Utlendinger, fagforening og streik

Minst 26 nasjoner var representert. Briter og amerikanere utgjorde 46 prosent av utlendingene eller 12 prosent av samlet arbeidsstokk. De var i vesentlig grad arbeidsledere og folk med spesialkompetanse. Tre prosent av arbeidsstokken var fra de nordiske landene, i hovedsak Sverige og Finland. Disse var hyret inn av svenske entreprenørselskap og leiefirma. 37 prosent av utlendingene var såkalt latinske. Halvparten var spanjoler, en tredjedel mexicanere og resten portugisere. De latinske arbeiderne utmerket seg med faglig kompetanse, i hovedsak som rørleggere og rørsveisere, men de hadde dårlige ansettelsesvilkår i forhold til andre gruppe.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. 5-1980, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 183.

Datterselskap

Det var datterselskaper til det amerikanske engineeringselskapet Brown & Root som leiet inn latinske konstruksjonsarbeidere. Flere av selskapets datterselskap hadde spesialisert seg på å leie billig arbeidskraft til konstruksjonsarbeid. Det er vanskelig å vite hvilket selskap de latinske arbeiderne juridisk sett var ansatt i. Det som var klart, var at de hadde fått ansettelsespapirene i Rotterdam, Nederland, og at ingen av dem var ansatt i Brown & Root Norge A/S eller det amerikanske moderselskapet hvor de amerikanske lederne var ansatt. Brown & Root B.V. i Rotterdam, Brown & Root Offshore N.V. registrert i nederlandske Antillene og et annet datterselskap under navnet Eumech opererte som arbeidsgivere. De latinske arbeiderne på kran eller rørleggingsfartøyene, som var eid av Brown & Root, var ansatt i selskapets rederi som var registrert i Panama.

Kontraktene var altså inngått i Rotterdam. Arbeiderne var ansatt på timelønnbasis med enkelte offshoretillegg. I kontrakten ble de forespeilet bonus ved kontraktens utløp, basert på lengden på ansettelsesforholdet. Etter at arbeidsmiljøloven trådte i kraft i november 1977, ble det innført 12 timers dager med 28 dager på og 28 dager fri. Før det hadde fremmedarbeideren på Statfjord 30 dagers arbeidsperiode med 14 dager avspasering. Det ble også innført et maksimalt timeantall per år på 1733 timer.

De latinske arbeiderne hadde dårligere lønn og dårligere arbeidsbeskyttelse enn sine norske kollegaer. I tillegg var en følelse av etnisk isolasjon utbredt på plattformen. Latinerne gikk i all hovedsak natt, de bodde samlet på ett av flotellene, og de var språkmessig isolert siden få av dem kunne noe særlig engelsk. På grunn av nattarbeid fikk de ikke med seg filmer i kinoen, dessuten ble det ikke sendt spanske eller spansktalende filmer. De var heller ikke særlig glad i maten som ble servert som var beregnet på norske ganer.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. 5-1980, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 184.

Når de latinske arbeiderne ble ansatt, måtte de signere to kontrakter; en arbeidskontrakt med et av Brown & Root sine datterselskap og en innmelding i selskapets husforening Offshore Employees Organisation, OEO. Denne husforeningen ble styrt av Brown & Root og selskapet utnevnte selv de ansattes representanter. Det var i første rekke engelskmenn som fikk den rollen. Medlemmene som var tvangsrekruttert, måtte betale kontingent som automatisk ble trukket fra lønnen, det ble aldri holdt medlemsmøter, det ble ikke gitt ut medlemsblad eller annen informasjon og medlemmene fikk heller ingen medlemskapsbevis. I tillegg måtte arbeiderne skrive under på en erklæring om at de ikke ønsket å benytte seg av norsk arbeidslovgivning.

