Organisering av byggeprosjektene

Den formelle organisasjonsstrukturen besto av to grupper med forskjellig innflytelse og forskjellig interesser. Den ene var eiergruppen som var det øverste styrende organ og det andre var Mobilorganisasjonen som var operatør og dermed ansvarlig for utbygging og drift av feltet.

Foreløpig utviklingsplan

Så snart feltet ble erklært drivverdig utarbeidet eierne en foreløpig utviklingsplan som ble forelagt Industridepartementet 24. september 1974 og som foreslo en trinnvis utbygging. Mobil som operatør utarbeidet et omfattende materiale bestående av reservoarstudier, økonomistudier, studier av ilandføringsalternativer og produksjons-, bore- og rørleggingsplaner som ble forelagt Oljedirektoratet i desember 1974.

Eiergruppen

Det øverste styrende organ i Statfjord-utbyggingsprosjekt var Statfjord Unit Owners’ committee – SUOC. Det representerte eiergruppen bestående av Statoil som største eier, Mobil som operatør og Norske Conoco, Esso Exploration, Norske Shell, Saga Petroleum, Amoco, Amerada, Texas Eastern, Conoco North Sea, Gulf Oil Corporation, Gulf UK og British National Oil. Partnerne hadde en stemmefordeling tilsvarende eierprosenten, og et vedtak i komiteen krevde minst 70 prosent tilslutning. Statoil med en eierandel på 44 prosent kunne blokkere ethvert vedtak.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, Asbjørn, Prosjektstyring, Trondheim 1981: 103.

Operatøren var underlagt eierkomiteen og hadde formelt sett ikke større innflytelse en det eierandelen tilsa. Reelt var makten større gjennom at Mobil satt på utredningsapparatet og at det normalt var de som innstilte til vedtak. Mobil hadde med andre ord den praktiske styringsretten over prosjektet og satt i tillegg med formannsvervet i SUOC.[REMOVE]Fotnote: Lavik, Håkon, Statfjord – Nordsjøens største oljefelt, Stavanger 1997: 41.

SUOC ble ikke opprettet før i 1976. Før det var det en lisens 037 komite, opprettet av de norske eierne i lisensen som et uformelt besluttende organ. Snart etter at feltet var erklært drivverdig og lisens 037 komitéen var nedsatt ble det klart at Statfjordfeltet strakk seg inn på britisk side i blokk 211 hvor Conoco North Sea Inc. var operatør. Det ble derfor startet et arbeid med en delingsavtale mellom Norge og Storbritannia, en såkalt unitiseringsavtale.

Mot slutten av 1974 ble det organisert et uformelt møte mellom britiske og norske rettighetshaverne, hvor en avtale om unitisering av feltet ble drøftet og som resulterte i en avtale om bytting av borehullsdata og seismiske data ble underskrevet i mai 1975. Det første formelle møte mellom de norsk og britiske partene ble holdt i august 1975 hvor Licensees Committee ble opprettet, ikke som styrende organ for Statfjord utbyggingen, men som øverste organ for unitiseringsarbeidet. Komiteen besto av de norske rettighetshaverne, men hvor de britiske eierne fikk observatørstatus. Hver part hadde et medlem og et varamedlem i komiteen.

forsidebilde, historie, Statoils eierandel, Organisering av byggeprosjektene

Utviklingsplan fase I

Byggingen av Statfjord A ble satt i gang allerede i oktober 1974 med støpningen av nederste del av betongunderstellet i Hinnavågen. Samtidig ble det jobbet med en fullstendig utviklingsplan for Statfjordfeltet som ble overlevert Industridepartementet i januar 1976, og som la grunnlaget for Stortingsmelding nr. 80 1981-82.[REMOVE]Fotnote: Planene skapte grunnlaget for Stortingsmelding nr. 90 1975/76 det ble foreslått at feltet skulle bygges ut med tre plattformer, hvor Statfjord B skulle komme ut på feltet i 1979 og Statfjord C i 1980.

Endelig avtale om felles utnyttelse av feltet mellom Norge og Storbritannia ble underskrevet 17. juni 1976 og samtidig ble SUOC dannet som øverste besluttende organ. De britiske eierne fikk stemmerett på lik linje med de norske og alle partene hadde innflytelse som svarte til eierandelene i feltet.[REMOVE]Fotnote: Stortingsmelding nr. 80 1981-82. Om Kostnadsanalysen, Norsk Kontinentalsokkel

Statfjordlisensen besto etter unitiseringsavtalen av 13 eiere, ni norske og fire britiske.

Selv om feltet lå på begge sider av grenselinjen ville alle tre plattformene ligge på norsk side av grensen og det ble derfor definert som en norsk utbygging som fulgte norsk lov. I etterkant av opprettelsen av SUOC ble det gjennomført en ny utredning rundt feltutbyggingsplanen sammen med britene som trakk samme konklusjon.

For å utrede og behandle spesielle saker som oppsto under utbyggingen av Statfjordfeltet, oppnevnte eierkomiteen en rekke underkomiteer og ad hoc komiteer hvor alle eller bare enkelte av eierne var representert. I underkomiteene ble det ført tekniske diskusjoner, men normalt ikke foretatt vedtak. De innstilte kun til SUOC, hvor vedtakene ble fattet, men de hadde ingen formell organisatorisk tilknytning til eiergruppen, men var knyttet til operatørens utbyggingsorganisasjon – Project Task Force (PTF).

Organisering av byggeprosjektene,

Det var mellom ti og tolv mer eller mindre permanente underkomiteer. Av de mange underkomiteene var den tekniske prosjektkomiteen – Statfjord Field Engineering Committee sentral. De hadde møte en gang i måneden og benyttet selv en egen underkomite for geologi og geofysikk samt en rekke ad hoc – utvalg som ble oppnevnt etter behov.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1980 Det var også en egen revisorkomite som overvåket prosjektgjennomføringen, hvor alle rettighetshaverne var representert.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, op.cit: 103. Formannskapet i denne gruppen sirkulerte blant partnerne med unntak av MobiI.

Organisering av byggeprosjektene,

Mobil Exploration Norway Inc. (MENI) sin eierinteresse i Statfjordfeltet var på om lag 13 prosent, en relativt beskjeden andel som tilsa at de kun hadde 13 prosent av stemmene i SOUC, men i praksis var det likevel operatøren som hadde styringsretten med prosjektet. Det var operatørene som nedsatte de tre prosjektorganisasjonene som ledet utbyggingsprosjektene for de tre plattformene.

Statfjordfeltet ble bygget ut med tre plattformer, hvor hver plattform ble betraktet som separat prosjekt. Operatøren satte derfor ned tre uavhengige prosjektorganisasjoner for å lede utbyggingsprosjektene for A, B og C plattformen – Project Task Force (PTF). Prosjektorganisasjonene var satt sammen av representanter fra grupper av Mobil Oil sine selskap, hovedsakelig Mobil Research and Development Corporation (MRDC) som hadde kontor i Princeton, New Jersey. MRCD var også datterselskap til Mobil Oil og fungerte som konsulent for MENI. MRDC avga fagfolk til de tre PTFene og var behjelpelige med teknisk støtte gjennom generelle tekniske spesifikasjoner og spesialassistanse etc. MRCD rapporterte til PTFene, som hadde koordineringsansvaret og framla tekniske planer, kostnadsoverslag og lignende for Mobil, som presenterte dem for SUOC.

Mobil var samtidig et datterselskap til Mobil Oil Corporation, Mobil sitt hovedkontor i New York. Mobil Oil utførte en detaljert oppfølging av prosjektene og var sterkt involvert i viktige beslutninger, noe som ga MENI en begrenset myndighet. Også norske myndigheter var sterk involvert i prosjektet, og det ble holdt jevnlige møter mellom operatøren og departementet. Det samme var Oljedirektoratet. Statoil som største eier av feltet, hadde personell integrert i Mobil sin organisasjon. Dette var en ordning nedfelt i konsesjonstildelingen for at Statoil skulle få opplæring i utbygging av oljefelt på norsk sokkel. Statsselskapet var også myndighetenes talerør inn i prosjektet, og rollen ble benyttet til å sikre norske særinteresser gjennom kontraktstildelinger og lignende.

PTF Statfjord A

Organisering av byggeprosjektene,

Project Task Force A hadde som oppgave å lede Statfjord A prosjektet. Gruppen startet sitt arbeid i London i juli 1974 sammen med Matthew Hall Engineering MHE som hadde ansvaret for den tekniske prosjekteringen i prosjektet. I begynnelsen besto PTF av bare fem personer. Mobil hadde en overordnet filosofi om å engasjere få hovedkontraktører, og la dem knytte til seg underleverandører.

De tre hovedkontaktørene som ble valgt var Norwegian Contractors for bygging av betongunderstellet, Matthew Hall Engineering for teknisk prosjektering av dekket og skaftutrustningen og Brown and Root for teknisk prosjektering av lastebøye, fakkel og rørledninger. Det ble etter hvert som byggingen av Statfjord A skred fram, klart at MHE ikke ville klare å gjennomføre oppgaven på en tilfredsstillende måte og de ble løst fra kontrakten våren 1976.

Det gjenstående prosjekteringsarbeidet ble overført til Brown & Root. For å få en bedre samhandling overtok Mobil den direkte styringen av prosjektet og Brown & Root ble trukket inn som en del av Mobils PTF.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen

PTF Statfjord B

Organisering av byggeprosjektene,

PTF med ansvar for Statfjord B prosjektet ble nedsatt tidlig i 1976 og i løpet av året vokste de fra to til tjue personer. Mens det for A-prosjektet ble valgt tre hovedkontraktører bestemte PTF-B at det skulle velges en hovedkontraktør for teknisk prosjektering og prosjektledelse, en såkalt Engineering and Management Contractor – EMC som skulle stå mellom PTF og byggeplassene.

Et joint venture-selskap mellom NPC og Brown and Root ble valgt. Mobil hadde opprinnelig ønsket at Brown and Root skulle få kontrakten alene, men Norge, med Statoil som representant, så det som en nasjonal oppgave å bygge opp kompetansen i Norge, og krevde joint venture med norske firma. Virksomheten til EMC var delt mellom London og Oslo.

Dette førte til kommunikasjons- og samarbeidsproblemer og Mobil forsøkte etter hvert å rette opp prosjektledelsen gjennom selv å overta en del av arbeidsoppgavene. Blant annet overtok operatøren oppfølging av kontraktene og til en hvis grad forhandlingene som var knyttet til disse. EMC gikk dermed fra å være Engineering Management Contractor med ansvar for inngåelse og administrasjon av alle kontrakter i tillegg til prosjektledelse, innkjøp og byggeledelse til å bli Engineering Management Consultant, hvor konsulenten kun har rådgivende myndighet i forhold til kontrakter.

Våren 1978 overtok Mobils PTF også ledelsen av byggearbeidet. På hvert byggested etablerte Mobil en byggeplassleder som var direkte underlagt PTF. EMC ga fortsatt personell til byggeledelsen, men som nå rapporterte til PTF istedenfor EMC.

PTF for Statfjord C fulgte i stor grad organiseringen til PTF for Statfjord B. Hensikten med dette