Hjelpesystemer

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Hjelpesystemer er en felles betegnelse for alle systemer som er nødvendige for drift av en plattform og som ikke er direkte involvert i olje- og gassproduksjon. Dette omfatter både systemer som direkte støtter produksjonsprosessen og generelle systemer for kraftproduksjon og systemer som gjør det mulig og bo og arbeide på en plattform slik som sikkerhet, prosesskontroll, varme og ventilasjon i tillegg til kommunikasjonsutstyr.
— I modul M18 på Statfjord A står kjølevannspumper på rekke og rad. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kjemikalier

hjelpesystemer,
Flotasjonscelle og kjemikalietank på Statfjord A. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Det blir benyttet mange forskjellige kjemikalier på Statfjordplattformene.  Kjemikalier og kjemikalieblandinger benyttes blant annet til å separere olje og vann og forhindre eller bryte ned oljedråper i produsert vann fra råoljestrømmen (emulsjon). Man bruker videre kjemikalier for hindre eller stabilisere skumming av råolje, for å hindre isdannelse, bakteriegroing eller korrosjon. Kjemikaliene fraktes med forsynings-båter til plattformene. De mest vanlige kjemikaliene er:

Metanol  som brukes for hindre utskilling av hydrater som kan virke som “propper” og stanse væskegjennomstrømningen. Når gass inneholder vann i små mengder kan det under spesielle forhold av trykk og temperatur dannes islignende klumper – hydrater.

Glykol brukes først og fremst som et middel til å fjerne vann fra våtgassen fordi det har den egenskapen at det effektivt tar opp i seg vann. Glykol brukes også i kjølesystemene der det senker frysepunktet til -12°C.

hjelpesystemer,
Dekk 8 i utstyrsskaftet til Statfjord B er etasjen for sjøvannsintak. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Klor brukes i sjøvann for å hindre vekst og groing av bakterier i rørledninger og utstyr i systemene for ballastvann, sjøvannsystemet og brannvann. Natriumhypokloritt (NaOCl) brukes til å drepe uønskede levende organismer.

Korrosjonsinhibitor tilsettes for å forhindre innvendig korrosjon av rør og tanker. Kjemikaliesammensetningen som brukes er som regel basert på organiske komponenter som legger seg som en beskyttende hinne på metallet.

Baktericid brukes for å kontrollere vekst av bakterier i vann og hydrokarboner. Det alvorligste problemet ved produksjon av olje og gass er de sulfatreduserende bakteriene som utvikler hydrogensulfid (H2S). I tillegg til å være giftig er H2S både eksplosiv og ekstremt korrosjonsdrivende.

Skumdempingsmiddel brukes for å hindre skumming i hovedprosessen og injiseres i separatortanker slik at separering av vann, olje og gass kan skje mest mulig effektivt.

Drivstoff

Statfjord C, hjelpesystemer,
Bunkersstasjonen på Statfjord C. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

To typer drivstoff er nødvendig om bord på plattformene – helikopterdrivstoff (flybensin) og dieselolje som brukes til kraftgenereringsutstyret og annet spesialmaskineri. Tilførsel av drivstoff gjøres via forsyningsbåter som frakter helikopterdrivstoffet i spesielle tanker og kan pumpe dieselen direkte via en slangestasjon til et eget lager inne i en av cellene i betongunderstellet til plattformen.

Smøreolje

hjelpesystemer,
Smøreolje på Statfjord A. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Formålet med dette systemet er å fordele smøreolje til hovedsystemene gjennom et permanent rørnett som transporterer forskjellige typer smøreolje. Fra påfyllingstankene for smøreoljer (Tote Tanks) går oljene i rør via fordelingstanker (Lubrication Oil Distribution Tank) til de viktigste forbrukerne: gassturbiner, generatorer, vanninjeksjonspumper og brannpumper.

Det er også behov for andre typer olje/smøreolje om bord, men forbruket av disse gjør det ikke berettiget med et permanent rørsystem.

Vann

Plattformen trenger vann – mye vann – til forskjellig formål. Sjø- og servicevannsystemet (Sea and Service Water System) er konstruert for å forsyne plattformen med alt sjøvann som brukes i bore-, injeksjons- og ventilasjonssystemene og til produksjon av ferskvann. Egne systemer finnes for brannvann og ballastvann.

Spylevann brukes for å lette fjerning av sand i beholdere som brukes i separasjonsprosessen.

Ferskvann produseres av sjøvann med et maksimum klorinnhold på 2 ppm. Sjøvann destilleres i tre fordampere. Vannet som produseres, kjøles ned og pumpes gjennom to enheter, som regulerer pH-verdien (surhetsgraden) og inn i lagertanker. Disse tankene kan også få tilførsel ved å pumpe avsaltet vann eller drikkevann fra forsyningsskip. Det meste av ferskvannet brukes til drikkevann, men noe brukes også til rengjøring og kjøling.

Statfjord A, hjelpesystemer,
Rør med drikkevann på Statfjord A. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Drikkevann produseres for bruk i boligkvarteret og utvalgte områder på plattformen. Avsaltet vann pumpes fra en av lagringstankene via ultrafiolette steriliseringsenheter til forbrukstankene for ferskvann som ligger på taket av boligkvarteret.

Avsaltet servicevann (rått ferskvann) er ferskvann av sekundær kvalitet som er tilgjengelig på plattformen. Det lagres i en tank på kjellerdekket og fordeles av pumper for bruk til rengjøring, borevann og etterfylling av kjølevann.

Kjølevann er vann til kjøling av gasskjølerne og kjølere for gjenvunnet olje. Kjølevann er en oppløsning av tre deler ferskvann fra fordelingssystemet for avsaltet vann og en del av monoetylenglykol fra glykolsystemet og har et frysepunkt på -12oC. For å unngå korrosjon tilsettes en liten mengde inhibitor i kjølevannet.

Varmtvann produseres for å ha en sikker varmekilde med konstant temperatur for følgende bruksområder:

  • Avsalting av sjøvann i fordamperne.
  • Varme- og ventilasjonssystemer (unntak er boligkvarteret som har elektrisk oppvarming).
  • Forsyning av kjølevann til sirkulasjonspumpe for varmemedium.

Damp blir produsert i en dampgenerator med et trykk på 8 bar for utdamping av prosessbeholdere og for forskjellig bruk innen forskjellig
renhold. Dampgeneratoren er en varmeveksler.

Varme, ventilasjon og klimatisering

Dette systemet er delt i to separate systemer – produksjon og bolig. Formålet med oppvarmings-, ventilasjons- og klimatiseringssystemet i produksjonsområdet er å skaffe til veie luft med spesifisert temperatur og trykk i plattformens moduler for å kunne virke risiko- og ulykkesdempende i det brann- og eksplosjonsfarlige området (se «Trykkluft»). Dette systemet er av avgjørende betydning for en sikker drift av plattformen. Dersom systemet av en eller annen grunn kollapser, må prosessanlegget stanses øyeblikkelig. Oppvarming og ventilasjon av boligkvarteret er et helt selvstendig system som fungerer som i vanlige hus på land.

Varmemediumsystemet (Heating Medium System) har til hensikt å virke som varmekilde for:

  • Det sirkulerende varmtvannsystemet for avsalting av sjøvann og for romoppvarming, med unntak av boligkvarteret som er elektrisk oppvarmet.
  • Dampframstilling
  • Superoppvarming av slam
  • Behandling av slam
  • Kondensatstabilisering
  • Glykoldestillasjon

Varmekilden er en raffinert parafinolje som sirkuleres til brukerstedene hvor den oppvarmes i ovner med åpen flamme og i tre gjenvinningsenheter for spillvarme.

Klimaanlegg i boligkvarteret betjener lugarene, fellesrommene og bysserommet. Systemet trekker frisk luft gjennom separate klimaanlegg som ligger i ventilasjonsrommet i service-etasjen, og leverer ren luft med forhåndsfastsatt trykk, temperatur og fuktighet til hele boligkvarteret.

Systemoppvarming for helidekk sørger for at helikopterdekket er fritt for nedising, at temperaturen i brenngassledningen opprettholdes for å hindre kondensatdannelse, at temperaturen i prosessgassledningen opprettholdes for å hindre hydratdannelse og at brannvann- og injeksjonsvannsystemene hindres i å fryse. Helikopterdekket varmes opp ved hjelp av varmekabler som ligger i hulrom under dekket, mens de øvrige systemene varmes opp av elektriske varmebånd som er påmontert rørene på utsiden av disse. Systemet aktiviseres automatisk når miljøovervåkingssystemet oppdager at omgivelsestemperaturen er 5o C eller kaldere.

Trykkluft

hjelpesystemer,
Marit M. Midtlien (t.h.) forteller om trykkforskjellen mellom trappesjakten og utstyrsdekk U03 på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

I et prosessanlegg der det kan forekomme eksplosive gasser, må elektriske instrumenter og rom der det er elektrisk utstyr være trykksatt med luft slik at trykket alltid er større der enn i prosessanlegget ellers. Dette skal hindre at gass kan trenge inn og antennes av elektriske gnister. Trykkluftsystemet skal sørge for en pålitelig kilde av ren komprimert luft til instrumentluft og arbeidsluft.

Kloakkbehandling

Formålet med dette systemet er å samle alt kloakk- og avløpsvann, behandle det og deretter slippe det over bord. Det meste av kloakken kommer fra boligkvarteret og stammer fra toaletter, dusjer, håndvasker, kjøkkenavfall og vaskemaskiner. Kloakken føres til septiktanker ved hjelp av gravitasjon og undertrykk. Et filter fanger opp faste partikler. Deretter sendes partiklene gjennom materialkverner sørger for å male opp kloakken til en flytende væske. Alle bakterier i kloakkvannet fra anlegget, i særdeleshet koliformer, drepes med klorinnsprøytning før den behandlede kloakken føres ut i sjøen 10 meter under havoverflaten. Om nødvendig kan råkloakk losses i en lekter gjennom en slangekobling for avhending på land.

hjelpesystemer,
I oppvasken på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Utstyrsskaftets kontrollsystem

Formålet med de hydrauliske kontrollsystemene i utstyrsskaftet er å sørge for en sikker tilførsel av hydraulisk væske for å operere forskjellige ventiler. Det er tre hydraulikkaggregater i utstyrsskaftet. Det er fire systemer som får tilførsel fra disse aggregatene.

Lasting / Lossing

Laste- og lossesystemet er designet for å kunne håndtere forsyninger som kommer sjøveien.

hjelpesystemer,lasting,
Containere blir lastet ombord på Statfjord A, Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Kraner

hjelpesystemer,
Krane 1 på værdekket på Statfjord C. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kranene på plattformen blir benyttet til:

  • Lasting og lossing av forsyningsskip
  • Vedlikehold og konstruksjonsløft over hele plattformen og i utstyrsskaftet.
  • Håndtering av borerørstabler og utstyr.

Bulkhåndtering: Utstyr for bulkhåndtering sørger for transport, håndtering og lagring av forskjellige væsker, pulver, gasser og kjemikalier som er nødvendig for plattformens prosessystem og støttefunksjoner. Bulk transporteres til plattformen med forsyningsskip og overføres til plattformen enten ved hjelp av tanker eller via slanger.

Påfyllingstanker og andre bulkbeholdere overføres fra forsyningsfartøyet til plattformens lagringsplass på åpent dekk ved hjelp av kraner. Væsker som det er stort forbruk av overføres gjennom et permanent røropplegg til plattformens permanente lagringstanker. Tomme påfyllingstanker blir brakt i land igjen.

Dieseldrivstoff, ferskvann, barytt, gel og sement overføres fra forsyningsfartøyet til plattformens bulklagringstanker ved hjelp av slanger som senkes ned fra plattformen.

Strømforsyning

hjelpesystemer,
To arbeidere utfører service på hovedgeneratoren på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Det elektriske systemet for plattformen forsyner all normal- og nødelektrisk kraft.

Hovedkraft leveres av tre 19 MW generatorer som gir 13.8 kV, 3-fase, 60 Hz. Generatorene er turbindrevne med gass/diesel.

Nødkraft leveres av tre 1.18 MW generatorer som automatisk settes i drift og kobles til et 6 kV bryterpanel. I tilfelle av svikt i systemene for både hoved- og nødstrøm, vil utgangene fra tilførselsenhetene for vekselstrøm og likestrøm opprettholdes av batteriene.

Elektrisk kraft til boligkvarteret består av normal krafttilførsel av vekselstrøm, nødkrafttilførsel av vekselstrøm og nødkrafttilførsel av likestrøm. Normal krafttilførsel av vekselstrøm benyttes av klimaanlegg, bysseutstyr, oppvarming, varmtvann, vaskeri, heis, belysning, kjølemaskiner, avfallsenheter og ventilasjon. Nødkrafttilførsel av vekselstrøm og likestrøm benyttes til nødbelysning og lavspenningsutstyr.

Fakling og ventilering

hjelpesystemer,
Flammebommen på Statfjord A. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

På store deler av plattformen finnes hydrokarboner under forskjellig trykk og temperatur. Av praktiske hensyn og sikkerhetsgrunner ledes noe av gassen til sikkert sted for forbrenning. Det kan være prosessgass, trykkavlastning som et ledd i en nødprosedyre eller vedlikeholdsarbeid som skal utføres.

Ved en total trykkavlastning er det store mengder gass som strømmer ut av fakkelen på toppen av flammebommen. For at ikke gassen skal komme på avveie brennes den umiddelbart.

Også tanker med flyktig væske (som fordamper lett) under atmosfærisk trykk, må luftes av på en sikker måte. Disse tankene ligger ikke samlet og det er derfor hensiktsmessig med separate ventilasjonsrør ut til siden av plattformen eller minst 7 meter over øvre dekk.

Overvåkning/kontroll

Prosessstyring har som formål å overvåke og kontrollere alle systemer om bord slik at hydrokarboner kan produseres på en mest mulig sikker måte.

Hovedoppgavene er å holde orden på:

  •  Dataoverføring mellom produksjonssystemet og terminalene i kontrollrommet
  • Analoge styringskommandoer
  • Automatbrytere og logiske sekvensstyringskommandoer
  • Alarmlogging

All denne informasjonen overvåkes fra et sentralt kontrollrom. I tillegg er skrivere og skjermer for alarmer og trender samlet her for å gi operatørene et godt og riktig bilde av situasjonen til enhver tid.

hjelpesystemer,
Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

Sikkerhetsovervåkning er et system som skal ta seg av «alt» som har med sikkerheten om bord på plattformen å gjøre. Med feltinstrumenter og sensorer for brann- og gassvarsling overvåkes hele prosessen og alle modulene.

Formålet med systemet er å stenge produksjonen når  prosessovervåkningssystemet ikke greier å takle de problemene som måtte oppstå. I prinsippet består dette av to systemer:

  1. Prosessavstengingssystemet som overvåker prosessen og skal stenge denne dersom prosess-styringssystemet mister styringen og for dermed å hindre at anlegget blir operert på en farefull måte (for eksempel med trykk høyere enn av tankene er designet for).
  2. Nødavstengingssystemet som skal nødavstenge prosessen dersom en faresituasjon, som for eksempel gasslekkasje eller brann har oppstått. Nødavstengingsystemet mottar signaler fra brann- og gassdetektorer og manuelle farebrytere.

Måling av produksjon og forbruk er et system for å måle mengden av gass og olje som blir eksportert fra plattformen. Dessuten måler systemet mengden av forbruks- og drivstoffgass som plattformen bruker internt. Dette systemet har stor oppmerksomhet fra alle ledd i organisasjonen da det er disse målingene som danner grunnlaget både for den inntekt plattformen genererer, men også er grunnlag for den skatt som eierne av gassen må betale.

Sikkerhet og sikring

hjelpesystemer,
Manuell melder på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Systemene som regnes til denne kategorien er nødvendige for å varsle og gjennomføre aksjoner for å unngå eller redusere skader og havarier. I tillegg regnes utstyr som skal kunne evakuere personellet fra plattformen i en nødsituasjon, eller plukke opp personer som har falt i sjøen.

Brann- og gassdeteksjon. Alle områder om bord er utstyrt med brann- og gassdetektorer. Dersom det blir en indikasjon på brann eller lekkasje igangsettes automatisk følgende aksjoner:

  • Brannpumper starter
  • Vannsystemer løses ut
  • Brannspjeld i ventilasjonssystemet stenges
  • Plattformen stenges ned (Emergency Shut-down – ESD)

 Brannslukningssystemet sørger for å beskytte personell, struktur og utstyr over hele plattformen (også i skaftene). Det finnes to typer system:

  • Våte, som bruker vann eller skum
  • Tørre, som bruker pulver (opprinnelig også halon)

Våte system får vann fra brannpumpene som er plassert på servicedekk. Faste skumbeholdere er installert i områder med høy risiko for oljebranner.

