Oljehandel

Til å begynne med foregikk salg av olje gjennom kontraktsalg – avtalt mengde og pris levert til bestemte kunder til bestemte tider. Logistikk var viktig, og det var derfor små marginer med hensyn til leveransetidspunkt.

En viktig premiss var at lossehavnene måtte ha en viss nærhet til feltet for å sikre at skip alltid var tilgjengelig på feltet, slik at man unngikk fulle lagre og produksjonsstans. I praksis betød det at shuttletankerne kun betjente raffinerier innenfor nordsjøbassenget.

Man oppdaget ganske snart at kontraktsalg ikke ga de mest optimale prisene på råolje. Spotmarkedet – der man selger enkeltlaster til høystbydende – var mer innbringende, men også mer krevende.

Kontraktsalg gir stabil pris fordi man leverer forhandlede mengder til en fast pris over en lengre avtaleperiode; måneder eller år slik det er vanlig i for eksempel Midtøsten. Spotmarkedet gir oftere høyere priser fordi man kan utnytte svingninger i både priser og etterspørsler.

Statfjordoljen var en spesielt god kvalitet med hensyn til produktspesifikasjoner i Europa og gjorde den ettertraktet både som hovedprodukt, men særlig til å blande inn i billigere olje av «dårligere» kvalitet (som for eksempel tyngre olje fra Midtøsten).

To begreper er viktige for fastsettelsen av spotprisen 1) Prisen på Brent Blend og 2) Kvalitetsforskjell i forhold til Brent Blend (kvalitetsdifferensial).

Prisen på Brent Blend er referanseprisen for olje fra nordsjøbassenget som fastsettes daglig av uavhengige publikasjoner i London. Markedspris er typisk et gjennomsnitt av referanseprisen den dagen oljen ble lastet om bord på feltet og referanseprisen to dager før og to dager etter lastingen – altså et gjennomsnitt av fem dager.

Kvalitetsdifferensial er det tillegget eller fradraget som forhandlere kan fastsette basert på kvalitet, mengde og kjøpernes behov. Statfjordoljen hadde en spesielt god kvalitet med lavt svovelinnhold.

Oljen er partnerskapets eiendom inntil den passerer lasteslangen på bøya og går over i skipet. Da blir den den enkelte partners eiendom. I praksis er imidlertid lasten solgt når den lastes. Det betyr at kjøperen med CIF[REMOVE]Fotnote: En handelsklausul som krever at selgeren tilrettelegge for transport av gods sjøveien til en anløpshavn, og gi kjøperen de dokumenter som er nødvendige for å få varene fra transportør.betingelser, som er det vanlige ved frakt med bøyelastere, overtar eiendomsretten og risikoen akkurat i samme øyeblikk. Den enkelte partner er derfor i praksis aldri lasteier etter at oljen lastes over i skipet ved lastebøyen.

Noen av de største eierne i statfjordlisensen hadde stor raffineringskapasitet og store distribusjonsapparater og derfor også stort behov for råolje. De var derfor interessert i å «kjøpe» sin egen andel av statfjordoljen. På grunn av høye skatter og avgifter på oljeproduksjon i Norge og relativt lave skatter på raffinerte produkter i Europa, hvor deres raffinerier lå, var det gunstig for dem å selge oljen til en lav pris. Statoil var i en omvendt markedssituasjon – stor produksjon og liten eller nesten ingen raffineringskapasitet. Statoil ville selvsagt ha høyest mulig pris for råoljen. Denne «ubalansen» ble selvsagt lagt merke til, noe som etter hvert også endret forutsetningene og begrenset mulighetene for det enkelte selskap til å avvike vesentlig fra «gjennomsnittsprisen» for oljen.

Fordi Statoil seinere også ble instruert til å selge statens eierandel av all oljeproduksjon på den norske kontinentalsokkelen ble selskapet en periode betraktet som verdens største oljetrader.

For å redusere den negative effekten av at bøyelasterne hadde rekkevidderestriksjoner, bygde Statoil en oljeterminal på Mongstad med stor lagerkapasitet i fjellhaller. Dermed oppstod det en enda gunstigere forhandlingsposisjon for Statoils forhandlere. Selv om anleggene i de første årene stod nesten tomme, kunne Statoils muligheter til å utsette salg av enkeltlaster og lagre råoljen på Mongstad i påvente av «bedre tider/priser» være et veldig effektivt «ris bak speilet».

Terminalen på Mongstad ble senere en viktig del av infrastrukturen i forbindelse med avsetningen av oljen fra feltene Troll og Heidrun.

oljehandel,

En annen referansepris er den som brukes i USA – West Texas Intermediate (WTI). Den fastsettes av de uavhengige prispublikasjonene ut ifra hva WTI har blitt omsatt for (akkurat som Brent i Nordsjøen). Forholdet mellom Brent Blend og WTI ble lenge som en tommelfingerregel oppfattet å være verdien i fraktkostnadene mellom Europa og USA, med WTI som høyeste verdi. Etter hvert som de norske forhandlerne kunne utnytte Mongstads anlegg både til lagring og omlasting til større tankskip ble det også mulig å konkurrere om leveranser til det amerikanske markedet.

Enda noen år seinere skulle Statoils forhandlere også konkurrere på det asiatiske markedet og kunne gjøre det med stor suksess basert på den kunnskapen de hadde tilegnet seg gjennom å selge statfjordoljen.

Med utgangspunkt i statfjordoljen og fordi Statoil også ble pålagt å selge oljen fra Statens direkte økonomiske eierandeler (SDØE), ble selskapet en periode betraktet som verdens største aktør i spotmarkedet for olje.

Kilder:

Intervju med Gunnar Sletvold
OED: Oljemarkedet og Norge