Oppsigelser

Utover året 1978 bredte misnøyen med arbeidsforholdene seg blant de latinske arbeiderne. I august dette året ble flere av de latinske arbeiderne sagt opp med begrunnelse at de hadde jobbet over tillatt arbeidskvote. Lovverket forbød en arbeidstaker i Nordsjøen å arbeide mer enn 1733 timer i året. Flere av latinerne hadde oppnådd dette timeantallet på bare åtte måneder. Oppsigelsesfristen var meget kort, under en måned, ifølge oppsigelsesbrevet.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 18. august 1978. Spanjoler oppsagt på Statfjord A. For Brown & Root var dette en effektiv måte å jobbe på. Som Bergens Tidende skrev 19. august 1978: «Man lar utlendingene arbeide intenst i et drygt halvår. Da har de ‘brukt opp’ kvoten på 1733 arbeidstimer som norsk lov foreskriver for et helt år. Deretter kvitter man seg med arbeiderne med et ønske om hell og lykke i fremtiden. Det er ingen fare for arbeidsplassene, de kan fylles av andre på samme betingelser. Fasit: For hver jobb får man gjort dobbelt arbeid.»[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 19. august 1978. Kynisme i Nordsjøen. Ifølge Brown & Root ble ingen spanske arbeidere i Brown & Roots tjeneste sagt opp på Statfjord A. Det var arbeidere som hadde brukt opp sin årlige kvote som selskapet ikke hadde mulighet til å engasjere videre ifølge norsk lov.[REMOVE]Fotnote: Norges Handel og Sjøfartstidende. 21. august 1978.

I oppsigelsesbrevene ble arbeiderne bedt om å henvende seg til firmaets personalavdeling i Rotterdam dersom man mente oppsigelsen var usaklig. Oljedirektoratet (OD) støttet Brown & Root i at behandlingen de ga sine arbeidere ikke var i strid med norsk lov, men at de heller burde være glade for at de ikke ble utnyttet. Men avdelingssjef i OD Nils Vogt, mente at situasjonen ikke var ønskelig, og at det kunne løses gjennom en lovendring eller ved å få i stand en utvidet avspasering.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 18. august 1978. Spanjoler oppsagt på Statfjord A. Norske arbeidere hadde et annet system som medførte at de var ute på plattformen med jevne mellomrom hele året, og dermed ikke hadde problem med å arbeide over lovbestemt arbeidskvote.

Kan NOPEF hjelpe?

Sommeren 1977 startet den nyetablerte fagforeningen NOPEF et arbeid med å rekruttere spansktalende arbeidere i Nordsjøen. Over 40 utlendinger fra Statfjord meldte seg inn. NOPEF fikk etter hvert til en kontrollavtale med Brown & Root. Det betydde at NOPEF skulle kontrollere at utenlandske arbeidere fikk de samme lønns- og arbeidsvilkår som norske. Det skulle betales 90 prosent av vanlig kontingent og det var den utenlandske arbeidsgiveren som var ansvarlig for betalingen. I tillegg måtte fagforeningen utforme en liste over hvem det var betalt kontingent for.[REMOVE]Fotnote: Johansen, T., Jacobsen, H., & Industri energi. (2009). Kampen om oljearbeiderne : NOPEFs historie. Stavanger: Wigestrand Industri energi.: 113. Det fantes en protokoll som åpnet for at fagforeningen kunne inngå en såkalt kontrollavtale i utenlandske bedrifter som hadde oppdrag i Norge. Fagforeningene LO og Arbeidsgiverforeningen NAF skulle kontrollere at utenlandske arbeidstakere fikk de samme lønns- og arbeidsvilkår som norske. NOPEF krevde tariffavtale for utlendingene i Eumech Div. Norway, Brown & Root Ltd. Men problemet var at selskapet ikke var medlem i NAF. Av Brown & Root ble NOPEF sett på som en gjeng korrupte banditter som prøvde å få kontroll over arbeiderne og bedriften.

I september kom NOPEF og Brown & Root fram til en avtale som fastslo at de utlendingene som hadde arbeidet over de 1733 timene regelverket åpnet for, skulle få beholde jobben. De skulle få fortsette rotasjonssystemet ut året, selv om det innebar et brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelse for arbeidstid. Arbeidsmiljølovens § 46-8 åpnet for at fagforeningene kunne innstille til avtaler om lengre arbeidstid. Avtalen skulle bare gjelde ut året. For neste kalenderår – 1979 – måtte arbeidet fordeles ut over hele året. Fagforeningen var normalt skeptiske til å utvide arbeidskvoten, men mente at det i dette tilfelle var OD som hadde mye av skylden for situasjonen som hadde oppstått gjennom deres godkjenning av rotasjonsordningen til utlendingene.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. 6. september 1978. «Hundrevis av olje-arbeidere får jobbene tilbake.» Denne nye avtalen dempet ikke misnøyen på Statfjord. Det var fortsatt klager på oppsigelser, forskjellsbehandling, uklare skatteforhold og tvangsmedlemskapet i OEO.[REMOVE]Fotnote: Johansen, T., Jacobsen, H., & Industri energi. (2009). Kampen om oljearbeiderne : NOPEFs historie. Stavanger: Wigestrand Industri energi.: 114.

Streik

23. september 1978 ble det holdt et møte mellom representanter fra Brown & Root og de spanske arbeiderne. Kravene som senere ble streikekravene, ble lagt fram. Brown & Root ga seg ikke og fikk passiv støtte fra «de tillitsvalgte» i OEO.[REMOVE]Fotnote: Asenjo, A. (1979). Norsk olje–spansk svette fremmedarbeidere og amerikansk kapital i Nordsjøen. Oslo: Pax Forl.: 106. Dagen etter gikk 120 spanske, portugisiske og latinamerikanske konstruksjonsarbeidere med NOPEF-medlemskap til streik på Statfjord. Flere krav ble fremsatt:

• Endring av skatteforholdene – de utenlandske arbeiderne betalte 30 prosent skatt til Norge, uten – etter deres mening – å få noe igjen. De ville også ha refundert skatt for 1977 og 1978.
• Diett- og lønnskrav – de ønsket 20 prosent overtid for nattskift og 100 prosent på overtid utover 12 timer. Ellers ville de ha lønn på lik linje med andre fagarbeidere.
• De mente også at diettpengene de fikk på hjemreise ikke engang dekket de billigste rettene på hotellene de bodde på.
• Garantert sluttoppgjør – de ville ha den forespeilede bonus ved oppsigelser, garanterte sluttoppgjør og avtale om oppsigelsestid med lønn like god som den nordmenn hadde.
• Ansiennitetsprinsipp – ved oppsigelser og nedbemanning på plattformen, ønsket de garantier for at det ville skje etter ansiennitetsprinsippet.
• Feriepenger – de krevde å få utbetalt feriepengene.
• Organisasjonsfrihet – de krevde å selv velge fagforening og ikke ha en tvangsinnmelding i OEO.

Brown & Root reagerte som ventet. De ville ikke ta stilling til eller forhandle med de streikende før de gikk tilbake til arbeidet og erklærte streiken som ulovlig. Streiken kom overraskende på NOPEF, og fagforeningen erklærte streiken ulovlig og oppfordret de streikende til å gjenoppta arbeide for å komme i forhandlingsposisjon. 2. oktober kom det i stand en sympatistreik på Ekofisk og Eldfisk, men denne ble løst etter få dager. Her kom det i stand en avtale forhandlet fram av OEO. Men arbeiderne på Statfjord anerkjente ikke husforeningen som sin fagorganisasjon lenger og avtalen gjaldt dermed ikke dem. Statfjordarbeiderne krevde skriftlig tilbud fra Brown & Root.

Utlendinger, fagforening og streik,

I motsetning til den såkalte røykestreiken et par måneder tidligere hvor de spansktalende arbeiderne hadde gitt sin fulle støtte til de streikende, fikk de samme spansktalende ikke støtte fra nordmennene i sin kamp. De streikende ble snarere mer isolert. De holdt seg på flotellet Polymariner og gangbroene mellom flotellet og Statfjord A ble voktet av Securitasvakter.

I løpet av streiken sendte NOPEF ut flere av sine tillitsvalgte for å overtale dem til å gå tilbake til arbeidet, uten at det svekket streikemoralen. Representanter fra ambassadene reiste ut for å snakke med de streikende.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 21. oktober 1978. Det gikk så langt at fem medlemmer av støttekomiteen i Bergen sultestreiket for å vise sin støtte. Likevel falt rundt 40 arbeidere fra underveis, så da aksjonen ble avblåst etter en måned, var 82 arbeidere med.

Trusler

Brown & Root forholdt seg lenge passive. De ønsket nok at streiken skulle forsvinne av seg selv. Først etter at streiken hadde pågått i over tre uker tok selskapet et initiativ. De fikk da hjelp av OD som sa seg enig i at de streikendes opphold på plattformen utover arbeidsperioden på 28 dager var ulovlig, og de erklærte de streikendes opphold på plattformen som ulovlig. Brown & Root sendte ut et klart ultimatum: «Gå på jobb eller ut av Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Dagbladet 21. oktober 1978.  Selskapet hadde også fått andre spansktalende som ventet i Bergen på utreise, til å underskrive erklæring om at de ikke ville delta i streiken når de kom ut.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 21. oktober 1978.

Politiet kommer

Utlendinger, fagforening og streik,

En telex fra OD som ble sendt de streikende, opplyste om at de streikende oppholdt seg ulovlig på plattformen. Det ble også opplyst at Mobil selv kunne bestemme om de ville få de streikende i land og de kunne bruke «dertil egnet myndighet for å få dette effektuert».[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. 5-1980, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning. Helge Godø. Plattformbygging til havs. Rogalandsforskning rapport. Nr. S 5 -1980: 202. På grunn av frykt for slagsmål mellom de streikende og andre på plattformen, ba Mobil Stavanger politikammer om å få politi ut på plattformen.

Søndag 21. oktober, tidlig på morgenen, oppsøkte politiet streikelederne på deres lugarer med beskjed om at de skulle forlate plattformen med ventende helikopter. Samtidig ble telefonforbindelsen til land blokkert for de streikende og de ble nektet ferdsel mellom de to flotellene. Åtte politifolk fra Stavanger Politikammer var ankommet Statfjord A, bevæpnet med køller og gasspistoler. Det hadde ikke vært konkrete episoder som utløste politiaksjonen.

Politiadjutant Gunvor Molaug opplyste til Stavanger Aftenblad at politiet ikke var bedt om hjelp til å fjerne de streikende fra plattformene på Statfjord, men at politiets oppgave hadde vært av ren ordensmessig art.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 23. oktober 1978.  Men ifølge avisen hadde Mobil skaffet helikopter for å fly de streikende inn til land og det forelå lister med hvem som skulle være med. De streikende nektet å forlate plattformen, selv om politiet, etter de streikenes eget utsagn, tok for seg arbeiderne enkeltvis for å overtale dem til å gå til helikopteret og forhindret dem i å ta kontakt med andre streikende. Molaug understreket at det ikke var anti-terror-politi som ryktene sa, men vanlige politifolk fra ordensvakten.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. 23. oktober 1978.  Hun forklarte behovet for at politiet var bevæpnet med at: «På land kan man sjekke åstedet. Dette kunne vi ikke i dette tilfellet. De åtte dro ut nettopp for å sjekke, og de hadde ordre om å gripe inn hvis det var absolutt nødvendig.»[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 23.oktober 1978. 

De norske arbeiderne på Statfjord A hadde til nå forholdt seg nøytrale til streiken, og arbeidet som normalt. Men også disse reagerte sterkt på at politiet ble innkalt for «å holde ro og orden». De tok sterk avstand fra måten Mobil og Brown & Root håndterte situasjonen på.

Utlendinger, fagforening og streik,

Samme dag som politiet forberedte seg på å reise til Statfjord A, engasjerte de streikendes høyesterettsadvokat Håkon Helle til å ta seg av de rettslige forhold som berørte saken. Helle reiste straks ut på plattformen. Han var uenig i at streiken var ulovlig: «Etter det jeg kan se, foreligger det ingen lovlig tariffavtale for de utenlandske arbeiderne, og da har de heller ingen fredsplikt. De omfattes heller ikke av NOPEF’s avtaler,» sa Helle til media. Han mente videre at Mobil som operatør ikke kunne sette arbeiderne i land så lenge streiken var lovlig.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sørlandet. 23. oktober 1978.

Tirsdag 23. oktober satte Brown & Root seg ved forhandlingsbordet. Det oppsto tidlig gnisninger i forhandlingene, og de ble utsatt med tre timer da den amerikanske plattformsjefen motsatte seg at de streikende skulle få bruke sin egen talsmann, Jose Aguilar som tolk. Mobil insisterte på at selskapets egen oversetter skulle brukes, de oppfattet Aguilar som politisk farlig og uønsket på plattformen.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 24. oktober 1978.  Det endte med at Aguilar fikk operere som tolk, og plattformsjefen forlot rommet i protest.[REMOVE]Fotnote: Nilsen, B., & Eggen, B. (1979). Det brutale oljeeventyret. Oslo: Oktober: 85 og Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. 5-1980, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning.: 203.

En løsning?

Etter flere timers forhandlinger kom partene til enighet og streiken ble avblåst. De utenlandske arbeiderne opplevde at kravene deres ble innfridd og så på avtalen som en stor seier. Den største seieren var at de hadde fått det verdensomspennende selskapet Brown & Root til forhandlinger før streiken ble avblåst. Brown & Root innrømmet de streikenes krav om 60-dagers lønn etter oppsigelse, nedtrapping etter ansiennitet og full organisasjonsfrihet. I praksis betydde det at OEO enten ville opphøre eller bli en medlemsstyrt forening. Brown & Root ga også garantier for at de ikke skulle gjennomføre represalier mot de streikende. Dette står i forhandlingsprotokollen fra 23. oktober 1978. Ingen av de streikende kom noen gang tilbake til Statfjord A, og det mangler oversikt om hva som skjedde med dem. Flere ble «demobilisert» eller flyttet over til britisk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. 5-1980, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 203. Brown & Root mente de ikke hadde innrømmet noe gjennom avtalen. Alle krav som ble innfridd, var innfridd før forhandlingene startet.

25. oktober møtte VG noen av de streikende da de ankom Flesland: «Tre medlemmer av streikekomiteen på Statfjord A ble mottatt som helter av spanjoler, meksikanere og portugisere da de i går formiddag kom til Flesland».[REMOVE]Fotnote: VG. 25. oktober 1978. Mottatt som helter. Arbeiderne var fornøyd med resultatet og særlig at Brown & Root måtte forhandle med dem. De mente Brown & Root hadde innfridd de fleste kravene, både de sosiale og de økonomiske.

Null resultat

Siste ord var likevel ikke sagt. Saken skulle behandles i retten. Ifølge avtalen skulle de økonomiske kravene gå til frivillig voldgift, selv om arbeiderne oppfattet at det i prinsippet var enighet om 20 prosent nattillegg og 50 prosent overtidstillegg. Voldgiftsdommen falt 30. januar året etter. Alle kravene ble avvist. Det framkom riktignok mye kritikk av Brown & Root og OEO i domspremissene, og saken ble avgjort under tvil. Voldgiftsretten skulle ta stilling til om Brown & Root sin husforening OEO kunne betraktes som en vanlig fagforening, slik at det var opprettet en tariffavtale mellom partene. Retten kunne ikke finne forholdet til OEO normalt, siden den var dannet under medvirkning fra bedriften, og dermed var arbeidstakernes innflytelse sparsommelig.

Arbeidstakerne var ikke skikkelig orientert om sine rettigheter og de var i tillegg nærmest tvangsinnmeldt for å få lov til å jobbe for Brown & Root. Likevel konkluderte voldgiftsretten med at det eksisterte en normal tariffavtale mellom partene. Konklusjonen kom på bakgrunn av at bedriften hadde sagt at de ikke skulle legge hinder i veien for at arbeiderne fritt kunne slutte seg til en annen fagforening. Retten konkluderte også med at streiken var ulovlig.

Utlendinger, fagforening og streik,

Med kravet om overtidstillegg og nattskifttillegg gikk det ikke bedre. Retten innrømmet riktignok at norske Brownaker-arbeidere fikk dette, og at utlendinger i prinsippet skulle ha det samme. Men, konkluderer retten med, det ville lage problemer. Andre arbeidere ville også kreve dette hvis de streikende skulle få gjennomslag for kravene sine. Dette måtte i så fall imøtekommes, ellers ville det oppstå uheldige skiller mellom folk som gjorde samme arbeid. Kravet fra de streikende ble dermed avvist. Kravet om lønn under streiken ble kontant avvist. Konklusjonen ble at kravene fra streikekomiteen for de spanske arbeiderne ikke ble tatt til følge.

Kravene rettet mot den norske stat når det gjaldt skatt og trygdeordninger ble holdt utenfor forhandlingene, men myndigheten lovet å se på saken. Det ble senere klart at det ikke var aktuelt å tilbakebetale skattepenger til arbeiderne.