Organisering av byggeprosjektene

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Utbyggingen av Statfjordfeltet var komplisert. Med mange elementer som skulle fungere som en helhet og med mange eierinteresser som var involvert, krevde det en solid organisering.
— Betongunderstellet til Statfjord B, i Gandsfjorden. Foto: Øyvind Hagen/Equinor
© Norsk Oljemuseum

Den formelle organisasjonsstrukturen besto av to grupper med forskjellig innflytelse og forskjellig interesser. Den ene var eiergruppen som var det øverste styrende organ og det andre var Mobilorganisasjonen som var operatør og dermed ansvarlig for utbygging og drift av feltet.

Foreløpig utviklingsplan

Så snart feltet ble erklært drivverdig utarbeidet eierne en foreløpig utviklingsplan som ble forelagt Industridepartementet 24. september 1974 og som foreslo en trinnvis utbygging. Mobil som operatør utarbeidet et omfattende materiale bestående av reservoarstudier, økonomistudier, studier av ilandføringsalternativer og produksjons-, bore- og rørleggingsplaner som ble forelagt Oljedirektoratet i desember 1974.

Eiergruppen

Det øverste styrende organ i Statfjord-utbyggingsprosjekt var Statfjord Unit Owners’ committee – SUOC. Det representerte eiergruppen bestående av Statoil som største eier, Mobil som operatør og Norske Conoco, Esso Exploration, Norske Shell, Saga Petroleum, Amoco, Amerada, Texas Eastern, Conoco North Sea, Gulf Oil Corporation, Gulf UK og British National Oil. Partnerne hadde en stemmefordeling tilsvarende eierprosenten, og et vedtak i komiteen krevde minst 70 prosent tilslutning. Statoil med en eierandel på 44 prosent kunne blokkere ethvert vedtak.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, Asbjørn, Prosjektstyring, Trondheim 1981: 103.

Operatøren var underlagt eierkomiteen og hadde formelt sett ikke større innflytelse en det eierandelen tilsa. Reelt var makten større gjennom at Mobil satt på utredningsapparatet og at det normalt var de som innstilte til vedtak. Mobil hadde med andre ord den praktiske styringsretten over prosjektet og satt i tillegg med formannsvervet i SUOC.[REMOVE]Fotnote: Lavik, Håkon, Statfjord – Nordsjøens største oljefelt, Stavanger 1997: 41.

SUOC ble ikke opprettet før i 1976. Før det var det en lisens 037 komite, opprettet av de norske eierne i lisensen som et uformelt besluttende organ. Snart etter at feltet var erklært drivverdig og lisens 037 komitéen var nedsatt ble det klart at Statfjordfeltet strakk seg inn på britisk side i blokk 211 hvor Conoco North Sea Inc. var operatør. Det ble derfor startet et arbeid med en delingsavtale mellom Norge og Storbritannia, en såkalt unitiseringsavtale.

Mot slutten av 1974 ble det organisert et uformelt møte mellom britiske og norske rettighetshaverne, hvor en avtale om unitisering av feltet ble drøftet og som resulterte i en avtale om bytting av borehullsdata og seismiske data ble underskrevet i mai 1975. Det første formelle møte mellom de norsk og britiske partene ble holdt i august 1975 hvor Licensees Committee ble opprettet, ikke som styrende organ for Statfjord utbyggingen, men som øverste organ for unitiseringsarbeidet. Komiteen besto av de norske rettighetshaverne, men hvor de britiske eierne fikk observatørstatus. Hver part hadde et medlem og et varamedlem i komiteen.

forsidebilde, historie, Statoils eierandel, Organisering av byggeprosjektene
Rettighetshavernes andel i produksjonslisens 037 (Statfjordfeltet).

Utviklingsplan fase I

Byggingen av Statfjord A ble satt i gang allerede i oktober 1974 med støpningen av nederste del av betongunderstellet i Hinnavågen. Samtidig ble det jobbet med en fullstendig utviklingsplan for Statfjordfeltet som ble overlevert Industridepartementet i januar 1976, og som la grunnlaget for Stortingsmelding nr. 80 1981-82.[REMOVE]Fotnote: Planene skapte grunnlaget for Stortingsmelding nr. 90 1975/76 det ble foreslått at feltet skulle bygges ut med tre plattformer, hvor Statfjord B skulle komme ut på feltet i 1979 og Statfjord C i 1980.

Endelig avtale om felles utnyttelse av feltet mellom Norge og Storbritannia ble underskrevet 17. juni 1976 og samtidig ble SUOC dannet som øverste besluttende organ. De britiske eierne fikk stemmerett på lik linje med de norske og alle partene hadde innflytelse som svarte til eierandelene i feltet.[REMOVE]Fotnote: Stortingsmelding nr. 80 1981-82. Om Kostnadsanalysen, Norsk Kontinentalsokkel

Statfjordlisensen besto etter unitiseringsavtalen av 13 eiere, ni norske og fire britiske.

Selv om feltet lå på begge sider av grenselinjen ville alle tre plattformene ligge på norsk side av grensen og det ble derfor definert som en norsk utbygging som fulgte norsk lov. I etterkant av opprettelsen av SUOC ble det gjennomført en ny utredning rundt feltutbyggingsplanen sammen med britene som trakk samme konklusjon.

For å utrede og behandle spesielle saker som oppsto under utbyggingen av Statfjordfeltet, oppnevnte eierkomiteen en rekke underkomiteer og ad hoc komiteer hvor alle eller bare enkelte av eierne var representert. I underkomiteene ble det ført tekniske diskusjoner, men normalt ikke foretatt vedtak. De innstilte kun til SUOC, hvor vedtakene ble fattet, men de hadde ingen formell organisatorisk tilknytning til eiergruppen, men var knyttet til operatørens utbyggingsorganisasjon – Project Task Force (PTF).

Organisering av byggeprosjektene,
Organisering av Statfjordprosjektet

Det var mellom ti og tolv mer eller mindre permanente underkomiteer. Av de mange underkomiteene var den tekniske prosjektkomiteen – Statfjord Field Engineering Committee sentral. De hadde møte en gang i måneden og benyttet selv en egen underkomite for geologi og geofysikk samt en rekke ad hoc – utvalg som ble oppnevnt etter behov.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1980 Det var også en egen revisorkomite som overvåket prosjektgjennomføringen, hvor alle rettighetshaverne var representert.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, op.cit: 103. Formannskapet i denne gruppen sirkulerte blant partnerne med unntak av MobiI.

Organisering av byggeprosjektene,
Operatørens organisasjonsstruktur

Mobil Exploration Norway Inc. (MENI) sin eierinteresse i Statfjordfeltet var på om lag 13 prosent, en relativt beskjeden andel som tilsa at de kun hadde 13 prosent av stemmene i SOUC, men i praksis var det likevel operatøren som hadde styringsretten med prosjektet. Det var operatørene som nedsatte de tre prosjektorganisasjonene som ledet utbyggingsprosjektene for de tre plattformene.

Statfjordfeltet ble bygget ut med tre plattformer, hvor hver plattform ble betraktet som separat prosjekt. Operatøren satte derfor ned tre uavhengige prosjektorganisasjoner for å lede utbyggingsprosjektene for A, B og C plattformen – Project Task Force (PTF). Prosjektorganisasjonene var satt sammen av representanter fra grupper av Mobil Oil sine selskap, hovedsakelig Mobil Research and Development Corporation (MRDC) som hadde kontor i Princeton, New Jersey. MRCD var også datterselskap til Mobil Oil og fungerte som konsulent for MENI. MRDC avga fagfolk til de tre PTFene og var behjelpelige med teknisk støtte gjennom generelle tekniske spesifikasjoner og spesialassistanse etc. MRCD rapporterte til PTFene, som hadde koordineringsansvaret og framla tekniske planer, kostnadsoverslag og lignende for Mobil, som presenterte dem for SUOC.

Mobil var samtidig et datterselskap til Mobil Oil Corporation, Mobil sitt hovedkontor i New York. Mobil Oil utførte en detaljert oppfølging av prosjektene og var sterkt involvert i viktige beslutninger, noe som ga MENI en begrenset myndighet. Også norske myndigheter var sterk involvert i prosjektet, og det ble holdt jevnlige møter mellom operatøren og departementet. Det samme var Oljedirektoratet. Statoil som største eier av feltet, hadde personell integrert i Mobil sin organisasjon. Dette var en ordning nedfelt i konsesjonstildelingen for at Statoil skulle få opplæring i utbygging av oljefelt på norsk sokkel. Statsselskapet var også myndighetenes talerør inn i prosjektet, og rollen ble benyttet til å sikre norske særinteresser gjennom kontraktstildelinger og lignende.

PTF Statfjord A

Organisering av byggeprosjektene,
Organisasjonsplan for PTF for Statfjord A (Kostnadsanalysen II. 1980: 166)

Project Task Force A hadde som oppgave å lede Statfjord A prosjektet. Gruppen startet sitt arbeid i London i juli 1974 sammen med Matthew Hall Engineering MHE som hadde ansvaret for den tekniske prosjekteringen i prosjektet. I begynnelsen besto PTF av bare fem personer. Mobil hadde en overordnet filosofi om å engasjere få hovedkontraktører, og la dem knytte til seg underleverandører.

De tre hovedkontaktørene som ble valgt var Norwegian Contractors for bygging av betongunderstellet, Matthew Hall Engineering for teknisk prosjektering av dekket og skaftutrustningen og Brown and Root for teknisk prosjektering av lastebøye, fakkel og rørledninger. Det ble etter hvert som byggingen av Statfjord A skred fram, klart at MHE ikke ville klare å gjennomføre oppgaven på en tilfredsstillende måte og de ble løst fra kontrakten våren 1976.

Det gjenstående prosjekteringsarbeidet ble overført til Brown & Root. For å få en bedre samhandling overtok Mobil den direkte styringen av prosjektet og Brown & Root ble trukket inn som en del av Mobils PTF.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen

PTF Statfjord B

Organisering av byggeprosjektene,
Prosjektorganisasjon for Statfjord B. Kostnadsanalysen. Norsk kontinentalsokkel II. 1980: 214.

PTF med ansvar for Statfjord B prosjektet ble nedsatt tidlig i 1976 og i løpet av året vokste de fra to til tjue personer. Mens det for A-prosjektet ble valgt tre hovedkontraktører bestemte PTF-B at det skulle velges en hovedkontraktør for teknisk prosjektering og prosjektledelse, en såkalt Engineering and Management Contractor – EMC som skulle stå mellom PTF og byggeplassene.

Et joint venture-selskap mellom NPC og Brown and Root ble valgt. Mobil hadde opprinnelig ønsket at Brown and Root skulle få kontrakten alene, men Norge, med Statoil som representant, så det som en nasjonal oppgave å bygge opp kompetansen i Norge, og krevde joint venture med norske firma. Virksomheten til EMC var delt mellom London og Oslo.

Dette førte til kommunikasjons- og samarbeidsproblemer og Mobil forsøkte etter hvert å rette opp prosjektledelsen gjennom selv å overta en del av arbeidsoppgavene. Blant annet overtok operatøren oppfølging av kontraktene og til en hvis grad forhandlingene som var knyttet til disse. EMC gikk dermed fra å være Engineering Management Contractor med ansvar for inngåelse og administrasjon av alle kontrakter i tillegg til prosjektledelse, innkjøp og byggeledelse til å bli Engineering Management Consultant, hvor konsulenten kun har rådgivende myndighet i forhold til kontrakter.

Våren 1978 overtok Mobils PTF også ledelsen av byggearbeidet. På hvert byggested etablerte Mobil en byggeplassleder som var direkte underlagt PTF. EMC ga fortsatt personell til byggeledelsen, men som nå rapporterte til PTF istedenfor EMC.

PTF for Statfjord C fulgte i stor grad organiseringen til PTF for Statfjord B. Hensikten med dette

Publisert 13. november 2019   •   Oppdatert 15. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Bygging av A-dekket

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Akergruppen hadde i august 1974 fått i oppdrag av Mobil å bygge og utruste dekket til Statfjord A. Akergruppen hadde hatt lignende oppdrag tidligere; Vindholmen Verft ved Arendal hadde bygget dekket til Beryl A og på Aker Verdal holdt de på med et tilsvarende dekk for Shell/Esso til Brent B-plattformen.
— Dekket til Statfjord A under bygging i tørrdokken til Aker Stord. To gamle skrog med navn Tom og Tina ble benyttet som "fundamenter" til dette arbeidet. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I henhold til en intensjonsavtale mellom Mobil og Akergruppen skulle dekksrammen til Statfjord A bygges ved Aker Verdal, mens utrustningen av dekket skulle utføres av Aker Offshore Contractors, som også hadde kontrakt på utrusningen av skaftene. Da det viste seg at dekket ble både større og tyngre enn først avtalt, fikk Verdal kapasitetsproblemer.[REMOVE]Fotnote: Haga, T. (1993). «Stordabuen går offshore» : Arbeid og faglig politikk ved A/S Stord verft 1970-83 (Vol. 1993-4, AHS (trykt utg.)). Bergen: Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen: 260. Stord Verft, som til da bare hadde bygget skip, først og fremst oljetankere, ble rammet da tankskipmarkedet kollapset som følge av oljekrisen. En ordre på elleve supertankere ble kansellert, og verftet manglet oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 161. og Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

I februar 1975 sendte derfor Akergruppen et framlegg til Mobil om å få flytte oppdraget om bygging av dekket til Statfjord A fra Verdal til Stord. Mobil aksepterte forslaget og dermed fikk Stord Verft sitt første offshoreoppdrag. Kontrakten ble underskrevet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. På Stord fikk de imidlertid tidlig erfare at det var vesentlig forskjell på å bygge plattformer enn skip. For mens skipsbygging var en form for masseproduksjon, var plattformbygging skreddersøm.

Større enn tenkt

Bygging av A-dekket,
Dekket til Statfjord A begynner å ta form. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Stord verft kunne i tillegg til den opprinnelige kontrakten påta seg et større arbeidsomfang. Plattformdekket var i utgangspunktet tenkt å være et enkelt dekk hvor utstyr ble satt på i moduler, nesten som et stort legosett. Siden Stord hadde ledig kapasitet gikk Akergruppen inn i forhandlinger med Mobil om en ny integrert konstruksjon hvor en del av modulene ikke skulle settes inn som i et modulsystem som vanlig, men i stedet skulle bærekonstruksjonene til modulene være en del av det integrerte dekket, og utstyrskomponentene skulle deretter monteres inn.

Parallelt med kontraktsforhandlingene mellom Aker og Mobil, ble det boret flere letebrønner på Statfjordfeltet, som avslørte at feltet var større enn først antatt. På bakgrunn av denne kunnskapen, ble det bestemt at produksjonskapasiteten på plattformen skulle økes fra 150.000 fat til 300.000 fat olje per døgn. For å kunne prosessere så store mengder olje, måtte anlegget økes fra en til to parallelle produksjonslinjer på plattformen. Statfjord A sitt prosessanlegg ble dermed dobbelt så stort og dobbel så tungt som først antatt. Og når vekten på prosessutstyret økte, måtte dekket forsterkes for å tåle vekten.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 141.

Et delvis integrert dekk ville bli vesentlig mer komplisert, men i analysen som ble overrakt Mobil 6. februar 1975 begrunnet Aker konstruksjonsendringene med at det ville gi en lavere stålvekt. Mobil aksepterte endringene i dekkonstruksjonen og en ny kontrakt ble undertegnet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. For Aker Stord betydde dette en kjærkommen utvidelse av arbeidsomfanget. Flere av modulene skulle opprinnelig bygges på andre verft og verksteder både i Norge og utlandet, som slet med ettervirkningene etter oljekrisen. Ved at Aker Stord skulle bygge modulene integrert i dekket, mistet disse verftene oppdrag de sårt trengte.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 183.  Moduler ble bygget hos: Kværner/Sterkoder i Kristiansund og Egersund (M1A, M1B, M2, M10, M13, M16, UM8, UM9 og Toolroom), Nordland Offshore A/S i Sandnessjøen (UM9B og telekommunikasjonsmodul), Bodø Mekaniske Verksted (UM2, M10 topp), Wilson Walton, Middlesbrough (M3, M5, M9), Curtis Wright /R:S:V: i Rotterdam (M4A, M4B, UM5, UM6). I tillegg ferdigstilte Leirvik Sveis M9.

Sett i ettertid hadde den lokale ledelsen på Stord et urealistisk forhold til overgangen fra bygging av skip til plattformer. Et plattformdekk til det som da var verdens største plattform, var mye mer komplekst og det ble stilt nye krav særlig til sveising. Mengden ingeniørarbeid var kraftig undervurdert og detaljprosjekteringen ble det første som skar seg. Mens verftet tidligere var vant til å bruke eget tegnekontor, fikk de nå detaljerte tegninger tilsendt fra Matthew Hall Engineering (MHE) i London, som hadde kontrakt på den tekniske prosjekteringen av utrustning og prosessutstyr.

Prosjekteringsoppgavene ble for omfattende

Matthew Hall Engineering hadde vunnet kontrakten på konseptutforming, teknisk prosjektering, ledelse vedrørende prosessutstyr og moduler – inklusive innkjøp – inngåelse av kontrakter for fabrikasjon og byggeplasskontroll, en såkalt EMC-kontrakt (Engineering Management Contractor). (Les mer i «Byggekontraktene».) Kontrakten hadde vært ute på anbud, men på grunn av stramt marked, fikk Mobil bare inn to anbud. Mobil var fra starten bekymret for Matthew Hall sin manglende erfaring fra lignende prosjekter, men hadde ikke annet valg enn å gi dem kontakten hvis tidsplanen skulle holdes.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]:: 168.

Statfjord A-dekket i tørrdokken

Det viste seg raskt at prosjekteringsarbeidet ikke holdt god nok standard og at det ville bli forsinket. MHE hadde estimert med 400 000 timer til arbeidet og at nitti prosent av prosjekteringen skulle være ferdig utført ved utgangen av 1975. Men selskapet fikk problemer. I tillegg til manglende erfaring med denne typen prosjekter, hadde selskapet ikke nok egne ansatte og til tider var opptil åtti prosent innleid personell. Da beslutningen kom om å endre konseptet til et delvis integrert dekk, hadde det Londonbaserte selskapet allerede vært engasjert i ni måneder med planleggingen av prosessutstyret. Med et helt nytt konsept måtte selskapet begynne på nytt igjen, og mange arbeidstimer var bortkastet.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 169.

I januar 1976 var kun femti til seksti prosent av prosjekteringen fullført, og antall arbeidstimer var fire ganger det estimerte. Mobil bestemte seg for å løse MHE fra kontrakten og inn kom et amerikansk engineeringselskap – Brown & Root, som gradvis skulle avløste MHE. Mobil anså selskapet som det best kvalifiserte til jobben og Brown & Root fikk kontrakten uten konkurranse. I oktober 1975 hadde Brown & Root også overtatt kontrakt på planlegging, ledelse og utførelse av oppkoblingsarbeidene offshore fra Matthew Hall. I tillegg hadde Brown & Root allerede kontrakt på teknisk prosjektering og ledelse av arbeidet med lastebøyen, flammebommen og rørledningene.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 156. Selskapet satt nå på alle de tre store kontraktene for ferdigstilling av Statfjord A.

Vekten på dekket øker

Bygging av A-dekket,
Stord verft anga endringsarbeidene som følge av vektproblemene til 150.000 timer, noe som tilsvarte om lag 75 millioner kroner inklusive materialer. En annen konsekvens av forsterkningsarbeidet, var svikt i leveranse av materialer. Mengde stål som var bestilt var basert på de første estimatene, og var derfor for lite. Med et stramt marked var leveringstiden lang. Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Det elementet som skapte de største problemene for planlegging og bygging av Statfjord A var en kraftig underestimering av vekt. Vekt på en plattform kan måles på to måter; våtvekt og tørrvekt. Våtvekten måles ved driftstilstand når de ulike delene av prosessutstyret er fylt med væske. Understellet og dekket er beregnet for å bære en viss vekt og våtvekten av dekk og utstyr må ikke overskride denne verdien. Tørrvekt er vekten av dekk og utstyr alene. Plattformen taues ut helt eller delvis utrustet, og tørrvekten av dekket og utstyret om bord må ikke overskride uttauingsvekten.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, A., & Norges tekniske høgskole Institutt for verkstedteknikk. (1981). Prosjektstyring. Trondheim: Tapir: 131.

MHE hadde ikke et tilfredsstillende system for vektkontroll, verken for våt- eller tørrvekt. For å konstruere dekket var det nødvendig med mest mulig nøyaktige vektestimater på både dekket og produksjonsutstyret allerede tidlig i 1975. Men vektestimatene MHE satte opp for våtvekten var for lave. Det oppsto uenighet mellom Matthew Hall på den ene siden og Stord Verft og Akergruppen på den andre om bæreevnen dekket måtte ha. Matthew Hall sitt estimat var på 34 500 tonn, mens det ifølge kontrakten med Stord verft skulle kunne bære 41 550 tonn. Den samlede vekten endte til slutt på 49.500 tonn. For at dekket skulle kunne bære de ekstra 8000 tonnene, måtte omfangsrike konstruksjonsarbeider til. Det førte igjen til store forsinkelser og vesentlig dyrere byggearbeider.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 164.

I byggeprosessen ble konsulentene hos Matthew Hall liggende etter med tegningsarbeidet. I et forsøk på å øke framdriften på den tekniske prosjekteringen, sendte Matthew Hall ut tegninger som var ufullstendige, med den konsekvens at antall revisjoner av tegninger og endring av byggearbeider økte. Når tegninger ble endret, måtte konstruksjoner som var bygget opp, rives ned, for så å starte forfra igjen.

Begrensning i uttauingsvekt

Uttauingsvekten, eller tørrvekten, skapte også problemer. Condeepens bæreevne la begrensninger på hvor mye utstyr som kunne monteres på dekket før den ble tauet ut på feltet. Det viste seg at den maksimale uttauingsvekten var vesentlig lavere enn vekten på utstyret som skulle monteres. Moduler som var montert, måtte dermed tas av, for så å bli montert når plattformen var satt ned på Statfjordfeltet. Denne byggingen og nedrivningen, sammen med riving og gjenoppbygging som følge av nye tegninger, virket demotiverende på arbeiderne på verftet.

Sveising er ikke bare sveising

Bygging av A-dekket,
Statfjord A dekket under konstruksjon. Stord Verft (nå Aker Stord). Foto: Aker Mekaniske Verksted/Norsk Oljemuseum

Sveisere var den største arbeidsgruppen på bygg-ingen av Statfjorddekket. De merket snart at sveising på oljeinstallasjoner og tankbåter var to forskjellige ting. Oljeinstallasjoner krevde andre materialtyper og tykkelser på materialer enn det som var brukt på tankbåter, og den nye typen stål krevde en annen sveisemetode enn skipsstålet. I tillegg måtte kvaliteten på arbeidet forbedres og uføres med større nøyaktighet. Mobil krevde sertifisering for alle sveisere etter bestemte standarder – i stedet for den tidligere Veritasgod-kjenningen, ble den amerikanske ASME-standarden innført. Det var en standard med seks nivå, fra 1G som var det laveste, til 6G som det høyeste. For å få 6G i sertifikatet kreves det at sveiseren var i stand til å sveise rundt et rør i 45 graders helling og kunne sveise «gjennom», det vil si å sveise slik at fugen ble fylt opp.

Mange gamle skipssveisere klarte ikke å bestå prøvene for de nye sertifikatene, og verftet fikk etter hvert problemer med å få tak i nok kvalifiserte fagfolk. Siden arbeidet allerede var forsinket, ønsket ledelsen å få inn utenlandske sveisere, men det måtte først avklares med fagbevegelsen. Som en hjelp ble det hentet inn sveisere fra andre Aker-bedrifter. På grunn av mangelen på sveisere hang prefabrikkeringen etter, og forsinkelser der førte til forsinkelser i sammensettingen av dekket. Sveisearbeidet ble nøye røntgenkontrollert. Det kom krav om at alle sveisesømmer måtte merkes med nummer, slik at eventuelle feil kunne føres direkte tilbake til den som hadde utført arbeidet. Etter som arbeidet gikk framover, ble det klart at flere sveisesømmer måtte tas opp. Viste kontrollen mer enn fem prosent feil på sømmen, ble den underkjent og fikk en arbeider for mange merknader, måtte han sertifisere seg på nytt.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 170. I mars 1976 var byggingen langt etter planen.

Rørlegging

Også rørleggernes arbeid endret seg ved overgangen fra skip til plattform. Det var vesentlig mer rørarbeid på et plattformdekk enn på skip, og rørarbeidet var mer ensformig. Rørene ble prefabrikkert og mye av det arbeidet montørene tidligere hadde gjort, kom ferdig fra rørleggerverkstedet. Fra lageret ble de prefabrikkerte rørene fraktet om bord ved hjelp av kran. Mens det fortsatt ble bygget skip, var det verftets ingeniører som utformet detaljtegningene, men den enkelte formann eller arbeider kunne endre utformingen hvis han fant det hensiktsmessig. Det var det slutt på nå.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 169. Nå fikk de tegninger fra London, som måtte følges til minste detalj, og alle endringer måtte rapporteres. Friheten og bredden i arbeidet ble mindre.[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Arbeidsforholdene i verftshallene var heller ikke bra. Det verste var varmen. Plattformstålet måtte forvarmes til 150 grader før det kunne sveises. Selv om det ble blåst inn frisk luft i sveiseområdene for å fortynne gassene, var det ingen effektiv ventilasjon. Det var røyk og støv over alt og som en konsekvens av økt bruk av vinkelsliper og kullstiftbrenning steg støynivået. Arbeiderne på Stord Verft merket overgangen til offshoreindustrien på kroppen. Arbeidet hadde blitt mindre selvstendig, leveringstidene kortere og de fysiske arbeidsforholdene dårligere. De mange endringsarbeidene innvirket ugunstig på arbeidsmoralen og produktiviteten gikk ned.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 172.

For å bøte på ineffektiviteten, ble arbeidsstyrken trappet opp til 950 mann mellom juni og desember 1976, men det førte ikke til mer utført arbeid.

Det var spesielt og utfordrende å designe utstyr som skulle vare «evig» og som aldri noen skulle se eller skulle få tilgang til igjen. I 1975 fantes det ikke designkoder for offshore petroleumsprosjekter. Einar M. Jensen, som var mechanical engineer i AOC, arbeidet med alt roterende utstyr. Han og hans team brukte designkoder utviklet av Mobil for bruk på landanlegg og Det Norske Veritas sine koder for bruk på skip. Ingen hadde designet en så stor og komplisert plattform som Statfjord A før, med rør på kryss og tvers.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Eilef Lynghaug, Einar M. Jensen og Jan-Henry Larsen, tidligere plattformsjefer på Statfjordfeltet, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.18. september 2008. I starten ble det igangsatt et arbeid for å merke alle rørene. Men etterpå ble rørene isolert og merkingen ble skjult. Arbeidet var bortkastet.

Utsettelse

Bygging av A-dekket,
Statfjord A-dekket ved Stord Verft. Foto; Aker/Norsk Oljemuseum

Mobil skjønte etter hvert alvoret i situasjonen og innså at uttauingen av plattformen måtte utsettes med et år og ikke være på feltet før sommeren 1977. I uttalelser til media ble det lagt vekt på at mer av arbeidet på plattformen kunne utføres innaskjærs og ikke på feltet, noe som ville vært mer kostbart og mer tidkrevende. I en pressemelding som ble sendt ut het det blant annet: «Jo mer utstyr som kan monteres på plattformen mens den ligger ved land – etter planen ved Stord – jo bedre. På den måten vil man utnytte tiden under land og slipper vanskelig og kostbart arbeid på feltet i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1976). 13. mai. Størst mulig last en fordel. På grunn av maksvekten ved slep lot ikke dette seg gjennomføre fullt ut.

Tross problemene ble dekksrammen etter hvert ferdig. Arbeidet med dekket hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 ble dokkporten åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden. Betongundertellet var samtidig på vei fra Stavanger til Stord. Dekksrammen var bygget oppe på to utrangerte tankbåter – Tom og Tina. Da dekket skulle settes på understellet, ble betongunderstellet senket og Tom og Tina ble manøvrert mellom skaftene på betongdelen. Understellet ble så hevet ved å pumpe ballastvann fra lagercellene, og dekket ble sakte løftet på.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. Nr 11-1980, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 45. Sammenkoblingen skjedde 8. august 1976. Deretter fortsatte arbeidet ute på fjorden i Digernessundet.

Lekkasjer

Problemene var imidlertid ikke over. I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen, og oppsto som en følge av for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Einar Jensen opplevde episoden:

«Det var en fredagskveld tror jeg, og vi var på vei hjem til Stavanger. Da hurtigbåten la til kai i Stavanger sto prosjekt-sjefen der og vinket oss ut til side. Så bar det rett til Sola og inn i et fly som var reservert. Statfjord A krenget. Plattformen tok inn vann i cellene. Vi var 4-5 mann som holdt på med dette her. Det var ikke stor dramatikk rundt det, men vi tok inn en del vann og vi visste ikke hvor det kom ifra.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Det viste seg å være to sprekker på 20 cm hver i betongen mellom en stjernecelle og en celle. Plattformen tok inn 15 000 liter vann i timen eller 20 bøtter i minuttet.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Det var aldri fare for at plattformen skulle tippe rundt eller synke. Pumpene på plattformen hadde en kapasitet på en million liter i timen og hadde ingen problem med å kontrollere vannet. Uten pumper ville plattformen ha sunket 60 til 70 cm i døgnet på grunn av den ekstra vekten vannet tilførte. Folk fra AOC og NC brukte helgen på å kartlegge hva som hadde skjedd. Da sprekkene var lokalisert, fikk NC som ansvarlig for betongsstrukturen sprøytet inn epoxy, en spesiell og elastisk betong, inn i sprekkene. Det var en stor jobb å tette sprekkene, og uhellet førte til forsinkelser. Montering av moduler som hotellet og helikopterdekk måtte utsettes til skaden var utbedret.

To måneder senere krenget Statfjord A igjen mens den lå i Digernessundet. Under en testing av nødstengingsprosedyrene for ballastsystemet holdt det på å gå galt. Boligkvarteret var kommet på plass lengst ute på den ene siden av plattformen. For å kompensere for vekten ble det benyttet forskjellig nivå på ballastvannet i de forskjellige cellene. En servicemann fra fabrikken i Sverige som hadde levert utstyret gikk igjennom prosedyren for testing av hydraulikken. Einar Jensen forteller hva som skjedde:

«Prosedyren gikk ut på å sette hver enkelt ventil i halvt åpen stilling, og så trykke på en rød knapp og ta tiden på hvor lang tid denne tok på å stenge. Det er 16 celler med ballastvann. Han testet først en ventil og så en til. Alt så ut til å fungere greit. Siste leddet i prosedyren var å sette alle ventilene i halv stilling og så trykke på den store knappen. I og med at vi hadde forskjellig vannivå begynte ting å skje, og plattformen begynte å legge seg over. Da gikk alarmene, og heldigvis fungerte den store knappen. Vi hadde en godt kvalifisert mann i kontrollrommet som trykket på knappen med en gang han så at plattformen begynte å legge seg over.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008. Prosedyren som ble fulgt ville vært korrekt for et system som ikke var satt i drift, men systemet var satt i drift, og siste ledd burde vært utelatt.

Krengingen var en alvorlig hendelse. Plattformen krenget med tre grader, noe som tilsvarer at plattformen sank med mellom åtte og ni meter på den ene kanten.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Ryggvik, H., & Meland, T. (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand: 158. Plattformen ble evakuert og ingen kom til skade. Det har i ettertid blitt fortalt at folk hoppet fra plattformen, men det kan Jensen avvise: «Folk hoppet ikke fra dekket, men det var montert en stillastrapp på hver side av dekket ned til en lekter på sjøen. Da plattformen krenget, ble trappen på den ene siden altfor kort, så når en kom ned til siste trinn var det fortsatt langt ned til sjøen. Det er mulig noen som kom ned den trappen, hoppet, uten at jeg kan bekrefte det.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Da Mobil bestemte at uttauingen av Statfjord A skulle utsettes ett år, ble det samtidig bestemt en ny dato – 3. mai 1977. Den datoen ble overholdt og 8. mai sto plattformen på bunnen på Statfjordfeltet. To dager senere startet arbeidet med å fylle pukk under plattformen, såkalt grouting. Så var det å ta fatt på det resterende arbeidet med å ferdigstille Statfjord A og klargjøre den for produksjon. Det var mye arbeid og mange utfordringer og problemer som skulle komme.

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Brakkebyene

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
«Bare noen få timer etter at bystyret hadde sagt ja til planen om anleggsvirksomhet i vågen, lød de første hammerslag som markerer starten på byggingen av en ny anleggsby,» sto det å lese i Stavanger Aftenblad 7. august 1973.
— Brakker lagret på Cementen desember '78. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Byggestart for A-en, historie, forsidebilde,
Betongunderstellet til Statfjord A flyter i dokken med vann - midt i bildet. Spuntveggen som har holdt vannet ute av dokken under første del av bunnseksjonens støping, er i ferd med å fjernes for at plattformen kan slepes ut i Gandsfjorden for videre bygging av komplett understell og betongskaft. Plattformene som er under bygging ute i fjorden er Brent B (venstre) og Beryl A. Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S/Norsk Oljemuseum

Det var starten på en ny anleggsvirksomhet i Hinnavågen i utkanten av Stavanger. Mobil hadde bestilt en betongplattform av typen condeep som skulle produsere olje og gass på Berylfeltet på britisk sokkel. Mens Berylplattformen og etter hvert også Brent A var under bygging, ble også støpingen av Statfjord A og Brent D satt i gang i tørrdokken i Hinnavågen.

Under bygging av noe så stort som Statfjord A og tre andre plattformer, trengtes flere tusen mann utenfra for å kunne gjøre jobben. Både i Stavanger og på Stord, hvor bygging og utrustning av dekket til Statfjord A ble utført, kom nordmenn, svensker, finner og andre til anleggene for å gjøre midlertidige jobber. De var syttitallets rallarer. Med tusenvis av tilflyttere oppsto et spørsmål; hvor skulle alle gjestarbeiderne bo og hvordan kunne forholdene tilrettelegges for dem?

Vågen har blitt fylt ut flere ganger. Før arbeidet med Ekofisktanken startet, var den innerste delen av vågen allerede brukt som søppelfylling. Det var på dette område brakkene og lagerbyggene ble plassert. Videre utover ble vågen fylt med frigjort masse. Byggedokken i Jåttåvågen, som ble brukt for Ekofisktanken ses som småbåthavn til høyre for den nye dokken.

Rallarer i Stavanger

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Hinnavågen i Stavanger var på alle måter et anleggsområde i perioden 1973 til 1977. Ikke bare var fire store condeeper til bygging i vågen og ute på fjorden, men på land var det bygget opp en stor brakkeby for å kunne innlosjere de flere tusen gjestearbeiderne som kom til byen.

På Kjøtteinen på Stord, hvor Stord Verft holdt til, fant en det samme fenomenet. Både i Stavanger og på Stord arbeidet mange av brakkebeboerne på Statfjord, i tillegg til andre plattformer som lå i Gandsfjorden eller i Digernessundet utenfor Stord. Arbeiderne som ikke fikk plass i brakkene, ble stuet sammen på losjiskip som ble lagt til kai.

I den travleste tiden mellom 1974 og 1976 bodde det i gjennomsnitt 800 mann samtidig i de midlertidige boligene i Stavanger, men få hadde sitt arbeid der i mer enn seks måneder. I hele perioden bodde mellom 3000 og 4000 mann i brakkebyen og på losjiskipene. Brakkebyen var blitt dobbelt så stor som forutsatt da A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkte Stavanger kommune om å få leie Hinnavågen for å «bygge offshore – prosjekter til oljeindustrien».[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning. A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S, sammen med Furuholmen gikk sammen og startet Norwegian Contractors, som sto for støping av betongen til plattformen.

Selskapene hadde, sammen med Akergruppen, vunnet anbudet om å bygge og utruste verdens første produksjonsplattform i betong, Beryl A, og i 1973 leverte selskapene søknaden til Stavanger kommune om å få fylle ut Hinnavågen for å plassere tørrdokk, og bruke sletten bak til lagerbygg og brakkeby.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Kommune, Formannskapssal 1975 A, 7.9. 1972.  Allerede i 1972 hadde A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkt kommunen om å få leie «områdene med tilgrensende sjøbunn ved Dusavika eller Hinnavågen, Stavanger, og dessuten ankerfeste ved Hillevåg for bygging av offshore-prosjekter til oljeindustrien». Formannskapssak 1975 A, 7.9. 1972.  Men NC fikk ikke kontrakter og saken ble utsatt.

Den gangen så de for seg at det ville bli behov for maksimalt 200 sengeplasser.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 65.

brakkebyene,
Kontorbrakker. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Dette antallet viste seg å være kraftig undervurdert. Våren 1975 nådde leiren toppunktet med omkring 2000 mann midlertidig innkvartert i brakkebyen og på tre losjiskip som lå ved Hetlandskaien. Våren 1976 var det plass til 950 mann, fordelt på 60 dobbeltrom, kalt kombirigger og resten enkeltrom. I tillegg var alt av campinghytter, pensjonater og leiligheter belagt av tilreisende som skulle jobbe på anlegget. Brakkebyen ble bygget på markene og den gamle søppelfyllingen ovenfor tørrdokken i Hinnavågen og besto av rekker med brakker spredd rundt lagerbygg og kontorbrakker.

Ekofisktanken ble støpt i Jåttavågen, tett inntil Hinnavågen få år tidligere, også den av A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S. Deler av området var dermed allerede bearbeidet, men etter at tanken var ferdig ble mesteparten av anlegget omgjort til friareal og byggedokken til småbåthavn. For å kunne sette i gang med nye byggeprosjekter måtte hele området igjen bygges om.

Misnøye blant beboerne

brakkebyene,
Faksimile fra Stavanger Aftenblad 29. januar 1972

I Stavanger kommunestyres behandling av søknaden ble det lagt vekt på muligheten til nye industriarbeidsplasser i Stavanger. Ikke alle var fornøyd med å gjøre Hinnavågen om til en gigantisk byggeplass. Beboerne på Hinna og Jåttå startet en aksjonskomité. De var ikke bare negative til planene, men ønsket at det ble tatt noen forhåndsregler. Det gjaldt kloakkforhold, Hinna badeplass (Vaulen) og arbeidstiden. Formannskapet imøtegikk deler av kravene.

Entreprenørene ble pålagt å sikre at alle kloakkproblemer i vågen var forsvunnet innen første bunnseksjon var ferdig til å flytes ut, altså innen et år. Hinna badeplass skulle opprettholdes og skjermes i størst mulig grad, noe som førte til at betongblandeverket måtte trekkes lengst mulig sørover.

Kommunen godtok også at arbeidet kun skulle skje mellom klokken seks på morgenen og elleve på kvelden, med unntak ved spesielt arbeid som glidestøping eller reparasjoner. Aksjonsgruppen ønsket også at saken skulle utsettes og at byggetiden skulle vare i maks to år. Disse to kravene gikk kommunen ikke med på. Entreprenørene fikk en kontrakt på fem og et halvt år og arbeidet kunne starte umiddelbart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 6. august 1973. Uklarhet om spuntveggen. og
Stavanger Aftenblad. 9. august 1973. Det blir Hinnavågen på visse betingelser.

I søknaden til Stavanger kommune om å bygge en brakkeby til 200 gjestearbeidere, var det ikke tatt høyde for at også Akergruppen, som skulle utruste betongunderstellet, ville trenge store mannskapsstyrker. Det var ikke bare Norwegian Contractors (NC) som hadde sine mannskaper losjert i brakkebyen. Aker Offshore Contractors (AOC) fikk etter hvert et stort behov for soveplasser, for egne og deres underleverandørers ansatte. De to hovedentreprenørene, NC og AOC var sammen om å administrere leiren, men hadde ansvar for egne ansatte. Det betydde i praksis at tilbudet var forskjellig ut fra hvem en arbeidet for.

brakkebyene,
Forlegning, Hinna. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Den delen av leiren hvor NC-arbeiderne bodde, var delt inn i 50-mannsbrakker med enkeltrom hvor det var en seng, et skap, en skrivepult og to stoler. Mer var det ikke plass til. Bad og toalett var felles for 50 mann. Det var åtte håndvasker, tre dusjkabinett og tre toaletter som måtte deles. I tillegg var det to oppholdsrom, et i hver ende av brakkene hvor det var fjernsyn og lenestoler. På et av oppholdsrommene fikk de aviser. I kantinen for de NC-ansatte og deres underleverandører var maten gratis, bedriften betalte kosten.

Stålarbeiderne som arbeidet for Aker, måtte betale maten selv, men fikk i stedet diettpenger. I en undersøkelse Per Stangeland ved Rogalandsforskning utførte i 1975 til 1977 viste det seg at forskjellen på å få «gratis» mat eller å måtte betale for maten selv, om en fikk aldri så mye i diettpenger, utgjorde en stor forskjell i opplevelsen av matens kvalitet. NC-ansatte var nesten enstemmig positive til maten og kantinen, mens stålarbeiderne som måtte betale, var nesten enstemmig kritisk.

Selv om disse to gruppene hadde hver sin kantine, var det samme cateringselskap som leverte.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 170. Men det var ikke bare matorganiseringen som utgjorde en forskjell etter hvem en arbeidet for. NC-ansatte hadde tilgang på trimrom med vekter, ribbevegg og romaskin, bordtennisbord og squashrom. De hadde også en rampe de kunne bruke til å fikse bilen.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 158. Mens betongarbeiderne hadde treningsrom og bilrampe, hadde stålarbeiderne spilleautomater i kantinen som eneste fritidsaktivitet. I leiren var det en felles kiosk for alle, som var åpen fra 12 til 22.

Funksjonærene fikk en noe annen behandling. På arbeidsplassen viste hjelmene tydelig hvem som var funksjonærer, de skilte seg også ut ved å ha et eget lønnssystem, annen innkvartering, de bodde stort sett på pensjonater og hadde egen kantine. En av brakkene var også forbeholdt funksjonærer. Her var det egen kokk og annet utstyr enn i oppholdsrommene til vanlige arbeidere.

Fritid

Det var altså ikke mye å ta seg til på fritiden. Først i 1976 ble det anlagt fotballøkke. Dagene gikk stort sett med til å  arbeide, spise og sove. Det var for å arbeide og tjene penger de fleste var kommet. Fjernsyn, kortspill og lesing dominerte kvelden.

«Brakkesyke» er et kjent fenomen blant arbeidere på anlegg, en tilsand av tiltaksløshet og sløvhet. Men i motsetning til mange andre anleggssteder lå Hinna nær Stavanger sentrum, kun syv – åtte kilometer med gode bussforbindelser. Ifølge noen av de gamle gutta hadde det både negativ og positiv effekt.

brakkebyene,
Kantinen befant seg i disse brakkene. Foto: Tor G. L. Marcussen/Norsk Oljemuseum

Ulempen var at det kunne være vanskelig å organisere felles aktiviteter og miljøet i brakkeleiren ble derfor dårligere enn det kunne vært. Mye av det sosiale livet ble trukket ut av leiren. Men nettopp muligheten til en avkobling fra anlegget ved å ta en bytur, kunne virke positivt. Restaurantene, kinoen og svømmehallen var mest brukt. For den store delegasjonen av finner i brakkebyen var svømmehallen med badstue, populær, for badstue kom det først i brakkeleiren i 1976.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 171-176. En del festing var det, og for Aker sine folk, var nattklubben Cobra stedet å møtes i byen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum.

Losjiskipene

Flere av gjestarbeiderne bodde på losjiskip. Losjiskipene lå til kai i to perioder, mellom februar og juni 1975, og fra oktober 1975 til mai 1976. Stålkonteinere som sto tett i tett på bildekk og soldekk fungerte som soverom. Det var bare en meters passasje på hver side av konteinerne og dekket var alltid halvmørkt. I hver konteiner var det to rom, et med bad med dusj og toalett og et med to køyer, selv om aldri mer enn en mann bodde i hver. Soveplassene på båtene hadde en høyere standard enn i brakkebyen, men ifølge Stangeland var det ikke et populært sted å bo. Det var trangt, mørkt og innestengt. Den dårlige luften ble fremhevet og de vanlige brakkene var himmelriket i forhold. «Dette er en drittekkel plass» kommenterte en av beboerne.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 161. I tillegg ble mellom 100 og 150 lugarer om bord i ferjen benyttet, og var – om mulig – enda verre.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 160.

Innbyggerne

Hvem var «innbyggerne» i brakkebyen? Nesten halvparten var nordmenn, som stort sett kom fra andre Akerbedrifter eller andre underleverandører rundt om i landet. De resterende kom i hovedsak fra Sverige og Finland, og hadde arbeidet i Norge og Sverige i lengre perioder tidligere. Det var ingen organisert import av fremmedarbeidere, selv om svenske underleverandører hadde med seg egne ansatte. Men utover i anleggsperioden ble svenskene faset mer og mer ut og nordmenn overtok arbeidet. Få av «rallarene» ble i Stavanger etter endt arbeid.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum. De reiste stort sett videre til nye anleggsområder.

Arbeidsplassen og brakkebyene var mannsdominerte. Det var ingen kvinner som arbeidet på betongunderstellet, men om lag 70 kvinner hadde arbeidsplass på anlegget. Av dem arbeidet 50 i anleggsleiren og 20 på losjiskipene, som kan sies å være en forlengelse av anleggsområdet.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 30. De aller fleste jobbet i servicevirksomhet med mat, servering, vask og renhold. Noen skilte seg ut med mer spesialisert arbeid; sekretær, regnskap og sentralbord, mens noen ganske få var arbeidsledere som spisesalsjef, inspektør blant rengjøringspersonalet, kantineleder og så var det en kokke. I storkjøkken var det vanlig at menn innehadde den stillingen. I tillegg var det to kvinnelige kranførere.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 37.

Befolkningsvekst på Stord

Brakkebyene, a-plattformen,
Den første brakkeleiren ble bygget ved Grunnavågen i Sagvåg til avlasting for losjiskipene. Foto: Tor Resser/Norsk Oljemuseum

I 1975 startet byggingen av ståldekket til Statfjord A på Stord Verft. Det var mye arbeid som skulle gjøres, dekket skulle bygges og utrustes, så verftet fikk et stort behov for økt arbeidskraft. I april 1976 ble det besluttet å bygge midlertidige hybelhus til 100 arbeidere i Naustvågen. I september samme år ble antall senger utvidet til 450, som også viste seg å være langt fra nok.

Flere losjiskip ble lagt til kai; bland dem nordsjødronningen «Leda», som verftet kjøpte inn og «Kronprinsesse Märtha», «Vikingfjord», «Prince of England» og «Dana Sierena». Skipene ble ikke omtalt i positive ordelag: «Brakkekapasiteten ble snart sprengt og verftet måtte leie inn mer eller mindre kondemnerte losjiskip for innkvartering. Alle lugarene ble tatt i bruk, også de som lå under vannlinja. Ventilasjon og de hygieniske forholdene var under pari og misnøyen var stor.» Dette skrev arbeiderne selv i 20-årsjubileumsheftet for bedriftsklubben Aker Offshore partner.[REMOVE]Fotnote: Bedriftsklubben Aker Offshore Partner. (1994). Bedriftsklubben Aker Offshore Partner 20 år : 1974-1994. Stavanger: Klubben: 10.

Våren 1976 påla Mobil bedriften å øke arbeidsstokken ytterligere «i et forsøk på å kompensere for den lave produktiviteten og langsomme mannskapsoppbyggingen slik at arbeidet kunne fullføres etter planen og offshorearbeidene minimaliseres», som det het i Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1979 del 1.[REMOVE]Fotnote: 1. januar 1977 arbeidet 2377 innleide arbeidere og 342 konsulenter på det nye offshoreverkstedet på Kjøtteinen på Stord. 

Brakkebyen på Stord

I september 1976 var det 2100 leiearbeidere på Stord, og i januar 1977 var tallet opp i 2719, det høyeste registrert antallet. Folketallet på Stord hadde da økt med en femtedel. En gruvetomt ble gjort om til brakkeby og i tillegg kom det opp en liten landsby av campingvogner. Boforholdene var kummerlige. Folk ble stuet sammen der det var mulig. På et tidspunkt kom det til en «sitt ned»-aksjon blant arbeiderne.

Aksjonistene var leiearbeidere fra utlandet, men også innleide Aker-arbeidere, særlig fra Aker Verdal. Aksjonen var en protest, ikke bare mot boforholdene, men også mot arbeidstiden, garderobeforholdene, for få fritidstilbud og utsiling av tillitsmenn. Det ble hevdet at tillitsmenn som påpekte mangler ble forsøkt fjernet, og det ble ikke akseptert av arbeiderne.

Det oppsto mange konflikter når det gjaldt arbeidstiden. De som hadde sitt hjemsted lengst borte, hadde ikke råd til å reise hjem hver tredje uke, for hjemreisene var ikke betalt. De ønsket å jobbe lengst mulig, for så heller å få lengre perioder fri. Gjestearbeiderne tjente også mer penger og ville jobbe mer, heller enn å henge rundt på Stord. Det førte til at fast ansatte også måtte jobbe mer, noe som ikke var populært verken hos stordabuen eller fagforeningene. Arbeidere som bodde på Stord eller i omegn ønsket en arbeidstid mer tilpasset et familieliv. Slikt ble det konflikt av.

Når det gjaldt fritidstilbudene var ikke de tilrettelagt for så mange, verken i brakkene eller i lokalsamfunnet på Stord. Men noe var gjort. I begynnelsen var det tilrettelagt med både bordtennisbord, rom for kortspill, TV, dart og andre aktiviteter, men utstyret ble ødelagt og møblene og TV-en ble kastet ut gjennom vinduet av sterkt berusede arbeidere, som Knut Grove skriver i sin bok om Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 163-164. Det var en konfliktfylt periode, og fyll og spetakkel var det. Men 3. mai 1977 ble Statfjord A slept ut på feltet og Stord Verft hadde ikke greid å hale i land noen ny stor kontrakt og rallarene flyttet videre til nye anleggsområder andre steder. Allerede ved årsskiftet 1976-77 var brakkeleiren tom.

Avslutning

I 1977 var Statfjord A på plass på sitt arbeidssted i Nordsjøen. I Stavanger hadde NC fått nye oppdrag, først Statfjord B, og siden Statfjord C og så fulgte åtte andre. Først i 1993 forlot de siste betongplattformene byggeområdet ved Hinna. Men det ble aldri det samme som toppårene 1974 til 1976 da fire store condeeper var under bygging på samme tid og 3000 mann hadde sitt arbeid der. På Stord gikk det derimot fra tusenvis av gjestearbeidere i 1977 til permitteringer og oppsigelser året etter. Verftet ventet på det neste store prosjektet – Statfjord B – som aldri kom.

Les mer: Norgeshistoriens største enkeltkontrakt

Publisert 5. april 2018   •   Oppdatert 13. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Den første planen – Statfjord B

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Statfjord B skulle etter den opprinnelige planen være en tilnærmet kopi av Statfjord A, men hvor det skulle tas hensyn til erfaringene som var gjort. Viktigst var det at mye mer av installasjonsarbeidene skulle utføres ved land istedenfor offshore og bærekonstruksjonen skulle derfor ha fire skaft for å tåle en høyere utslepsvekt. Bygget var planlagt installert på feltet i 1979. Det var en lang og kronglete prosess for å komme fram til den løsningen og interessentene var mange.
— Statfjord B rager 271 meter til toppen av boretårnet. Her sammenlignet med FN bygningen i New York som er 154 meter høy. Illustrasjon: Statoilbrosjyre 1980.
© Norsk Oljemuseum

De norske eierne[REMOVE]Fotnote: Statoil 50 %; Mobil Exploration Norway Inc., 15%; Norske Conoco, 10 %; Esso Exploration and Production Norway Inc., 10%; A/S Norske Shell 10%; Saga Petroleum a/s 1,875%; Amoco Petroleum Company 1,042%; Amerada Petroleum Corporation og Norway 1,042%; Texas Eastern Norwegian Inc. 1.042% i Statfjord opprettet en lisens 037-komité, som fungerte som et uformelt besluttende organ. I september 1976 overleverte Statoil/Mobil-gruppen foreløpig utviklingsplan til Industridepartementet, hvor de gikk inn for utbygging av Statfjordfeltet i tre faser.

Første trinn – foreløpig og endelig utviklingsplan

Den første planen – Statfjord B
Statfjord A sett fra helikopter idet Polymariner ankommer feltet for å virke som hotellplattform - såkalt flotell. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum

Første fase var Statfjord A, hvor gruppen gikk inn for en integrert produksjons-, bore- og boligplattform, med produksjonskapasitet på 300.00 fat olje per døgn. Det skulle være en condeep plassert sentralt på feltet.

I planen ble også en videre trinnvis utbygging av feltet diskutert, fase II. Det ble fastslått at reservoaret mest effektivt ble drenert med tre plattformer, og foreslo derfor bygging av minst to produksjonsplattformer utover fase I.

Departementet sluttet seg til prinsippene i planen i november samme år (4. november 1974), men ønsket en mer detaljert plan for fase I, byggingen av Statfjord A. Den ble framlagt av Mobil 18. februar 1975.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 139.

Da var allerede støpingen av betongunderstellet til A-plattformen godt i gang. I oktober 1974, før departementet hadde uttalt seg om utbyggingsplanene, hadde Mobil og Norwegian Contractors underskrevet avtalen om bygging av Statfjord A. Samtidig med at arbeidet med Statfjord A startet, begynte Mobil arbeidet med den fullstendige utviklingsplanen. Denne ble framlagt for Industridepartementet i januar 1976 og la grunnlaget for Stortingsmelding Nr. 90 1975/76.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 196. Lenge trodde man at Statfjordfeltet var en del av Brentfeltet på britisk sokkel. Imidlertid viste det seg at det var Statfjordfeltet som strakk seg over på britisk side, i blokk 211 hvor Conoco North Sea Inc. var operatør.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 138. Rettighetshaverne i blokk 211 på britisk sokkel var: Conoco Ltd. 33,333 %; Gulf Oil (Great Britain) Ltd. 16,666 %; Gulf (UK)Investments Ltd. 16,666 %; British National Oil Corporation (BNOC) 33,333 %. 

Stortingsvedtak om Statfjord B og C, historie, Den første planen – Statfjord B
Installasjoner på Statfjord med ilandføring til Sotra - fra Stortingsmelding nr. 90

For å kunne fastslå størrelsen på feltet og fordelingen på de to lands kontinentalsokkel ble et første uformelt møte mellom de britiske og norske rettighetshaverne avholdt. Det sentrale punktet var å komme til enighet om gjensidig bytte av brønndata og seismiske data. En slik avtale ble undertegnet i mai 1975. På samme møte ble Licensees Committee satt ned som øverste organ for unitiseringsarbeidet. Komiteen var en utvidelse av lisens 037-komitéen hvor de britiske rettighetshaverne kom inn som observatører, men fortsatt uten stemmerett. Conoco North Sea Inc. fungerte som koordinator for den britiske gruppen. På samme møte ble det vedtatt at Statfjord B skulle bygges som condeep med fire skaft og en produksjonskapasitet på 300.000 fat olje per produserende døgn.

De forberedende arbeidene startet på grunnlag av dette.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 192.

Først skulle saken igjennom Stortinget. Industridepartementet hadde lagt fram Stortingsmelding Nr 90 1975/76 om fullstendig utviklingsplan for Statfjordfeltet, basert på søknaden Mobil som operatør hadde levert 5. januar, hvor regjeringen gikk inn for full utbygging av Statfjordfeltet. Forslaget fikk klart flertall i Stortinget. Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti støttet regjeringens forslag, mens Venstre pekte på at det ved bestilling av Statfjord B burde tas sysselsettingsmessige hensyn og at betongunderstellet derfor burde bygges i Åndalsnes, ikke i Stavanger som planlagt.

Sosialistisk Venstreparti var det eneste partiet som reserverte seg mot utbygging av feltet. Årsaken var skepsis til opptrapping av virksomheten og partiet gikk inn for at produksjonen fra feltet ikke burde overstige 15 millioner tonn årlig. De påpekte også at det ikke var lagt fram konkrete planer for en eventuell industrietablering i tilknytning til full utbygging av feltet.[REMOVE]Fotnote: Status. (1976). nr. 10. 

Med et klart flertall ble det likevel fastslått at Statfjordgruppen kunne gå videre med planen om tre integrerte produksjons-, bore- og boligplattformer, hver med en produksjonskapasitet på 300.000 fat. Det ble lagt opp til en stram tidsramme hvor uttauing av Statfjord B skulle foretas sommeren 1979.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1976). Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjordfeltet og om en samlerørledning for gass (Vol. Nr 90 (1975-76), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet.

Dagen etter, 17. juni 1976, ble det avholdt møte mellom rettighetshaverne for feltet, hvor Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) ble opprettet som øverste besluttende organ. En interim unitiseringsavtale ble undertegnet, og med det fikk også britene stemmerett. Stemmefordelingen fulgte andelene til de tretten partnerne.Siden britene nå kom med ble eierforholdene forrykket. Før unitiseringsavtalen hadde Statoil 50 prosent interesse i Statfjordfeltet, mens den ved inntreden av de fire britiske eierne ble redusert til 44,4424 prosent.

Et vedtak i SUOC krevde minst 70 prosent tilslutning og Statoil kunne fortsatt blokkere for mulige vedtak.[REMOVE]Fotnote: Kostnadsanalysen – norsk kontinentalsokkel : Rapport 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel : Fra styringsgruppen oppn. 1979-03-16 (Utredninger 1980:64). (1980). Oslo: 139. Utenom avtalen for felles utnyttelse av feltet var den viktigste saken på dagsorden å få gjennomslag for å gå videre med planene om en 300.000 fat pr. døgn plattform, bestille en condeep og velge hovedkontraktør for ledelse og prosjektering.

NPC – et norsk alternativ

Mens arbeidet med den formelle godkjenningen gikk sin gang, startet operatøren sine forberedelser til byggingen av Statfjord B. Den første oppgaven var å finne mulige kontraktører for teknisk prosjektering og prosjektledelse.

Statfjord B var det største norske industriprosjektet til da, og krefter i næringslivet og staten ønsket å forhindre at prosjektoppgavene skulle forsvinne ut av landet. For Statfjord A var hovedtyngden av ingeniørarbeidet gitt til utenlandske selskap. Hovedproblemet var at ingen norske selskap var store nok til å ta på seg et slikt arbeid, i tillegg til at de manglet kompetanse ved planlegging av større prosessanlegg.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 33.

De tre største industrigruppene i Norge, Kværner, Aker og Kongsberg Våpenfabrikk kom sammen våren 1975 for å diskutere et samarbeid, men ble ikke enige om en organisering. De fikk likevel organisert et møte med Statoil om mulighetene for kontrakter på Statfjord B. Statoil var interessert i en norsk konstellasjon, og ønsket heller det enn et av de store utenlandske selskapene. Selskapet ga også klare signaler om at de var villig til ikke bare se på ingeniørkostnadene, men ville vektlegge den positive effekten norsk engineering kunne gi norske leverandører.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 36.

Stortingsmelding nr. 90 (1975-76) viser planen for installasjoner på Statfjordfeltet.
Målet måtte bli å erstatte MHE i neste prosjekt. Statoil la i møtet vekt på at ressursene i Norge var små og at det kun var plass til ett stort norsk selskap. De tre aktørene som var på møtet måtte trekke inn flere, også med tanke på distriktshensyn. Et felles selskap måtte først og fremst ha Statfjord B som mål, men Statoil gjorde det også klart at de ville kunne benytte et slikt selskap også på egne prosjekter senere.

Utspillene fra Statoil var særdeles positive, men fortsatt var det stor uenighet mellom de tre aktørene hvordan et samarbeid skulle organiseres. Fra Statoils side var det klart at de tre selskapene måtte gå inn i en felles gruppering hvis de skulle ha en sjanse på Statfjord B-kontrakten.

Selskapet burde etablere seg i Stavanger. Det viste seg senere at på dette punktet fikk de ikke gjennomslag og Norwegian Petroleum Consultants (NPC) etablerte seg på Aker i Oslo.

Det kom til slutt til enighet. Syv andre norsk firma ble invitert til å være med i nyetableringen; Elkem, Årdal og Sundal Verk, Electro Union, Norconsult, Dyno, Hafslund og Norsk Jernverk. De ti selskapene skulle eie ti prosent hver og på den måten ble det sikret at ingen av de tre store ble for dominerende og at det nye selskapet fikk en uavhengig profil. I formålsparagrafen til det nyetablerte selskapet sto det: «Selskapets formål skal være uavhengig rådgivende konsulentvirksomhet – derunder prosjektadministrasjon for planlegging, bygging og drift av anlegg med tilknytning til olje og gass.»[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 51.  Etableringsavtalen for NPC

Grunnlaget var nå lagt for nasjonal deltakelse i planleggingen av framtidige petroleumsprosjekter, noe som hittil hadde vært forbeholdt utenlandske industrigiganter.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976).  nr. 7. 

Arbeidsutvalget i NPC nedsatte i november 1975 en arbeidsgruppe for Statfjord B. Det var klart at NPC skulle få kontrakten, men de trengte en utenlandsk partner, med femti prosent på hver. Mobil ønsket Brown & Root ved siden av NPC, mens Statoil mente det amerikanske selskapet hadde for store interesser som utstyrsleverandør og gikk inn for Bechtel. De hadde riktignok ikke stor offshoreerfaring, men kunne skilte med lang erfaring på land, med spesiell tyngde på atomanlegg.

Det skulle vise seg at Mobil hadde en konflikt med Bechtel et annet sted i verden, som kan ha vært medvirkende til Mobils motstand til dette selskapet, men det visste ikke Statoil noe om på den tiden.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 60. For å komme til enighet ble tre kandidater invitert til å levere inn et tilbud til et joint venture med NPC i en åpen konkurranse. Invitasjonen gikk ut 12. februar 1976 til Brown & Root (UK) Ltd., Bechtel International Ltd. og Foster Wheeler Offshore Ltd. til kontrakt på overordnet prosjektledelse og ingeniørtjenester.

Brown & Root + Aker = Brownaker, forsidebilde, a-plattformen, Brownaker etablert, Den første planen – Statfjord B
Brownakers symbol på Statfjord A. Legg merke til at de hilser på hverandre med venstre hånd.

Mobil fikk viljen sin; Brown & Root vant etter en hard drakamp i lisensgruppen. NPC og Brown & Root ble enige om å dele funksjoner og arbeid mellom kontorene i London og Oslo.Mobil krevde at Brown & Root skulle ha en ledende rolle, de var skeptiske til NPC og fryktet koordineringsproblemer mellom London og Oslo. De mistenkte også at NPC ikke kunne klare å skaffe nok arbeidere, og at kontorfasilitetene ikke skulle være tilfredsstillende.[REMOVE]Fotnote: Engeland, S. (1995). Ingeniørfabrikk På Norsk : Oppbygginga Av Norsk Petroleumsrelatert Engineeringkompetanse, 154: 64.

I oktober startet forhandlingene med Mobil og etter mye tautrekking ble kontrakten underskrevet. NPC tjente sine første penger 13. og 14. november. Den 15. november kom brevet fra Oljedirektoratet som endret alt.

Norwegian Contractors og Aker

De to andre sentrale kontraktene som måtte fremforhandles var bygging av understell og bygging og montering av dekk. Statfjordgruppen var under sterkt press fra både fagbevegelsen, industrien og den politiske ledelsen i Industridepartementet for å gi kontraktene til Norwegian Contractors (NC) og Akergruppen uten å legge dem ut på anbud.

Statoil ønsket også en slik ordning, mens operatøren Mobil avviste et slikt forslag. De ønsket gjerne å bruke norske leverandører, men var imot den monopolstillingen Akergruppen hadde opparbeidet seg som offshoreleverandør.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 357.

Tidligere hadde NC og Aker inngått en samarbeidsavtale som forpliktet en byggherre som valgte en condeepkonstruksjon, å la Aker bygge dekket og stå for sammenkoblingen. Byggherren fikk dermed liten mulighet til å kontrollere Aker sine priser mot markedet. Samarbeidsavtalen hadde fungert så lenge både NC og Aker leverte til tid og pris. Men erfaringene med dekket til Statfjord A, hvor Akergruppen på Stord var kraftig forsinket og ikke så ut til å kunne levere til forutsatt pris, fristet ikke Mobil til gjentakelse. Operatøren ønsket heller Kværner til jobben.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 7 

Mobil sto dermed fast på at dekkskontrakten skulle ut på anbud og fikk støtte av de andre utenlandske eierne. Statoil sto fortsatt på sitt – kontraktene skulle gis NC og Aker uten anbud. Den politiske ledelsen involverte seg direkte i saken og Industridepartementet sammen med Statoil understreket at Akers situasjon sysselsettingsmessig var vanskeligere enn Kværners, og at det av politiske grunner ikke ville være mulig med noe annet enn et Akerdekk.

Det var et politisk ønske om å komme snarest mulig i gang med byggingen av Statfjord B fordi krisen i norsk verftsindustri ble verre og utsiktene for arbeiderne dystrere.

Statfjord B skulle hjelpe på dette. Statssekretær Lars Uno Thulin i Industridepartementet innkalte til møte hvor han rådet gruppen til å plassere ordren for byggingen til NC og Akergruppen. Det politiske presset hjalp ikke, Mobil holdt fast på anbudsrunde. Selskapet ønsket for så vidt å bruke condeepløsningen, men ville ha konkurranse for Aker.

Sommeren 1976 kom Statfjordgruppen til enighet om å følge Mobils linje. 31. august 1976 bestemte styringskomiteen for Statfjordgruppen, SUOC at det skulle innledes kontraktsforhandlinger med NC om bygging av betongkonstruksjonen, mens Aker måtte finne seg i konkurranse. Men Akergruppen var trygg på at Statoil og Industridepartementet ville sørge for at dekket ble bygget på Stord.

Et nytt element kom nå inn. Gruppen var enig om å ta ut opsjon hos Akergruppen. Bare det nasjonale britiske statsoljeselskapet BNOC, med en eierinteresse på 3,7 prosent var imot. Opsjonen hadde en klausul ved at før dekket kunne bestilles skulle det ut på anbud. Anbudsrunden gjaldt også verft i utlandet. Avgjørelsen skulle så tas på et rent foretningsmessig grunnlag. De britiske eierandelene var ikke store, men BNOC markerte seg likevel i SUOC, og brukte enhver anledning til å tale britisk industri sin sak, men for norske myndigheter ville det være politiske umulig å la oppdraget gå til utlandet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 8 

Det var også en diskusjon om hvor betongunderstellet skulle bygges; Rauma, Åndalsnes eller Stavanger. Industridepartementet hadde sterke distriktspolitiske og sysselsettingsmessige argumenter, og mente sysselsettingssituasjonen var vanskeligst i Åndalsnes. Men Norwegian Contractors ønsket å fortsette virksomheten i Stavanger, hvor tilknytningen til byens oljemiljø var nær.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 3 

10. september 1976 sendte Industridepartementet ut en pressemelding. Planen var at Statfjordgruppen skulle sende den ut, men de britiske rettighetshaverne motsatte seg det. I meldingen sto det at:

Statfjordgruppen hadde besluttet å innlede kontraktsforhandlinger med Norwegian Contractors med sikte på en bestilling av en condeep-plattform. […] Statfjordgruppen har også gitt operatøren (Mobil) adgang til å inngå en opsjonsavtale med Akergruppen med sikte på bygging av dekket for denne plattformen. Den endelige avgjørelse vil imidlertid bli tatt senere etter at de har innhentet anbud. […] Betongstrukturen vil bli bygget i Stavanger. Den fire-skaftede strukturen vil gjøre det mulig å slepe plattformen fullt utrustet ut til feltet. På denne måten kan plattformen med dekkskonstruksjon bli fullført i beskyttet farvann ved land til mindre kostnader enn hva som er tilfelle når arbeidet må gjøres ute i Nordsjøen. Statfjord-gruppen har også besluttet å innlede kontraktsforhandlinger med et nytt selskap bestående av Norwegian Petroleum Consultants og Brown & Root når det gjelder ingeniørtjenester, teknisk innkjøp og byggeledelse under bygging av Statfjord B.

Shell sier nei

16. juni 1976, tre måneder etter at NPC+ Brown & Root hadde fått tilbud om kontrakt, godtok – på bakgrunn av Stortingsmelding Nr.90 1975/76 – Stortinget den fullstendige utviklingsplanen. En dag senere ble en interim unitiseringsavtale undertegnet på det første offisielle møte i SUOC. Forutsetningen for møtet var at gruppen skulle gi sin godkjenning til bygging av Statfjord B, en plattform med kapasitet på 300.000 fat per produserende døgn, i tillegg til bestilling av Condeep og at NPC sammen med Brown & Root ble hovedkontraktør.

Planen fikk ikke flertall. Norske Shell stilte i stedet spørsmål om det var riktig å satse på en ny, gigantisk betongplattform. De fremmet et forslag om to plattformer med kapasitet på 150.000 fat per døgn, heller enn en dobbelt så stor. Produksjonen ville komme i gang raskere med to plattformer. Etter deres erfaring fra Brent D ville det bli billigere og lisensen kunne spare opp til 200 millioner kroner. Forslaget ble mottatt med en viss forståelse blant mange i gruppen, men ble dårlig mottatt av Industridepartementet og Statoil.

Mobil og Statoil var imot å utrede forslaget, Mobil på grunn av at det ville føre til en forskyvning av tidsplanen. Men Statoil og Mobil hadde ikke til sammen over 70 prosent av stemmene, og dermed ikke flertall. Det ble derfor bestemt at det skulle foretas en utredning om fordeler og ulemper med 150.000 fats- kontra 300.000 fats-plattform. Utredningen skulle være ferdig i august samme år.

31. august 1976 var det igjen møte i SUOC. Her ble det opprinnelige forslaget til utbyggingsplan enstemmig vedtatt. Det skulle bestilles en fire stags condeep-plattform med produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn. Shell ba riktignok om en protokolltilførsel.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 1 : Sammenfatning av utviklingen, vurderinger og anbefalinger (Vol. 1). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 206. Det var også flertall for at NPC i joint venture med Brown & Root skulle få kontrakten for teknisk prosjektering og prosjektledelse.

Så kom brevet fra Oljedirektoratet og endret alle planer.

Brevet, Den første planen – Statfjord B
Norges dyreste brev ble det kalt, brevet som påla Statoil/Mobil-gruppen å endre konstruksjonen for Statfjord B.
Publisert 25. april 2018   •   Oppdatert 12. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk