Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Norwegian Contractors og Akergruppen hadde opsjonsavtaler om bygging av henholdsvis betongunderstell og dekket. I Akers opsjon lå et forbehold om at kontrakten skulle ut på anbud før det ble tatt en endelig avgjørelse.

Det var første gang siden byggingen av condeeper startet at Aker måtte ut på markedet og konkurrere på pris.

Statoil gjorde det klart at anbud var viktig for prosjektets lønnsomhet. I januar 1978 ble det offentliggjort at konkurransen skulle stå mellom norske verksteder. Når det gjaldt kontrakten for prosjektledelse ble den underskrevet allerede 12. november 1976. Brown & Root og NPC som et joint venture, var valgt som Engineering Management Contractor – EMC, og hadde gjennom det ansvar for all teknisk prosjektering, ledelse av hele prosjektarbeidet og inngåelse og administrasjon av kontrakter på Mobil sine vegne. Allerede før kontrakten var godkjent, startet Brown & Root / NPC joint venture mobilisering av stab og arbeid for egen regning.

Da Statfjordgruppen mottok brevet fra Oljedirektoratet som stanset arbeidet med Statfjord B, som var sendt 11. november, innstilte de alt videre arbeid og startet opp igjen med forstudier. EMC fikk et nytt oppdrag som engasjerte dem i studiene av alternative plattformkonsepter. Utover våren 1977 videreførte de opptrappingen av staben og da det endelige valget av plattformtype og utforming falt på slutten av 1977, hadde EMC en stor operativ stab. Hvordan gikk det med de andre kontraktene? Både NC og Aker hadde mangel på oppdrag, og begge hadde planlagt driften og arbeidstokken med tanke på Statfjord B-kontraktene.

Norwegian Contractors og betongunderstell

Bygging av betongunderstellet,

Norwegian Contractors var relativt sikre på at de til slutt ville få kontrakten på bygging av betongunderstellet til Statfjord B. Det var klart gjennom hele prosessen at det skulle bygges en betongplattform, og at den skulle være av typen Condeep, som var NC sitt design. Usikkerhetsmomentet lå i hvor condeepen skulle bygges.

NC selv ønsket å bruke dokken i Hinnavågen i Stavanger, mens det kom signaler fra myndighetene om at arbeidet burde legges til Åndalsnes hvor TCP2-plattformen til Friggfeltet var bygget, på grunn av sysselsettingshensyn. NC fikk gjennomslag, og 21. februar 1978 fikk de kontrakten, den største entreprenørkontrakten til da inngått i Norge, på betongdelen til Statfjord B. Kontrakten var verd om lag 800 millioner kroner og understellet skulle bygges i Stavanger.

Kampen om dekket

Kontrakten om bygging og utrustning av dekket var ikke avklart, men generaldirektør Carsten H. Schanche i Akergruppen markerte Akergruppens behov for kontrakten allerede før bestemmelsen for type plattform var tatt. I juni 1977 gikk han ut i Aftenposten og fastslo at Stord Verft sto uten oppdrag og 850-1150 mann ville stå uten arbeid fra 1978. Han krevde fortgang i saken om hvilken plattformtype som skulle bygges, slik at verftet kunne starte forberedelsene. Han var i sine uttalelser helt sikker på at Akergruppen skulle få kontrakten.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten.  (1977, 30. juni ). Stortingsbehandling gir ny Statfjord-forsinkelse.

Myndighetene støttet Aker sin kamp for kontrakten og på direktespørsmål fra Aftenposten om Aker var sikret kontrakten, svarte ekspedisjonssjef i Industridepartementet Knut Dæhlin at: «Aker regner vel med det [å få kontrakten] efter det som skjedde med den først planlagte B-plattformen. Men det er vanskelig å si hvor sikkert det vil være i en ny situasjon, men det er vel all grunn til å ha et godt håp i så henseende.» Dæhlin ga dermed uttrykk for departementets holdning til hvem som burde få kontrakten. Han fortsatte: «Det lå nokså mye i den opsjonen Aker fikk den gang. Det er avhengig av hvilket konsept Statoil/Mobil-gruppen kommer fram til hvor mange oppdrag Aker får, men uansett vil det ligge arbeid til verftsgruppen der.»[REMOVE]Fotnote: Aftenposten.  (1977, 30. juni ). Stortingsbehandling gir ny Statfjord-forsinkelse.

Statoil/Mobil-gruppen var under stort press for tildelingen både fra fagbevegelsen, industrien og den politiske ledelse i Industridepartementet for å gi Aker kontrakten. Stord Verft var sikre på seier, og på at Industridepartementet og Statoil ville styre oppdraget i deres retning, ut fra distriktspolitiske hensyn. Hovedgrunnen til Akers optimisme lå i de politiske føringene som var lagt.

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Det kunne virke politisk umulig å gå utenom Aker, Norges største industrikonsern, og risikere å miste tusenvis av arbeidsplasser. Mangel på oppdrag for Aker ville ikke bare ramme de verftsansatte, men også en hel rekke underleverandører.

I november 1977 var Statfjordgruppen klar til å legge fram planene for Statfjord B-plattformen.

Norgeshistoriens største kontrakt skulle tildeles, kontrakten som skulle redde norske verft, da særlig innen Akergruppen, mot masseoppsigelser og permisjoner. Da det nye plattformkonseptet ble godkjent av Oljedirektoratet 20. desember 1977, skrev Aftenposten at nå var det klart at Stord Verft skulle bygge dekket. Det trakk de ut av et møte representanter fra Stord og Sunnhordland, verftets administrerende direktør, klubbformenn, kommunale og fylkeskommunale representanter hadde hatt med statssekretær i Industridepartementet, Reidar Engell Olsen og kommunalminister Leif Aune. Hensikten med møtet hadde vært å orientere om hvor alvorlig situasjonen for arbeidsplassene på Stord var.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1977, 20. desember). Stord skal bygge B-dekket.  At Akergruppen og Stord var sikre på seier var forståelig. Alt som ble skrevet og sagt i denne perioden handlet ikke om Stord Verft fikk oppdraget, men når de kunne begynne arbeidet.

Det var verftskrise i Norge som i resten av verden, og flere verft konkurrerte. Statoil ville ikke lengre favorisere Stord Verft, men ønsket nå en åpen konkurranse velkommen. På dette tidspunktet kastet Kværnergruppen seg inn i kampen om dekkskontrakten og Dagbladet kunne 21. desember avsløre at Kværner ledet! Mobil mente Aker hadde gjort en dårligere jobb enn de kunne forvente med dekket til Statfjord A, mens Kværner Brug Egersund som bygget lastebøyen til A-plattformen hadde en utmerket framdrift.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1977, 21. desember). Norske industrigiganter kjemper, Kværner leder.

Moss Rosenberg Verft

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Også for Kværnerbedriften Moss Rosenberg Verft i Stavanger var framtidsutsiktene usikre, og som andre verft vendte de blikket mot oljenæringen. Et labert kontraheringsmarked for skip tvang dem over i offshoresektoren. Våren 1977 presenterte de seg overfor Mobil, Statoil, NPC og NC og signaliserte stor interesse for Statfjord B. I utgangspunktet satset verftet på produksjon og installasjon av det mekaniske utstyret i celler og skaftene, samt prosessutstyr til dekket. Men de mente også å ha kapasitet til å bygge selve dekket.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 364.

Fagverk eller platedekk?

Mens plattformdekket på Statfjord A hadde vært platedekk, var konklusjonen til EMC at dekket til B-plattformen burde være fagverkskonstruksjon. Det ville gi naturlig ventilasjon og bedre mulighet for fluktruter i konstruksjonen.[REMOVE]Fotnote: Fagverk er et bæresystem som består av et rammeverk med staver som tar strekk eller trykk, ofte brukt i broer. En kjent fagverkskonstruksjon er Eiffeltårnet.Det siste var viktig, da det var et av kravene for Oljedirektoratet. Dette kunne skape vansker for norsk industri, siden ingen verft hadde erfaring med slik konstruksjon i forbindelse med plattformbygging. Kværner Brug i Egersund ga likevel uttrykk for at de ville foretrekke en slik konstruksjon, mens den andre Kværnerbedriften, Moss Rosenberg i Stavanger ville foretrekke platedekk. På Stord foretrakk de også platedekk. Stord hadde tidligere måtte gi fra seg dekket til TCP2 på Friggfeltet som var en fagverkskonstruksjon, fordi det ble for vanskelig.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1977, 21. desember). Norske industrigiganter kjemper, Kværner leder. 

Nytt alternativ

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

I april 1978 kom et tredje alternativ på banen. Fredrikstad Mekaniske Verksted, De Groot, Norge og Haugesund Mekaniske Verksted hadde gått inn i et forpliktende samarbeid på oljesektoren, først og fremst rettet mot oppgaver med Statfjord B.

Nå var det tre virksomheter som konkurrerte; Akergruppen, Kværnerkonsernet med Moss Rosenberg Verft i Stavanger og det nye samarbeidsselskapet som ønsket å fordele arbeidet mellom Haugesund Mek. Verksted og Fredrikstad mek. Verksted. Det var til slutt disse tre som ble bedt av Mobil om å levere anbud. Alle tre gruppene hadde tomme ordrebøker og alle risikerte permitteringer uten nye oppdrag.

Kontrakten de sloss om var bygging og utrustning av et fagdekk i stål, montering og utrustning av moduler, sammenkobling av betongunderstell og ståldekk og klargjøring fram til uttauing av ferdig plattform.

Fra 1975 hadde Moss Rosenberg Verft vært engasjert i planlegging og prosjektering av et komplisert prosessanlegg for LNG for National Iranian Gas Co., Den eventuelle flytende terminalen for produksjon og mellomlagring av LNG, skulle bli bygget og utrustet ved Rosenberg. Gassen skulle selges i USA, hvor det var stor motstand fra miljøvernere. De mente konsekvensene ved en eksplosjon i en LNG-terminal i tettbefolket strøk ville bli katastrofal. Avgjørelsen trakk ut i tid, og den politiske situasjonen i Iran ble mer og mer ustabil utover 1978. Til slutt sa Kværner nei til den kontrakten, og mente de ikke ville være i stand til å overholde de frister og det tilbud som var gitt, fordi prosjektet hadde dradd ut i langdrag.

And the winner is…

Så sent som i august 1978 slo Dagbladet nok en gang fast at: «Statfjord B dekket bygges av Akergruppen.»[8] Avisen forklarte ikke hva de konkret bygde sin antagelse på, men: «på grunnlag av den vurderingen som hittil er foretatt, er det i dag mulig å opplyse at Akergruppen er den sterkeste kandidat til å få dekksoppdraget…».

Det var en oppfatning avisen delte med de fleste, alt så ut til å ligge til rette for et nytt stort oppdrag til Aker. I november kom avgjørelsen som startet 1970-tallets største industrikrangel. Kontrakten til bygging av dekket til Statfjord B ble gitt Kværnerkonsernet og Moss Rosenberg Verft i Stavanger.

Forberedelsene til byggingen av ståldekket startet umiddelbart etter at kontrakten var i havn. Dekket skulle bygges i tre forskjellige byer. Halvparten av dekket skulle bygges ved Kværner Brug i Egersund, mens den andre halvpart skulle bygges ved Fredrikstad Mek. Verksted. Moss Rosenberg skulle bygge fundamentet dekket skulle stå på under sammenføyningen av de to delene, samt utruste dekket.

Det skulle bygges på fire betongsøyler ute i sjøen, før det ble overført til lektere og slept til Yrkjefjorden ved Vats for å settes sammen med betongunderstellet. Moss Rosenberg skulle også prefabrikkere en del av dekket som skulle settes på plass umiddelbart etter at delene fra Egersund og Fredrikstad ankom Stavanger.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1978, oktober). Kværner-gruppen vant drakampen. og Bergen Tidende. (1978, oktober). Statfjord B-katastrofen.

Tilbudet fra Kværner hadde vært mellom 350 og 400 millioner kroner lavere enn tilbudet fra Aker. Men det ble likevel uttrykt forbauselse over avgjørelsen fra de fleste kanter. Det var forventet at det ville bli tatt større distriktspolitiske og sysselstettingsmessige hensyn.

På lederplass i Bergens Tidende kom avisen med krass kritikk mot politikere og Statoil og stilte spørsmål om hvordan det var mulig å gi kontrakten til et verksted i Stavanger, et definert pressområde.

«Dette har ingenting med distriktspolitikk å gjøre. Hva slags politikk er det da?»[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1978, oktober). Kværner-gruppen vant drakampen. og Bergen Tidende. (1978, oktober). Statfjord B-katastrofen.

Alle trodde Statoil/Mobil ikke kunne komme utenom Stord Verft, som hadde investert 100 millioner kroner på omstilling fra skipsverft til petroleumssektoren nettopp med tanke på dekkskontrakten til Statfjord B. Akergruppen hadde hatt en klar forståelse av at myndighetene mente Stord var verftet det skulle satses på når det gjaldt bygging av offshoreinstallasjoner. Verftet selv mente det var det eneste med nødvendig erfaring etter byggingen av dekket til Statfjord A.

La krigen begynne – 1970-tallets industrikrangel

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Arve Johnsen, direktør i Statoil, forklarte avgjørelsen med at Kværner sitt bud lå betraktelig under Aker sitt og verftet var fullt på høyde rent teknisk. Det ville da vært vanskelig å legge oppdraget til Stord, noe som ville vært ren subsidiering. Han mente også at det var tatt hensyn til sysselsetting og norsk verkstedsindustris framtid. «Men vi kan ikke ta distriktspolitiske hensyn til flere hundre millioner kroner.»[REMOVE]Fotnote: VG. (1978, 4. oktober). Jokeren i spillet om Statfjord. og VG. (1978, 4. oktober). Alvorlig feil.

Aker slo seg ikke til ro med nederlaget og startet et stormangrep mot Statoil og Mobil. En industriskandale, ble det kalt. De var villige til å kjempe for arbeidsplassene med alle midler og pressemeldinger og uttalelser til media ble mye brukt. Alle fikk gjennomgå.

John Sakseid, fellestillitsmann i Akergruppen sa til VG: ”Jeg tror det først og fremst er ”yankeene” i Mobil som må bære ansvaret for valget som nå er truffet. De karene tar ene og alene økonomiske hensyn – de bryr seg ikke det døyt om norsk distriktspolitikk.”[REMOVE]Fotnote: VG. (1978, 4. oktober). Jokeren i spillet om Statfjord. og VG. (1978, 4. oktober). Alvorlig feil.

Det som sjelden ble nevnt i mediene var at Moss Rosenberg verft var i samme vanskelige situasjon som de fleste andre verft i Norge. Verftet var Stavangers største arbeidsplass og kraftige nedskjæringer ville fått betydelige negative virkninger, selv om byen var et pressområde.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1978, 4-20. oktober). Statfjord B reddet oss fra store vansker. 

11. januar 1978 ble Olje og Energidepartement ble opprettet. Energisakene var blitt mer kontroversielle og den arbeidsmessige belastningen på statsråden større. Industriminister Bjartmar Gjerde kom fram til at departementet måtte deles og at olje og energispørsmål skulle skilles ut fra Departement for industri og håndverk. Gjerde ble selv landets første Olje- og energiminister, mens Olav Haukvik, også fra Arbeiderpartiet, overtok som Industriminister, i det som nå fikk navnet Industridepartementet.

Ledelse og fagorganisasjonene satte alt inn for å få regjeringen til å gjøre om beslutningen. Det ble spekulert i om to av anbyderne ikke hadde fått anledning til å føre prisforhandlinger om kontrakten. Klubbformenn i Akergruppen og formannskapet på Stord mente Olje og Energidepartementet måtte granske hva som hadde skjedd. Det ble hevdet at Kværner hadde fått anledning til å endre både teknisk planløsning og pristilbud.

Generaldirektør i Aker, Carsten H. Schanche gikk kraftig ut og mente Akergruppen ikke hadde blitt behandlet rettferdig.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1978, 6. oktober). Kontakt uten konkurranse.  Hvis Aker hadde fått mulighet til prisforhandlinger, hadde de følt seg forpliktet til å foreta betydelige prisreduksjoner hvis det hadde vært nødvendig for å få anbudet, og dermed hindret omfattende oppsigelser og permitteringer. Men gruppen hadde ikke mottatt signaler fra oppdragsgiveren om at det var anledning til å diskutere pris på anbudet.

Det kom etter hvert fram at det i siste del av anbudsfasen, 8. september, var sendt ut likelydende telexmeldinger til de tre anbyderne. Mobil hadde ønsket seg nærmere spesifikasjoner av enkelte kostnadsposter og reduksjoner for spesielle poster. I tillegg oppfordret Mobil alle til å komme med pris og teknisk løsning for et spesielt produksjonsopplegg, hvor dekket skulle bygges på fire betongsøyler. Kværner hadde svart at de kunne tenke seg å se på sitt anbud en gang til og kom dermed i nye forhandlinger.

Aker svarte at de allerede hadde tatt hensyn til eventuelle kostnadsbesparelser i sitt anbud. Anbudet var utformet på en slik måte at de ikke kunne ta hensyn til kundens anmodning om alternativer tekniske løsninger.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 368.

Aker sto på sitt anbud og avskar seg selv fra forhandlinger. At Aker ikke hadde kommet i forhandlingsposisjon, var deres eget valg. Problemet lå i at Aker ikke hadde oppfattet henvendelsen fra Mobil som et tilbud til forhandlinger.

Akergruppen skrev i en pressemelding: «Det hevdes at Akergruppen skal ha mottatt signaler om at en slik prisreduksjon burde foretas, men i så fall er disse signalene ikke oppfattet av Akergruppen. Tvert imot har Akergruppens forhandlere fått forståelsen av at prisforhandlinger ville danne en naturlig avslutning på de løpende forhandlinger om kontraktsbetingelser og tekniske rammebetingelser.»[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1978, oktober). Hevder fortsatt at selskapet ble urettferdig behandlet.  Aker skrev i pressemeldingen at om de hadde kommet i nye forhandlinger ville de kunnet redusere prisen: «For å unngå å måtte foreta nedbygging – permitteringer ved de berørte bedrifter ville Akergruppen ha følt seg forpliktet til å foreta betydelige prisreduksjoner.»[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1978, oktober). Hevder fortsatt at selskapet ble urettferdig behandlet. 

Mobil mente de hadde behandlet alle likt. Før prisforhandlingene i september hadde Rosenberg hatt det dyreste anbudet, men etter nye forhandlinger lå de lavest.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 368. Det opprinnelige anbudet fra Aker hadde blitt plusset på med 400.000 arbeidstimer. Aker hadde regnet med å bruke 1,1 millioner arbeidstimer, men uavhengige eksperter vurderte arbeidet til 1,5 millioner timer og Mobil valgte å høre på ekspertene.

Akergruppen mente anslaget på 1,1 millioner arbeidstimer bygde på erfaringer de hadde hatt med lignende prosjekter og at de ikke hadde fått gjennomgått de nye anslagene som hadde ført til en kraftig økning i pristilbudet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 25. oktober). Eksperter øket Akergruppens anbud på Statfjord B- dekket. 

Akergruppen hadde nok følt seg så sikre på at myndighetene skulle gripe inn og styre ordren til Stord at de ikke hadde vært så aktpågivende som Kværnergruppen hadde vært, og lagt for stor vekt på distriktspolitiske argumentene.

For Statoil/Mobil var ikke distriktspolitiske hensyn de sentrale, det var to andre hensyn som ble vektlagt tyngst; teknisk kapasitet og pris. Akergruppen krevde møte med Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde hvor de hevdet forskjellsbehandling. De hadde ikke fått samme mulighet som Kværner til å diskutere pris. Det kom også i stand et møte mellom Akergruppen og anbudskomiteen. Aker mente komiteen hadde gjort seg skyldig i alvorlige misforståelser ved evalueringen.

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Myndighetene hadde strukket seg langt for å sørge for at dekkskontrakten hadde havnet i Norge. Verken Arbeiderpartiet, regjeringen eller OED ville blande seg inn i anbudsevalueringen. Det viktigste var at oppdraget hadde gått til et norsk verft, og de kunne ikke dirigere hvilket norsk selskap som skulle få ordren. Det ville bety at hensikten med fri anbudsrunde og fri konkurranse ville falle bort. Så langt kunne ikke regjeringen strekke seg, samtidig som de presset på for å åpne for fri konkurranse på andre områder.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, oktober). Vil Gjerde granske Akergruppen? 

For en del arbeiderpartipolitikere var det vanskelig å svelge at regjeringen på den ene siden kjempet for distriktene og på den andre lot Norges største industrikontrakt gå til et pressområde. Gruppeformannen i Stord kommunestyre, Gudmund Sørensen, meldte seg ut av partiet i protest. «Det som har skjedd i denne spesielle saken, viser at Arbeiderpartiet ikke tar de praktiske konsekvenser av sitt distriktspolitiske program. Når Regjeringen ikke griper inn i en sak av så stor betydning som Statfjord-B-saken, da kan jeg ikke tilhøre partiet lenger.»[REMOVE]Fotnote: VG. (1978, 9. oktober). AP-topp på Stord går i protest. 

Generaldirektør i Akerkonsernet, Carsten H. Schanche, ba om møte med direktøren i Statoil, Arve Johnsen. Schanche mente at han og hans selskap var blitt behandlet annerledes og dårligere enn Kværnergruppen. Statoil og Mobil hadde misforstått Akergruppens pristilbud. Han tvilte også på om Johnsen var tilstrekkelig og fullstendig informert om hele sakskomplekset. Johnsen avviste alle synspunkter, og svarte at alle anbydere var identisk behandlet. Schanche responderte da med å indikere at Johnsen satt inne med gale eller i minste fall mangelfull informasjon.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom : Oljen, gassen og petrokronene. Oslo: Aschehoug: 180.

Aker ga seg fortsatt ikke, og kom med stadig krassere kritikk til prosessen. De hevdet nå inhabilitet i saken. Det faktum at to brødre hadde vært delaktige i forhandlingene ble trukket fram. På den ene siden satt H.J. Frank som direktør i Moss Rosenberg verft og på den andre siden hans bror Kåre Frank som teknisk direktør i Statoil.

I uttalelser fra ordføreren på Stord, og tillitsmenn i Aker, gikk det fram at det var mistanke om at Rosenberg / Kværnergruppen på grunn av familieforhold, var blitt spesielt tilgodesett.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet.  (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.  Arve Johnsen var klar i si tale at det var Mobil som hadde behandlet saken for Statfjordgruppen, og Statoil hadde deltatt som observatør. Og i den grad det hadde skjedd, var det ham selv som hadde tatt avgjørelser på vegne av Statoil.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet.  (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til. 

Saken fikk en trist slutt, da Kåre Frank valgte å ta sitt eget liv, da han følte at han alltid ville måtte leve med beskyldninger om forskjellsbehandling.

Nå begynte også pressen å snu. Fra massiv støtte til Aker og Stord, begynte flere å stille seg spørsmålet om ikke Akerledelsen heller burde gå i seg selv og finne ut hvordan de kunne ligge 350-400 millioner kroner over laveste anbud. Aker ble oppfattet som dårlig taper. Interessen svingte fra de distriktspolitiske hensyn, til en større interesse i hvilke tekniske løsninger Rosenberg hadde kommet fram til som ga så store utslag på prisen. Dette kunne få stor verdi for den videre utviklingen i Nordsjøen.

Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

At Aker etter at resultatet var offentlig mente de kunne senke budet betraktelig, ble det stilt spørsmål til hvordan det var mulig, hvis de i utgangspunktet ikke hadde hatt gode marginer. Arve Johnsen støtter opp under den forståelsen i sin bok «Norges evige rikdom», hvor han forteller at han i ettertid fikk besøk av den nye direktøren i Akergruppen, Gustav Heiberg Simonsen. «Han oppsøkte meg umiddelbart og beklaget Aker-gruppens opptreden. Han forklarte at det var blitt smurt tykt på overalt i anbudsprisen for B-dekket fra Aker sin side».[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom : Oljen, gassen og petrokronene. Oslo: Aschehoug: 182.

Kontrakten om det største enkeltoppdrag i norsk historie til da, verd 1,6 milliarder kroner, ble undertegnet i Mobilbygget i Stavanger klokken to 12. oktober 1978, etter å ha blitt utsatt i to dager. Saken skulle opp i spørretimen i Stortinget, og Mobil ønsket ikke å sette Stortinget under press.