Nye kontrakter – nye muligheter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde tapt kontrakten på ståldekket til Statfjord B, men fortsatt var mulighetene for arbeid på plattformen til stede. Den neste store kontrakten som skulle avgjøres var mekanisk utrustning av betongunderstellet.
— Løftefartøyet Uglen frakter moduler og dekk fra Rosenberg Vert til Statfjord B-understellet. Foto: Rein Øverland/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Kontrakten for utrustning av celler og skaft hadde vært ute på anbud. Med på anbudsrunden var kun to selskap, Kværner med Moss Rosenberg Verft og Akergruppen med Aker Norsco Consulting i Tananger. Det viste seg at nok en gang lå Kværner sitt tilbud under Aker sitt, men Aker fikk mulighet til å forhandle med Mobil om prisen. Det ble gjennomført intense forhandlinger, og Aker gikk kraftig ned i pris, så langt at om de fikk kontrakten ville selskapet bli påført et relativt stort økonomisk tap. Dette ble sett på som nødvendig for å sikre arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 371.

Men Kværner var fortsatt billigst, og Rosenberg Verft fikk oppdraget med å produsere og installere det mekaniske utstyret i de to boreskaftene, i stigerørsskaftet og i serviceskaftet. En del av den tekniske prosjekteringen skulle utføres av Brown & Root og NPC, men størstedelen lå hos Rosenberg. Utrustningen av cellene skulle Norwegian Contractors stå for.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 233.

I vurderingen av de to anbyderne lå teknisk løsning, gjennomføringsplan og pris til grunn. Etter initiativ fra Mobil, ble det i kontrakten forutsatt at Kværnergruppen skulle sette deler av arbeidet ut til andre bedrifter på konkurransemessige vilkår. De skulle gi underkontrakter til firma over hele landet. Verdal, Stord og Haugesund sto sentralt i den sammenheng, idet verkstedene hadde kapasitet og høy teknisk kompetanse.

I Dagbladet ble det påpekt at Kværner hadde fått avgjørende materiale for beregning av sin anbudspris på utrustningen to uker før Akergruppen og dermed fått vesentlig bedre tid til å finregne sitt pristilbud.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.

Like før anbudsavgjørelsen ble anbyderne presentert for reviderte tegninger fra prosjekteringsfirmaet EMC, og kunne justere prisen i henhold til dem. Med så korte tidsfrister det her var snakk om, mente avisen Kværnergruppen hadde fått et urettferdig forsprang.

Akerkonsernet hadde derimot ingenting å utsette på saksbehandlingen. De skrev i en pressemelding at det var ført reelle forhandlinger og at Aker hadde redusert prisen så langt de fant det forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: (1978, 25.oktober). Også skaftene til Kværner. Kværner lå likevel 100 millioner under. Aker uttrykte at de var interessert i et samarbeid med Kværner om underleveranser.

Statoil/Mobil hadde et mål om at 60 – 70 prosent av alle leveranser til Statfjord B skulle være norske. Forutsetningen var at bedriftene var villige til å satse og at produktene var gode nok teknisk og konkurransedyktige på pris. Resultatet ble enda bedre – hele 80 prosent av leveransene til Statfjord B kom fra norske bedrifter i konkurranse med internasjonale firma.

Mange kontrakter

Leirvik sveis

Byggingen av hotellet til Statfjord B skjedde ved Leirvik sveis i Aslaksvikjo på Stord etter en internasjonal konkurranse om kontrakten. Statoil kjempet hardt for å beholde kontrakten i Norge. Til sist sto det mellom to selskap; tyske Blohm og Voss og Leirvik sveis. Det viste seg å være ubetydelige forskjeller i pris mellom de to, og etter tekniske og økonomiske forhandlinger gikk Leirvik av med seieren. Endelig var det kommet et stort oppdrag knyttet til Statfjord B til Stord. ”Sveisen” hadde tidligere bygget hotellet til Statfjord A. Leirvik Sveis utførte selv alt stålarbeid, men alt annet arbeid enn sveising og platearbeid ble satt ut til lokale underleverandører som dermed fikk nyte godt av Statfjord B oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 186

VVS Stord A/S

VVS Stord A/S fikk arbeid med det elektriske på hotellet Leirvik Sveis bygde. I tillegg hadde de planleggere ved Rosenberg Verft som var med i elektroarbeidet for både dekket og skaftene. De vant også kontrakten på ventilasjonsarbeidet i de modulene som ble bygget på Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Sunnhordland. (1980, 16. januar). God ordretilgang hjå VVS Stord A/S.

Aker Verdal

Aker Verdal fikk oppdrag på ni moduler. Prosjektet var et underskuddsprosjekt for Verdal – en bedrift som hadde 250 mann permittert. Ti lokale firma deltok i byggingen. Alle elektroinstallasjoner ble foretatt av det lokale datterselskapet til Stord Elektro A/S, E. Finstad A/S. Rørinstallasjonene ble gjort av Norsco Service og tildekkingen for sjøtransport til Rosenberg Verft i Stavanger ble utført av byggmester Kvernmo, Verdal. Sveisere ble leid inn fra Verdal Maskinverksted, Folla Fabrikker, Meråkerverkstedet og Namdal mekaniske verksted.[REMOVE]Fotnote: Trønder-Avisa. (1980, 18. januar). «Oppdraget har styrket Aker».

ScanArmatur

ScanArmatur fikk i oppdrag å designe og fabrikkere høytrykksmanifolder og kompressorsystem. Kontrakten som ble inngått mellom ScanArmatur og Brown & Root / NPC – Joint Venture var verd 8 til 10 millioner. Alt arbeidet skulle skje i Randaberg Sveiseindustri sine lokaler, som ScanArmatur hadde kjøpt. Fabrikasjonen skulle utføres av fagfolk fra Randaberg Sveiseindustri, mens ScanArmatur sine folk skulle stå for know-how, ledelse og testing. Ferdigbygget skulle den fraktes til Frankrike for å monteres inn i modulen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 23. april). Aker fikk kontrakten.

ScanArmatur fikk også hovedleveranse av fjernstyrte nødstengeventiler. Ventilene kom i hovedsak fra Frankrike mens fjernstyringen kom fra Norsk Hydro Verksteder. Monteringen skulle skje i stavangerområdet.

A/S NEBB Installasjon

A/S NEBB Installasjon i Bergen fikk oppdraget med å utføre de midlertidige elektriske installasjonene, som omfattet alle nødvendige installasjoner til plattformen under byggeperioden på Rosenberg Verft og i Hinnavågen. Selskapet hadde også jobben med å installere de elektriske installasjonene på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels- og Sjøfartstidende. (1979, 8. desember). NEBB i oppdrag på Statfjord B.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted fikk i tillegg til å bygge den ene delen av bærerammen til Statfjord B, ordre på levering av en boreslamenhet. Kontrakten inngått med Mobil og var verd 11 millioner kroner og ca. 50.000 årsverk.[REMOVE]Fotnote: Nytt fra Norge. (1980, 1. januar). Storkontrakt til Fredrikstad.

Bomek A/S

Bomek A/S i Bodø fikk kontrakt på tre moduler til en verdi av 25 millioner kroner. Den største var 20 ganger 13 meter, 15 meter høy og veide 400 tonn. Det ble tatt i bruk en ny teknologi for å forflytte de tre store modulene. Den nyutviklede enheten ble kalt DWB-300 og var en elektrohydraulisk vandrende bjelke. Den ble utviklet av BOMEK sammen med Total Transportation Systems Int A/S (TTS) i Drøbak.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1980, 2. februar). Enklere å flytte store enheter. De konstruerte og produserte også meget avanserte branndører som ble brukt på Statfjord B og siden også på de to andre Statfjordplattformene.

Kværner Brug, NEBB og General Electric Co

Kværner Brug og NEBB fikk, i samarbeid med det amerikanske selskapet General Electric Co ., kontrakten på leveranse av kraftverket som ga elektrisk og mekanisk kraft til Statfjord B-plattformen. Det var hard konkurranse om kontrakten siden den ble regnet som et prestisjeprosjekt. Ordren var på fem gassturbiner av typen LM-2500, inklusive generatorer og kompressorer. Produksjonen og montasjen av LM-2500-pakkene og installasjonen av gassturbinene ble gjort ved Kværner Brug sitt anlegg i Oslo, mens systematiseringen foregikk i Egersund. General Electric bygget gassgeneratorene for gassturbinene i USA. LM-2500 var industriversjonen av flyturbinen som ble brukt i 747 Boeing ”jumbojet”. De tre kompressorenhetene for naturgass under høyt trykk, ble produsert i Italia av Nuovo Pignone, mens Kværner leverte deler til disse. Norsk Elektrisk, Brown Boveri A/S og NEBB fabrikkerte to turbogeneratorer med en arbeidsevne på 19 MW og en effekt på 13,8 kW. De var utviklet av Brown Boveri i Sveits, men ble bygget ved NEBBs anlegg i Oslo. Systemet inkluderte to enheter for elektrisk kraft, to for gasskompresjon og en for gassinjisering.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 8. august). 

Kværner Brug

Kværner Brug i Oslo fikk også en pakkeleveranse på en hovedseparator, en tykkvegget trykkbeholder i finkornet lavtemperaturstål, og beholder som i første del av prosessen vil separere olje, vann og gass. Med en totalvekt på 200 tonn, var det en av de største og mest kompliserte beholderne som til da var laget i Norge. Sammensveisingen ble utført under det avsluttende montasjearbeidet på Rosenberg Verft. Kværner Brug sin amerikanske samarbeidspartner, CE-Natco sto for konstrueringen, mens Kværner selv ivaretok konstruksjon og produksjon av pakkeleveransen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad. (1980, 3. januar). Kværnerleveranse til Statfjord B.

Eydehavn Industrier

Eydehavn Industrier bygde to flammetårn, på henholdsvis 30 og 120 meter. De var identiske med flammetårnene bedriften leverte til Statfjord A. Kontrakten hadde en verdi av mellom 10 og 15 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1980, 4. januar). Fin kontrakt til Eydehavn Industrier.

A/S Teknisk Isolering

A/S Teknisk Isolering i Drammen fikk kontrakten på isoleringsarbeidene på Statfjord B. De hadde jobben både i skaftene og dekket. Ticon Mek. Verksted på Lierstranda, en avdeling av A/S Teknisk Isolering, leverte eksossystem til en gassturbin. Arbeidet var for Kværner og det amerikanske selskapet Generell Electric.

Filtvet-firmaet E. Larsen B.T. M. fikk kontrakten på leveranse av manuelt operert slukningsutstyr, et spesialanlegg som brukte en kombinasjon av slukningspulver og skum-væske.[REMOVE]Fotnote: Drammen Tidende Buskerud Blad. (1979, 26. november). Filtvet-firma med million-kontrakter.

A.S. Skarpenord i Langesund

A.S. Skarpenord i Langesund fikk en millionordre på levering av sinkanoder til skaftutrustningen.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad. (1979, 13. januar). Skarpenord storleverandør til Statfjord B.

Gustav A. Ring og Northern Telecom Ltd.

Gustav A. Ring, i samarbeid med Northern Telecom Ltd . I Canada, fikk kontrakten på hustelefonsentraler til både Statfjord A og B.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sarpen. (1979, 8. oktober).

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S fikk kontrakt på bygging av vanninjeksjonsmodulen for Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979, 11. mai). Ankerløkken får viktig oljekontrakt. Kontrakten hadde en verdi på 10 millioner kroner. Den veide ca. 600 tonn. Kontrakten ble inngått av Mobil.

Jonas Øglænd

Jonas Øglænd leverte kabelstiger og kabelbaner til skaftene og moduler på dekk, til en verdi av 1,5 millioner kroner. Det gikk med ni kilometer kabelgate, foruten en del annet utstyr. Kablestigene var av typen O, et system som Øglend hadde utviklet selv med tanke på offshoreinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 26. mai). Statfjord-kontrakten til Øglænd.

Ega A/S

Ega A/S , en Electrounionbedrift, ble ansvarlige for sterkstrømsinstallasjonene i Statfjord B dekket. Ega A/S var en underleverandør av Rosenberg Verft, og arbeidet ble utført ved Rosenberg Verft i Stavanger. Ega A/S hadde det totale prosjektansvaret, men samarbeidet med Haeb (Moss), Teknisk Bureau (Stavanger), Kystens Service og Electounionbedriften AC Electro (Porsgrunn). Ega A/S Utrustet også skaftene men sterkstrøm. Samlet verdi var på om lag 75 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 7. juli). Kontakt om Statfjord B.

Framnæs mek. Værksted

Framnæs mek. Værksted i Sandefjord bygget boretårnet, og fikk hjelp av blant annet Nye Husø Verft.[REMOVE]Fotnote: Tønsberg Blad. (1979, 10. juli). Boretårn til Statfjord fra Nye Husø Verk. 

Samme sted leverte boredekket til plattformen. Kontrakten var med Odfjell Drilling i Bergen som hadde kontrakt på boreoperasjonene på Statfjord B. Kontrakten omfattet også diverse stålstrukturer og et transportsystem for flytting av boretårnet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 3. april ). Boredekket til Framnes.

Norsk Marconi as

Norsk Marconi as leverte og installerte Telekommunikasjonssystemet på Statfjord B-plattformen. Kontrakten omfattet microbølging for kommunikasjon mellom Statfjord A- og B-plattformene, VHF-kommunikasjon til helikopter og skip, VHF-kommunikasjon til plattformens skaft, TV-overvåkning av skaft, intern kommunikasjon, radio- og TV-underholdningsanlegg, taleaktivert telefonsystem, faste og bærbare AM og FM VHF-radioer, mellombølgekommunikasjon, teleks og faksimileutstyr, nødradioutstyr ved alle livbåtstasjoner og et stort nødstrømsanlegg. De benyttet en rekke norske og utenlandske underleverandører, hvorav Brødrene Steen-Hansen A/S og A/S Elektrisk Bureau, divisjon Nera var blant de største. De leverte og installerte også telekommunikasjonsutstyret på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Elektronikk. (1979, 10. august). Omfattende Maconi-leveranse til Statfjord B.

Årdal Sandindustri A/S, Aspelin Stormbull Stavanger A/S og O.C. Østraadt

Norwegian Contractors kjøpte sand og singel fra Årdal Sandindustri A/S og armeringsstål og sement av Aspelin Stormbull Stavanger A/S . Sementen ble levert sammen med O.C. Østraadt i Sandnes. Det dreide seg om 50.000 tonn sement til en verdi av rundt 15 millioner kroner. Aspelin leverte også stålet til stålskjørtet og en del armeringsstål. Også dette kontrakter verd millionbeløp. Det gikk med 300.000 tonn singel og sand til betongstøpingen, som kom fra Årdal sine anlegg i Årdal og Tøtlandsvik. 50.000 tonn armeringsjern gikk med, norsk stål produsert av Norsk Jernverk og Elkem Spigerverket .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 22. februar). Store kontrakter til lokale firma.

A/S Olivin

A/S Olivin i Vanylven på Sunnmøre leverte mellom 100.000 og 120.000 tonn olivinsand til Norwegian Contractors til byggingen av betongunderstellet.

K/S Heerema Seaway A/S

Mobil inngikk kontrakt med K/S Heerema Seaway A/S for bruk av kranlekteren Balder, for modulløftene ved Rosenberg Verft. De forskjellige modulene ble slept fra byggestedene til Stavanger på lektere og ble løftet opp på dekksrammen. Det tyngste løftet var på 1500 tonn.[REMOVE]Fotnote: Norges Industri.  (1979, 12. oktober). Kontrakt for modul-løftene på Statfjord B-dekket. 

Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B

Transporten av dekket fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats var det Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B . i Sverige som sto for. Kontrakten ble inngått av Rosenberg Verft.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunn Dagblad. (1979, 8. august). Moss Rosenberg Verft A.S.

Odfjell Drilling and Consulting A/S

Odfjell Drilling and Consulting A/S fikk borekontrakten verd minst 500 millioner kroner. I internasjonale oljekretser, var det oppsiktsvekkende at kontrakten gikk til et norsk firma. Det var ingen proteksjonisme eller politisk avgjørelse som lå bak. Det var EMC som valgte. Av seks anbud var det tre som ble tatt i betraktning på bakgrunn av pris og tekniske årsaker – alle tre var norske; foruten Odfjell var det Smedvig Drilling og Dolphin Services.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 16. mai). Odfjell fikk borekontrakten på Statfjord B

Aker Tangen Verft og SPM

Aker Tangen Verft ved Kragerø og Arendal i samarbeid med franske SPM fikk kontrakt på å bygge lastebøyen til Statfjord B i konkurranse med Kværner og Tromsø Contractors. Lastebøyen som skulle brukes på Statfjord B var utviklet av Single Buoy Mooring Inc. i Monaco og London og var av samme type som lastebøyen på Statfjord A. Akergruppen og Mobil undertegnet kontrakten for lastebøyen til Statfjord B i april 1979. Kontrakten var en såkalt ”Turn-key jobb” og omfattet alt engineering-arbeid, fabrikasjon, installasjon offshore samt igangkjøring. Foruten byggingen av betongunderstellet til selve plattformen, var dette det eneste prosjektet i forbindelse med Statfjord B hvor operatøren ga et slikt totalansvar til byggeren. Kontrakten ble derfor sett på som særdeles viktig både med hensyn til oppbygging av teknisk kompetanse og den administrative delen av prosjektet. Kontrakten hadde en verdi av 220 millioner kroner. Ingeniørarbeidene og innkjøp av enkelte komponenter samt installasjon i Nordsjøen skjedde i regi av SBM som var underleverandør for Akergruppen. Lastebøyen skulle bygges ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal.[REMOVE]Fotnote: Vestmar. (1979, 8. oktober). Lastebøyen som bygges ved Tangen – 186 m. høy.

Akergruppens verft i Kragerø og Arendal klarte imidlertid ikke å fullføre lastebøyen. Mobil innledet derfor – på vegne av Statfjordgruppen – forhandlinger med det tyske verftet Thyssen Nordseewerke i Emden for å sluttføre lastebøyen.

Publisert 23. mai 2018   •   Oppdatert 15. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *