Ferdigstillelse og oppstart

Plattformen var til da den mest komplette, installert på noe felt i Nordsjøen. Det som gjensto var ferdigstilling av produksjonsutstyr og instrumentering. Haugesund de Groot Offshore A/S & Co (HdG). hadde jobben som «main hook-up» kontraktør, og var ansvarlig for den mekaniske ferdigstillelsen og uttestingen av maskinelt utstyr og rørsystemer samt gjenstående stålarbeider. De dekket også behovet for rigging, stillingsbygging og temporærere elektriske opplegg for samtlige underleverandører på plattformen.

Umiddelbart etter at plattformen var ankommet feltet mobiliserte HdG personell, og på topp hadde de ikke mindre enn 700 mann engasjert på feltet.

Haugesund de Groot Offshore A/S & Co. var et joint venture mellom Haugesund Mekaniske Verksted A/S og det nederlandske de Groot sitt norske firma de Groot International Contractors Norway.

For å få kontrakten ble det lagt krav om at selskapet også påtok seg ansvaret for sikkerhetstrening, ikke bare for eget personell, men også alt øvrig personell fra sine underleverandører som skulle til plattformen. Sikkerhetstreningen besto av tre enkeltkurs hver med en ukes varighet. Undervisningsprogrammet tilfredsstilte Leiro II utvalgets anbefaling og omfattet blant annet redning, nødkommunikasjon, brannvern, generelt vern og førstehjelp, klaustrofobitest, helikopter pick-up, mann over bord øvelser og røykdykking. I tillegg kom en generell innføring i Statfjord B og en orientering om Mobil sine egne sikkerhetsrutiner.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3 vedlegg. s. 14. Trening ga kontrakt .

Ekstra senger

Ferdigstillelse og oppstart,

Det var ikke plass på Statfjord B til 700 mann. Det ble derfor hyret inn en McDermott-eid rørleggingslekter – LB200 – som en midlertidig løsning, før noe mer permanent kom på plass. 200 personer kunne bo på Statfjord B-hotellet og de resterende 500 på LB200. Oppstart av oppkoblingsarbeidet på Statfjord B var framskyndet samtidig med at den planlagte boligplattformen Safe Gothia var forsinket. Markedet for flotell var stramt og rørleggingslekteren var den eneste som var mulig å skaffe.

Lekteren ble utsatt for kraftig kritikk for boforholdene, særlig var boforholdene under dekk uverdige. 21 stillasarbeidere fra firmaet John Fjeldstad i Sandefjord orket ikke å bo på LB200 og reiste i land. Ifølge dem var det i tillegg til generelt dårlig standard, tette toalett som førte med seg dårlig lukt, det var ikke dagslys og det var støy som førte til at de hadde problemer med å sove. Samlet gikk forholdene utover sikkerheten.

Aksjonene ble av andre – tillitsmannsapparatet, hovedverneombud og selskapene – karakterisert som overilte, men aksjonen førte til en fortgang i oppussingen. Lekteren var til en viss grad pusset opp blant annet med en ny, moderne boligblokk på dekket, men for å kunne bruke lugarene under dekk var det søkt dispensasjon på grunn av at de ikke inneholdt dusj og toalett, men hadde felles bad som fire personer delte.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 21. august). Luksuskrav eller demonstrasjon?

Lekteren hadde også tidligere vært i søkelyset på grunn av forholdene om bord. Et større antall spanske arbeidere var ansatt under meget dårlige arbeidsvilkår, med 6 til 8 kroner timen og en turnus på 80 dager på og 10 dager fri.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1981, 21. august). Kjent som «slaveskip» tidligere.  LB200 lå bare på feltet i fire måneder. I desember 1981 overtok boligplattformen Safe Gothia som «hotell» for flere hundre mann. Les om ulykken: Livbåtulykke på LB200

Tidlig produksjonsstart

Ferdigstillelse og oppstart,

Sommeren 1981 ble Statfjord slept ut i havet. Utslepet og plasseringen på feltet ble fulgt med stor interesse, spesielt fra kollegaene på britiske side, og i særdeleshet fra Brent-plattformene, bare noen få kilometer unna. Stor var forundringen på britisk side da de dagen etter Statfjord B var på plass observerte røyk fra flammebommen på Statfjord B, det beste beviset på at produksjonen var i gang! Ved hjelp av kikkert kunne de verifisere at det brant fra flammebommen. Det kunne det da ikke gjøre dersom man ikke produserte olje og gass på plattformen, mente man.

I kveldingen fikk plattformsjef Bruce Young på Statfjord B telex fra Brent, hvor de tydelig imponert gratulerte ham med den rekordtidlige produksjonsstarten på Statfjord B. Young forsto svært lite, men løp ut for å se hva som foregikk. Her måtte det tydelig være noe galt, for brann og flammer skulle der ikke være. Ikke hadde det vært noen alarmer heller, og ingen hadde informert ham om problemer av noe slag på plattformen. Svaret fikk han da ha kom rundt hjørnet på kjellerdekket i sørvest og fikk se flammebommen, hvor det brant lystig i toppen!

At dette var nøye planlagt, viser forhistorien. Under klargjøring av Statfjord B i Vats i Nord-Rogaland, hadde det blitt samlet opp en del rester av pussegarn, oljeholdige filler og annet avfall i en stor jerntønne. Etter at flammebommen på Statfjord B var blitt montert på plass under oppholdet i Vats, var denne tønnen blitt heist opp i toppen av flammebommen, og blitt med utslepet til havs. Det var da en smal sak å klatre opp trappen i flammetårnet og tenne på avfallet i tønnen dagen etter at plattformen var kommet ut på feltet. Det var dette avfallet lystig brennende, som britene hadde observert. Etter hvert syntes også Bruce Young at spøken var morsom, selv om han ikke ga uttrykk for det første dagen.
Håkon Lavik. Statfjord – Nordsjøens største oljefelt.

Perioden 1. til 9. august ble brukt til ballastering og de påfølgende to måneder ble plattformen «støpt» fast i undergrunnen. Tonnevis av pukk og betong ble sprøytet inn under lagercellene. Det videre arbeidet ble konsentrert rundt de systemene som var nødvendige for å begynne å slå ned foringsrør og for oppstart av boring. Arbeidet med foringsrørene startet i det søndre skaftet 26. oktober, før timeplanen. Før boringen kunne starte måtte også hovedgeneratorene som skulle forsyne plattformen med nødvendig elektrisitet, klargjøres. De produserte inntil 38.000 kilowatt, noe som var nok strøm til å forsyne en middels stor by. Planlagt oppstart var mars 1982.

I mars 1982 var fjorten foringsrør på plass i det søndre skaftet, tretten i den nordlige, og riggen ble dermed flyttet til søndre skaft igjen for å starte opp boringen. Det ble gjort 1. april 1982 og tre brønner skulle bores før produksjonene kunne starte. Det var Odfjell Drilling & Consulting Company A/S som hadde kontrakten på boring. Boretårnet var et helnorsk produkt, bygget av oslofirmaet Normar.

Fra brønn til marked

På Statfjord B ble det produsert både olje og gass. Gassen skulle føres i rørledninger til Kårstø i Rogaland, mens oljen skulle leveres med tankskip til raffinerier i Norge og utlandet. Separatorer og kompressorer skilte gassen fra oljen, i tillegg til å skille ut vannet. Dette skjedde i fire trinn. Det var bare en prosesslinje på Statfjord B, og alle fire separasjonstrinnene var i drift kontinuerlig. Olje, gass og vann strømmet fra reservoaret til første separator, hvor mesteparten av vannet og en god del av gassen ble skilt ut. I neste separator skiltes mer gass fra oljen. Det samme i de to neste separatorene.

Forskjellen på separatorprosessene var at utskillingen av gass foregikk under lavere og lavere trykk. Hele prosessen foregikk i temperaturer på mellom 80 og 90 grader. Til slutt ble resten av vannet skilt ut og oljen ble kjølt ned til om lag 35 grader før den ble sendt ned i lagercellene. En del av gassen ble brukt til å forsyne plattformen med elektrisk kraft. Resten ble reinjisert i reservoaret helt fram til gassrørledningen til Kårstø var på plass.

For å utvinne mest mulig hydrokarboner i Statfjordfeltet ble det de første årene bestemt at vann og gass skulle pumpes ned i de oljeførende lagene. Prinsippet var at hver volumenhet hydrokarboner som ble produsert fra reservoaret skulle erstattes med samme volumenhet vann som ble sprøytet inn i reservoaret. Hydrokarbonene ville dermed ikke utvide seg og trykket ble holdt konstant.

Vannet ble injisert i bunnen av reservoaret og oljen ble produsert fra et lag høyere oppe i reservoaret. Gassen som ble produsert, ble reinjisert i reservoaret for å tas vare på til det ble mulig å utvinne den på nytt og transportere den til land. Gassen hjalp også til med å opprettholde trykket. Gassen ble injisert på toppen av reservoaret og oljen ble produsert på et lavere nivå.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3. Vedlegg.

Pumper

Ferdigstillelse og oppstart,

Dette var – og er – mange pumper på Statfjord B. Lastepumpene som skulle bringe råoljen fra lagercellene til lastebøyen og inn i skroget på ventende tankskip, var de desidert største. Fire gigantiske pumper som hver kunne skyve 3000 kubikkmeter råolje i timen, bygget av Tune Eureka. I tillegg til lastepumpene var det ballastpumper, sjøvannspumper, ferskvannspumper og pumper til vannkanonene i tilfelle brann.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1982). Nr. 3. Vedlegg. En tanker lastes i timen.

Annet utstyr

Produksjonsutstyret og annet utstyr som var montert på Statfjord B var av mye bedre stand enn tilsvarende hadde vært på Statfjord A. Det skyldtes delvis at utstyret ikke hadde stått så lenge som på A-en og delvis at det var bedre tatt vare på under byggeperioden.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen. Trude Meland, Norsk oljemuseum 2. oktober 2008.

På A-en styrte commissioning-teamet oppstarten, et profesjonelt team som reiste verden rundt for nettopp å starte opp plattformer. Det var ikke behov for det på Statfjord B. Her var det produksjonsavdelingen selv som startet opp plattformen. Commissioning-teamet som var til stede behøvde ikke å gripe inn.

Ved utgangen av oktober var produksjonslinjen utprøvd og kontrollert. Gass- og injeksjonsutstyr ferdigstilt. Oljedirektoratet forutsatte at gasskompresjonsutstyret var klart til godkjenning før produksjonsstart. Gassinjeksjonen måtte starte minimum 60 dager etter produksjonsstart.

Produksjonsstart

Oljeproduksjonen startet 5. november 1982, tolv minutter over midnatt – 26 dager før planlagt dato. Vel en time deretter begynte lagercellene å fylles. Flammetårnet ble tent, et synlig bevis på at plattformen produserte.[REMOVE]Fotnote: Status (1982). nr. 18. 

Det første døgnet ble det produsert 47.000 fat olje. 12. november ble den første oljen overført fra Statfjord A til lagring på Statfjord B gjennom en forbindelsesrørledning. Den høytidelige markeringen av produksjonsstarten skjedde 25. november med representanter fra myndighetene, eierselskapene og pressen til stede. Administrerende direktør i Mobil Norge Michael A. Smith holdt en kort tale – på norsk – og trykket på en knapp på kontrollrommet som satt i gang lastingen av det første tankskipet som fortøyde ved lastebøyen 2,5 kilometer vekke.

Dagen ble også markert gjennom en rekke annonser i dagspressen den 25. og 26. november i form av gratulasjoner til alle som hadde vært med å bygge, både firma og enkeltpersoner. 11. desember ble den første gassinjeksjon gjennomført gjennom brønn B-34 og 26. desember ble vanninjeksjonsutstyret mekanisk utfør for første gang.

Feiret med frimerke

Ferdigstillelse og oppstart,

Tre representanter fra postverket var på Statfjord B for å markere produksjonsstarten. Frimerkene ble satt på spesiallagde postkort og stemplet med et eget Statfjord B stempel – alt tegnet av Statoils «hofftegner» Jan Ulriksen.

Frimerkene solgte som varmt hvetebrød. Postbetjentene hadde tatt med om lag 3600 frimerker, vesentlig med verdi av tre kroner, og alt gikk unna. De kunne nok sikkert solgt mer. Det var filatelistklubben i Stavanger som hadde tatt initiativ til happeningen.[REMOVE]Fotnote: Status. (1982). nr. 20.