11. november 201912. februar 2020 av Kristin Øye Gjerde

Den siste redetermineringsprosessen 1995–98

Håkon Lavik (tidligere Statoil-ansatt) sin opplevelse av det som foregikk

Det som foregår i en redetermineringsprosess er et spill om posisjoner og om makt. Bak dette er det også selvfølgelig prestisje og penger. Det enkelte selskapet inntar posisjon etter hvor de ansatte tror de har mest å hente. Dessuten er det meget viktig for det enkelte selskaps ledere ikke å vise for mye av kortene de har fordi prosessen kan få ulike utfall.

— Statfjordfeltet oversiktsbilde fra 1995. Foto: Equinor

Det som foreskrives i Unitiseringsavtalen er at fra data cut-off så skal operatøren, Statoil, legge fram sin vurdering av fordelingen mellom de to land innen tre måneder. Det fastslås at dette arbeid skal alle partnere delta i, og det opprettes en egen komité, med faglige underkomiteer som avholder en rekke arbeidsmøter. Men det sier seg selv at når en gruppering, i dette tilfelle de tre britiske eierselskapene, ønsket en økning av britisk andel og de norske eierne ikke ønsket å gi fra seg andeler, så var det vanskelig å få til noe godt samarbeide. Parallelt med det offisielle, arbeidet begge grupperinger uoffisielt med underlag og argumentasjon for det de ønsket å oppnå, en endring i egen favør.

Unitisering

Utforskningskart over Statfjord A og Brent. Illustrasjon: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Den 28. april 1995 fremmet Chevron UK Ltd. krav om ny eierfordeling på Statfjordfeltet. Bakgrunnen var at da Statfjordfeltet ble påvist i 1974 ble det fort klarlagt at feltet ligger både på norsk og britisk sokkel, gjennomskåret av delelinjen mellom de to landene. Distribusjonen av reservene mellom de to land er avgjørende for hvor stor del av produksjonen som tilhører det enkelte land og hvor stor del hver enkelt rettighetshaver vil få. Statfjordfeltet er blant de største oljefelt til havs i verden, og bare små endringer i distribusjonen av reserver hadde enorme økonomiske konsekvenser.

Etter at feltet ble kartlagt, ble Statfjord unitisert i 1976. Unitisering betyr at man bestemte seg for å utvikle og produsere reservene i de to land i fellesskap. En ny gruppering ble opprettet, der de norske og britiske rettighetshaverne slo seg sammen og ble enige om å produsere feltet sammen. Grupperingen, Statfjord Unit, besto av de norske og britiske rettighetshaverne, som fikk sin opprinnelige lisensandel ganget ut med fordelingsprosentene av reservene på norsk og britisk side, og fikk en omforent eierandel i feltet. I 1976 ble den norske andel av feltet satt til 88,88 prosent og britisk andel til 11,12 prosent.

Redeterminering

Å fastsette en slik fordeling mellom de to land er ingen enkel sak. Reservene ligger i reservoarene, 2500 til 2900 meter under havbunnen. Hvordan reservoarene er og hvor oljen og gassen fordeler seg i reservoarene blir nøye vurdert, men ingen vet det eksakte svaret. Reservoarvurderingene er i beste fall avansert gjetning, og det er mulig å komme fram til svært ulike resultater. Det kommer an på øynene som ser, og hvilket resultat man ønsker å komme fram til. Den foreløpige eierfordeling på 88,88 prosent norsk andel fra 1976 visste man ville bli endret, og i den inngåtte avtale om felles produksjon av Statfjord er det nøye beskrevet hvordan man skal gå fram med redeterminering, altså en ny vurdering av hvordan reservene fordeler seg. I 1976 ble det fastsatt at den første redeterminering skulle finne sted før produksjonsstart på Statfjord og at den senere skulle skje ved visse angitte tidspunkter.

Hvorfor er det så viktig å få fordelt volumene? Poenget er at alle investeringer i plattformer og utstyr blir fordelt i henhold til eierandel, og alle inntekter fra produksjon av olje og gass blir også fordelt etter eierprosent. Dess større norsk andel i feltet, dess større blir inntektene til de norske eierne og til den norske stat, som skattlegger fortjenesten. Omvendt betyr en økt britisk andel at det er de britiske eierne og den britiske stat som får økte inntekter. Siden det er umulig å få et matematisk «riktig» og entydig svar, så er det sterk tautrekking i alle slike eierfordelinger. Det har til tider blitt vist stor kreativitet fra de ulike eierne om hvordan de definerer reservoarene og reservoarenes egenskaper, i forsøk på å oppnå den eierfordeling de ønsker.

For å forstå hvilke verdier det dreier seg om, bør man vite at én prosents endring i eierfordeling utgjorde en verdi på 3,5 milliarder kroner målt ut fra oljepris og dollarkurs i 1995. Da betydde også tallene bak komma ganske mye. De britiske eierne antydet en endring av deres eierandel fra ca 14,5 prosent til ca. 17 prosent. Det tilsvarte en forskyvning i verdi på 9 milliarder NOK (95) av Statfjords nåverdi i britisk favør. Det er også viktig å vite at dersom det ble en endring så ble alle investeringer og inntekter justert tilbake til dag 0, slik at eierselskapene skulle få «riktige» utgifter og inntekter, i forhold til eierandel.

For å få vite mer om den spennende prosessen som foregikk rundt den siste redetermineringen klikk på pdf-en og les mer!