tide. Ferdigstillelsen av Statfjord B-dekket ble på nytt liggende etter skjema.

For å få tak i folk startet Rosenberg Verft en stor annonsekampanje og de tok direkte kontakt med arbeidskontor i hele landet. De søkte etter rørleggere, spesialsveisere, platearbeidere, varmebehandlingsoperatører, kranførere, transportarbeidere, elektromontører og renholdsarbeidere, men responsen var laber. Dermed måtte verftet ty til dyre leiefirma. I kontrakten om byggingen av Statfjord B var det kalkulert inn bruk av leiearbeidere, men problemene ble større en forutsett. Å leie inn arbeidskraft var dyrere enn å ansette folk. Verftet måtte dekke tariffestet tillegg for å bo borte fra hjemmet, innlosjering, mat, hjemreiseordning og administrasjonskostnader til utleiefirmaet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1980, 19. januar). Kostbare leiefolk.

For å kunne bruke leiearbeidere måtte verftet få dispensasjon fra arbeidsmiljøloven. For de tre første månedene ble en slik dispensasjon utstedt av fylkesarbeidskontoret, og det gikk greit. Utover det måtte det søkes hos Arbeidsdirektoratet, som så svært alvorlig på en langvarig ordning. LO var også skeptisk til leiefirmaene og utstrakt bruk av leiearbeidere.

Bygging av B-dekket
Faksimile fra Bergens Tidende 28. januar 1980.

Leiearbeiderne ønsket en annen arbeidstidsordning enn de fast ansatte, de drev lønningene i været og økte faren for inflasjon. I Arbeidsmiljøloven sto det at det var forbudt for ansatte i et firma å utføre oppdrag for et annet firma som selv hadde ansatte som kunne utføre arbeid av samme art eller drev en virksomhet hvor slikt arbeid inngikk som et naturlig ledd. LO kunne ikke akseptere brudd på norsk lov for å gjennomføre store utbyggingsprosjekt og la skylden på myndighetene og utbyggerne for å gi for korte tidsrammer for bygging. De mente bedriftsøkonomien ble prioritert foran samfunnsøkonomien, og det ville de kjempe mot.

Flertallet av leiearbeiderne ønsket å arbeide tre ukers sammenhengende inklusivt helgene med en påfølgende uke fri. Den vanlige arbeidstiden var fire uker arbeid med søndagsfri og en påfølgende friuke. Søndagsarbeid stred mot arbeidsmiljøloven, men Rosenberg søkte likevel om dispensasjon. I kalkylen for jobben lå det at verftet kunne drive med søndagsarbeid og ta inn arbeidstakere fra leiefirma i den utstrekning de måtte finne det nødvendig.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1980, 10. mai). Gjestearbeidere – oljealderens rallar. Både verkstedklubben ved verftet og Mekaniske Verksteders Landsforbund anbefalte søknaden innfridd. En omlegging til tre ukers sammenhengende arbeid ville ikke være en fordel bare for alle langpendlerne som arbeidet, men også en fordel for framdriften av prosjektet.

Fram til mai 1980 hadde verftet dispensasjon. Leiearbeiderne bodde tre uker på brakken for så å ha ni dager hjemme. Dette gjorde at de kunne ha et mest mulig normalt familieliv. Men bruken av innleid arbeidskraft og dispensasjoner fra lovfestet arbeidstid ble heftig diskutert i media våren 1980 og leiearbeiderne satt i en klemme mellom den norske arbeidsmiljøloven og et ønske om å leve så normalt som mulig. Med bare tre uker i brakken, ville behovet for trøstedrikking og fyll i brakkeleiren også bli mindre. Det ble hevdet at skulle de være i leiren i fire uker i strekk med søndagsfri, ville den tredje helgen garantert bli preget av fyll og spetakkel.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1980, 10. mai). Gjestearbeidere – oljealderens rallar.

For LO-forbundet var det viktig at en slik ordning ikke bare ville gjelde for pendlerne, men også trekke med en del av de fast ansatte. LO sentralt krevde respekt for arbeidsmiljøloven. Saken gikk helt til Kommunal- og arbeidsdepartementet, og både Mobil og særlig Statoil la et tungt press på myndighetene for å få innvilget dispensasjon. I tillegg til arbeidstidsspørsmålet, måtte MRV få dispensasjon for ytterligere inntak av leiearbeidere. Saken verserte lenge i media. Til slutt kom det til et kompromiss mellom MRV på den ene siden og departementet og LO på den andre, da verftet fikk dispensasjon fra arbeidsmiljølovens bestemmelser i perioden fra 1. juli 1980 til 1. april 1981. De fikk riktignok ikke tillatelse til arbeid på søndager, men tre ukers turnus, hvor arbeiderne møtte på jobb igjen allerede etter syv og en halv time, mens loven sa ti timer.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels og Sjøfartstidende. (1980, 2. juli). Statfjord B.

Leiearbeiderne fikk gode skussmål; de arbeidet hardt og var faglig dyktige. De tjente opp til 20 prosent mer i timen enn sine norske kollegaer, men ble hardt skattlagt, særlig av kostpengene, og de hadde en mer usikker framtid og kunne risikere å være uten arbeid på to ukers varsel. Men særlig for finnene var alternativene ikke gode, det var enten arbeidsledighet eller en betydelig lavere betalt jobb som finsk fagarbeider på et skipsverft i Finland.

Arbeid og arbeidstid

Det var ikke bare sveisere og platearbeidere som måtte til for å få dekket til Statfjord B ferdig. Mye av arbeidet på dekksrammen krevde stillaser, både faste og hengende. Å sette opp stillas var utfordrende arbeid som krevde spesialister. Mye av stillasene hang på utsiden av konstruksjonene og arbeidet kunne være både vått og luftig. Ble vinden og regnet for kraftig, måtte arbeidet innstilles, men så snart rekkverkene var på plass var været ingen hindring.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 4. september). Varmt som i badstu og tre millimeter klaring. 

Buøy raseres!

«Statfjordarbeidene har ødelagt alt for beboerne.» Selv om de fleste i Stavanger jublet for gigantkontrakten og byggeprosjektet på Rosenberg Verft, var ikke alle like fornøyde. Beboerne på Buøy fikk et svært anleggsområde helt opp i hagene. Store lastebiler som dundret forbi, bråk fra anlegget, lyden av hammere mot stål og stadig voksende brakkebyer med alt hva det innebar, preget hverdagen i Bangarvågen hvor Rosenberg verft holdt til. «En hel bydel er voldtatt på Buøy» sto det å lese i Rogalands Avis i juni 1979. Beboerne følte seg maktesløse, ingen brydde seg om dem. Småbarnsforeldre fikk kjeft da de forsøkte å bremse utviklingen. «Pass på ungene deres, ha dem i bakgårdene, vi kjører på akkord og har liten tid» var beskjeden fra sjåførene i lastebilene.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 13. juni). Bydelen som ble voldtatt.

Saken kom opp igjen i september 1980. Under overskriften «Kom og bo hos oss, Rettedal» – en invitasjon til Stavangers ordfører – skrev Rogalands Avis igjen om forslumming av bomiljøet i Bangarvågen på Buøy. Ifølge beboerne stinket område kloakk, det var støy døgnet rundt og motorveitrafikk i boliggaten. Det var ingen som respekterte maks fart på 30 kilometer i timen. Fra klokken seks på morgenen til ett hver natt var det trafikk. Ved vaktskiftet klokken halv tolv kjørte fire busser inn og ut av boligstrøket. Støyen fra anlegget stoppet aldri opp. Det smalt og bråket døgnet rundt.

Verst var kanskje lyden fra sandblåserverkstedet som lå tett opp til boligområdet. I tillegg var det lukten av kloakk. Kloakkstanken kom fra pumpeanlegget i brakkebyen. Store mengder kloakk fra anleggsområdet ble pumpet inn i det eksisterende kloakknettet og trykket ga seg utslag i en forferdelig stank. Beboerne følte seg lurt av kommunen, som hadde lovet å ordne opp i kloakken. Ifølge beboerne var det aldri snakk om privat biltrafikk til og fra anlegget fra starten, bare nødvendig vare- og tjenestetrafikk. I tillegg kom et nytt anleggshotell til Bangarvågen i september 1980. Safe Bristolia var en hotell-lekter som kunne huse 500 mennesker. Da det ankret opp ble boligområdet fullstendig omringet av Statfjord B-anleggene. Naboene var ikke varslet om det nye hotellet, de visste ikke lengre hva de skulle gjøre og inviterte ordfører Arne Rettedal til å komme å bo der en uke, for selv å oppleve raseringen av nabolaget.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1980, 23. september). 

Allerede samme dag som oppslaget sto å lese i Rogalands Avis anmodet Rosenberg Verft Stavanger kommune om å se på saken. De ønsket at det ble tatt stilling til hastigheten i gatene rundt verftet, definere trafikkområdet for å minske de stadig små ulykkene og kollisjonene og i tillegg få fortau. Kommunen lovet å ta stilling til anmodningen allerede på første formannskapsmøte. Kommunen ønsket også å utrede planer om at Rosenberg og kommunen skulle kjøpe ut beboerne og gjøre hele området om til industriareal.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis.. (1980, 9. oktober).

Det ble etter hvert bestemt at Rosenberg Verft skulle kjøpe opp eiendommene i Bangarvågen og på Tømmerodden, boligfeltet som lå opp til gjerdene til verftet. Stavanger kommune skulle tildele erstatningstomter. Det var på dette tidspunkt ikke klart, men sannsynlig at Rosenberg også skulle bygge dekket til Statfjord C.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1980, 22. november). 

I kveld skjer det ting på Statfjord B!

Det skjedde få ulykker under byggingen av dekket til Statfjord B, men i april 1980 kom det en bombetrussel. «Jeg har en beskjed. I kveld vil det skje ting på Statfjord B. Jeg håper at det ikke er mye folk på plattformen.» Det var beskjeden formidlet gjennom en anonym telefon mottatt av sentralbordet ved Rosenberg Verft. Politiet rykket ut og finkjemmet hele ståldekket uten å finne verken bomber eller annet som kunne settes i forbindelse med trusselen. Arbeidet med dekket ble ikke avbrutt, men spisepausen til kveldsskiftet ble forlenget med en time mens politiet undersøkte byggeplassen. Det ble ikke gjennomført evakuering. Det var ikke mulig å fastslå hvem som sto bak trusselen og det kom ikke flere meldinger. Saken ble henlagt.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Politikammers arkiv. Justissaker. Sak 2373/80.  

Mot slutten

Bygging av B-dekket
Dette bildet er fra et vaktskifte, hvor det ofte ble folksomt i trappene mellom etasjene. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum

Mot slutten av 1980 var framdriften av prosjektet god, selv om deler av installering lå noe etter. Det ble pøst på med folk. I januar 1981 var 2555 personer i arbeid med dekket, det var 800 flere enn planlagt. Men ferieavvikling i forbindelse med julen ødela for økt progresjon. En del av instrumenteringen, elektroarbeidet, isolering, maling og testing av utstyret ble ikke ferdig i tide og arbeidet måtte fortsette i Vats og på feltet.

