Hjelpesystemer

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Hjelpesystemer er en felles betegnelse for alle systemer som er nødvendige for drift av en plattform og som ikke er direkte involvert i olje- og gassproduksjon. Dette omfatter både systemer som direkte støtter produksjonsprosessen og generelle systemer for kraftproduksjon og systemer som gjør det mulig og bo og arbeide på en plattform slik som sikkerhet, prosesskontroll, varme og ventilasjon i tillegg til kommunikasjonsutstyr.
— I modul M18 på Statfjord A står kjølevannspumper på rekke og rad. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kjemikalier

hjelpesystemer,
Flotasjonscelle og kjemikalietank på Statfjord A. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Det blir benyttet mange forskjellige kjemikalier på Statfjordplattformene.  Kjemikalier og kjemikalieblandinger benyttes blant annet til å separere olje og vann og forhindre eller bryte ned oljedråper i produsert vann fra råoljestrømmen (emulsjon). Man bruker videre kjemikalier for hindre eller stabilisere skumming av råolje, for å hindre isdannelse, bakteriegroing eller korrosjon. Kjemikaliene fraktes med forsynings-båter til plattformene. De mest vanlige kjemikaliene er:

Metanol  som brukes for hindre utskilling av hydrater som kan virke som “propper” og stanse væskegjennomstrømningen. Når gass inneholder vann i små mengder kan det under spesielle forhold av trykk og temperatur dannes islignende klumper – hydrater.

Glykol brukes først og fremst som et middel til å fjerne vann fra våtgassen fordi det har den egenskapen at det effektivt tar opp i seg vann. Glykol brukes også i kjølesystemene der det senker frysepunktet til -12°C.

hjelpesystemer,
Dekk 8 i utstyrsskaftet til Statfjord B er etasjen for sjøvannsintak. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Klor brukes i sjøvann for å hindre vekst og groing av bakterier i rørledninger og utstyr i systemene for ballastvann, sjøvannsystemet og brannvann. Natriumhypokloritt (NaOCl) brukes til å drepe uønskede levende organismer.

Korrosjonsinhibitor tilsettes for å forhindre innvendig korrosjon av rør og tanker. Kjemikaliesammensetningen som brukes er som regel basert på organiske komponenter som legger seg som en beskyttende hinne på metallet.

Baktericid brukes for å kontrollere vekst av bakterier i vann og hydrokarboner. Det alvorligste problemet ved produksjon av olje og gass er de sulfatreduserende bakteriene som utvikler hydrogensulfid (H2S). I tillegg til å være giftig er H2S både eksplosiv og ekstremt korrosjonsdrivende.

Skumdempingsmiddel brukes for å hindre skumming i hovedprosessen og injiseres i separatortanker slik at separering av vann, olje og gass kan skje mest mulig effektivt.

Drivstoff

Statfjord C, hjelpesystemer,
Bunkersstasjonen på Statfjord C. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

To typer drivstoff er nødvendig om bord på plattformene – helikopterdrivstoff (flybensin) og dieselolje som brukes til kraftgenereringsutstyret og annet spesialmaskineri. Tilførsel av drivstoff gjøres via forsyningsbåter som frakter helikopterdrivstoffet i spesielle tanker og kan pumpe dieselen direkte via en slangestasjon til et eget lager inne i en av cellene i betongunderstellet til plattformen.

Smøreolje

hjelpesystemer,
Smøreolje på Statfjord A. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Formålet med dette systemet er å fordele smøreolje til hovedsystemene gjennom et permanent rørnett som transporterer forskjellige typer smøreolje. Fra påfyllingstankene for smøreoljer (Tote Tanks) går oljene i rør via fordelingstanker (Lubrication Oil Distribution Tank) til de viktigste forbrukerne: gassturbiner, generatorer, vanninjeksjonspumper og brannpumper.

Det er også behov for andre typer olje/smøreolje om bord, men forbruket av disse gjør det ikke berettiget med et permanent rørsystem.

Vann

Plattformen trenger vann – mye vann – til forskjellig formål. Sjø- og servicevannsystemet (Sea and Service Water System) er konstruert for å forsyne plattformen med alt sjøvann som brukes i bore-, injeksjons- og ventilasjonssystemene og til produksjon av ferskvann. Egne systemer finnes for brannvann og ballastvann.

Spylevann brukes for å lette fjerning av sand i beholdere som brukes i separasjonsprosessen.

Ferskvann produseres av sjøvann med et maksimum klorinnhold på 2 ppm. Sjøvann destilleres i tre fordampere. Vannet som produseres, kjøles ned og pumpes gjennom to enheter, som regulerer pH-verdien (surhetsgraden) og inn i lagertanker. Disse tankene kan også få tilførsel ved å pumpe avsaltet vann eller drikkevann fra forsyningsskip. Det meste av ferskvannet brukes til drikkevann, men noe brukes også til rengjøring og kjøling.

Statfjord A, hjelpesystemer,
Rør med drikkevann på Statfjord A. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Drikkevann produseres for bruk i boligkvarteret og utvalgte områder på plattformen. Avsaltet vann pumpes fra en av lagringstankene via ultrafiolette steriliseringsenheter til forbrukstankene for ferskvann som ligger på taket av boligkvarteret.

Avsaltet servicevann (rått ferskvann) er ferskvann av sekundær kvalitet som er tilgjengelig på plattformen. Det lagres i en tank på kjellerdekket og fordeles av pumper for bruk til rengjøring, borevann og etterfylling av kjølevann.

Kjølevann er vann til kjøling av gasskjølerne og kjølere for gjenvunnet olje. Kjølevann er en oppløsning av tre deler ferskvann fra fordelingssystemet for avsaltet vann og en del av monoetylenglykol fra glykolsystemet og har et frysepunkt på -12oC. For å unngå korrosjon tilsettes en liten mengde inhibitor i kjølevannet.

Varmtvann produseres for å ha en sikker varmekilde med konstant temperatur for følgende bruksområder:

  • Avsalting av sjøvann i fordamperne.
  • Varme- og ventilasjonssystemer (unntak er boligkvarteret som har elektrisk oppvarming).
  • Forsyning av kjølevann til sirkulasjonspumpe for varmemedium.

Damp blir produsert i en dampgenerator med et trykk på 8 bar for utdamping av prosessbeholdere og for forskjellig bruk innen forskjellig
renhold. Dampgeneratoren er en varmeveksler.

Varme, ventilasjon og klimatisering

Dette systemet er delt i to separate systemer – produksjon og bolig. Formålet med oppvarmings-, ventilasjons- og klimatiseringssystemet i produksjonsområdet er å skaffe til veie luft med spesifisert temperatur og trykk i plattformens moduler for å kunne virke risiko- og ulykkesdempende i det brann- og eksplosjonsfarlige området (se «Trykkluft»). Dette systemet er av avgjørende betydning for en sikker drift av plattformen. Dersom systemet av en eller annen grunn kollapser, må prosessanlegget stanses øyeblikkelig. Oppvarming og ventilasjon av boligkvarteret er et helt selvstendig system som fungerer som i vanlige hus på land.

Varmemediumsystemet (Heating Medium System) har til hensikt å virke som varmekilde for:

  • Det sirkulerende varmtvannsystemet for avsalting av sjøvann og for romoppvarming, med unntak av boligkvarteret som er elektrisk oppvarmet.
  • Dampframstilling
  • Superoppvarming av slam
  • Behandling av slam
  • Kondensatstabilisering
  • Glykoldestillasjon

Varmekilden er en raffinert parafinolje som sirkuleres til brukerstedene hvor den oppvarmes i ovner med åpen flamme og i tre gjenvinningsenheter for spillvarme.

Klimaanlegg i boligkvarteret betjener lugarene, fellesrommene og bysserommet. Systemet trekker frisk luft gjennom separate klimaanlegg som ligger i ventilasjonsrommet i service-etasjen, og leverer ren luft med forhåndsfastsatt trykk, temperatur og fuktighet til hele boligkvarteret.

Systemoppvarming for helidekk sørger for at helikopterdekket er fritt for nedising, at temperaturen i brenngassledningen opprettholdes for å hindre kondensatdannelse, at temperaturen i prosessgassledningen opprettholdes for å hindre hydratdannelse og at brannvann- og injeksjonsvannsystemene hindres i å fryse. Helikopterdekket varmes opp ved hjelp av varmekabler som ligger i hulrom under dekket, mens de øvrige systemene varmes opp av elektriske varmebånd som er påmontert rørene på utsiden av disse. Systemet aktiviseres automatisk når miljøovervåkingssystemet oppdager at omgivelsestemperaturen er 5o C eller kaldere.

Trykkluft

hjelpesystemer,
Marit M. Midtlien (t.h.) forteller om trykkforskjellen mellom trappesjakten og utstyrsdekk U03 på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

I et prosessanlegg der det kan forekomme eksplosive gasser, må elektriske instrumenter og rom der det er elektrisk utstyr være trykksatt med luft slik at trykket alltid er større der enn i prosessanlegget ellers. Dette skal hindre at gass kan trenge inn og antennes av elektriske gnister. Trykkluftsystemet skal sørge for en pålitelig kilde av ren komprimert luft til instrumentluft og arbeidsluft.

Kloakkbehandling

Formålet med dette systemet er å samle alt kloakk- og avløpsvann, behandle det og deretter slippe det over bord. Det meste av kloakken kommer fra boligkvarteret og stammer fra toaletter, dusjer, håndvasker, kjøkkenavfall og vaskemaskiner. Kloakken føres til septiktanker ved hjelp av gravitasjon og undertrykk. Et filter fanger opp faste partikler. Deretter sendes partiklene gjennom materialkverner sørger for å male opp kloakken til en flytende væske. Alle bakterier i kloakkvannet fra anlegget, i særdeleshet koliformer, drepes med klorinnsprøytning før den behandlede kloakken føres ut i sjøen 10 meter under havoverflaten. Om nødvendig kan råkloakk losses i en lekter gjennom en slangekobling for avhending på land.

hjelpesystemer,
I oppvasken på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Utstyrsskaftets kontrollsystem

Formålet med de hydrauliske kontrollsystemene i utstyrsskaftet er å sørge for en sikker tilførsel av hydraulisk væske for å operere forskjellige ventiler. Det er tre hydraulikkaggregater i utstyrsskaftet. Det er fire systemer som får tilførsel fra disse aggregatene.

Lasting / Lossing

Laste- og lossesystemet er designet for å kunne håndtere forsyninger som kommer sjøveien.

hjelpesystemer,lasting,
Containere blir lastet ombord på Statfjord A, Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Kraner

hjelpesystemer,
Krane 1 på værdekket på Statfjord C. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kranene på plattformen blir benyttet til:

  • Lasting og lossing av forsyningsskip
  • Vedlikehold og konstruksjonsløft over hele plattformen og i utstyrsskaftet.
  • Håndtering av borerørstabler og utstyr.

Bulkhåndtering: Utstyr for bulkhåndtering sørger for transport, håndtering og lagring av forskjellige væsker, pulver, gasser og kjemikalier som er nødvendig for plattformens prosessystem og støttefunksjoner. Bulk transporteres til plattformen med forsyningsskip og overføres til plattformen enten ved hjelp av tanker eller via slanger.

Påfyllingstanker og andre bulkbeholdere overføres fra forsyningsfartøyet til plattformens lagringsplass på åpent dekk ved hjelp av kraner. Væsker som det er stort forbruk av overføres gjennom et permanent røropplegg til plattformens permanente lagringstanker. Tomme påfyllingstanker blir brakt i land igjen.

Dieseldrivstoff, ferskvann, barytt, gel og sement overføres fra forsyningsfartøyet til plattformens bulklagringstanker ved hjelp av slanger som senkes ned fra plattformen.

Strømforsyning

hjelpesystemer,
To arbeidere utfører service på hovedgeneratoren på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Det elektriske systemet for plattformen forsyner all normal- og nødelektrisk kraft.

Hovedkraft leveres av tre 19 MW generatorer som gir 13.8 kV, 3-fase, 60 Hz. Generatorene er turbindrevne med gass/diesel.

Nødkraft leveres av tre 1.18 MW generatorer som automatisk settes i drift og kobles til et 6 kV bryterpanel. I tilfelle av svikt i systemene for både hoved- og nødstrøm, vil utgangene fra tilførselsenhetene for vekselstrøm og likestrøm opprettholdes av batteriene.

Elektrisk kraft til boligkvarteret består av normal krafttilførsel av vekselstrøm, nødkrafttilførsel av vekselstrøm og nødkrafttilførsel av likestrøm. Normal krafttilførsel av vekselstrøm benyttes av klimaanlegg, bysseutstyr, oppvarming, varmtvann, vaskeri, heis, belysning, kjølemaskiner, avfallsenheter og ventilasjon. Nødkrafttilførsel av vekselstrøm og likestrøm benyttes til nødbelysning og lavspenningsutstyr.

Fakling og ventilering

hjelpesystemer,
Flammebommen på Statfjord A. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

På store deler av plattformen finnes hydrokarboner under forskjellig trykk og temperatur. Av praktiske hensyn og sikkerhetsgrunner ledes noe av gassen til sikkert sted for forbrenning. Det kan være prosessgass, trykkavlastning som et ledd i en nødprosedyre eller vedlikeholdsarbeid som skal utføres.

Ved en total trykkavlastning er det store mengder gass som strømmer ut av fakkelen på toppen av flammebommen. For at ikke gassen skal komme på avveie brennes den umiddelbart.

Også tanker med flyktig væske (som fordamper lett) under atmosfærisk trykk, må luftes av på en sikker måte. Disse tankene ligger ikke samlet og det er derfor hensiktsmessig med separate ventilasjonsrør ut til siden av plattformen eller minst 7 meter over øvre dekk.

Overvåkning/kontroll

Prosessstyring har som formål å overvåke og kontrollere alle systemer om bord slik at hydrokarboner kan produseres på en mest mulig sikker måte.

Hovedoppgavene er å holde orden på:

  •  Dataoverføring mellom produksjonssystemet og terminalene i kontrollrommet
  • Analoge styringskommandoer
  • Automatbrytere og logiske sekvensstyringskommandoer
  • Alarmlogging

All denne informasjonen overvåkes fra et sentralt kontrollrom. I tillegg er skrivere og skjermer for alarmer og trender samlet her for å gi operatørene et godt og riktig bilde av situasjonen til enhver tid.

hjelpesystemer,
Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Sikkerhetsovervåkning er et system som skal ta seg av «alt» som har med sikkerheten om bord på plattformen å gjøre. Med feltinstrumenter og sensorer for brann- og gassvarsling overvåkes hele prosessen og alle modulene.

Formålet med systemet er å stenge produksjonen når  prosessovervåkningssystemet ikke greier å takle de problemene som måtte oppstå. I prinsippet består dette av to systemer:

  1. Prosessavstengingssystemet som overvåker prosessen og skal stenge denne dersom prosess-styringssystemet mister styringen og for dermed å hindre at anlegget blir operert på en farefull måte (for eksempel med trykk høyere enn av tankene er designet for).
  2. Nødavstengingssystemet som skal nødavstenge prosessen dersom en faresituasjon, som for eksempel gasslekkasje eller brann har oppstått. Nødavstengingsystemet mottar signaler fra brann- og gassdetektorer og manuelle farebrytere.

Måling av produksjon og forbruk er et system for å måle mengden av gass og olje som blir eksportert fra plattformen. Dessuten måler systemet mengden av forbruks- og drivstoffgass som plattformen bruker internt. Dette systemet har stor oppmerksomhet fra alle ledd i organisasjonen da det er disse målingene som danner grunnlaget både for den inntekt plattformen genererer, men også er grunnlag for den skatt som eierne av gassen må betale.

Sikkerhet og sikring

hjelpesystemer,
Manuell melder på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Systemene som regnes til denne kategorien er nødvendige for å varsle og gjennomføre aksjoner for å unngå eller redusere skader og havarier. I tillegg regnes utstyr som skal kunne evakuere personellet fra plattformen i en nødsituasjon, eller plukke opp personer som har falt i sjøen.

Brann- og gassdeteksjon. Alle områder om bord er utstyrt med brann- og gassdetektorer. Dersom det blir en indikasjon på brann eller lekkasje igangsettes automatisk følgende aksjoner:

  • Brannpumper starter
  • Vannsystemer løses ut
  • Brannspjeld i ventilasjonssystemet stenges
  • Plattformen stenges ned (Emergency Shut-down – ESD)

 Brannslukningssystemet sørger for å beskytte personell, struktur og utstyr over hele plattformen (også i skaftene). Det finnes to typer system:

  • Våte, som bruker vann eller skum
  • Tørre, som bruker pulver (opprinnelig også halon)

Våte system får vann fra brannpumpene som er plassert på servicedekk. Faste skumbeholdere er installert i områder med høy risiko for oljebranner.

Av de tørre systemene ble halon opprinnelig brukt i tekniske rom som inneholder mye elektrisk og elektronisk utstyr, dette er nå ikke lenger i bruk. Et større pulversystem er installert i tilknytning til helikopterdekket. I tillegg er løse brann-slokningsapparater (både CO2 og pulver) plassert til rask bruk over hele plattformen.

Alarmer: Formålet med alarmene er å varsle om hendelser som krever en koordinert innsats av alt personell for å redde liv og opprettholde sikkerheten på plattformen. Alarmene gis over høyttaleranlegget (PA-systemet) enten som tonealarm (støt og lignende) eller som muntlig beskjed.

hjelpesystemer,
Overlevelsesdraktene henger utenfor lugarene. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Formålet med rednings- og sikkerhetsutstyret er å kunne evakuere personellet fra plattformen raskt i en nødsituasjon, eller å kunne plukke opp personer som har falt i sjøen. Redningsutstyret omfatter blant annet:

  • Overbygde motoriserte fritt-fall-livbåter
  • Overdekte selvoppblåsende redningsflåter
  • Mann-over-bord-båt (MOB-båt)
  • Redningsstrømper for å evakuere plattformen til havoverflaten
  • Personlige overlevelsesdrakter

Kommunikasjon

hjelpesystemer,
Moderne utstyr i radiorommet på Statfjord C. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

I løpet av den tiden Statfjordfeltet har vært i produksjon har det vært en rivende utvikling innen kommunikasjon. Vi har derfor valgt å beskrive både situasjonen ved starten og hvordan det ser ut på plattformene i dag.

Ekstern kommunikasjon

De eksterne kommunikasjonssystemene sørger for nødvendig forbindelse mellom plattformene og land, skip og luftfartøy.

I 1980 var kommunikasjonssystemet som følger:

hjelpesystemer,
Det gamle radiorommet på Statfjord A. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum

Satellittsystemet som ble installert på Statfjord A-plattformen skulle være hovedbærekanalene fra Statfjordfeltet til det norske fastlandet. Kommunikasjon til land fra Statfjord B og C ble relésendt over siktlinje mikrobølgeforbindelser til Statfjord A for videre overføring. Ved utfall av satellittsystemet, skulle VHF og MF radiokommunikasjon overta. Et krisetelefonsystem ga direkte kommunikasjon til land.

Radiorommet på plattformen skulle holde kontakt med helikoptre via VHF (AM) og med sjøfartøyer via VHF og MF. Kranførerne kunne kommunisere direkte med skip via VHF radiotelefoner som går over marinefrekvensen.

Telemetrisystemet for forbindelse mellom plattformene var konstruert for feilsikker drift under overføring av råolje fra plattformene. Kontrollrommet på hver plattform skulle overvåke og samkjøre oljepumpene. Telemetrisystemet hadde også en talekanal for kommunikasjon mellom kontrollrommet og lastebøye/tankskip.

Walkie-talkie skulle brukes der telefon var upraktisk. Systemet var en oppbakking for telefonsystemet, høyttaleranlegget og skip-til-skip kommunikasjon. Hustelefonsystemet lå i driftskontrollen i radiorommet. Telekssystemet var i radiorommet og ble operert via satellittsystemet.

I 2010 var kommunikasjonssystemet endret: Mikrobølgeforbindelser (punkt til punkt over siktelinje) som er installert på Statfjord A- og Statfjord B-plattformene sørger for de to hovedbærekanalene fra Statfjordfeltet til Gullfaksfeltet og videre via felles fiberkabel til det norske fastlandet. Ved utfall av den ene bærekanalen vil all kommunikasjon automatisk overføres via den andre bærekanalen. Kommunikasjon fra Statfjord C sendes over mikrobølgeforbindelser til Statfjord A og B for videre overføring til land. Et krisetelefonsystem gir direkte mobilkommunikasjon til land via Gullfaksfeltet.

Kommunikasjonsansvarlige på plattformen holder kontakt med helikoptre via VHF (AM) radiokommunikasjon og med sjøfartøyer via VHF. Kranførerne kommuniserer også direkte med skip via VHF radiotelefoner som går over marinefrekvenser.

Telemetrisystemet for forbindelse mellom plattformene er konstruert for feilsikker drift under overføring av råolje mellom plattformene. På grunn av endring av lastebøyesystemet (se egen artikkel) brukes dette systemet nå også for kommunikasjon fra plattformene til tankskip. Kontrollrommet på hver plattform overvåker og samkjører oljepumpene. Telemetrisystemet har også en talekanal for kommunikasjon mellom kontrollrommet og tankskip.

Walkie-talkie og hustelefonsystemet fungerer stort på samme måte i dag som på 80-tallet. Telekssystemet er ikke lenger i bruk.

Datanettverk

Innenfor datateknologi har det funnet sted en revolusjon siden Statfjord ble satt i drift. Plattformene har i dag bredbånds datanettverk som er knyttet til Statoils datamaskiner på plattformen, land og Internett. Datanettverket blir også benyttet til videomøter mellom plattformene og Statoils kontorer på land.

Intern kommunikasjon

For å sikre daglig drift av plattformen og for å kunne sikre viktig informasjonsstrøm i tilfelle rednings- eller nødsituasjoner, er det installert interne kommunikasjonssystemer. Dagens systemer er selvsagt blitt modernisert, men omfatter fremdeles høyttaleranlegg (PA), internt samtaleanlegg (Intercom), hustelefonanlegg, sykestuealarm og anrop. Det opprinnelige interne fjernsynsanlegg (CCTV) er i dag erstattet av et internt videobasert overvåkningsanlegg og sykestuealarmen er nå lagt opp som et personsøkeranlegg.

Et vesentlig bidrag til sikker kommunikasjon er installeringen av et repeatersystem, som sikrer radiokommunikasjonsdekning over hele plattformen. UHF radiokommunikasjon er i dag i utstrakt bruk i den daglige drift av plattformen og i alarmsituasjoner for søk og redningslag samt brannbrigaden.

Kontrollrommet

hjelpesystemer,
Kontrollrommet på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kontrollrommet er plassert i et sikkert område hvor prosessoperatørene overvåker og kontrollerer de forskjellige prosess- og servicesystemene. Det inneholder to separate overvåkings- og kontrollsystemer:

  1. Et kontroll- og informasjonssystem for sikker drift og nedstenging. For nivået i ballasttanken er det et dobbelt kontrollsystem.
  2. Supervisory Control and Data Aquisition System (SCADA) som overvåker og kontrollerer produksjon, boring, transport og andre tilknyttede prosesser.

Prosessdata avleses automatisk av systemet og ut fra disse data utarbeides det dynamiske prosessdiagrammer og tabellrapporter som presenteres for operatøren. Eventuelle forandringer i statusen til en overvåket prosess fremvises som fargeforandringen på skjermene.

Publisert 29. mai 2018   •   Oppdatert 21. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av A-dekket

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde i august 1974 fått i oppdrag av Mobil å bygge og utruste dekket til Statfjord A. Akergruppen hadde hatt lignende oppdrag tidligere; Vindholmen Verft ved Arendal hadde bygget dekket til Beryl A og på Aker Verdal holdt de på med et tilsvarende dekk for Shell/Esso til Brent B-plattformen.
— Dekket til Statfjord A under bygging i tørrdokken til Aker Stord. To gamle skrog med navn Tom og Tina ble benyttet som "fundamenter" til dette arbeidet. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I henhold til en intensjonsavtale mellom Mobil og Akergruppen skulle dekksrammen til Statfjord A bygges ved Aker Verdal, mens utrustningen av dekket skulle utføres av Aker Offshore Contractors, som også hadde kontrakt på utrusningen av skaftene. Da det viste seg at dekket ble både større og tyngre enn først avtalt, fikk Verdal kapasitetsproblemer.[REMOVE]Fotnote: Haga, T. (1993). «Stordabuen går offshore» : Arbeid og faglig politikk ved A/S Stord verft 1970-83 (Vol. 1993-4, AHS (trykt utg.)). Bergen: Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen: 260. Stord Verft, som til da bare hadde bygget skip, først og fremst oljetankere, ble rammet da tankskipmarkedet kollapset som følge av oljekrisen. En ordre på elleve supertankere ble kansellert, og verftet manglet oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 161. og Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

I februar 1975 sendte derfor Akergruppen et framlegg til Mobil om å få flytte oppdraget om bygging av dekket til Statfjord A fra Verdal til Stord. Mobil aksepterte forslaget og dermed fikk Stord Verft sitt første offshoreoppdrag. Kontrakten ble underskrevet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. På Stord fikk de imidlertid tidlig erfare at det var vesentlig forskjell på å bygge plattformer enn skip. For mens skipsbygging var en form for masseproduksjon, var plattformbygging skreddersøm.

Større enn tenkt

Bygging av A-dekket,
Dekket til Statfjord A begynner å ta form. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Stord verft kunne i tillegg til den opprinnelige kontrakten påta seg et større arbeidsomfang. Plattformdekket var i utgangspunktet tenkt å være et enkelt dekk hvor utstyr ble satt på i moduler, nesten som et stort legosett. Siden Stord hadde ledig kapasitet gikk Akergruppen inn i forhandlinger med Mobil om en ny integrert konstruksjon hvor en del av modulene ikke skulle settes inn som i et modulsystem som vanlig, men i stedet skulle bærekonstruksjonene til modulene være en del av det integrerte dekket, og utstyrskomponentene skulle deretter monteres inn.

Parallelt med kontraktsforhandlingene mellom Aker og Mobil, ble det boret flere letebrønner på Statfjordfeltet, som avslørte at feltet var større enn først antatt. På bakgrunn av denne kunnskapen, ble det bestemt at produksjonskapasiteten på plattformen skulle økes fra 150.000 fat til 300.000 fat olje per døgn. For å kunne prosessere så store mengder olje, måtte anlegget økes fra en til to parallelle produksjonslinjer på plattformen. Statfjord A sitt prosessanlegg ble dermed dobbelt så stort og dobbel så tungt som først antatt. Og når vekten på prosessutstyret økte, måtte dekket forsterkes for å tåle vekten.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 141.

Et delvis integrert dekk ville bli vesentlig mer komplisert, men i analysen som ble overrakt Mobil 6. februar 1975 begrunnet Aker konstruksjonsendringene med at det ville gi en lavere stålvekt. Mobil aksepterte endringene i dekkonstruksjonen og en ny kontrakt ble undertegnet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. For Aker Stord betydde dette en kjærkommen utvidelse av arbeidsomfanget. Flere av modulene skulle opprinnelig bygges på andre verft og verksteder både i Norge og utlandet, som slet med ettervirkningene etter oljekrisen. Ved at Aker Stord skulle bygge modulene integrert i dekket, mistet disse verftene oppdrag de sårt trengte.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 183.  Moduler ble bygget hos: Kværner/Sterkoder i Kristiansund og Egersund (M1A, M1B, M2, M10, M13, M16, UM8, UM9 og Toolroom), Nordland Offshore A/S i Sandnessjøen (UM9B og telekommunikasjonsmodul), Bodø Mekaniske Verksted (UM2, M10 topp), Wilson Walton, Middlesbrough (M3, M5, M9), Curtis Wright /R:S:V: i Rotterdam (M4A, M4B, UM5, UM6). I tillegg ferdigstilte Leirvik Sveis M9.

Sett i ettertid hadde den lokale ledelsen på Stord et urealistisk forhold til overgangen fra bygging av skip til plattformer. Et plattformdekk til det som da var verdens største plattform, var mye mer komplekst og det ble stilt nye krav særlig til sveising. Mengden ingeniørarbeid var kraftig undervurdert og detaljprosjekteringen ble det første som skar seg. Mens verftet tidligere var vant til å bruke eget tegnekontor, fikk de nå detaljerte tegninger tilsendt fra Matthew Hall Engineering (MHE) i London, som hadde kontrakt på den tekniske prosjekteringen av utrustning og prosessutstyr.

Prosjekteringsoppgavene ble for omfattende

Matthew Hall Engineering hadde vunnet kontrakten på konseptutforming, teknisk prosjektering, ledelse vedrørende prosessutstyr og moduler – inklusive innkjøp – inngåelse av kontrakter for fabrikasjon og byggeplasskontroll, en såkalt EMC-kontrakt (Engineering Management Contractor). (Les mer i «Byggekontraktene».) Kontrakten hadde vært ute på anbud, men på grunn av stramt marked, fikk Mobil bare inn to anbud. Mobil var fra starten bekymret for Matthew Hall sin manglende erfaring fra lignende prosjekter, men hadde ikke annet valg enn å gi dem kontakten hvis tidsplanen skulle holdes.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]:: 168.

Statfjord A-dekket i tørrdokken

Det viste seg raskt at prosjekteringsarbeidet ikke holdt god nok standard og at det ville bli forsinket. MHE hadde estimert med 400 000 timer til arbeidet og at nitti prosent av prosjekteringen skulle være ferdig utført ved utgangen av 1975. Men selskapet fikk problemer. I tillegg til manglende erfaring med denne typen prosjekter, hadde selskapet ikke nok egne ansatte og til tider var opptil åtti prosent innleid personell. Da beslutningen kom om å endre konseptet til et delvis integrert dekk, hadde det Londonbaserte selskapet allerede vært engasjert i ni måneder med planleggingen av prosessutstyret. Med et helt nytt konsept måtte selskapet begynne på nytt igjen, og mange arbeidstimer var bortkastet.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 169.

I januar 1976 var kun femti til seksti prosent av prosjekteringen fullført, og antall arbeidstimer var fire ganger det estimerte. Mobil bestemte seg for å løse MHE fra kontrakten og inn kom et amerikansk engineeringselskap – Brown & Root, som gradvis skulle avløste MHE. Mobil anså selskapet som det best kvalifiserte til jobben og Brown & Root fikk kontrakten uten konkurranse. I oktober 1975 hadde Brown & Root også overtatt kontrakt på planlegging, ledelse og utførelse av oppkoblingsarbeidene offshore fra Matthew Hall. I tillegg hadde Brown & Root allerede kontrakt på teknisk prosjektering og ledelse av arbeidet med lastebøyen, flammebommen og rørledningene.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 156. Selskapet satt nå på alle de tre store kontraktene for ferdigstilling av Statfjord A.

Vekten på dekket øker

Bygging av A-dekket,
Stord verft anga endringsarbeidene som følge av vektproblemene til 150.000 timer, noe som tilsvarte om lag 75 millioner kroner inklusive materialer. En annen konsekvens av forsterkningsarbeidet, var svikt i leveranse av materialer. Mengde stål som var bestilt var basert på de første estimatene, og var derfor for lite. Med et stramt marked var leveringstiden lang. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Det elementet som skapte de største problemene for planlegging og bygging av Statfjord A var en kraftig underestimering av vekt. Vekt på en plattform kan måles på to måter; våtvekt og tørrvekt. Våtvekten måles ved driftstilstand når de ulike delene av prosessutstyret er fylt med væske. Understellet og dekket er beregnet for å bære en viss vekt og våtvekten av dekk og utstyr må ikke overskride denne verdien. Tørrvekt er vekten av dekk og utstyr alene. Plattformen taues ut helt eller delvis utrustet, og tørrvekten av dekket og utstyret om bord må ikke overskride uttauingsvekten.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, A., & Norges tekniske høgskole Institutt for verkstedteknikk. (1981). Prosjektstyring. Trondheim: Tapir: 131.

MHE hadde ikke et tilfredsstillende system for vektkontroll, verken for våt- eller tørrvekt. For å konstruere dekket var det nødvendig med mest mulig nøyaktige vektestimater på både dekket og produksjonsutstyret allerede tidlig i 1975. Men vektestimatene MHE satte opp for våtvekten var for lave. Det oppsto uenighet mellom Matthew Hall på den ene siden og Stord Verft og Akergruppen på den andre om bæreevnen dekket måtte ha. Matthew Hall sitt estimat var på 34 500 tonn, mens det ifølge kontrakten med Stord verft skulle kunne bære 41 550 tonn. Den samlede vekten endte til slutt på 49.500 tonn. For at dekket skulle kunne bære de ekstra 8000 tonnene, måtte omfangsrike konstruksjonsarbeider til. Det førte igjen til store forsinkelser og vesentlig dyrere byggearbeider.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 164.

I byggeprosessen ble konsulentene hos Matthew Hall liggende etter med tegningsarbeidet. I et forsøk på å øke framdriften på den tekniske prosjekteringen, sendte Matthew Hall ut tegninger som var ufullstendige, med den konsekvens at antall revisjoner av tegninger og endring av byggearbeider økte. Når tegninger ble endret, måtte konstruksjoner som var bygget opp, rives ned, for så å starte forfra igjen.

Begrensning i uttauingsvekt

Uttauingsvekten, eller tørrvekten, skapte også problemer. Condeepens bæreevne la begrensninger på hvor mye utstyr som kunne monteres på dekket før den ble tauet ut på feltet. Det viste seg at den maksimale uttauingsvekten var vesentlig lavere enn vekten på utstyret som skulle monteres. Moduler som var montert, måtte dermed tas av, for så å bli montert når plattformen var satt ned på Statfjordfeltet. Denne byggingen og nedrivningen, sammen med riving og gjenoppbygging som følge av nye tegninger, virket demotiverende på arbeiderne på verftet.

Sveising er ikke bare sveising

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Sveisere var den største arbeidsgruppen på bygg-ingen av Statfjorddekket. De merket snart at sveising på oljeinstallasjoner og tankbåter var to forskjellige ting. Oljeinstallasjoner krevde andre materialtyper og tykkelser på materialer enn det som var brukt på tankbåter, og den nye typen stål krevde en annen sveisemetode enn skipsstålet. I tillegg måtte kvaliteten på arbeidet forbedres og uføres med større nøyaktighet. Mobil krevde sertifisering for alle sveisere etter bestemte standarder – i stedet for den tidligere Veritasgod-kjenningen, ble den amerikanske ASME-standarden innført. Det var en standard med seks nivå, fra 1G som var det laveste, til 6G som det høyeste. For å få 6G i sertifikatet kreves det at sveiseren var i stand til å sveise rundt et rør i 45 graders helling og kunne sveise «gjennom», det vil si å sveise slik at fugen ble fylt opp.

Mange gamle skipssveisere klarte ikke å bestå prøvene for de nye sertifikatene, og verftet fikk etter hvert problemer med å få tak i nok kvalifiserte fagfolk. Siden arbeidet allerede var forsinket, ønsket ledelsen å få inn utenlandske sveisere, men det måtte først avklares med fagbevegelsen. Som en hjelp ble det hentet inn sveisere fra andre Aker-bedrifter. På grunn av mangelen på sveisere hang prefabrikkeringen etter, og forsinkelser der førte til forsinkelser i sammensettingen av dekket. Sveisearbeidet ble nøye røntgenkontrollert. Det kom krav om at alle sveisesømmer måtte merkes med nummer, slik at eventuelle feil kunne føres direkte tilbake til den som hadde utført arbeidet. Etter som arbeidet gikk framover, ble det klart at flere sveisesømmer måtte tas opp. Viste kontrollen mer enn fem prosent feil på sømmen, ble den underkjent og fikk en arbeider for mange merknader, måtte han sertifisere seg på nytt.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 170. I mars 1976 var byggingen langt etter planen.

Rørlegging

Også rørleggernes arbeid endret seg ved overgangen fra skip til plattform. Det var vesentlig mer rørarbeid på et plattformdekk enn på skip, og rørarbeidet var mer ensformig. Rørene ble prefabrikkert og mye av det arbeidet montørene tidligere hadde gjort, kom ferdig fra rørleggerverkstedet. Fra lageret ble de prefabrikkerte rørene fraktet om bord ved hjelp av kran. Mens det fortsatt ble bygget skip, var det verftets ingeniører som utformet detaljtegningene, men den enkelte formann eller arbeider kunne endre utformingen hvis han fant det hensiktsmessig. Det var det slutt på nå.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 169. Nå fikk de tegninger fra London, som måtte følges til minste detalj, og alle endringer måtte rapporteres. Friheten og bredden i arbeidet ble mindre.[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Arbeidsforholdene i verftshallene var heller ikke bra. Det verste var varmen. Plattformstålet måtte forvarmes til 150 grader før det kunne sveises. Selv om det ble blåst inn frisk luft i sveiseområdene for å fortynne gassene, var det ingen effektiv ventilasjon. Det var røyk og støv over alt og som en konsekvens av økt bruk av vinkelsliper og kullstiftbrenning steg støynivået. Arbeiderne på Stord Verft merket overgangen til offshoreindustrien på kroppen. Arbeidet hadde blitt mindre selvstendig, leveringstidene kortere og de fysiske arbeidsforholdene dårligere. De mange endringsarbeidene innvirket ugunstig på arbeidsmoralen og produktiviteten gikk ned.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 172.

For å bøte på ineffektiviteten, ble arbeidsstyrken trappet opp til 950 mann mellom juni og desember 1976, men det førte ikke til mer utført arbeid.

Det var spesielt og utfordrende å designe utstyr som skulle vare «evig» og som aldri noen skulle se eller skulle få tilgang til igjen. I 1975 fantes det ikke designkoder for offshore petroleumsprosjekter. Einar M. Jensen, som var mechanical engineer i AOC, arbeidet med alt roterende utstyr. Han og hans team brukte designkoder utviklet av Mobil for bruk på landanlegg og Det Norske Veritas sine koder for bruk på skip. Ingen hadde designet en så stor og komplisert plattform som Statfjord A før, med rør på kryss og tvers.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Eilef Lynghaug, Einar M. Jensen og Jan-Henry Larsen, tidligere plattformsjefer på Statfjordfeltet, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.18. september 2008. I starten ble det igangsatt et arbeid for å merke alle rørene. Men etterpå ble rørene isolert og merkingen ble skjult. Arbeidet var bortkastet.

Utsettelse

Bygging av A-dekket,
Statfjord A-dekket ved Stord Verft. Foto; Aker/Norsk Oljemuseum

Mobil skjønte etter hvert alvoret i situasjonen og innså at uttauingen av plattformen måtte utsettes med et år og ikke være på feltet før sommeren 1977. I uttalelser til media ble det lagt vekt på at mer av arbeidet på plattformen kunne utføres innaskjærs og ikke på feltet, noe som ville vært mer kostbart og mer tidkrevende. I en pressemelding som ble sendt ut het det blant annet: «Jo mer utstyr som kan monteres på plattformen mens den ligger ved land – etter planen ved Stord – jo bedre. På den måten vil man utnytte tiden under land og slipper vanskelig og kostbart arbeid på feltet i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1976). 13. mai. Størst mulig last en fordel. På grunn av maksvekten ved slep lot ikke dette seg gjennomføre fullt ut.

Tross problemene ble dekksrammen etter hvert ferdig. Arbeidet med dekket hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 ble dokkporten åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden. Betongundertellet var samtidig på vei fra Stavanger til Stord. Dekksrammen var bygget oppe på to utrangerte tankbåter – Tom og Tina. Da dekket skulle settes på understellet, ble betongunderstellet senket og Tom og Tina ble manøvrert mellom skaftene på betongdelen. Understellet ble så hevet ved å pumpe ballastvann fra lagercellene, og dekket ble sakte løftet på.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. Nr 11-1980, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 45. Sammenkoblingen skjedde 8. august 1976. Deretter fortsatte arbeidet ute på fjorden i Digernessundet.

Lekkasjer

Problemene var imidlertid ikke over. I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen, og oppsto som en følge av for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Einar Jensen opplevde episoden:

«Det var en fredagskveld tror jeg, og vi var på vei hjem til Stavanger. Da hurtigbåten la til kai i Stavanger sto prosjekt-sjefen der og vinket oss ut til side. Så bar det rett til Sola og inn i et fly som var reservert. Statfjord A krenget. Plattformen tok inn vann i cellene. Vi var 4-5 mann som holdt på med dette her. Det var ikke stor dramatikk rundt det, men vi tok inn en del vann og vi visste ikke hvor det kom ifra.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Det viste seg å være to sprekker på 20 cm hver i betongen mellom en stjernecelle og en celle. Plattformen tok inn 15 000 liter vann i timen eller 20 bøtter i minuttet.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Det var aldri fare for at plattformen skulle tippe rundt eller synke. Pumpene på plattformen hadde en kapasitet på en million liter i timen og hadde ingen problem med å kontrollere vannet. Uten pumper ville plattformen ha sunket 60 til 70 cm i døgnet på grunn av den ekstra vekten vannet tilførte. Folk fra AOC og NC brukte helgen på å kartlegge hva som hadde skjedd. Da sprekkene var lokalisert, fikk NC som ansvarlig for betongsstrukturen sprøytet inn epoxy, en spesiell og elastisk betong, inn i sprekkene. Det var en stor jobb å tette sprekkene, og uhellet førte til forsinkelser. Montering av moduler som hotellet og helikopterdekk måtte utsettes til skaden var utbedret.

To måneder senere krenget Statfjord A igjen mens den lå i Digernessundet. Under en testing av nødstengingsprosedyrene for ballastsystemet holdt det på å gå galt. Boligkvarteret var kommet på plass lengst ute på den ene siden av plattformen. For å kompensere for vekten ble det benyttet forskjellig nivå på ballastvannet i de forskjellige cellene. En servicemann fra fabrikken i Sverige som hadde levert utstyret gikk igjennom prosedyren for testing av hydraulikken. Einar Jensen forteller hva som skjedde:

«Prosedyren gikk ut på å sette hver enkelt ventil i halvt åpen stilling, og så trykke på en rød knapp og ta tiden på hvor lang tid denne tok på å stenge. Det er 16 celler med ballastvann. Han testet først en ventil og så en til. Alt så ut til å fungere greit. Siste leddet i prosedyren var å sette alle ventilene i halv stilling og så trykke på den store knappen. I og med at vi hadde forskjellig vannivå begynte ting å skje, og plattformen begynte å legge seg over. Da gikk alarmene, og heldigvis fungerte den store knappen. Vi hadde en godt kvalifisert mann i kontrollrommet som trykket på knappen med en gang han så at plattformen begynte å legge seg over.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008. Prosedyren som ble fulgt ville vært korrekt for et system som ikke var satt i drift, men systemet var satt i drift, og siste ledd burde vært utelatt.

Krengingen var en alvorlig hendelse. Plattformen krenget med tre grader, noe som tilsvarer at plattformen sank med mellom åtte og ni meter på den ene kanten.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Ryggvik, H., & Meland, T. (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand: 158. Plattformen ble evakuert og ingen kom til skade. Det har i ettertid blitt fortalt at folk hoppet fra plattformen, men det kan Jensen avvise: «Folk hoppet ikke fra dekket, men det var montert en stillastrapp på hver side av dekket ned til en lekter på sjøen. Da plattformen krenget, ble trappen på den ene siden altfor kort, så når en kom ned til siste trinn var det fortsatt langt ned til sjøen. Det er mulig noen som kom ned den trappen, hoppet, uten at jeg kan bekrefte det.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Da Mobil bestemte at uttauingen av Statfjord A skulle utsettes ett år, ble det samtidig bestemt en ny dato – 3. mai 1977. Den datoen ble overholdt og 8. mai sto plattformen på bunnen på Statfjordfeltet. To dager senere startet arbeidet med å fylle pukk under plattformen, såkalt grouting. Så var det å ta fatt på det resterende arbeidet med å ferdigstille Statfjord A og klargjøre den for produksjon. Det var mye arbeid og mange utfordringer og problemer som skulle komme.

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brakkebyene

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
«Bare noen få timer etter at bystyret hadde sagt ja til planen om anleggsvirksomhet i vågen, lød de første hammerslag som markerer starten på byggingen av en ny anleggsby,» sto det å lese i Stavanger Aftenblad 7. august 1973.
— Brakker lagret på Cementen desember '78. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Byggestart for A-en, historie, forsidebilde,
Betongunderstellet til Statfjord A flyter i dokken med vann - midt i bildet. Spuntveggen som har holdt vannet ute av dokken under første del av bunnseksjonens støping, er i ferd med å fjernes for at plattformen kan slepes ut i Gandsfjorden for videre bygging av komplett understell og betongskaft. Plattformene som er under bygging ute i fjorden er Brent B (venstre) og Beryl A. Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S/Norsk Oljemuseum

Det var starten på en ny anleggsvirksomhet i Hinnavågen i utkanten av Stavanger. Mobil hadde bestilt en betongplattform av typen condeep som skulle produsere olje og gass på Berylfeltet på britisk sokkel. Mens Berylplattformen og etter hvert også Brent A var under bygging, ble også støpingen av Statfjord A og Brent D satt i gang i tørrdokken i Hinnavågen.

Under bygging av noe så stort som Statfjord A og tre andre plattformer, trengtes flere tusen mann utenfra for å kunne gjøre jobben. Både i Stavanger og på Stord, hvor bygging og utrustning av dekket til Statfjord A ble utført, kom nordmenn, svensker, finner og andre til anleggene for å gjøre midlertidige jobber. De var syttitallets rallarer. Med tusenvis av tilflyttere oppsto et spørsmål; hvor skulle alle gjestarbeiderne bo og hvordan kunne forholdene tilrettelegges for dem?

Vågen har blitt fylt ut flere ganger. Før arbeidet med Ekofisktanken startet, var den innerste delen av vågen allerede brukt som søppelfylling. Det var på dette område brakkene og lagerbyggene ble plassert. Videre utover ble vågen fylt med frigjort masse. Byggedokken i Jåttåvågen, som ble brukt for Ekofisktanken ses som småbåthavn til høyre for den nye dokken.

Rallarer i Stavanger

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Hinnavågen i Stavanger var på alle måter et anleggsområde i perioden 1973 til 1977. Ikke bare var fire store condeeper til bygging i vågen og ute på fjorden, men på land var det bygget opp en stor brakkeby for å kunne innlosjere de flere tusen gjestearbeiderne som kom til byen.

På Kjøtteinen på Stord, hvor Stord Verft holdt til, fant en det samme fenomenet. Både i Stavanger og på Stord arbeidet mange av brakkebeboerne på Statfjord, i tillegg til andre plattformer som lå i Gandsfjorden eller i Digernessundet utenfor Stord. Arbeiderne som ikke fikk plass i brakkene, ble stuet sammen på losjiskip som ble lagt til kai.

I den travleste tiden mellom 1974 og 1976 bodde det i gjennomsnitt 800 mann samtidig i de midlertidige boligene i Stavanger, men få hadde sitt arbeid der i mer enn seks måneder. I hele perioden bodde mellom 3000 og 4000 mann i brakkebyen og på losjiskipene. Brakkebyen var blitt dobbelt så stor som forutsatt da A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkte Stavanger kommune om å få leie Hinnavågen for å «bygge offshore – prosjekter til oljeindustrien».[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning. A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S, sammen med Furuholmen gikk sammen og startet Norwegian Contractors, som sto for støping av betongen til plattformen.

Selskapene hadde, sammen med Akergruppen, vunnet anbudet om å bygge og utruste verdens første produksjonsplattform i betong, Beryl A, og i 1973 leverte selskapene søknaden til Stavanger kommune om å få fylle ut Hinnavågen for å plassere tørrdokk, og bruke sletten bak til lagerbygg og brakkeby.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Kommune, Formannskapssal 1975 A, 7.9. 1972.  Allerede i 1972 hadde A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkt kommunen om å få leie «områdene med tilgrensende sjøbunn ved Dusavika eller Hinnavågen, Stavanger, og dessuten ankerfeste ved Hillevåg for bygging av offshore-prosjekter til oljeindustrien». Formannskapssak 1975 A, 7.9. 1972.  Men NC fikk ikke kontrakter og saken ble utsatt.

Den gangen så de for seg at det ville bli behov for maksimalt 200 sengeplasser.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 65.

brakkebyene,
Kontorbrakker. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Dette antallet viste seg å være kraftig undervurdert. Våren 1975 nådde leiren toppunktet med omkring 2000 mann midlertidig innkvartert i brakkebyen og på tre losjiskip som lå ved Hetlandskaien. Våren 1976 var det plass til 950 mann, fordelt på 60 dobbeltrom, kalt kombirigger og resten enkeltrom. I tillegg var alt av campinghytter, pensjonater og leiligheter belagt av tilreisende som skulle jobbe på anlegget. Brakkebyen ble bygget på markene og den gamle søppelfyllingen ovenfor tørrdokken i Hinnavågen og besto av rekker med brakker spredd rundt lagerbygg og kontorbrakker.

Ekofisktanken ble støpt i Jåttavågen, tett inntil Hinnavågen få år tidligere, også den av A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S. Deler av området var dermed allerede bearbeidet, men etter at tanken var ferdig ble mesteparten av anlegget omgjort til friareal og byggedokken til småbåthavn. For å kunne sette i gang med nye byggeprosjekter måtte hele området igjen bygges om.

Misnøye blant beboerne

brakkebyene,
Faksimile fra Stavanger Aftenblad 29. januar 1972

I Stavanger kommunestyres behandling av søknaden ble det lagt vekt på muligheten til nye industriarbeidsplasser i Stavanger. Ikke alle var fornøyd med å gjøre Hinnavågen om til en gigantisk byggeplass. Beboerne på Hinna og Jåttå startet en aksjonskomité. De var ikke bare negative til planene, men ønsket at det ble tatt noen forhåndsregler. Det gjaldt kloakkforhold, Hinna badeplass (Vaulen) og arbeidstiden. Formannskapet imøtegikk deler av kravene.

Entreprenørene ble pålagt å sikre at alle kloakkproblemer i vågen var forsvunnet innen første bunnseksjon var ferdig til å flytes ut, altså innen et år. Hinna badeplass skulle opprettholdes og skjermes i størst mulig grad, noe som førte til at betongblandeverket måtte trekkes lengst mulig sørover.

Kommunen godtok også at arbeidet kun skulle skje mellom klokken seks på morgenen og elleve på kvelden, med unntak ved spesielt arbeid som glidestøping eller reparasjoner. Aksjonsgruppen ønsket også at saken skulle utsettes og at byggetiden skulle vare i maks to år. Disse to kravene gikk kommunen ikke med på. Entreprenørene fikk en kontrakt på fem og et halvt år og arbeidet kunne starte umiddelbart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 6. august 1973. Uklarhet om spuntveggen. og
Stavanger Aftenblad. 9. august 1973. Det blir Hinnavågen på visse betingelser.

I søknaden til Stavanger kommune om å bygge en brakkeby til 200 gjestearbeidere, var det ikke tatt høyde for at også Akergruppen, som skulle utruste betongunderstellet, ville trenge store mannskapsstyrker. Det var ikke bare Norwegian Contractors (NC) som hadde sine mannskaper losjert i brakkebyen. Aker Offshore Contractors (AOC) fikk etter hvert et stort behov for soveplasser, for egne og deres underleverandørers ansatte. De to hovedentreprenørene, NC og AOC var sammen om å administrere leiren, men hadde ansvar for egne ansatte. Det betydde i praksis at tilbudet var forskjellig ut fra hvem en arbeidet for.

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Den delen av leiren hvor NC-arbeiderne bodde, var delt inn i 50-mannsbrakker med enkeltrom hvor det var en seng, et skap, en skrivepult og to stoler. Mer var det ikke plass til. Bad og toalett var felles for 50 mann. Det var åtte håndvasker, tre dusjkabinett og tre toaletter som måtte deles. I tillegg var det to oppholdsrom, et i hver ende av brakkene hvor det var fjernsyn og lenestoler. På et av oppholdsrommene fikk de aviser. I kantinen for de NC-ansatte og deres underleverandører var maten gratis, bedriften betalte kosten.

Stålarbeiderne som arbeidet for Aker, måtte betale maten selv, men fikk i stedet diettpenger. I en undersøkelse Per Stangeland ved Rogalandsforskning utførte i 1975 til 1977 viste det seg at forskjellen på å få «gratis» mat eller å måtte betale for maten selv, om en fikk aldri så mye i diettpenger, utgjorde en stor forskjell i opplevelsen av matens kvalitet. NC-ansatte var nesten enstemmig positive til maten og kantinen, mens stålarbeiderne som måtte betale, var nesten enstemmig kritisk.

Selv om disse to gruppene hadde hver sin kantine, var det samme cateringselskap som leverte.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 170. Men det var ikke bare matorganiseringen som utgjorde en forskjell etter hvem en arbeidet for. NC-ansatte hadde tilgang på trimrom med vekter, ribbevegg og romaskin, bordtennisbord og squashrom. De hadde også en rampe de kunne bruke til å fikse bilen.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 158. Mens betongarbeiderne hadde treningsrom og bilrampe, hadde stålarbeiderne spilleautomater i kantinen som eneste fritidsaktivitet. I leiren var det en felles kiosk for alle, som var åpen fra 12 til 22.

Funksjonærene fikk en noe annen behandling. På arbeidsplassen viste hjelmene tydelig hvem som var funksjonærer, de skilte seg også ut ved å ha et eget lønnssystem, annen innkvartering, de bodde stort sett på pensjonater og hadde egen kantine. En av brakkene var også forbeholdt funksjonærer. Her var det egen kokk og annet utstyr enn i oppholdsrommene til vanlige arbeidere.

Fritid

Det var altså ikke mye å ta seg til på fritiden. Først i 1976 ble det anlagt fotballøkke. Dagene gikk stort sett med til å  arbeide, spise og sove. Det var for å arbeide og tjene penger de fleste var kommet. Fjernsyn, kortspill og lesing dominerte kvelden.

«Brakkesyke» er et kjent fenomen blant arbeidere på anlegg, en tilsand av tiltaksløshet og sløvhet. Men i motsetning til mange andre anleggssteder lå Hinna nær Stavanger sentrum, kun syv – åtte kilometer med gode bussforbindelser. Ifølge noen av de gamle gutta hadde det både negativ og positiv effekt.

brakkebyene,
Kantinen befant seg i disse brakkene. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Ulempen var at det kunne være vanskelig å organisere felles aktiviteter og miljøet i brakkeleiren ble derfor dårligere enn det kunne vært. Mye av det sosiale livet ble trukket ut av leiren. Men nettopp muligheten til en avkobling fra anlegget ved å ta en bytur, kunne virke positivt. Restaurantene, kinoen og svømmehallen var mest brukt. For den store delegasjonen av finner i brakkebyen var svømmehallen med badstue, populær, for badstue kom det først i brakkeleiren i 1976.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 171-176. En del festing var det, og for Aker sine folk, var nattklubben Cobra stedet å møtes i byen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum.

Losjiskipene

Flere av gjestarbeiderne bodde på losjiskip. Losjiskipene lå til kai i to perioder, mellom februar og juni 1975, og fra oktober 1975 til mai 1976. Stålkonteinere som sto tett i tett på bildekk og soldekk fungerte som soverom. Det var bare en meters passasje på hver side av konteinerne og dekket var alltid halvmørkt. I hver konteiner var det to rom, et med bad med dusj og toalett og et med to køyer, selv om aldri mer enn en mann bodde i hver. Soveplassene på båtene hadde en høyere standard enn i brakkebyen, men ifølge Stangeland var det ikke et populært sted å bo. Det var trangt, mørkt og innestengt. Den dårlige luften ble fremhevet og de vanlige brakkene var himmelriket i forhold. «Dette er en drittekkel plass» kommenterte en av beboerne.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 161. I tillegg ble mellom 100 og 150 lugarer om bord i ferjen benyttet, og var – om mulig – enda verre.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 160.

Innbyggerne

Hvem var «innbyggerne» i brakkebyen? Nesten halvparten var nordmenn, som stort sett kom fra andre Akerbedrifter eller andre underleverandører rundt om i landet. De resterende kom i hovedsak fra Sverige og Finland, og hadde arbeidet i Norge og Sverige i lengre perioder tidligere. Det var ingen organisert import av fremmedarbeidere, selv om svenske underleverandører hadde med seg egne ansatte. Men utover i anleggsperioden ble svenskene faset mer og mer ut og nordmenn overtok arbeidet. Få av «rallarene» ble i Stavanger etter endt arbeid.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum. De reiste stort sett videre til nye anleggsområder.

Arbeidsplassen og brakkebyene var mannsdominerte. Det var ingen kvinner som arbeidet på betongunderstellet, men om lag 70 kvinner hadde arbeidsplass på anlegget. Av dem arbeidet 50 i anleggsleiren og 20 på losjiskipene, som kan sies å være en forlengelse av anleggsområdet.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 30. De aller fleste jobbet i servicevirksomhet med mat, servering, vask og renhold. Noen skilte seg ut med mer spesialisert arbeid; sekretær, regnskap og sentralbord, mens noen ganske få var arbeidsledere som spisesalsjef, inspektør blant rengjøringspersonalet, kantineleder og så var det en kokke. I storkjøkken var det vanlig at menn innehadde den stillingen. I tillegg var det to kvinnelige kranførere.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 37.

Befolkningsvekst på Stord

Brakkebyene, a-plattformen,
Den første brakkeleiren ble bygget ved Grunnavågen i Sagvåg til avlasting for losjiskipene. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum

I 1975 startet byggingen av ståldekket til Statfjord A på Stord Verft. Det var mye arbeid som skulle gjøres, dekket skulle bygges og utrustes, så verftet fikk et stort behov for økt arbeidskraft. I april 1976 ble det besluttet å bygge midlertidige hybelhus til 100 arbeidere i Naustvågen. I september samme år ble antall senger utvidet til 450, som også viste seg å være langt fra nok.

Flere losjiskip ble lagt til kai; bland dem nordsjødronningen «Leda», som verftet kjøpte inn og «Kronprinsesse Märtha», «Vikingfjord», «Prince of England» og «Dana Sierena». Skipene ble ikke omtalt i positive ordelag: «Brakkekapasiteten ble snart sprengt og verftet måtte leie inn mer eller mindre kondemnerte losjiskip for innkvartering. Alle lugarene ble tatt i bruk, også de som lå under vannlinja. Ventilasjon og de hygieniske forholdene var under pari og misnøyen var stor.» Dette skrev arbeiderne selv i 20-årsjubileumsheftet for bedriftsklubben Aker Offshore partner.[REMOVE]Fotnote: Bedriftsklubben Aker Offshore Partner. (1994). Bedriftsklubben Aker Offshore Partner 20 år : 1974-1994. Stavanger: Klubben: 10.

Våren 1976 påla Mobil bedriften å øke arbeidsstokken ytterligere «i et forsøk på å kompensere for den lave produktiviteten og langsomme mannskapsoppbyggingen slik at arbeidet kunne fullføres etter planen og offshorearbeidene minimaliseres», som det het i Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1979 del 1.[REMOVE]Fotnote: 1. januar 1977 arbeidet 2377 innleide arbeidere og 342 konsulenter på det nye offshoreverkstedet på Kjøtteinen på Stord. 

Brakkebyen på Stord

I september 1976 var det 2100 leiearbeidere på Stord, og i januar 1977 var tallet opp i 2719, det høyeste registrert antallet. Folketallet på Stord hadde da økt med en femtedel. En gruvetomt ble gjort om til brakkeby og i tillegg kom det opp en liten landsby av campingvogner. Boforholdene var kummerlige. Folk ble stuet sammen der det var mulig. På et tidspunkt kom det til en «sitt ned»-aksjon blant arbeiderne.

Aksjonistene var leiearbeidere fra utlandet, men også innleide Aker-arbeidere, særlig fra Aker Verdal. Aksjonen var en protest, ikke bare mot boforholdene, men også mot arbeidstiden, garderobeforholdene, for få fritidstilbud og utsiling av tillitsmenn. Det ble hevdet at tillitsmenn som påpekte mangler ble forsøkt fjernet, og det ble ikke akseptert av arbeiderne.

Det oppsto mange konflikter når det gjaldt arbeidstiden. De som hadde sitt hjemsted lengst borte, hadde ikke råd til å reise hjem hver tredje uke, for hjemreisene var ikke betalt. De ønsket å jobbe lengst mulig, for så heller å få lengre perioder fri. Gjestearbeiderne tjente også mer penger og ville jobbe mer, heller enn å henge rundt på Stord. Det førte til at fast ansatte også måtte jobbe mer, noe som ikke var populært verken hos stordabuen eller fagforeningene. Arbeidere som bodde på Stord eller i omegn ønsket en arbeidstid mer tilpasset et familieliv. Slikt ble det konflikt av.

Når det gjaldt fritidstilbudene var ikke de tilrettelagt for så mange, verken i brakkene eller i lokalsamfunnet på Stord. Men noe var gjort. I begynnelsen var det tilrettelagt med både bordtennisbord, rom for kortspill, TV, dart og andre aktiviteter, men utstyret ble ødelagt og møblene og TV-en ble kastet ut gjennom vinduet av sterkt berusede arbeidere, som Knut Grove skriver i sin bok om Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 163-164. Det var en konfliktfylt periode, og fyll og spetakkel var det. Men 3. mai 1977 ble Statfjord A slept ut på feltet og Stord Verft hadde ikke greid å hale i land noen ny stor kontrakt og rallarene flyttet videre til nye anleggsområder andre steder. Allerede ved årsskiftet 1976-77 var brakkeleiren tom.

Avslutning

I 1977 var Statfjord A på plass på sitt arbeidssted i Nordsjøen. I Stavanger hadde NC fått nye oppdrag, først Statfjord B, og siden Statfjord C og så fulgte åtte andre. Først i 1993 forlot de siste betongplattformene byggeområdet ved Hinna. Men det ble aldri det samme som toppårene 1974 til 1976 da fire store condeeper var under bygging på samme tid og 3000 mann hadde sitt arbeid der. På Stord gikk det derimot fra tusenvis av gjestearbeidere i 1977 til permitteringer og oppsigelser året etter. Verftet ventet på det neste store prosjektet – Statfjord B – som aldri kom.

Les mer: Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk