Striden om lastebøyen

Lastebøyen som skulle bygges var designet av det nederlandsk-franske selskapet SMB. Den var tilnærmet lik lastebøyen til Statfjord A, som var designet av det franske selskapet EMH, som leverte den i samarbeid med Kværnerkonsernet.

Høsten 1978 var anbudsinnbydelsen sendt ut til tre aktører; Akergruppen, Kværner og Tromsø Fabrications. Aker ga det rimeligste anbudet og tilfredsstilte i tillegg de tekniske kravene. Kontakten som var framforhandlet mellom Mobil og Akergruppen var basert på en fastpris på 220 millioner kroner og spesifiserte hva slags arbeid som skulle utføres. Akergruppens forskjellige organer skulle gjøre alt fra å planlegge og kjøpe inn materialer, til å bygge, taue ut og montere lastebøyen. I kontrakten var det spesifisert hvilken stålkvalitet som skulle brukes og hvilke sveiseprosedyrer byggherren ønsket. De strenge kravene til stål og sveis som ble spesifisert i kontrakten, ble stilt for å garantere seg mot sprekkdannelser og utmattelsesbrudd i lastebøyen. Kravene ble aldri endret.

Sveisearbeidet ved Tangen Verft startet i februar 1980. Snart ble det klart at arbeidet ble utført uten at Tangen innfridde kontraktens kvalitetskrav til sveisens hardhet og mye av sveisingen ble underkjent.

Det ble i media stilt spørsmål ved nødvendigheten av de strenge sveisekravene Mobil stilte. Hardhetsgraden målt i sveisene ble under kontrollene målt til 350 Vicker, noen helt opp til 400. Kravet fra Mobil var maksimum 325 Vickers. Vicker var et uttrykk for å beskrive hvordan stålet ville motstå påvirkning fra ytre krefter. Karboninnholdet i stålet bestemte maksimumshardheten i sveisesømmene.

Mange som uttalte seg, mente kravet var uten vitenskapelig forankring. Norges Handel- og Sjøfartstidende mente at den norske sveisetekniske ekspertisen var kritisk til bruken av hardhetstall, og at en sveis måtte tilpasses det stålet som skulle sveises sammen. Nå viste det seg at stålet som var kjøpt inn fra Thyssen Verft i Tyskland hadde for høyt karboninnhold, noe som gjorde sveisingen vanskelig. Det ble spekulert i om kravene til hardhet i sveisesømmene ble skjerpet, og inspeksjonen og testingen av de ferdige sveisene intensivert som følge av Alexander Kielland-ulykken som skjedde 27. mars samme år. En av teoriene om hvorfor Alexander Kielland hadde kantret var nettopp sprekkdannelser etter utmatting. Det ser ikke ut til at kravene ble skjerpet, men at Kielland-ulykken kan ha påvirket kontrollørene er sannsynlig.

I juli stanset Aker alt arbeidet med lastebøyen som følge av at for mange sveisesømmer ble underkjent. Tangen Verft måtte utarbeide nye prosedyrer, som igjen måtte testes. Det ble arbeidet med problemene gjennom hele ferien, uten at det var løst. For at bedriften skulle få tid til å utarbeide en måte å oppnå riktig sveisemetode i forhold til stålet de brukte, fikk arbeiderne en uke ekstra ferie, som de riktignok måtte innarbeide i overtid utover høsten. Det var to årsaker til sveiseproblemene. Det ene var en avvikende stålkvalitet, det andre var sveisernes ekspertise.

Sveisere og sveiseformenn måtte instrueres. Aker satt i gang kurs og opplæring av sveiserne, kvalitetsinspeksjonen ble skjerpet og kvaliteten forbedret seg noe. En medvirkende årsak til at sveisearbeidene ikke tilfredsstilte de strenge krav stilt av Det Norske Veritas, som utførte kontrollene på vegne av Mobil, var at det ikke var utdannet tilstrekkelig antall ASME G-6 sveisere. Det viste seg at kursene Aker igangsatte også var for korte og for overfladiske. Fortsatt ble for mange sveisesømmer underkjent.

Striden om lastebøyen,

Dette var begynnelsen på en bitter strid mellom Aker og Tangen Verft på den ene siden og Mobil og Statfjordgruppen på den andre. Fra Mobil og resten av Statfjordgruppens side mente man at det ikke var nok vilje i bedriften eller blant arbeiderne til å ta fatt i problemene som hadde oppstått. Men etter at Akergruppen hadde stanset alt arbeid med bøyen i juli, la de kort tid etter fram et forslag til løsning, som fikk aksept av Mobil med kun små reservasjoner.

Løsningen lå i å varmebehandle stålet. Testing av prosedyren viste at etter å ha gjennomgått denne prosedyren, tilfredsstilte stålet kravene. Men prosedyren var dyr og Aker ville ikke gjenoppta arbeidet før de fikk en forsikring om at en tilleggsregning på 140 millioner kroner ble betalt. Dette var en regning i tillegg til den opprinnelige summen på 220 millioner og de krevde også en aksept for at bøyen kunne bli opp til et år forsinket. Statfjordgruppen avviste blankt tilleggskravet. Aker så seg dermed ikke i stand til å fortsette arbeidet med lastebøyen. Det ble hevdet at årsaken til den ekstra kontantsummen i hovedsak var at Aker hadde levert et for lavt anbud og nå ønsket å heve prisen.

Da det ble klart at kontrakten var i fare satte tillitsmennene i Aker i gang en kampanje for å påvirke Statoil og opinionen. Jern- og Metallarbeiderforbundet sentralt skulle sørge for at Tangen / Vindholmen fikk beholde kontrakten. Den massive kontrollen av sveiserne og kritikken til kvaliteten på sveisen ble tatt ille opp på Tangen Verft, og arbeiderne gikk via sine tillitsmenn til media. De mente seg framstilt som udyktige og ukvalifiserte, mens problemene lå i stålet og de altfor strenge krav som ble stilt. Mobils gode intensjoner til norsk verkstedsindustri ble betvilt.

Striden om lastebøyen,

Det ble startet en svertekampanje, hvor Mobil ble framstilt som fiendtlig innstilt til norsk industri. Jernbinderne i Arendal satte i gang en landsomfattende aksjon for å få kartlagt verkstedbedriftenes erfaringer med Mobil. De ønsket å samle inn nok bevismateriale til å ta et rettslig oppgjør med Mobil-gruppen. Arendal Jern- og Metallarbeiderforbund reagerte mot flere av Mobils disposisjoner under byggingen og ønsket en rettslig prøving av selskapets kontraktsformer. De sendte ut spørreskjema til ti, tolv store verkstedsbedrifter som hadde hatt byggeoppdrag for Mobil og ville gjøre folk kjent med hvilke faresignal som lå i Mobil sin makt og innflytelse over verkstedsindustrien. Jernarbeiderne kunne ikke forstå hvorfor store deler av norsk verkstedsindustri slet med permisjoner og store økonomiske problemer når en tenkte på hvilke verdier som ble skapt i Nordsjøen.

Kontrakten med Akergruppen ble sagt opp og jobben flyttet til Thyssen Nordsee Werke i Emden i Tyskland hvor lastebøyen ble ferdigstilt. Det var ironisk nok det samme firmaet som hadde levert det dårlige stålet til Tangen. 27. oktober 1980 seilte en lekter inn fjorden i Kragerø for å hente ståldelene som var ferdige, for så å frakte dem til Tyskland.

Striden om lastebøyen,

Da lastebøyen kom ut på feltet, ble bøyen til Statfjord A tatt i land for reparasjoner. Rørledninger var lagt mellom plattformen slik en kunne sjonglere mellom hvilken bøye en skulle bruke.

Aker stilte erstatningskrav overfor Statfjordgruppen fordi de mistet oppdraget. Mobil hadde gjort en feil og løsningen med valg av Thyssen ville bli dyrere enn om Aker hadde fått beholde jobben. Mye tyder på at de hadde rett i det, men for Statfjordgruppen og Mobil var det viktigste å få en lastebøye som holdt mål, og levert innen fristen.

Det ble også snakket om motkrav fra Statfjordgruppen mot Aker. De mente å kunne kreve kompensasjon fra Akergruppen på rundt 100 millioner kroner fordi lastebøyen ble forsinket. Innberegnet i den summen var en rørledning fra Statfjord B til Statfjord A, slik at A – lastebøyen kunne brukes i en overgangsfase, før B-plattformen fikk sin egen på plass. Fredag 30. april 1981 ble lastebøyen sjøsatt i Hamburg og slept til Stord Verft for sammenføyning med topp og bunndelen. 1. august ankom den feltet.

Kilder:
Lavik, H., Berge, L., & Statfjord-gruppen. (1997). Statfjord : Nordsjøens største oljefelt. Stavanger: Statfjord-gruppen.
VG 2. oktober 1980.