Husforeninger på Statfjord A

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Husforeninger, også kalt Company Unions, var i utgangspunktet et amerikansk fenomen. I Norge har det tradisjonelt sett blitt sett på som en usolidarisk og egoistisk måte å organisere arbeiderne på.
— Snøvær på Statfjord. Fra boligplattformen Polymariner med Statfjord A i bakgrunnen. En mann går forbi et skilt der det står "Røking forbudt, no smoking, prohibido fumar". Foto: Leif Berge/Equinor
© Norsk Oljemuseum

En husforening er organisatorisk knyttet til arbeidsgiver, det er ikke en selvstendig organisatorisk enhet og heller ikke bundet sammen med eller tilsluttet andre enheter. Det bryter med den norske, og til en viss grad den europeiske, forståelsen av fagforening. Husforeningen er en integrert del av bedriften, et samarbeidsorgan mellom ledelse og ansatte.

På installasjonene i Nordsjøen dukket det på 1970-tallet opp flere husforeninger. På Statfjord fantes det to slike. Den mest omtalte var SaF – Statfjordansattes fagforening, som ble dannet i 1976 etter mal fra Ekofiskkomiteen som var grunnlagt to år tidligere. Det var en husforening eksklusivt for Mobilansatte. SaF utviklet seg snart vekk fra hva amerikanerne legger i husforeninger, og var ikke i lommen på oljeselskapet. Den ble egenrådig og selvstendiggjort, med både streike- og kampvilje. Dette var starten på et nytt fagforeningssystem. Flere av husforeningene i Nordsjøen utviklet seg til å bli grasrotbevegelser som utfordret både selskapene og det norske forhandlingssystemet.

En annen husforening vi finner på Statfjord i byggefasen var OEO – Offshore Employees Organication. Dette var Brown & Root sin egen husforening. Den ble dannet og fungerte etter den amerikanske malen. Den ble av mange sett på som et undertrykkingsverktøy for eierne, mot de ansatte. For utenlandske arbeidere, leid inn av et av Brown & Root sine datterselskaper, var det obligatorisk å melde seg inn og betale medlemskapsavgift.[REMOVE]Fotnote: Smith-Solbakken, Marie; Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller.  Trondheim 1997: 153.

«Spøkelsesorganisasjonen» ble den kalt, siden medlemmene ikke så noe til den. Det eneste som viste at foreningen eksisterte, var et trekk på 3,05$ pr 14. dag i fagforeningskontingent markert på lønnslippen.[REMOVE]Fotnote: Asenjo, Augustin; Norsk olje, spansk svette. Pax forlag 1979: 45. Medlemmene fikk ikke medlemsbok og foreningen hadde ingen adresse.

Ifølge Brown & Root skulle OEO sikre de ansatte trygde- og forsikringsordninger. Får å få arbeid måtte latinske arbeidere hos Brown & Root skrive under to kontrakter. Den første en arbeidskontrakt med Brown & Root og den andre en innmelding i bedriftens husforening OEO. Husforeningen er uten tvil styrt av arbeidsgiveren. Brown & Root utnevnte selv ansattes representant.[REMOVE]Fotnote: Smith-Solbakken, Marie; Oljearbeiderkulturen. Historien om cowboyer og rebeller.  Trondheim 1997: 285.

OEO var dannet etter korporativt mønster hvor arbeidsgiver og arbeidstaker får sine interesser forsvart av en felles organisasjon, av Brown & Root, for at de norske myndighetene skulle se at de spanske arbeiderne hadde egen fagforening som ivaretok deres interesser vedrørende lønns- og arbeidsforhold.

Publisert 14. november 2019   •   Oppdatert 22. januar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *