Category: Feltet: Statfjord B

Det nyopprettede joint venture selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen.

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer. Les mer om NPC: Statfjord B – den første planen

Vogt-utvalget

brevet,

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976:

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse.

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B:

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76).

En forutser på Statfjord «B»:

• Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform.
• Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon.
• Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann.
• Eventuelt samtidig boring og produksjon.

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå.

Brevet fra Oljedirektoratet

Brevet,

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til en hver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B».

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet:

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes.

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann.

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført.

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand:

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg.

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

brevet,

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer.

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme.

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret.

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over.

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere.

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle ble nødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Brevet,

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening.

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert.

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre.

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene.

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

I henhold til en intensjonsavtale mellom Mobil og Akergruppen skulle dekksrammen til Statfjord A bygges ved Aker Verdal, mens utrustningen av dekket skulle utføres av Aker Offshore Contractors, som også hadde kontrakt på utrusningen av skaftene. Da det viste seg at dekket ble både større og tyngre enn først avtalt, fikk Verdal kapasitetsproblemer.[REMOVE]Fotnote: Haga, T. (1993). «Stordabuen går offshore» : Arbeid og faglig politikk ved A/S Stord verft 1970-83 (Vol. 1993-4, AHS (trykt utg.)). Bergen: Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen: 260. Stord Verft, som til da bare hadde bygget skip, først og fremst oljetankere, ble rammet da tankskipmarkedet kollapset som følge av oljekrisen. En ordre på elleve supertankere ble kansellert, og verftet manglet oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 161. og Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Bygging av A-dekket,

I februar 1975 sendte derfor Akergruppen et framlegg til Mobil om å få flytte oppdraget om bygging av dekket til Statfjord A fra Verdal til Stord. Mobil aksepterte forslaget og dermed fikk Stord Verft sitt første offshoreoppdrag. Kontrakten ble underskrevet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. På Stord fikk de imidlertid tidlig erfare at det var vesentlig forskjell på å bygge plattformer enn skip. For mens skipsbygging var en form for masseproduksjon, var plattformbygging skreddersøm.

Større enn tenkt

Bygging av A-dekket,

Stord verft kunne i tillegg til den opprinnelige kontrakten påta seg et større arbeidsomfang. Plattformdekket var i utgangspunktet tenkt å være et enkelt dekk hvor utstyr ble satt på i moduler, nesten som et stort legosett. Siden Stord hadde ledig kapasitet gikk Akergruppen inn i forhandlinger med Mobil om en ny integrert konstruksjon hvor en del av modulene ikke skulle settes inn som i et modulsystem som vanlig, men i stedet skulle bærekonstruksjonene til modulene være en del av det integrerte dekket, og utstyrskomponentene skulle deretter monteres inn.

Parallelt med kontraktsforhandlingene mellom Aker og Mobil, ble det boret flere letebrønner på Statfjordfeltet, som avslørte at feltet var større enn først antatt. På bakgrunn av denne kunnskapen, ble det bestemt at produksjonskapasiteten på plattformen skulle økes fra 150.000 fat til 300.000 fat olje per døgn. For å kunne prosessere så store mengder olje, måtte anlegget økes fra en til to parallelle produksjonslinjer på plattformen. Statfjord A sitt prosessanlegg ble dermed dobbelt så stort og dobbel så tungt som først antatt. Og når vekten på prosessutstyret økte, måtte dekket forsterkes for å tåle vekten.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 141.

Et delvis integrert dekk ville bli vesentlig mer komplisert, men i analysen som ble overrakt Mobil 6. februar 1975 begrunnet Aker konstruksjonsendringene med at det ville gi en lavere stålvekt. Mobil aksepterte endringene i dekkonstruksjonen og en ny kontrakt ble undertegnet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. For Aker Stord betydde dette en kjærkommen utvidelse av arbeidsomfanget. Flere av modulene skulle opprinnelig bygges på andre verft og verksteder både i Norge og utlandet, som slet med ettervirkningene etter oljekrisen. Ved at Aker Stord skulle bygge modulene integrert i dekket, mistet disse verftene oppdrag de sårt trengte.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 183.  Moduler ble bygget hos: Kværner/Sterkoder i Kristiansund og Egersund (M1A, M1B, M2, M10, M13, M16, UM8, UM9 og Toolroom), Nordland Offshore A/S i Sandnessjøen (UM9B og telekommunikasjonsmodul), Bodø Mekaniske Verksted (UM2, M10 topp), Wilson Walton, Middlesbrough (M3, M5, M9), Curtis Wright /R:S:V: i Rotterdam (M4A, M4B, UM5, UM6). I tillegg ferdigstilte Leirvik Sveis M9.

Sett i ettertid hadde den lokale ledelsen på Stord et urealistisk forhold til overgangen fra bygging av skip til plattformer. Et plattformdekk til det som da var verdens største plattform, var mye mer komplekst og det ble stilt nye krav særlig til sveising. Mengden ingeniørarbeid var kraftig undervurdert og detaljprosjekteringen ble det første som skar seg. Mens verftet tidligere var vant til å bruke eget tegnekontor, fikk de nå detaljerte tegninger tilsendt fra Matthew Hall Engineering (MHE) i London, som hadde kontrakt på den tekniske prosjekteringen av utrustning og prosessutstyr.

Prosjekteringsoppgavene ble for omfattende

Matthew Hall Engineering hadde vunnet kontrakten på konseptutforming, teknisk prosjektering, ledelse vedrørende prosessutstyr og moduler – inklusive innkjøp – inngåelse av kontrakter for fabrikasjon og byggeplasskontroll, en såkalt EMC-kontrakt (Engineering Management Contractor). (Les mer i «Byggekontraktene».) Kontrakten hadde vært ute på anbud, men på grunn av stramt marked, fikk Mobil bare inn to anbud. Mobil var fra starten bekymret for Matthew Hall sin manglende erfaring fra lignende prosjekter, men hadde ikke annet valg enn å gi dem kontakten hvis tidsplanen skulle holdes.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]:: 168.

Statfjord A-dekket i tørrdokken

Det viste seg raskt at prosjekteringsarbeidet ikke holdt god nok standard og at det ville bli forsinket. MHE hadde estimert med 400 000 timer til arbeidet og at nitti prosent av prosjekteringen skulle være ferdig utført ved utgangen av 1975. Men selskapet fikk problemer. I tillegg til manglende erfaring med denne typen prosjekter, hadde selskapet ikke nok egne ansatte og til tider var opptil åtti prosent innleid personell. Da beslutningen kom om å endre konseptet til et delvis integrert dekk, hadde det Londonbaserte selskapet allerede vært engasjert i ni måneder med planleggingen av prosessutstyret. Med et helt nytt konsept måtte selskapet begynne på nytt igjen, og mange arbeidstimer var bortkastet.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 169.

I januar 1976 var kun femti til seksti prosent av prosjekteringen fullført, og antall arbeidstimer var fire ganger det estimerte. Mobil bestemte seg for å løse MHE fra kontrakten og inn kom et amerikansk engineeringselskap – Brown & Root, som gradvis skulle avløste MHE. Mobil anså selskapet som det best kvalifiserte til jobben og Brown & Root fikk kontrakten uten konkurranse. I oktober 1975 hadde Brown & Root også overtatt kontrakt på planlegging, ledelse og utførelse av oppkoblingsarbeidene offshore fra Matthew Hall. I tillegg hadde Brown & Root allerede kontrakt på teknisk prosjektering og ledelse av arbeidet med lastebøyen, flammebommen og rørledningene.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 156. Selskapet satt nå på alle de tre store kontraktene for ferdigstilling av Statfjord A.

Vekten på dekket øker

Bygging av A-dekket,

Det elementet som skapte de største problemene for planlegging og bygging av Statfjord A var en kraftig underestimering av vekt. Vekt på en plattform kan måles på to måter; våtvekt og tørrvekt. Våtvekten måles ved driftstilstand når de ulike delene av prosessutstyret er fylt med væske. Understellet og dekket er beregnet for å bære en viss vekt og våtvekten av dekk og utstyr må ikke overskride denne verdien. Tørrvekt er vekten av dekk og utstyr alene. Plattformen taues ut helt eller delvis utrustet, og tørrvekten av dekket og utstyret om bord må ikke overskride uttauingsvekten.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, A., & Norges tekniske høgskole Institutt for verkstedteknikk. (1981). Prosjektstyring. Trondheim: Tapir: 131.

MHE hadde ikke et tilfredsstillende system for vektkontroll, verken for våt- eller tørrvekt. For å konstruere dekket var det nødvendig med mest mulig nøyaktige vektestimater på både dekket og produksjonsutstyret allerede tidlig i 1975. Men vektestimatene MHE satte opp for våtvekten var for lave. Det oppsto uenighet mellom Matthew Hall på den ene siden og Stord Verft og Akergruppen på den andre om bæreevnen dekket måtte ha. Matthew Hall sitt estimat var på 34 500 tonn, mens det ifølge kontrakten med Stord verft skulle kunne bære 41 550 tonn. Den samlede vekten endte til slutt på 49.500 tonn. For at dekket skulle kunne bære de ekstra 8000 tonnene, måtte omfangsrike konstruksjonsarbeider til. Det førte igjen til store forsinkelser og vesentlig dyrere byggearbeider.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 164.

I byggeprosessen ble konsulentene hos Matthew Hall liggende etter med tegningsarbeidet. I et forsøk på å øke framdriften på den tekniske prosjekteringen, sendte Matthew Hall ut tegninger som var ufullstendige, med den konsekvens at antall revisjoner av tegninger og endring av byggearbeider økte. Når tegninger ble endret, måtte konstruksjoner som var bygget opp, rives ned, for så å starte forfra igjen.

Begrensning i uttauingsvekt

Uttauingsvekten, eller tørrvekten, skapte også problemer. Condeepens bæreevne la begrensninger på hvor mye utstyr som kunne monteres på dekket før den ble tauet ut på feltet. Det viste seg at den maksimale uttauingsvekten var vesentlig lavere enn vekten på utstyret som skulle monteres. Moduler som var montert, måtte dermed tas av, for så å bli montert når plattformen var satt ned på Statfjordfeltet. Denne byggingen og nedrivningen, sammen med riving og gjenoppbygging som følge av nye tegninger, virket demotiverende på arbeiderne på verftet.

Sveising er ikke bare sveising

Bygging av A-dekket,

Sveisere var den største arbeidsgruppen på bygg-ingen av Statfjorddekket. De merket snart at sveising på oljeinstallasjoner og tankbåter var to forskjellige ting. Oljeinstallasjoner krevde andre materialtyper og tykkelser på materialer enn det som var brukt på tankbåter, og den nye typen stål krevde en annen sveisemetode enn skipsstålet. I tillegg måtte kvaliteten på arbeidet forbedres og uføres med større nøyaktighet. Mobil krevde sertifisering for alle sveisere etter bestemte standarder – i stedet for den tidligere Veritasgod-kjenningen, ble den amerikanske ASME-standarden innført. Det var en standard med seks nivå, fra 1G som var det laveste, til 6G som det høyeste. For å få 6G i sertifikatet kreves det at sveiseren var i stand til å sveise rundt et rør i 45 graders helling og kunne sveise «gjennom», det vil si å sveise slik at fugen ble fylt opp.

Mange gamle skipssveisere klarte ikke å bestå prøvene for de nye sertifikatene, og verftet fikk etter hvert problemer med å få tak i nok kvalifiserte fagfolk. Siden arbeidet allerede var forsinket, ønsket ledelsen å få inn utenlandske sveisere, men det måtte først avklares med fagbevegelsen. Som en hjelp ble det hentet inn sveisere fra andre Aker-bedrifter. På grunn av mangelen på sveisere hang prefabrikkeringen etter, og forsinkelser der førte til forsinkelser i sammensettingen av dekket. Sveisearbeidet ble nøye røntgenkontrollert. Det kom krav om at alle sveisesømmer måtte merkes med nummer, slik at eventuelle feil kunne føres direkte tilbake til den som hadde utført arbeidet. Etter som arbeidet gikk framover, ble det klart at flere sveisesømmer måtte tas opp. Viste kontrollen mer enn fem prosent feil på sømmen, ble den underkjent og fikk en arbeider for mange merknader, måtte han sertifisere seg på nytt.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 170. I mars 1976 var byggingen langt etter planen.

Rørlegging

Også rørleggernes arbeid endret seg ved overgangen fra skip til plattform. Det var vesentlig mer rørarbeid på et plattformdekk enn på skip, og rørarbeidet var mer ensformig. Rørene ble prefabrikkert og mye av det arbeidet montørene tidligere hadde gjort, kom ferdig fra rørleggerverkstedet. Fra lageret ble de prefabrikkerte rørene fraktet om bord ved hjelp av kran. Mens det fortsatt ble bygget skip, var det verftets ingeniører som utformet detaljtegningene, men den enkelte formann eller arbeider kunne endre utformingen hvis han fant det hensiktsmessig. Det var det slutt på nå.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 169. Nå fikk de tegninger fra London, som måtte følges til minste detalj, og alle endringer måtte rapporteres. Friheten og bredden i arbeidet ble mindre.[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Arbeidsforholdene i verftshallene var heller ikke bra. Det verste var varmen. Plattformstålet måtte forvarmes til 150 grader før det kunne sveises. Selv om det ble blåst inn frisk luft i sveiseområdene for å fortynne gassene, var det ingen effektiv ventilasjon. Det var røyk og støv over alt og som en konsekvens av økt bruk av vinkelsliper og kullstiftbrenning steg støynivået. Arbeiderne på Stord Verft merket overgangen til offshoreindustrien på kroppen. Arbeidet hadde blitt mindre selvstendig, leveringstidene kortere og de fysiske arbeidsforholdene dårligere. De mange endringsarbeidene innvirket ugunstig på arbeidsmoralen og produktiviteten gikk ned.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 172.

For å bøte på ineffektiviteten, ble arbeidsstyrken trappet opp til 950 mann mellom juni og desember 1976, men det førte ikke til mer utført arbeid.

Det var spesielt og utfordrende å designe utstyr som skulle vare «evig» og som aldri noen skulle se eller skulle få tilgang til igjen. I 1975 fantes det ikke designkoder for offshore petroleumsprosjekter. Einar M. Jensen, som var mechanical engineer i AOC, arbeidet med alt roterende utstyr. Han og hans team brukte designkoder utviklet av Mobil for bruk på landanlegg og Det Norske Veritas sine koder for bruk på skip. Ingen hadde designet en så stor og komplisert plattform som Statfjord A før, med rør på kryss og tvers.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Eilef Lynghaug, Einar M. Jensen og Jan-Henry Larsen, tidligere plattformsjefer på Statfjordfeltet, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.18. september 2008. I starten ble det igangsatt et arbeid for å merke alle rørene. Men etterpå ble rørene isolert og merkingen ble skjult. Arbeidet var bortkastet.

Utsettelse

Bygging av A-dekket,

Mobil skjønte etter hvert alvoret i situasjonen og innså at uttauingen av plattformen måtte utsettes med et år og ikke være på feltet før sommeren 1977. I uttalelser til media ble det lagt vekt på at mer av arbeidet på plattformen kunne utføres innaskjærs og ikke på feltet, noe som ville vært mer kostbart og mer tidkrevende. I en pressemelding som ble sendt ut het det blant annet: «Jo mer utstyr som kan monteres på plattformen mens den ligger ved land – etter planen ved Stord – jo bedre. På den måten vil man utnytte tiden under land og slipper vanskelig og kostbart arbeid på feltet i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1976). 13. mai. Størst mulig last en fordel. På grunn av maksvekten ved slep lot ikke dette seg gjennomføre fullt ut.

Tross problemene ble dekksrammen etter hvert ferdig. Arbeidet med dekket hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 ble dokkporten åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden. Betongundertellet var samtidig på vei fra Stavanger til Stord. Dekksrammen var bygget oppe på to utrangerte tankbåter – Tom og Tina. Da dekket skulle settes på understellet, ble betongunderstellet senket og Tom og Tina ble manøvrert mellom skaftene på betongdelen. Understellet ble så hevet ved å pumpe ballastvann fra lagercellene, og dekket ble sakte løftet på.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. Nr 11-1980, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 45. Sammenkoblingen skjedde 8. august 1976. Deretter fortsatte arbeidet ute på fjorden i Digernessundet.

Lekkasjer

Problemene var imidlertid ikke over. I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen, og oppsto som en følge av for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Einar Jensen opplevde episoden:

«Det var en fredagskveld tror jeg, og vi var på vei hjem til Stavanger. Da hurtigbåten la til kai i Stavanger sto prosjekt-sjefen der og vinket oss ut til side. Så bar det rett til Sola og inn i et fly som var reservert. Statfjord A krenget. Plattformen tok inn vann i cellene. Vi var 4-5 mann som holdt på med dette her. Det var ikke stor dramatikk rundt det, men vi tok inn en del vann og vi visste ikke hvor det kom ifra.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Det viste seg å være to sprekker på 20 cm hver i betongen mellom en stjernecelle og en celle. Plattformen tok inn 15 000 liter vann i timen eller 20 bøtter i minuttet.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Det var aldri fare for at plattformen skulle tippe rundt eller synke. Pumpene på plattformen hadde en kapasitet på en million liter i timen og hadde ingen problem med å kontrollere vannet. Uten pumper ville plattformen ha sunket 60 til 70 cm i døgnet på grunn av den ekstra vekten vannet tilførte. Folk fra AOC og NC brukte helgen på å kartlegge hva som hadde skjedd. Da sprekkene var lokalisert, fikk NC som ansvarlig for betongsstrukturen sprøytet inn epoxy, en spesiell og elastisk betong, inn i sprekkene. Det var en stor jobb å tette sprekkene, og uhellet førte til forsinkelser. Montering av moduler som hotellet og helikopterdekk måtte utsettes til skaden var utbedret.

To måneder senere krenget Statfjord A igjen mens den lå i Digernessundet. Under en testing av nødstengingsprosedyrene for ballastsystemet holdt det på å gå galt. Boligkvarteret var kommet på plass lengst ute på den ene siden av plattformen. For å kompensere for vekten ble det benyttet forskjellig nivå på ballastvannet i de forskjellige cellene. En servicemann fra fabrikken i Sverige som hadde levert utstyret gikk igjennom prosedyren for testing av hydraulikken. Einar Jensen forteller hva som skjedde:

«Prosedyren gikk ut på å sette hver enkelt ventil i halvt åpen stilling, og så trykke på en rød knapp og ta tiden på hvor lang tid denne tok på å stenge. Det er 16 celler med ballastvann. Han testet først en ventil og så en til. Alt så ut til å fungere greit. Siste leddet i prosedyren var å sette alle ventilene i halv stilling og så trykke på den store knappen. I og med at vi hadde forskjellig vannivå begynte ting å skje, og plattformen begynte å legge seg over. Da gikk alarmene, og heldigvis fungerte den store knappen. Vi hadde en godt kvalifisert mann i kontrollrommet som trykket på knappen med en gang han så at plattformen begynte å legge seg over.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008. Prosedyren som ble fulgt ville vært korrekt for et system som ikke var satt i drift, men systemet var satt i drift, og siste ledd burde vært utelatt.

Krengingen var en alvorlig hendelse. Plattformen krenget med tre grader, noe som tilsvarer at plattformen sank med mellom åtte og ni meter på den ene kanten.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Ryggvik, H., & Meland, T. (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand: 158. Plattformen ble evakuert og ingen kom til skade. Det har i ettertid blitt fortalt at folk hoppet fra plattformen, men det kan Jensen avvise: «Folk hoppet ikke fra dekket, men det var montert en stillastrapp på hver side av dekket ned til en lekter på sjøen. Da plattformen krenget, ble trappen på den ene siden altfor kort, så når en kom ned til siste trinn var det fortsatt langt ned til sjøen. Det er mulig noen som kom ned den trappen, hoppet, uten at jeg kan bekrefte det.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Da Mobil bestemte at uttauingen av Statfjord A skulle utsettes ett år, ble det samtidig bestemt en ny dato – 3. mai 1977. Den datoen ble overholdt og 8. mai sto plattformen på bunnen på Statfjordfeltet. To dager senere startet arbeidet med å fylle pukk under plattformen, såkalt grouting. Så var det å ta fatt på det resterende arbeidet med å ferdigstille Statfjord A og klargjøre den for produksjon. Det var mye arbeid og mange utfordringer og problemer som skulle komme.