I midten av mars 1981 var lekterne som skulle seile dekket til Vats for montering på betongunderstellet på plass, og 20. mars ble dekket løftet av pålene.

Tid for fest

1. mars 1981 var det åpent hus på Rosenberg Verft. De ansattes familier ble spesielt invitert av Rosenberg til å gjøre seg kjent med arbeidsplassen. For de fleste var de innenfor gjerdet til verftet for første gang. De fikk omvisning på dekket og fikk spise så mye boller og wienerbrød de kunne klare. Brus, is og kaffe kunne nytes til tonene fra Buøy skolekorps som gikk rundt og spilte.

Etter at byggeoppdraget med Statfjord B var avsluttet inviterte Rosenberg Verft også alle sine ansatte samt masse gjester til stor fest i Siddishallen. 3000 mennesker var samlet til underholdning, mat og drikke. Det ble delt ut heder, ære og blomster, samt 300 000 kroner til Sentralsykehuset. Stemningen steg også da MRV opplyste om at det var vedtatt å bygge et nytt velferdsbygg til de ansatte til fem millioner kroner. Bygget skulle ligge utenfor selve anleggsområdet og være sted for både fysisk aktivitet og møtevirksomhet. Bygget sto ferdig i 1983.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 4. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Tilknytningsavtaler

person Av Håkon Lavik, tidligere Statoil-ansatt
Siden andre felt er knyttet til Statfjord, har det vær behov for å opprette flere tilknytningsavtaler. Unntaket er Statfjord Nord som ikke har noen tilknyttingsavtale, siden artikkel 22 i Unitiseringsavtalen dekker de felt som i sin helhet er i de opprinnelige lisenser.
— Statfjordområdet med tilgrensende felt. Illustrasjon: Equinor
© Norsk Oljemuseum

Statfjord Øst

Statfjord Øst i produksjon, forsidebilde, illustrasjon, Tilknytningsavtaler
Statfjord Øst koblet til Statfjord C. Illustrasjon: Equinor

Statfjord Øst derimot har egen avtale inngått i juni 1991. Statfjord Øst er et unitisert felt, og dermed en egen juridisk enhet. Avtalen heter: Agreement for Processing of Statfjord Øst Petroleum and Operation of the Statfjord Øst Facilities.  Den er inngått i 1991 og ble operativ 1. oktober 1994. Den regulerer driften av Statfjord Øst-feltet.  En avtale som forsåvidt ikke Statfjord Unit er del i, men som har betydning, er Unitiseringsavtalen for Statfjord Øst, som gjør det mulig å produsere Statfjord Øst som et unitisert felt.

Sygna

På lignende måte ble det inngått avtale med Sygna Unit. Sygna-feltet er også et unitisert felt, med 55 prosent i  PL037 og resten i PL089. Derfor måtte det i tillegg til en unitiseringsavtale, som Statfjord Unit ikke er part i, inngåes avtale om: Agreement for Tie-in and Processing of Sygna Wellstream at the Statfjord Facilities and Operations of the Sygna Facilities, datert 16. desember 1998. Den gjør det mulig å produsere, prosessere og skipe ut produksjonen fra Statfjord.

Produksjonsstart Sygna, forsidebilde, historie, Tilknytningsavtaler
Sygna feltplan. Illustrasjon: Equinor

For Sygna oppsto det en komplikasjon. I Bridging Agreement er ikke Sygna nevnt, ene og alene fordi Sygna ikke «eksisterte» i 1991. Da arbeidet med Sygna startet i 1997–98, ønsket de norske eierne å bruke bestemmelsene i Unit-avtalen om rett til å bruke Statfjord-anleggene, slik som for Øst og Nord. Siden bare 55 prosent av Sygna lå i PL037 motsatte de britiske eierne seg i utgangspunktet dette. Det oppsto en bitter konflikt, før det ble klart at Sygna kunne knyttes til og produseres fra Statfjord C. Løsningen ble at PL037 betaler en avgift på noen cent/fat til Statfjord Unit. Siden de britiske eierne eier 14,53 prosent av Statfjord Unit, får de denne prosentandel av avgiften. Dermed kunne Sygna også knyttes til og drives fra Statfjord.

Unitiseringsavtalen for Sygna angår ikke Statfjord, men oppretter den juridiske enheten som eier Sygna. Agreement relating to the Unitisation  and Operation of the Sygna Field in Blocks 33/9 and 34/7 dated 16 December 1998.  Avtalen som Statfjord er del i, er: Agreement for Tie-in and Processing of Sygna Wellstream at the Statfjord Facilites and Operation of the Sygna Facilities, datert 16. desember 1998.

Snorre

Før satellittene kom det en annen og noe annerledes avtale i 1987. Det er Agreement of Processing, Storgage and onwards Transportation of Snorre Crude Oil and Gas at the Statfjord Facilities. Denne avtalen er datert 20. november 1987. For Snorres del er det snakk om det som kalles andre trinns separasjon av oljen. Snorre A separerer bort det vannet som måtte komme i brønnstrømmen fra reservoarene.

Snorre tie-in, Tilknytningsavtaler
Illustrasjon av strekkstagplattformen til Snorrefeltet. Illustrasjon: Equinor

For Snorre A begynte produksjonen 2. august 1992, og Snorre A blir håndtert på Statfjord A. Denne avtalen gjelder foreløpig til 21. desember 2012 (OBS! Artikkelen er flere år gammel). For å kunne knytte Snorre til Statfjord måtte der til en ekstra avtale kalt:  Agreement for Tie-in Operation of Snorre Pipelines and Installation of Incremental Equipment at the Statfjord Receiving Platform, datert den 20. november 1987. Den spesifiserte hva som skulle installeres og hvilke ombygginger som skulle gjøres på Statfjord A. Avtalen var gjeldende for byggeperioden og har ingen praktisk betydning i dag.

Men i 1998 skulle Snorre B utvikles, og da kom det en ekstra avtale: Agreement for Tie-in of the Snorre B Pipeline and Installation of Incremental Equipment at the Statfjord B Platform, som ble signert 9. juni 1998.

Brønn fra Statfjord C til Statfjord Øst

For å kunne øke utvinningen fra Statfjord Øst, med en ekstra brønn, ble der den 5. august 2004 inngått følgende avtale: Agreement for drilling of Statfjord Øst C-33 Well and the tie-in of the well to the Statfjord C plattform. Barnacle Accumulation Royalty Agreement, datert 10. juni 2004. Barnacle er et lite felt på britisk side, mellom Brent og Statfjord, hvor en liten del ligger i Statfjord Unit. Statfjord Unit eier derfor en del av feltet og får en prosentvis del av inntekten fra produksjonen.

Vigdis

Vigdis er et felt i PL089, men som får visse tjenester fra Statfjord. Den første avtalen er: Agreement for Processing of Vigdis Extension Gas at the Statfjord Facilities. Avtalen ble underskrevet 4. februar 2004. Den gjør det mulig for Vigdis å eksportere gass via Snorre A .

tilknytningsavtaler
Bunnramme senkes ned på Vigdis-feltet. Foto: André Osmundsen/Equinor

For å øke og opprettholde produksjonen fra Vigdis, får Vigdis vann til vanninjeksjon fra Statfjord. Avtalen heter: Agreement for the Tie-in of the Vigdis Water Injection Pipeline to Statfjord C and the provision of Water Injection Services between the Statfjord Group and the PL089 Group. Denne avtalen ble inngått 11. oktober 2007.

I tillegg er det inngått en ekstra avtale mellom Statfjord, Vigdis og Statfjord Øst om Statfjord senfase, siden den har innvirkning også for disse feltene. Den forplikter feltene til å oppdatere avtalene til å reflektere senfasens innvirkning. Heads of Agreement between the Statfjord Group and the Statfjord Øst Group related to the implementation if the Statfjord Late Life Project. Den fikk virkning fra 31.desember 2005.

Gass fra Tordis

tilknytningsavtaler
Separasjonsanlegget Tiora blir heist ombord på Seipem 7000 og skal fraktes til Tordis-feltet. Foto: Marit Hommedal/Equinor

Tordis er også et felt i PL089, som blir prosessert på Gullfaks A. For at gassen fra Tordis kunne bli eksportert og solgt ble det inngått avtale om transitt av gass via Statfjord: Agreement of Transit of Tordis Gas at the Statfjord Faci-lites, signert 6. september 1993. Etter at Gullfaks fikk ny gasseksportløsning er avtalen avsluttet.

Gasslagring

For at Statfjord Nord og Statfjord Øst skulle kunne produsere så greit som mulig, og i tilfelle de ikke kunne eksportere sin assosierte gass hver dag, ble det inngått gasslagringsavtale/gassmoduleringsavtale. Det siste betyr at de får sin gass levert når de ber om det, Agreement for Storage of Gas between the Statfjord Øst and the Statfjord Group based on the Telex Offer of July 1991, which include Modulation, draft 17 August 1993. Denne ble inngått 1. oktober 1994. Samtidig ble det inngått en helt lik avtale med Statfjord Nord.
Avtalene har hatt liten praktisk betydning, siden gassen ble solgt under Trolls kommersielle modell, men avtalene ga produksjonsgaranti og muligheter for oljen i oppstarten i 1994–95.

Publisert 31. oktober 2019   •   Oppdatert 12. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

En gigant settes sammen

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Siste vaier har gått! Signalet for start av slepet av betongunderstellet til Statfjord B ble gitt syv minutter over syv om morgenen den 24. februar 1981, en time før planen.
— Dekket til Statfjord B ligger på store lektere. Betongdelen er senket i fjorden under lekterne før den igjen heves ved hjelp av ballaststyring og løfter dekket på 39.000 tonn med seg opp på en nøye kontrollerte ferd. Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

På forhånd hadde dykkere vært nede på 55 meters dyp og brent av fire solide kjettinger mellom nedre del av betongstrukturen og festene i land som hadde holdt understellet på plass midtfjords siden det ble fløtet ut av dokken juni 1979. Uten kjettingene var det kun fire vaiere som holdt kolossen på plass.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1981). nr 2. Da den siste av disse var kuttet var betonggiganten løs og slepet kunne starte.

b-plattformen, bygging,
Understellet med de fire skaftene til Statfjord B har startet sin ferd fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats, hvor det skal kobles sammen med toppdekket. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Ni kraftige slepebåter fra tre forskjellige selskap, United Towing i England, tyske Wijsöller og nederlandske Heerema, brukte ett og et halvt døgn på å flytte 634.000 tonn betong og ballast fra Gandsfjorden ved Stavanger til Yrkjefjorden i Vindafjord. Slepet, som da var verden tyngste, gikk med en gjennomsnittsfart på 1,5 knop. Tre slepebåter dro betongkolossen, mens to andre dyttet bakfra, to båter som lå inntil plattformen fungerte som sidepropeller, mens de to siste hang bak slepet og fungerte som bremseklosser når det var nødvendig.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1981, 14. februar). Til sammen var 100.000 hestekrefter i sving.

Turen gikk nedover langs Midtsambandet, nord av Finnøy tok det av østover og rundet Ombo på sør og østsiden, før den krysset Nedstrandsfjorden og inn Sandeidfjorden. Der bøyde det igjen vestover og inn den trange fjordarmen Yrkjefjorden. Slepet var dypgående – 62 meter – og krevde en minimum vanndybde på 70 meter. Det var det ingen problemer med langs leia, men mellom Brattholmen og Teistholmene i utløpet av Gandsfjorden var avstanden mellom øyene kun 280 meter og bredden på slepet var 135 meter. Det ga en klaring på vel 70 meter på hver side. Her krevde det stor aktpågivenhet. For å trekke et slep gjennom smale områder måtte det brukes korte slepeliner. Det ville gi propellstrøm som ville treffe betongdelen med slik kraft at slepet ble umulig å styre. Dette hadde Norwegian Contractors selv erfart på første forsøk på å slepe Statfjord A understellet. Løsningen ble at to kraftige båter skjøv plattformen gjennom farvannet.

Ruten var valgt etter grundige undersøkelser; i to år var det foretatt strømmålinger, studert metrologiske statistikker og gjort prøver i modellskiptanken i Trondheim. Bloms oppmåling hadde montert flere teodolitter, landmålingsinstrumenter langs ruten hvor de drev peiling fra land. Dette var en sikkerhetsinnretning i tillegg til den akustiske elektronikk om bord på slepet som ble brukt for å sikre at slepet fulgte nøyaktig den rute som var satt opp, at ikke noe overraskende dukket opp og at de til enhver tid visste nøyaktig hvor de var. Det var to systemer med adskilt strømtilførsel, så hvis noe skulle skje med det ene systemet, ville det andre være upåvirket.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 20. februar).

Slepet gikk uten problemer og vel framme i Yrkjefjorden ble plattformunderstellet ankret opp i påvente på dekket som skulle monteres på toppen.

Et av verdens tyngste løft

En gigant settes sammen,
Ståldekket til Statfjord B er bygget ferdig ved Moss Rosenberg Verft på Buøy i Stavanger, og er nå tatt over på tre lektere som skal bringe det videre til Yrkjefjorden i Vats, hvor det skal koples sammen med betongunderstellet. Foto: Leif Berge/Equinor

Dyben på slepet var bare 12 meter, så heller ikke for dekket utgjorde dybden i fjordene et problem. Men mellom Spolen og Klovningene, like utenfor Stavanger, var bredden bare om lag 300 meter, og da var det ikke mye å gå på. Slepet hadde en gjennomsnittsfart på tre knop, og tidlig om morgenen onsdag 25. mars var dekket framme ved Yrkjefjorden. På grunn av en lei østavind, ble dekket liggende på været i munningen på Yrkjefjorden. Operasjonen med å føye understellet og dekket sammen krevde neste vindstille. Fredag morgen oppsto det et værvindu mellom to lavtrykk og operasjonen startet.

En pluss en er stort

En gigant settes sammen,
Ståldekket og betongunderstellet blir koblet sammen, Statfjord B. Foto: Leif Berge/Equinor

Slepebåtene manøvrerte dekket inn til skaftene, hvor vaiere og vinsjer festet på understellet overtok. Samme prosess som var utført ved Rosenberg verft ble nå gjort igjen i motsatt rekkefølge. Vinsjene trakk dekket over betongskaftene. Finjusteringen skjedde ved hjelp av jekker som forskjøv dekket horisontalt.

Det var ingen mulighet for slingringsmonn da dekket og skaftene skulle monteres sammen. Toppen av de runde betongskaftene måtte, med noen få millimeters nøyaktighet, treffe innenfor fire stålringer under dekket. 100 mann på lektere og slepebåter var nødvendig for å få dekket til å treffe stålringene og 104 armtykke bolter som skulle binde det fast til betongstrukturen. Hele tiden lå betongunderstellet ankret fast, men flytende i vannet.

Bjørn Vidar Lerøen, den gang journalist i Bergens Tidende, beskrev det som at betongstrukturen fløt som en nedsenket brusflaske der bare feste til korken stakk opp.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 26. mars).

En gigant settes sammen,
Sammenkobling av ståldekk og betongunderstell, Statfjord B. Foto: Leif Berge/Equinor

Seks og en halv meter av det 177 meter høye understellet var synlig over vann. Da dekket var i rett posisjon, ble vann pumpet ut av betongstrukturen slik at den sakte steg opp og etter hvert løftet hele dekket opp fra lekterne og opp på skaftene. Operasjonen var basert på Arkimedes lov – øser man vann ut av et nedsenket kar, kommer det opp av vannet. I denne sammenheng var karet en betonggigant på 550.000 tonn. Det var mye vann som måtte ut av betongencellene. Det tok tre dager før dekket var kommet de planlagte 50 meterne opp i været. Det var en av de mest imponerende maritime operasjonene verden til da hadde sett. For å få penest mulig vektoverføring fra lekterne til betongdelen, ble lekterne fylt med ballastvann og langsomt senket dypere i sjøen samtidig med at betongstrukturen steg opp. Dekket ble plassert med fem millimeters nøyaktighet. Søndag 29. mars var all vekt overført til betongunderstellet og lekterne ble trukket fra.

Om bord i betongunderstellet satt åtte mann i kontrollrommet i serviceskaftet og fulgte med på alle måleinstrumentene og styrte vannpumpene som satt i bunnen av konstruksjonen 160 meter under vannflaten.

Nesten offshore

Etter at dekket var festet til skaftene startet arbeidet med sammenkobling av kabler, rørsystemer og alt annet som forbandt understellet med overbygningen. Arbeidet med ferdigstilling av plattformen var godt forberedt. I den første fasen som var selve sammenkoblingen hadde Norwegian Contractors 150 mann fra hele Norden klare i Nedre-Vats. Etter den jobben var ferdig overtok Rosenberg Verft og Mobil anleggsområdet og om lag 1000 nye arbeidere ankom og koblet sammen utallige moduler og komponenter, både mellom betongskaftene og ståldekket og mellom ulike deler på ståldekket. Nye, komfortable brakker med plass til 462 mann plassert opp i lien ovenfor kaiområdet på Raudnes. I tillegg var flere lektere med brakker slept inn fjorden og ankret opp.

Et par hundre mann kunne også bo i boligenheten på selve plattformdekket. Det var satt opp kontorbrakker, kantine og badstue. NC hadde bygget ny kai og det var satt opp daglig båtforbindelse til Stavanger. Hver dag klokken åtte gikk båten fra Rosenberg Verft for å transportere arbeidere og besøkende til anleggsstedet. Det var en båttur på en og en halv time. Ett høy- og lavspentnett var ført fram til anleggsområdet og det var anlagt nytt kloakksystem med renseanlegg og automatisk telefon. Vindafjord kommune var på den tiden den eneste kommunen i Rogaland som ikke hadde automatisk telefonsamband, likevel hadde de fått det på anleggsområdet. NC hadde også vært med å bekoste ny vei fra Åmosen og ut til Raudnes.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 21.februar).

De ansatte gikk i offshoreturnus og i på-periodene bodde de i Vats hvor de ble godt oppvartet. Maten fra Bergenske Catering ble kjent for sin «offshorestandard». En egen velferdssekretær sørget fritidstilbudene som var mange og varierte. Det ble tilbudt blomstertur til Hardanger, mulighet til å låne båt for å dra og fiske, to ganger i uken ble det vist film. I helgene ble det organisert turer til Haugesund, enten fram og tilbake samme dag eller med overnatting fra lørdag til søndag. Det var forskjellige idrettsaktivitet, et rikholdig bibliotek og tilbud om friundervisning.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1981, 18. mars).

En som fikk oppdrag tilknyttet ferdigstillingen av Statfjord B var Alvilde Berge, populært kalt Tina, fra Sinnes i Sirdal. Hun hadde seks båter i Yrkjefjorden som hun brukte til frakt av arbeidere til og fra plattformen som lå midtfjords, i tillegg til bilferjen Oanes som tjente som hovedkvarter for operasjonsledelsen. Hun hadde startet sitt lille rederi allerede under byggingen av Statfjord A i Gandsfjorden hvor hun hadde kjørt skytteltrafikk mellom Jåttåvågen og betongunderstellet i Gandsfjorden med alt fra plastbøtter til passasjerer.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 28. mars).

Ferdigstillelsen i Yrkjefjorden tok fire måneder og noe av det siste som kom på plass var flammetårnet. I juni kom verdens største kranskip, Hermod, tilbake til Norge og på jobb for Statfjord B. Det 155 meter lange flammetårnet ble løftet på plass i en operasjon.

b-plattformen, forsidebilde, Jeg døper deg Statfjord B,
Statfjord B ble døpt etter sammenkoblingen i Yrkjefjorden, 17. juni, 1981. Gudmor var fru Agnes Rettedal. Olje- og energiminister Arvid Johanson og andre æresgjester var tilstede. Foto: Mobil/Norsk Oljemuseum

17. juni 1981 ble Statfjord B døpt av gudmor Agnes Rettedal, konen til daværende ordfører i Stavanger Arne Rettedal. Tretten dager senere startet plattformens siste seilas. Og igjen ble det satt verdensrekorder.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 14. april 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Ferdigstillelse og oppstart

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Da Statfjord B kom ut på feltet 6. august 1981 var 96 prosent av byggingen ferdigstilt.
— Statfjord B og flotellet LB200, i 1981. Foto: Leif Berge/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Plattformen var til da den mest komplette, installert på noe felt i Nordsjøen. Det som gjensto var ferdigstilling av produksjonsutstyr og instrumentering. Haugesund de Groot Offshore A/S & Co (HdG). hadde jobben som «main hook-up» kontraktør, og var ansvarlig for den mekaniske ferdigstillelsen og uttestingen av maskinelt utstyr og rørsystemer samt gjenstående stålarbeider. De dekket også behovet for rigging, stillingsbygging og temporærere elektriske opplegg for samtlige underleverandører på plattformen.

Umiddelbart etter at plattformen var ankommet feltet mobiliserte HdG personell, og på topp hadde de ikke mindre enn 700 mann engasjert på feltet.

Haugesund de Groot Offshore A/S & Co. var et joint venture mellom Haugesund Mekaniske Verksted A/S og det nederlandske de Groot sitt norske firma de Groot International Contractors Norway.

For å få kontrakten ble det lagt krav om at selskapet også påtok seg ansvaret for sikkerhetstrening, ikke bare for eget personell, men også alt øvrig personell fra sine underleverandører som skulle til plattformen. Sikkerhetstreningen besto av tre enkeltkurs hver med en ukes varighet. Undervisningsprogrammet tilfredsstilte Leiro II utvalgets anbefaling og omfattet blant annet redning, nødkommunikasjon, brannvern, generelt vern og førstehjelp, klaustrofobitest, helikopter pick-up, mann over bord øvelser og røykdykking. I tillegg kom en generell innføring i Statfjord B og en orientering om Mobil sine egne sikkerhetsrutiner.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3 vedlegg. s. 14. Trening ga kontrakt .

Ekstra senger

Ferdigstillelse og oppstart,
Boligriggen Safe Gothia ligger oppankret ved Statfjord B. Landgang fører fra boligriggen og over til plattformen. Foto: Leif Berge/Equinor

Det var ikke plass på Statfjord B til 700 mann. Det ble derfor hyret inn en McDermott-eid rørleggingslekter – LB200 – som en midlertidig løsning, før noe mer permanent kom på plass. 200 personer kunne bo på Statfjord B-hotellet og de resterende 500 på LB200. Oppstart av oppkoblingsarbeidet på Statfjord B var framskyndet samtidig med at den planlagte boligplattformen Safe Gothia var forsinket. Markedet for flotell var stramt og rørleggingslekteren var den eneste som var mulig å skaffe.

Lekteren ble utsatt for kraftig kritikk for boforholdene, særlig var boforholdene under dekk uverdige. 21 stillasarbeidere fra firmaet John Fjeldstad i Sandefjord orket ikke å bo på LB200 og reiste i land. Ifølge dem var det i tillegg til generelt dårlig standard, tette toalett som førte med seg dårlig lukt, det var ikke dagslys og det var støy som førte til at de hadde problemer med å sove. Samlet gikk forholdene utover sikkerheten.

Aksjonene ble av andre – tillitsmannsapparatet, hovedverneombud og selskapene – karakterisert som overilte, men aksjonen førte til en fortgang i oppussingen. Lekteren var til en viss grad pusset opp blant annet med en ny, moderne boligblokk på dekket, men for å kunne bruke lugarene under dekk var det søkt dispensasjon på grunn av at de ikke inneholdt dusj og toalett, men hadde felles bad som fire personer delte.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 21. august). Luksuskrav eller demonstrasjon?

Lekteren hadde også tidligere vært i søkelyset på grunn av forholdene om bord. Et større antall spanske arbeidere var ansatt under meget dårlige arbeidsvilkår, med 6 til 8 kroner timen og en turnus på 80 dager på og 10 dager fri.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 21. august). Kjent som «slaveskip» tidligere.  LB200 lå bare på feltet i fire måneder. I desember 1981 overtok boligplattformen Safe Gothia som «hotell» for flere hundre mann. Les om ulykken: Livbåtulykke på LB200

Tidlig produksjonsstart

Ferdigstillelse og oppstart,
Statfjord B-plattformen klar til å slepes ut til feltet. Utslepet startet i Vats 1. august, 1981. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Sommeren 1981 ble Statfjord slept ut i havet. Utslepet og plasseringen på feltet ble fulgt med stor interesse, spesielt fra kollegaene på britiske side, og i særdeleshet fra Brent-plattformene, bare noen få kilometer unna. Stor var forundringen på britisk side da de dagen etter Statfjord B var på plass observerte røyk fra flammebommen på Statfjord B, det beste beviset på at produksjonen var i gang! Ved hjelp av kikkert kunne de verifisere at det brant fra flammebommen. Det kunne det da ikke gjøre dersom man ikke produserte olje og gass på plattformen, mente man.

I kveldingen fikk plattformsjef Bruce Young på Statfjord B telex fra Brent, hvor de tydelig imponert gratulerte ham med den rekordtidlige produksjonsstarten på Statfjord B. Young forsto svært lite, men løp ut for å se hva som foregikk. Her måtte det tydelig være noe galt, for brann og flammer skulle der ikke være. Ikke hadde det vært noen alarmer heller, og ingen hadde informert ham om problemer av noe slag på plattformen. Svaret fikk han da ha kom rundt hjørnet på kjellerdekket i sørvest og fikk se flammebommen, hvor det brant lystig i toppen!

At dette var nøye planlagt, viser forhistorien. Under klargjøring av Statfjord B i Vats i Nord-Rogaland, hadde det blitt samlet opp en del rester av pussegarn, oljeholdige filler og annet avfall i en stor jerntønne. Etter at flammebommen på Statfjord B var blitt montert på plass under oppholdet i Vats, var denne tønnen blitt heist opp i toppen av flammebommen, og blitt med utslepet til havs. Det var da en smal sak å klatre opp trappen i flammetårnet og tenne på avfallet i tønnen dagen etter at plattformen var kommet ut på feltet. Det var dette avfallet lystig brennende, som britene hadde observert. Etter hvert syntes også Bruce Young at spøken var morsom, selv om han ikke ga uttrykk for det første dagen.
Håkon Lavik. Statfjord – Nordsjøens største oljefelt.

Perioden 1. til 9. august ble brukt til ballastering og de påfølgende to måneder ble plattformen «støpt» fast i undergrunnen. Tonnevis av pukk og betong ble sprøytet inn under lagercellene. Det videre arbeidet ble konsentrert rundt de systemene som var nødvendige for å begynne å slå ned foringsrør og for oppstart av boring. Arbeidet med foringsrørene startet i det søndre skaftet 26. oktober, før timeplanen. Før boringen kunne starte måtte også hovedgeneratorene som skulle forsyne plattformen med nødvendig elektrisitet, klargjøres. De produserte inntil 38.000 kilowatt, noe som var nok strøm til å forsyne en middels stor by. Planlagt oppstart var mars 1982.

I mars 1982 var fjorten foringsrør på plass i det søndre skaftet, tretten i den nordlige, og riggen ble dermed flyttet til søndre skaft igjen for å starte opp boringen. Det ble gjort 1. april 1982 og tre brønner skulle bores før produksjonene kunne starte. Det var Odfjell Drilling & Consulting Company A/S som hadde kontrakten på boring. Boretårnet var et helnorsk produkt, bygget av oslofirmaet Normar.

Fra brønn til marked

På Statfjord B ble det produsert både olje og gass. Gassen skulle føres i rørledninger til Kårstø i Rogaland, mens oljen skulle leveres med tankskip til raffinerier i Norge og utlandet. Separatorer og kompressorer skilte gassen fra oljen, i tillegg til å skille ut vannet. Dette skjedde i fire trinn. Det var bare en prosesslinje på Statfjord B, og alle fire separasjonstrinnene var i drift kontinuerlig. Olje, gass og vann strømmet fra reservoaret til første separator, hvor mesteparten av vannet og en god del av gassen ble skilt ut. I neste separator skiltes mer gass fra oljen. Det samme i de to neste separatorene.

Forskjellen på separatorprosessene var at utskillingen av gass foregikk under lavere og lavere trykk. Hele prosessen foregikk i temperaturer på mellom 80 og 90 grader. Til slutt ble resten av vannet skilt ut og oljen ble kjølt ned til om lag 35 grader før den ble sendt ned i lagercellene. En del av gassen ble brukt til å forsyne plattformen med elektrisk kraft. Resten ble reinjisert i reservoaret helt fram til gassrørledningen til Kårstø var på plass.

For å utvinne mest mulig hydrokarboner i Statfjordfeltet ble det de første årene bestemt at vann og gass skulle pumpes ned i de oljeførende lagene. Prinsippet var at hver volumenhet hydrokarboner som ble produsert fra reservoaret skulle erstattes med samme volumenhet vann som ble sprøytet inn i reservoaret. Hydrokarbonene ville dermed ikke utvide seg og trykket ble holdt konstant.

Vannet ble injisert i bunnen av reservoaret og oljen ble produsert fra et lag høyere oppe i reservoaret. Gassen som ble produsert, ble reinjisert i reservoaret for å tas vare på til det ble mulig å utvinne den på nytt og transportere den til land. Gassen hjalp også til med å opprettholde trykket. Gassen ble injisert på toppen av reservoaret og oljen ble produsert på et lavere nivå.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3. Vedlegg.

Pumper

Ferdigstillelse og oppstart,
På utstyrsdekk i et av skaftene står ventiler til brannpumpene, som går på sjøvann. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Dette var – og er – mange pumper på Statfjord B. Lastepumpene som skulle bringe råoljen fra lagercellene til lastebøyen og inn i skroget på ventende tankskip, var de desidert største. Fire gigantiske pumper som hver kunne skyve 3000 kubikkmeter råolje i timen, bygget av Tune Eureka. I tillegg til lastepumpene var det ballastpumper, sjøvannspumper, ferskvannspumper og pumper til vannkanonene i tilfelle brann.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3. Vedlegg. En tanker lastes i timen.

Annet utstyr

Produksjonsutstyret og annet utstyr som var montert på Statfjord B var av mye bedre stand enn tilsvarende hadde vært på Statfjord A. Det skyldtes delvis at utstyret ikke hadde stått så lenge som på A-en og delvis at det var bedre tatt vare på under byggeperioden.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen. Trude Meland, Norsk oljemuseum 2. oktober 2008.

På A-en styrte commissioning-teamet oppstarten, et profesjonelt team som reiste verden rundt for nettopp å starte opp plattformer. Det var ikke behov for det på Statfjord B. Her var det produksjonsavdelingen selv som startet opp plattformen. Commissioning-teamet som var til stede behøvde ikke å gripe inn.

Ved utgangen av oktober var produksjonslinjen utprøvd og kontrollert. Gass- og injeksjonsutstyr ferdigstilt. Oljedirektoratet forutsatte at gasskompresjonsutstyret var klart til godkjenning før produksjonsstart. Gassinjeksjonen måtte starte minimum 60 dager etter produksjonsstart.

Produksjonsstart

Oljeproduksjonen startet 5. november 1982, tolv minutter over midnatt – 26 dager før planlagt dato. Vel en time deretter begynte lagercellene å fylles. Flammetårnet ble tent, et synlig bevis på at plattformen produserte.[REMOVE]Fotnote: Status (1982). nr. 18. 

Det første døgnet ble det produsert 47.000 fat olje. 12. november ble den første oljen overført fra Statfjord A til lagring på Statfjord B gjennom en forbindelsesrørledning. Den høytidelige markeringen av produksjonsstarten skjedde 25. november med representanter fra myndighetene, eierselskapene og pressen til stede. Administrerende direktør i Mobil Norge Michael A. Smith holdt en kort tale – på norsk – og trykket på en knapp på kontrollrommet som satt i gang lastingen av det første tankskipet som fortøyde ved lastebøyen 2,5 kilometer vekke.

Dagen ble også markert gjennom en rekke annonser i dagspressen den 25. og 26. november i form av gratulasjoner til alle som hadde vært med å bygge, både firma og enkeltpersoner. 11. desember ble den første gassinjeksjon gjennomført gjennom brønn B-34 og 26. desember ble vanninjeksjonsutstyret mekanisk utfør for første gang.

Feiret med frimerke

Ferdigstillelse og oppstart,
Statfjord B ble ikke bare feiret med eget frimerke, men også egendesignet konvolutt og stempel.

Tre representanter fra postverket var på Statfjord B for å markere produksjonsstarten. Frimerkene ble satt på spesiallagde postkort og stemplet med et eget Statfjord B stempel – alt tegnet av Statoils «hofftegner» Jan Ulriksen.

Frimerkene solgte som varmt hvetebrød. Postbetjentene hadde tatt med om lag 3600 frimerker, vesentlig med verdi av tre kroner, og alt gikk unna. De kunne nok sikkert solgt mer. Det var filatelistklubben i Stavanger som hadde tatt initiativ til happeningen.[REMOVE]Fotnote: Status. (1982). nr. 20. 

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 6. april 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk