En gigant settes sammen
På forhånd hadde dykkere vært nede på 55 meters dyp og brent av fire solide kjettinger mellom nedre del av betongstrukturen og festene i land som hadde holdt understellet på plass midtfjords siden det ble fløtet ut av dokken juni 1979. Uten kjettingene var det kun fire vaiere som holdt kolossen på plass.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1981). nr 2. Da den siste av disse var kuttet var betonggiganten løs og slepet kunne starte.
b-plattformen, bygging,Ni kraftige slepebåter fra tre forskjellige selskap, United Towing i England, tyske Wijsöller og nederlandske Heerema, brukte ett og et halvt døgn på å flytte 634.000 tonn betong og ballast fra Gandsfjorden ved Stavanger til Yrkjefjorden i Vindafjord. Slepet, som da var verden tyngste, gikk med en gjennomsnittsfart på 1,5 knop. Tre slepebåter dro betongkolossen, mens to andre dyttet bakfra, to båter som lå inntil plattformen fungerte som sidepropeller, mens de to siste hang bak slepet og fungerte som bremseklosser når det var nødvendig.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1981, 14. februar). Til sammen var 100.000 hestekrefter i sving.
Turen gikk nedover langs Midtsambandet, nord av Finnøy tok det av østover og rundet Ombo på sør og østsiden, før den krysset Nedstrandsfjorden og inn Sandeidfjorden. Der bøyde det igjen vestover og inn den trange fjordarmen Yrkjefjorden. Slepet var dypgående – 62 meter – og krevde en minimum vanndybde på 70 meter. Det var det ingen problemer med langs leia, men mellom Brattholmen og Teistholmene i utløpet av Gandsfjorden var avstanden mellom øyene kun 280 meter og bredden på slepet var 135 meter. Det ga en klaring på vel 70 meter på hver side. Her krevde det stor aktpågivenhet. For å trekke et slep gjennom smale områder måtte det brukes korte slepeliner. Det ville gi propellstrøm som ville treffe betongdelen med slik kraft at slepet ble umulig å styre. Dette hadde Norwegian Contractors selv erfart på første forsøk på å slepe Statfjord A understellet. Løsningen ble at to kraftige båter skjøv plattformen gjennom farvannet.
Ruten var valgt etter grundige undersøkelser; i to år var det foretatt strømmålinger, studert metrologiske statistikker og gjort prøver i modellskiptanken i Trondheim. Bloms oppmåling hadde montert flere teodolitter, landmålingsinstrumenter langs ruten hvor de drev peiling fra land. Dette var en sikkerhetsinnretning i tillegg til den akustiske elektronikk om bord på slepet som ble brukt for å sikre at slepet fulgte nøyaktig den rute som var satt opp, at ikke noe overraskende dukket opp og at de til enhver tid visste nøyaktig hvor de var. Det var to systemer med adskilt strømtilførsel, så hvis noe skulle skje med det ene systemet, ville det andre være upåvirket.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 20. februar).
Slepet gikk uten problemer og vel framme i Yrkjefjorden ble plattformunderstellet ankret opp i påvente på dekket som skulle monteres på toppen.
Et av verdens tyngste løft
En gigant settes sammen,Dyben på slepet var bare 12 meter, så heller ikke for dekket utgjorde dybden i fjordene et problem. Men mellom Spolen og Klovningene, like utenfor Stavanger, var bredden bare om lag 300 meter, og da var det ikke mye å gå på. Slepet hadde en gjennomsnittsfart på tre knop, og tidlig om morgenen onsdag 25. mars var dekket framme ved Yrkjefjorden. På grunn av en lei østavind, ble dekket liggende på været i munningen på Yrkjefjorden. Operasjonen med å føye understellet og dekket sammen krevde neste vindstille. Fredag morgen oppsto det et værvindu mellom to lavtrykk og operasjonen startet.
En pluss en er stort
En gigant settes sammen,Slepebåtene manøvrerte dekket inn til skaftene, hvor vaiere og vinsjer festet på understellet overtok. Samme prosess som var utført ved Rosenberg verft ble nå gjort igjen i motsatt rekkefølge. Vinsjene trakk dekket over betongskaftene. Finjusteringen skjedde ved hjelp av jekker som forskjøv dekket horisontalt.
Det var ingen mulighet for slingringsmonn da dekket og skaftene skulle monteres sammen. Toppen av de runde betongskaftene måtte, med noen få millimeters nøyaktighet, treffe innenfor fire stålringer under dekket. 100 mann på lektere og slepebåter var nødvendig for å få dekket til å treffe stålringene og 104 armtykke bolter som skulle binde det fast til betongstrukturen. Hele tiden lå betongunderstellet ankret fast, men flytende i vannet.
Bjørn Vidar Lerøen, den gang journalist i Bergens Tidende, beskrev det som at betongstrukturen fløt som en nedsenket brusflaske der bare feste til korken stakk opp.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 26. mars).
En gigant settes sammen,Seks og en halv meter av det 177 meter høye understellet var synlig over vann. Da dekket var i rett posisjon, ble vann pumpet ut av betongstrukturen slik at den sakte steg opp og etter hvert løftet hele dekket opp fra lekterne og opp på skaftene. Operasjonen var basert på Arkimedes lov – øser man vann ut av et nedsenket kar, kommer det opp av vannet. I denne sammenheng var karet en betonggigant på 550.000 tonn. Det var mye vann som måtte ut av betongencellene. Det tok tre dager før dekket var kommet de planlagte 50 meterne opp i været. Det var en av de mest imponerende maritime operasjonene verden til da hadde sett. For å få penest mulig vektoverføring fra lekterne til betongdelen, ble lekterne fylt med ballastvann og langsomt senket dypere i sjøen samtidig med at betongstrukturen steg opp. Dekket ble plassert med fem millimeters nøyaktighet. Søndag 29. mars var all vekt overført til betongunderstellet og lekterne ble trukket fra.
Om bord i betongunderstellet satt åtte mann i kontrollrommet i serviceskaftet og fulgte med på alle måleinstrumentene og styrte vannpumpene som satt i bunnen av konstruksjonen 160 meter under vannflaten.
Nesten offshore
Etter at dekket var festet til skaftene startet arbeidet med sammenkobling av kabler, rørsystemer og alt annet som forbandt understellet med overbygningen. Arbeidet med ferdigstilling av plattformen var godt forberedt. I den første fasen som var selve sammenkoblingen hadde Norwegian Contractors 150 mann fra hele Norden klare i Nedre-Vats. Etter den jobben var ferdig overtok Rosenberg Verft og Mobil anleggsområdet og om lag 1000 nye arbeidere ankom og koblet sammen utallige moduler og komponenter, både mellom betongskaftene og ståldekket og mellom ulike deler på ståldekket. Nye, komfortable brakker med plass til 462 mann plassert opp i lien ovenfor kaiområdet på Raudnes. I tillegg var flere lektere med brakker slept inn fjorden og ankret opp.
Et par hundre mann kunne også bo i boligenheten på selve plattformdekket. Det var satt opp kontorbrakker, kantine og badstue. NC hadde bygget ny kai og det var satt opp daglig båtforbindelse til Stavanger. Hver dag klokken åtte gikk båten fra Rosenberg Verft for å transportere arbeidere og besøkende til anleggsstedet. Det var en båttur på en og en halv time. Ett høy- og lavspentnett var ført fram til anleggsområdet og det var anlagt nytt kloakksystem med renseanlegg og automatisk telefon. Vindafjord kommune var på den tiden den eneste kommunen i Rogaland som ikke hadde automatisk telefonsamband, likevel hadde de fått det på anleggsområdet. NC hadde også vært med å bekoste ny vei fra Åmosen og ut til Raudnes.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 21.februar).
De ansatte gikk i offshoreturnus og i på-periodene bodde de i Vats hvor de ble godt oppvartet. Maten fra Bergenske Catering ble kjent for sin «offshorestandard». En egen velferdssekretær sørget fritidstilbudene som var mange og varierte. Det ble tilbudt blomstertur til Hardanger, mulighet til å låne båt for å dra og fiske, to ganger i uken ble det vist film. I helgene ble det organisert turer til Haugesund, enten fram og tilbake samme dag eller med overnatting fra lørdag til søndag. Det var forskjellige idrettsaktivitet, et rikholdig bibliotek og tilbud om friundervisning.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1981, 18. mars).
En som fikk oppdrag tilknyttet ferdigstillingen av Statfjord B var Alvilde Berge, populært kalt Tina, fra Sinnes i Sirdal. Hun hadde seks båter i Yrkjefjorden som hun brukte til frakt av arbeidere til og fra plattformen som lå midtfjords, i tillegg til bilferjen Oanes som tjente som hovedkvarter for operasjonsledelsen. Hun hadde startet sitt lille rederi allerede under byggingen av Statfjord A i Gandsfjorden hvor hun hadde kjørt skytteltrafikk mellom Jåttåvågen og betongunderstellet i Gandsfjorden med alt fra plastbøtter til passasjerer.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1981, 28. mars).
Ferdigstillelsen i Yrkjefjorden tok fire måneder og noe av det siste som kom på plass var flammetårnet. I juni kom verdens største kranskip, Hermod, tilbake til Norge og på jobb for Statfjord B. Det 155 meter lange flammetårnet ble løftet på plass i en operasjon.
b-plattformen, forsidebilde, Jeg døper deg Statfjord B,17. juni 1981 ble Statfjord B døpt av gudmor Agnes Rettedal, konen til daværende ordfører i Stavanger Arne Rettedal. Tretten dager senere startet plattformens siste seilas. Og igjen ble det satt verdensrekorder.