Hjelpesystemer er en felles betegnelse for alle systemer som er nødvendige for drift av en plattform og som ikke er direkte involvert i olje- og gassproduksjon. Dette omfatter både systemer som direkte støtter produksjonsprosessen og generelle systemer for kraftproduksjon og systemer som gjør det mulig og bo og arbeide på en plattform slik som sikkerhet, prosesskontroll, varme og ventilasjon i tillegg til kommunikasjonsutstyr.

Den oljen som kommer opp fra reservoaret sammen med gass og vann må skilles fra de to andre komponentene. Trykk og temperatur må reduseres i flere trinn før oljen kan sendes til lagring i de store lagercellene i bærekonstruksjonen. Formålet med å behandle råoljen slik er å stabilisere den til et passende nivå for tankskipslasting.

Gassen som skilles ut fra brønnstrømmen ved reduksjon av trykket betegnes som naturgass. Det vil si at den inneholder flere forskjellige typer gass – den største komponenten er metan, men også etan, propan og butan er med i blandingen. Statfjordgassen ble ved oppstarten av feltet reinjisert, det vil si trykket tilbake til reservoaret.

Statfjordfeltet startet produksjonen i 1979 og maksimum årlig produksjonsrate ble nådd i 1985. Dette nivået ble opprettholdt i åtte år før produksjonsraten begynte å falle. På 2000-tallet var imidlertid oljeproduksjonen på raskt nedadgående og det var vanskelig å finne nye boremål med god økonomi. Dette til tross for store gjenværende oljevolumer.

Som følge av drifts- og regelendringer har boligseksjonene på alle tre plattformene blitt gjenstand for større eller mindre ombygginger gjennom hele feltets levetid.

Lastebøye er et samlebegrep for installasjoner som brukes til overføring (lasting/lossing) av væsker mellom ulike installasjoner der minst én flyter. Slike bøyer finnes i mange utgaver, både forankrede flytende (CALM - Catenary Anchor Leg Mooring) og søyler eller tårn med fast forbindelse til havbunnen (SPM - Single Point Mooring). Her viser vi noen eksempler som har vært i bruk på norsk kontinentalsokkel.

Partene i den norske Statfjord-lisensen måtte finne en transportløsning for de enorme olje- og gassmengdene. Gassen ble sendt i rør til Tyskland, mens spesialutrustede tankskip - såkalte shuttletankere - ble satt inn i transporten av stabilisert råolje til raffinerier og mottaksterminaler i hele Nord-Europa. Dette var ikke en løsning som fulgte de ti oljebudene, og løsningen satt langt inne.