Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Utstyr som var satt på plass måtte tas ned igjen for å få plass til andre, for så å bygges opp igjen. Ikke bare skulle det være plass til moduler som skulle stå permanent på plattformen, men også midlertidige moduler som toaletter, pauserom og lignende for alle de som jobbet der, måtte få plass. Ved siden av plattformen lå flotellene Polymariner og Nortrym hvor flertallet arbeiderne sov og spiste.

Det utviklet seg etter hvert stor misnøye over forholdene blant de norske arbeiderne. Det gjaldt den amerikanske lederstilen, en kommandostil med stadige trusler om hjemsendelse, men det gjaldt også arbeids- og særlig sanitærforholdene. De norske Aker-ansatte, de fleste organisert i Norsk jern- og metallforbund – NJMF, var frustrert over forholdene. På dekk var det bare ti toaletter, og til alt overmål hadde lederne i Brownaker skåret vekk halve døren. Argumentet var at de ville ha slutt på at arbeiderne tok ulovlige røykepauser på do. De norske arbeiderne så på dette som utidige kontrolltiltak. Det var heller ingen drikkefontener på arbeidsstedet. Vaskene på toalettene var eneste mulighet til å slukke tørsten mellom matpausene. Selv om det var forbudt, var det ikke uvanlig at arbeidene snek seg inn på toalettet for å ta seg en røyk. På toalettet sto det både askebeger og røyking forbudt skilt.[REMOVE]Fotnote: Halvorsen, Ø.M.; Streiken på Statfjord A. Oslo, 1978: 36. I tillegg var flere av arbeiderne frustrert over sikkerheten på arbeidsplassen. Masker eller hansker til bruk ved håndtering av kjemikalier var stort sett umulig å oppdrive. Stillas var ikke noe alle hadde tilgang til, ofte ble det lagt H-bjelker over store høyder som arbeiderne måtte balansere på.[REMOVE]Fotnote: Samtale med ArnsteinHølmebakk og Wiggo Larsen i Oslo, med Trude Meland, Norsk Oljemuseum. Oslo, 15. mai 2010.

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Det nærmet seg boring på plattformen og det skulle innføres røykeforbud på dekk. Men det var ikke ordnet med sikre røykerom.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum. Stavanger, 2010. Allerede i mai samme år var dette tatt opp av verneombudene på Statfjord. På et møte informerte ledelsen i Brownaker om røykeforbud ute på Statfjord A. Forbudet ble akseptert av verneombudene, men de stilte krav om alternative røykeplasser for alle som arbeidet på dekk. Ansatte i Loffland som arbeidet med å klargjøre for boring, hadde allerede fått røykekonteinere, og Mobil-ansatte og ledelsen for Brownaker og Brown & Root kunne røyke i boligblokken. Torsdag 3. august kom det en muntlig beskjed til hovedverneombud om at røykeforbudet nå ville iverksettes. Saken ble behandlet på tillitsmannsmøte for ansatte i Brownaker. Igjen ble kravet om sikre røykerom lagt fram for ledelsen. Som en midlertidig løsning foreslo verneombudene at arbeidere skulle gå over gangbroene til boligplattformene, hvor det var lov å røyke, for å ta seg en pause og noe å drikke. Men lørdag 5. august kom det fatale oppslaget opp, hvor det ble gjort klart at røyk i arbeidstiden på boligplattformene ville bli møtt med disiplinære forføyninger – advarsler eller hjemsendelse.

Plakaten ble hengt opp uten arbeidernes eller de tillitsvalgts kjennskap:

«Røyking på Poly Mariner. Fra og med søndag 6. August er det ikke tillatt å gå over gangveien til Poly Mariner for å ta seg en røyk. Overtredelse av dette forbudet vil dessverre få disiplinære følger.
Røyking på Poly Mariner er fortsatt tillatt som vanlig i kaffepausene og lunch-pausen.
Røyking på Statfjord A er bare tillatt i PLQ (boligblokken). Røyking i andre områder gir øyeblikkelig hjemsendelse.
Beklager disse strenge regler.
Tor Fjelldal, Brownaker Supervisor»

Husforeninger på Statfjord A, forsidebilde, Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Plakatene virket provoserende på arbeiderne. Den vitnet om «amerikanske metoder», en arroganse og mangel på respekt for arbeiderne, deres tillitsvalgte og verneombudene. Ifølge arbeidsmiljøloven, som var innført året før, kom det klart fram i paragrafene 70 og 72 at et nytt arbeidsreglement ikke kunne vedtas uten de tillitsvalgtes godkjenning. Et nytt arbeidsreglement var kun gyldig hvis det ble istandbrakt på lovlig måte. I dette tilfelle var ikke de tillitsvalgte engang informert om de nye retningslinjene.[REMOVE]Fotnote: Arbeidsmiljøloven – aml. (opphevet) LOV-1977-02-04-4 § 70. «Fastsettelse av arbeidsreglement: Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes
tillitsvalgte fastsette arbeidsreglement ved skriftlig avtale. Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakerne, kan arbeidsgiveren gjøre reglementet gjeldende for alle arbeidstakere innenfor de arbeidsområder avtalen gjelder for.» § 72. «Arbeidsreglementets gyldighet. Arbeidsreglementet er bare gyldig når det er istandbrakt på lovlig måte og når det ikke inneholder bestemmelser som strider mot loven.»

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Samme kveld samlet arbeiderne seg til et allmøte i kinosalen på Nortrym. Møtelokalet var stappfullt. Til møteleder ble formannen i arbeidsmiljøutvalget, Kjell Monsen, valgt, med Arnstein Hølmebakk som referent. Det ble gjort et vedtak med et overveldende flertall – mot en stemme: «Allmannamøte for dagskiftet (PM & NT) har vedtatt at vi står på retten til å ta seg en røyk i arbeidstiden, og vi vil fortsatt bruke denne retten ved å gå til de plassene der røyking er tillatt. Vi godtar ingen trusler om hjemsendelse eller advarsler i forbindelse med retten til å ta ‘fem minutter og en røyk’ i arbeidstiden, og vi forlanger at den oppsatte plakaten om dette blir trukket tilbake innen klokken 16.00 søndag 6.8. I motsatt fall vil arbeidet for dagskiftet opphøre fra kl. 16.00 og inntil dette skjer. Vi understreker at dette ikke har noen ting med overholdelse av røykeforbudet på Statfjord A å gjøre.»[REMOVE]Fotnote: Referat fra allmøte for dagskift, lørdag 5.8 kl. 19:30 i kinosalen på Nortrym. Arkiv 2010.004 NOM.

Det ble også vedtatt at kravene om bedre toalettforhold, renhold og tilgang på drikkevann skulle legges fram for ledelsen. Søndag morgen ble det avholdt et allmøte for nattskiftet som enstemmig vedtok å slutte seg til vedtaket fra dagskiftet.

Dagen etterpå – den 6. august – hang plakaten der fortsatt og klokken fire på ettermiddagen var streiken et faktum. Det ble gjennomført streikemøter hver dag, med en nærmest elektrisk stemning. Mellom 700 og 1000 arbeidere deltok. 700 av dem var streikende og resten var «fremmedarbeidere» som var ansatt direkte av Brown & Root. Disse var ikke i streik, men sympatiserte med streiken. Før enhver avstemning måtte de selvsagt forlate lokalet. Mye ble gjort for å sikre enheten og forhindre eventuelt streikebryteri.[REMOVE]Fotnote: Samtale med ArnsteinHølmebakk og Wiggo Larsen i Oslo, med Trude Meland, Norsk Oljemuseum. Oslo, 15. mai 2010.

På møtene ble lister med navnene på de forskjellige streikevaktskiftene ropt opp. Det ble også nedsatt en informasjonsgruppe, en egen kulturkomité og også andre velferdstilbud kom på plass. Det ble skrevet streikesang etter melodien til musevisa:

Søndag klokka seksten da vi gikk til streik,
visste alle sammen at det måtte nok gå greit.
Bare vi står sammen og holder lenge ut,
så vil nok denne streiken få en heldig slutt.

Heisan og hoppsan og fallerallera
røykepausa nok det må vi alle ha,
Heisan og hoppsan, og fallerallera,
røykepausa nok det må vi alle ha.

Kravet vårt om røykerom har lenge nok fått stått,
uten å bli rørt ved, men nå gjør vi oss forstått.
Nå røyker vi på Poly og på Nortrym med,
helt til vi blir garantert plakatene må ned.

Heisan og hoppsan, og falleraller,
røykepausa nok det må vi alle ha.
Heisan og hoppsan, og fallerallera,
røykepausa nok det må vi alle ha.

Hovedkravene fra de streikende var at plakatene skulle ned og de skulle ha garantier for at det ikke ble gjennomført represalier mot noen av de streikende. De andre sakene som sanitærforhold, drikkevann og sikkerhet skulle diskuteres i ettertid.

Streiken ble definert som ulovlig av både Brownaker, Statoil, LO og de akeransattes tillitsmenn på land. De streikende så annerledes på det og mente at Brownaker hadde opptrådt i strid med arbeidsmiljølovens paragraf 70 og 72, og at streiken derfor var lovlig. Fellestillitsmann i Akergruppen, John Sakseide gikk hardt ut mot streiken i avisene. Den 8. august kunne en lese at han ikke ville foreta seg noe før de streikende var tilbake på jobb. Dette ble gjentatt gang på gang så lenge streiken varte. Han nektet også å snakke med aksjonskomiteen.

Fordelingsavtale, forsidebilde, historie, Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Det var ikke lett å kontrollere en streik offshore og det ble valgt en aksjonskomité bestående av 31 mann fra både dag- og nattskift. Normalt så ikke dag- og nattskiftet hverandre. Under streiken kjempet alle en felles sak, mange så hverandre for første gang og alle deltok på de samme møtene. Streikemøtene ble holdt på ettermiddagen slik at folk fikk anledning til å opprettholde sin vanlige døgnrytme. Det var viktig at alle sto opp til vanlig tid i forhold til om de skulle ha arbeidet dag eller natt, for at neste skift skulle ha mulighet til å legge seg.

Ikke alle på plattformen var i streik. De utenlandske arbeiderne som var ansatt direkte av Brown & Root gikk til arbeid som vanlig og ble ikke hindret i å utføre arbeidet sitt. Også catering arbeidet som vanlig. Aksjonskomiteen holdt en meget streng justis og disiplin, og arbeiderne ble satt under hardt press. Det innrømmer representanter for aksjonskomiteen også i ettertid. Men det var nødvendig for å holde orden.[REMOVE]Fotnote: Samtale med Arnstein Hølmebakk og Wiggo Larsen, med Trude Meland, Norsk Oljemuseum. Oslo, 15. mai 2010.

Et av problemene var at folk gikk oppi hverandre. Det var ikke som en streik på land hvor folk kunne gå hjem eller ut. Her var 700 streikende arbeidere samlet på et relativt lite område. Det var ingen mulighet til å trekke seg tilbake, og det var ingenting å gjøre på så lenge de ikke kunne jobbe. Arbeiderne på Statfjord A var vant å stå i skift på 12 timer.[REMOVE]Fotnote: I det ordinære arbeidsreglementet som Brownaker / Mobil påbød alle ansatte å sette seg inn i før de begynte å arbeide på plattformen var det forbud mot håndbak eller bryting. Reglementet og en rekke rigide forordninger var ofte til stor munterhet og forlystelse for arbeiderne på Statfjord. Det var også ordinært alkoholforbud på plattformen. Dette ble helt og holdent til det absolutte praktisert under streiken. Arbeidsreglement Brownaker / Mobil. Arkiv 2010.004 NOM.

Etter fem dager reiste ni tillitsmenn i Akergruppen ut til Statfjord, med fellestillitsmann John Sakseide i spissen. Han ønsket medlemmenes godkjennelse til å snakke med Brownaker. Aksjonskomiteen avviste dette kontant. Sakseide oppfordret også om å avholde særmøter med de respektive klubbformenn, men ble igjen nektet av aksjonskomiteen. I stedet stengte «forhandlingsdelegasjonen» fra land seg inne i kinosalen da de oppdaget at ingen fulgte deres oppfordring.[REMOVE]Fotnote: Det fortelles at et medlem av streikekomiteen, av ren nysgjerrighet, falt for fristelsen til å gløtte på døren til kinosalen for å se hvordan de hadde det der inne, sittende alene med seg selv og uten tilhørere. Da kom en av klubbformennene til og smalt døren igjen og låste den. Delegasjonen ble sittende inne i kinosalen til de «trygt» kunne gå om bord i helikopteret og returnere til Flesland.

De streikende nektet å forholde seg til sine tillitsvalgte og et brudd mellom de organiserte og tillitsmannsapparatet på land ble tydelig. Fra aksjonskomiteen var bare forhandlinger direkte mellom streikekomiteen og ledelsen i Brownaker akseptabelt. De tillitsvalgte fra Aker måtte reise hjem med uforrettet sak.

Streiken fikk mye oppmerksomhet i media, og det ble et gjennomgående trekk at ledelsen i Brownaker og tillitsmannsapparatet på land fikk mest spalteplass, særlig de første dagene. Streiken ble fremstilt som unødvendig og uforståelig. «En skrullete streik» sto det å lese på lederplass i Stavanger Aftenblad, mens Dagbladet henviste til at «AKP lammer Statfjord A» og henviste til Arnstein Hølmebakk sitt antatte medlemskap i AKP-ml. Arbeiderne på Statfjord A ble stadig framstilt som om de var imot røykeforbudet og ikke brydde seg om sikkerheten, mens de streikende selv understreket gang på gang at de ga røykerestriksjonene sin fulle støtte, men ville ha sikre røykerom. Bergens Tidende skilte seg ut fra resten av pressen, ved tidlig også å framstille de streikendes sak. I tillegg kritiserte avisen Statoil og Mobil for ikke å slippe pressen til på plattformen. De mente det var uhørt å ikke la pressen, på eget grunnlag, få dannet seg et bilde av hva som skjedde. Statoil forsvarte seg med at «hvis vi [Statoil] gjennom et presseoppbud på plattformen i den kritiske situasjonen hadde bidratt til å låse standpunktene og dermed vanskeliggjøre en løsning, ville vi virkelig opptrådt ansvarsløst».[REMOVE]

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Fotnote: Bergens Tidende. 17. august 1978. «’Mangelfull’ informasjon?»

To dager etter at de tillitsvalgte fra land måtte returnere tomhendte fra Statfjord A, ble streiken avblåst. Arbeidsmiljøutvalget hadde gitt de streikende garantier for de sentrale punktene i sine krav – at plakaten skulle ned og det ikke skulle gjennomføres represalier. Arbeiderne på Statfjord A ble bevilget ekstra røykepause – eller drikkepause for dem som ikke røykte. Forhandlinger mellom tillitsmannsapparatet og Brownaker om de andre kravene arbeiderne stilte kunne nå begynne.

Etter at streiken var avsluttet gikk hovedverneombudet på Statfjord, Aksel Torp, ut i media med støtte til de streikende: «Jeg tror den foreløpige løsningen av konflikten på Statfjord A er god og tilfredsstillende for alle impliserte parter, og at videre forhandlinger kan føre til opprydding i en rekke uklare forhold både når det gjelder konkrete arbeidsvilkår og forholdene mellom arbeidstakere, tillitsmenn og arbeidsgivere. I så måte vil streiken kunne få også positive virkinger, selv om konflikten kanskje kunne vært løst på en mindre dramatisk måte.»[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 17. august 1978. «’Mangelfull’ informasjon?» Han mente at det for tillitsmenn og andre på land, var vanskelig å sette seg inn i de spesielle forholdene offshore uten selv å ha vært der en tid. Han fortsatte: «Det er synd at streiken av mange har blitt fremstilt som en aksjon bare mot røykeforbudet. En hel rekke irritasjonsmomenter var innpakket i bakgrunnen for streiken, forhold som har skapt betydelig misnøye blant arbeidere og som forhåpentligvis vil bli en orden på nå.»

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Det ble i etterkant av streiken ikke dokumentert represalier, men bare to av trettien fra aksjonskomiteen kom ut på plattformen igjen. De andre ble demobilisert. De fikk altså beholde jobben på verkstedet de var ansatt på, men fikk aldri utreisetillatelse igjen. En av dem som kom ut var Arnstein Hølmebakk. Han fikk en tur til, men det var ikke etter ønske fra Nyland Verksted, hvor han var ansatt.[REMOVE]Fotnote: Samtale med Arnstein Hølmebakk og Wiggo Larsen i Oslo, med Trude Meland, Norsk Oljemuseum. Oslo, 15. mai 2010.

Arnstein Hølmebakk som ble titulert «Streikegeneral» ble av flere aviser både under streiken og i ettertid omtalt som ekstremist og rabiat AKP-ml-er. Det var en gjengs oppfatning i flere medier at han hadde satt i gang streiken og at han ønsket å gjøre streiken politisk. Hølmebakk selv avviste dette, han var ikke medlem av noe parti og streiken var ikke politisk.

Dårlige arbeidsforhold eller røykestreik?

Men Nyland Verksted i Oslo nektet ham å reise ut igjen. De begrunnet avgjørelsen med at Hølmebakk stilte seg i spissen for en ulovlig streik. Dette var det mange som reagerte på. Selv John Sakseide uttalte seg til fordel for Hølmebakk: «Som min personlige mening må jeg si meg uenig i beslutningen om at streikeleder Arnstein Hølmebakk ikke skal få reise ut igjen til Statfjord A. Jeg synes dette vitner om personalmessig dårlig politikk», sa han til Bergens Tidende.[REMOVE]Fotnote: Halvorsen, Ø.M.; Streiken på Statfjord A. Oslo, 1978: 167 Arbeiderne på Statfjord truet med ny streik hvis ikke Hølmebakk fikk reisetillatelse. Det ble holdt allmøte på Statfjord A den 6. september, hvor det ble vedtatt at de foreløpig skulle holde seg i ro, men at det var full enighet om at Hølmebakk skulle ut igjen og at uthaling av saken ikke ble tolerert.[REMOVE]Fotnote: Telex til verkstedene på land fra arbeiderne på Statfjord A, datert 7. september 1978. Arkiv 2010.004 NOM. Det hele endte med at Hølmebakk fikk reise ut igjen. Men det ble med en tur.

Streiken hadde kostet. Hvor mye den faktisk kostet er vanskelig å fastslå. Men minst 700 arbeidere hadde streiket i syv dager. Det utgjorde 58 800 tapte arbeidstimer. Og det på en plattform som allerede slet med overskridelser og tidssprekk. Kostnadene ble av Bergens Tidende estimert til 30 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Smith-Solbakken, Marie; Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller. Trondheim, 1997: 283.

Streiken viste også en tillitskrise mellom LO-organiserte offshoreansatte og de tillitsvalgte på land. Det ble klart at mangel på et tillitsmannsapparat offshore som kunne representere de ansatte, var et problem for fagforeningen. På plattformen hadde de ansatte bare et AMU som kunne snakke deres sak. De hadde ingen organ som kunne ta saker direkte med ledelsen, alt måtte gå via organisasjonen på land. I dette tilfelle førte det til en ad hoc aksjon da plakaten om røykeforbud kom opp. En konsekvens av steiken var at det ble opprettet en egen fellesorganisasjon for LO-organiserte på Statfjord A. I tillegg til at både sanitærforholdene og muligheter for drikkevann ble bedret, og arbeidsforholdene kom inn i mer siviliserte former. Også sikkerheten på plattformen fikk et løft.