11. november 201927. januar 2020 av Kristin Øye Gjerde

Reorganiseringen av Statoil. Vingeklipping eller symbolpolitikk?

Av Finn E. Krogh, Norsk Oljemuseum

- Statoil blir for stort og dominerende
- Statoil truer demokratiet ved å bli en «stat i staten»
- Statoil representerer en sammenblanding av forretning og forvaltning
- Statoil vil kunne skape usunne avhengighetsforhold i næringslivet
- Statoils pengerikelighet kan medføre sløsing med samfunnets ressurser

— Hvor mye skal vi klippe? Avistegneren Finn Graff tok den aktuelle debatten på kornet ved innledningen til de avsluttende kompromissforhandlingene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Faksimile fra Arbeiderbladet, 15.03.84

Da Høyre overtok regjeringsmakten etter stortingsvalget høsten 1981, var dette de viktigste ankepunktene som ble framholdt mot Statoils posisjon i norsk oljevirksomhet. Den tverrpolitiske enigheten som hadde gjort seg gjeldende da statsoljeselskapet ble etablert i 1972, kom ikke til å vare lenge. Allerede i 1973, da Statoil skulle overta statens rettigheter på Frigg-feltet, oppsto det konflikter om selskapets fullmakter og behovet for ordninger som sikret folkevalgt styring og kontroll.

Gjennom siste halvdel av 1970-tallet ble Høyres innvendinger mot Statoil-systemet gjort til hovedsak i partiets oljepolitikk. Arbeiderpartiets tillit til statsoljeselskapet forhindret imidlertid kritikken i å komme lenger enn til Stortingets talerstol.

Vil du vite hvordan denne saken utviklet seg i 1980-årene klikk på pdf-en og les mer !