Av de tørre systemene ble halon opprinnelig brukt i tekniske rom som inneholder mye elektrisk og elektronisk utstyr, dette er nå ikke lenger i bruk. Et større pulversystem er installert i tilknytning til helikopterdekket. I tillegg er løse brann-slokningsapparater (både CO2 og pulver) plassert til rask bruk over hele plattformen.

Alarmer: Formålet med alarmene er å varsle om hendelser som krever en koordinert innsats av alt personell for å redde liv og opprettholde sikkerheten på plattformen. Alarmene gis over høyttaleranlegget (PA-systemet) enten som tonealarm (støt og lignende) eller som muntlig beskjed.

hjelpesystemer,
Overlevelsesdraktene henger utenfor lugarene. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Formålet med rednings- og sikkerhetsutstyret er å kunne evakuere personellet fra plattformen raskt i en nødsituasjon, eller å kunne plukke opp personer som har falt i sjøen. Redningsutstyret omfatter blant annet:

  • Overbygde motoriserte fritt-fall-livbåter
  • Overdekte selvoppblåsende redningsflåter
  • Mann-over-bord-båt (MOB-båt)
  • Redningsstrømper for å evakuere plattformen til havoverflaten
  • Personlige overlevelsesdrakter

Kommunikasjon

hjelpesystemer,
Moderne utstyr i radiorommet på Statfjord C. Foto: Jan A. Tjemsland/Norsk Oljemuseum

I løpet av den tiden Statfjordfeltet har vært i produksjon har det vært en rivende utvikling innen kommunikasjon. Vi har derfor valgt å beskrive både situasjonen ved starten og hvordan det ser ut på plattformene i dag.

Ekstern kommunikasjon

De eksterne kommunikasjonssystemene sørger for nødvendig forbindelse mellom plattformene og land, skip og luftfartøy.

I 1980 var kommunikasjonssystemet som følger:

hjelpesystemer,
Det gamle radiorommet på Statfjord A. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum

Satellittsystemet som ble installert på Statfjord A-plattformen skulle være hovedbærekanalene fra Statfjordfeltet til det norske fastlandet. Kommunikasjon til land fra Statfjord B og C ble relésendt over siktlinje mikrobølgeforbindelser til Statfjord A for videre overføring. Ved utfall av satellittsystemet, skulle VHF og MF radiokommunikasjon overta. Et krisetelefonsystem ga direkte kommunikasjon til land.

Radiorommet på plattformen skulle holde kontakt med helikoptre via VHF (AM) og med sjøfartøyer via VHF og MF. Kranførerne kunne kommunisere direkte med skip via VHF radiotelefoner som går over marinefrekvensen.

Telemetrisystemet for forbindelse mellom plattformene var konstruert for feilsikker drift under overføring av råolje fra plattformene. Kontrollrommet på hver plattform skulle overvåke og samkjøre oljepumpene. Telemetrisystemet hadde også en talekanal for kommunikasjon mellom kontrollrommet og lastebøye/tankskip.

Walkie-talkie skulle brukes der telefon var upraktisk. Systemet var en oppbakking for telefonsystemet, høyttaleranlegget og skip-til-skip kommunikasjon. Hustelefonsystemet lå i driftskontrollen i radiorommet. Telekssystemet var i radiorommet og ble operert via satellittsystemet.

I 2010 var kommunikasjonssystemet endret: Mikrobølgeforbindelser (punkt til punkt over siktelinje) som er installert på Statfjord A- og Statfjord B-plattformene sørger for de to hovedbærekanalene fra Statfjordfeltet til Gullfaksfeltet og videre via felles fiberkabel til det norske fastlandet. Ved utfall av den ene bærekanalen vil all kommunikasjon automatisk overføres via den andre bærekanalen. Kommunikasjon fra Statfjord C sendes over mikrobølgeforbindelser til Statfjord A og B for videre overføring til land. Et krisetelefonsystem gir direkte mobilkommunikasjon til land via Gullfaksfeltet.

Kommunikasjonsansvarlige på plattformen holder kontakt med helikoptre via VHF (AM) radiokommunikasjon og med sjøfartøyer via VHF. Kranførerne kommuniserer også direkte med skip via VHF radiotelefoner som går over marinefrekvenser.

Telemetrisystemet for forbindelse mellom plattformene er konstruert for feilsikker drift under overføring av råolje mellom plattformene. På grunn av endring av lastebøyesystemet (se egen artikkel) brukes dette systemet nå også for kommunikasjon fra plattformene til tankskip. Kontrollrommet på hver plattform overvåker og samkjører oljepumpene. Telemetrisystemet har også en talekanal for kommunikasjon mellom kontrollrommet og tankskip.

Walkie-talkie og hustelefonsystemet fungerer stort på samme måte i dag som på 80-tallet. Telekssystemet er ikke lenger i bruk.

Datanettverk

Innenfor datateknologi har det funnet sted en revolusjon siden Statfjord ble satt i drift. Plattformene har i dag bredbånds datanettverk som er knyttet til Statoils datamaskiner på plattformen, land og Internett. Datanettverket blir også benyttet til videomøter mellom plattformene og Statoils kontorer på land.

Intern kommunikasjon

For å sikre daglig drift av plattformen og for å kunne sikre viktig informasjonsstrøm i tilfelle rednings- eller nødsituasjoner, er det installert interne kommunikasjonssystemer. Dagens systemer er selvsagt blitt modernisert, men omfatter fremdeles høyttaleranlegg (PA), internt samtaleanlegg (Intercom), hustelefonanlegg, sykestuealarm og anrop. Det opprinnelige interne fjernsynsanlegg (CCTV) er i dag erstattet av et internt videobasert overvåkningsanlegg og sykestuealarmen er nå lagt opp som et personsøkeranlegg.

Et vesentlig bidrag til sikker kommunikasjon er installeringen av et repeatersystem, som sikrer radiokommunikasjonsdekning over hele plattformen. UHF radiokommunikasjon er i dag i utstrakt bruk i den daglige drift av plattformen og i alarmsituasjoner for søk og redningslag samt brannbrigaden.

Kontrollrommet

hjelpesystemer,
Kontrollrommet på Statfjord B. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kontrollrommet er plassert i et sikkert område hvor prosessoperatørene overvåker og kontrollerer de forskjellige prosess- og servicesystemene. Det inneholder to separate overvåkings- og kontrollsystemer:

  1. Et kontroll- og informasjonssystem for sikker drift og nedstenging. For nivået i ballasttanken er det et dobbelt kontrollsystem.
  2. Supervisory Control and Data Aquisition System (SCADA) som overvåker og kontrollerer produksjon, boring, transport og andre tilknyttede prosesser.

Prosessdata avleses automatisk av systemet og ut fra disse data utarbeides det dynamiske prosessdiagrammer og tabellrapporter som presenteres for operatøren. Eventuelle forandringer i statusen til en overvåket prosess fremvises som fargeforandringen på skjermene.

Publisert 29. mai 2018   •   Oppdatert 21. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brevet

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Forberedelsene til Statfjord B var godt i gang høsten 1976. Det var inngått kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors om bygging av en fireskaft Condeep, og en intensjonsavtale var klar.
— Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
© Norsk Oljemuseum

Det nyopprettede joint venture selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen.

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer. Les mer om NPC: Statfjord B – den første planen

Vogt-utvalget

brevet,
Statfjord B-dekket. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976:

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse.

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B:

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76).

En forutser på Statfjord «B»:

  • Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform.
  • Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon.
  • Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann.
  • Eventuelt samtidig boring og produksjon.

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå.

Brevet fra Oljedirektoratet

Brevet,
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til en hver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B».

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet:

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes.

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann.

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført.

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand:

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg.

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

brevet,
Avisfaksimile: Aftenposten 25. juni 1977

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer.

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme.

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret.

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over.

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere.

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle ble nødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Brevet,
Avisfaksimile: Aftenbladet 28. juni 1977

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening.

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert.

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre.

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene.

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 5. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Operatørskiftet

person Av Håkon Lavik, tidligere Statoil-ansatt
Et av de store stridstemane i norsk oljepolitikk var overføringen av operatøransvaret fra Mobil til Statoil. Dette var en betingelse som lå i den opprinnelige lisensavtalen fra 1973 og kunne utøves ti år etter drivverdighet. I 1984 ønsket Statoil å overta. Mobil var imot et operatørskifte og så det som et enormt prestisjenederlag dersom de måtte gi fra seg operatøransvaret.
— Statoil overtar operatøransvaret fra Mobil og Martin Bekkeheien og Mike Smith er her avbildet sammen med en modell av Statfjord A. Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

Mobil ville i det minste ha en synlig kompensasjon for å miste Statfjordfeltet. Først ba de om operatøransvaret på blokk 30/6, det som i dag er Oseberg. Da den glapp, erklærte de «krig» mot Statoil og startet arbeid for å beholde operatøransvaret.

Mobil mente at Statoil hadde gått bak deres rygg, siden Statoil ble operatør i letefasen på blokk 30/6, og selv om Mobil fikk eierandel i blokken, var ikke dette nok. I 1982 ble for øvrig operatøransvaret på 30/6 overført fra Statoil til Norsk Hydro, det første politisk vedtatte operatørskiftet i Norge. I neste omgang kjempet Mobil for å bli operatør på blokk 34/7, som inneholder Snorre, Vigdis, Tordis og Borg, men også denne gang glapp det, til fordel for Saga – og Mobil ble ikke en gang tilbudt andeler.

I de første årene på 1980-tallet var operatørsaken et varmt politisk tema. Både fordi det hadde med Statoil og Statoils størrelse å gjøre, samt «vingklippingen» av Statoil som Høyre hadde som valgkampsak ved valget i 1981. Det var dette som igjen førte til opprettelsen av SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) i 1984, med effekt fra 1985. Men før det hadde operatørsaken fått avklaring. Den kom egentlig i 1983, men vedtaket ble fattet i 1984. I forbindelse med behandlingen av den årlige Statoil-meldingen i industrikomiteen i 1983, ble spørsmålet behandlet. Både Mobil og Statoil ble bedt om å legge fram sitt syn. Mobil valgte å bruke sin «taletid» til å rakke ned på Statoil. Det forarget så mange medlemmer av komiteen at formannen, Reidar Due etterpå kunne konstatere at det var flertall i komiteen for å vedta operatørskiftet så snart som mulig.

Operatørskiftet,
Kåre Kristiansen. Foto: Stortingsarkivet/Scanpix

I 1983 ble Kåre Kristiansen olje- og energiminister, og han var imot operatørskifte, det samme var statsminister Kåre Willoch og finansminister Rolf Presthus. En flertallsinnstilling fra industrikomiteen med representanter fra regjeringspartiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, var sprengstoff. Det endte med at statsminister Willoch selv tok kontakt med industrikomiteen og fikk skrevet om innstillingen før den ble overlevert presidentskapet. I praksis betydde det at Due og de andre fra regjeringspartiene, blant annet Arnljot Norwich og Svein Alsaker, gikk med på å utsette saken i ett år. Kåre Kristiansen var ikke oppmerksom på dette. Stortinget hadde siste ord i saken om operatørskifte på Statfjord.

Da saken kom opp igjen høsten 1984, hadde frontene hardnet til og Mobil kjempet desperat for å beholde operatørskapet. Statoil kjempet like hardt for å overta. I et forsøk på å løse saken uten at den sprengte regjeringen, ba kommunalminister Arne Rettedal Statoil og Mobil om bli enig om en samarbeidsavtale. En slik avtale ble faktisk utarbeidet, men da de to selskapene neste dag skulle meddele resultatet til Arne Rettedal og Kåre Kristiansen, takket Mobil nei til samarbeidsavtalen de hadde vært med å inngå dagen før. Årsaken var at de hadde fått klare signaler fra Kåre Kristiansen om at avgjørelsen om operatørskapet ville bli utsatt, kanskje i ti år. Før Mobil takket nei, hadde de spurt Kåre Kristiansen om han sto ved det han hadde lovd. Det gjorde han. Men da Mobil takket nei til samarbeidsavtalen, glapp det. Regjeringen kunne ikke vente lengre med å bestemme seg. Igjen var meldingene fra industrikomiteen klare, både Krf og Senterpartiet ville støtte Arbeiderpartiet og sikre flertall for skifte. Hvis ikke saken ble løst høsten 1984, ville regjeringen lide nederlag og muligens gå i oppløsning eller måtte trekke seg.  Dermed vedtok regjeringen Willoch neste dag enstemmig at det skulle bli operatørskifte. Stortinget fulgte opp med vedtak i desember 1984, og operatørskiftet ble smertefritt gjennomført i løpet av 1986. Fra 1. januar 1987 var Statoil operatør. Operatørskiftet var den siste store kontroversielle politiske Statfjord-saken.

 

Publisert 30. oktober 2019   •   Oppdatert 14. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk