Arbeidsliv i offshoreindustrien

Den moderne oljehistorien startet i USA i 1850-årene, men det var i det 20 århundre verden ble fullstendig omformet av oljen. Den anvendelige energikilden ga varme og kraft og revolusjonerte transporten av varer og mennesker. Den økende etterspørselen etter denne varen gjorde oljeleting og utvinning til en verdensomspennende virksomhet. Men en ting var å drive oljeleting og utvinning på land, en annen ting var når olje- og gassfelter strakte seg ut i havet. Det bød på nye teknologiske utfordringer. Det ga også oljearbeiderlivet en ny dimensjon. Oljeleting og utvinning offshore startet for første gang i Mexicogulfen etter andre verdenskrig. Senere startet offshorevirksomhet utenfor kysten av Afrika og Sør-Amerika, i Nordsjøen, utenfor kysten av Alaska, Kina, Australia osv. Denne artikkelen om Social History in the offshore Industry bygger hovedsakelig på erfaringer fra Nordsjøen.
Oljearbeideren offshore har en spesiell arbeidssituasjon. Når han eller hun er på jobb, befinner han seg på arbeidsplassen 24 timer i døgnet. Arbeidstiden er 12 timer på og 12 timer av. Omgivelsene er en stål eller betongkonstruksjon – en fabrikk – som ligger avsondret langt ute i havet. Etter en periode på cirka 14 dager ute returnerer oljearbeideren med helikopter til land for en lengre friperiode.

Arbeidsliv på Statfjord,

Skiftordningen varierer fra selskap til selskap og i de forskjellige land. På grunn av avstanden og skiftordningen blir arbeidsperioden offshore og friperioden hjemme to atskilte verdener både fysisk og mentalt.
Arbeidsmiljøet offshore består av flere arbeidskulturer, alt avhengig av hvilke oppgaver som skal løses og av hvilket personell. Det går et hovedskille i arbeidskulturen mellom boring og produksjon – mellom det omflakkende og det stasjonære arbeidet.
For å finne olje må det foretas leteboring. Det skjer fra en flyttbar rigg på de stedene selskapet har fått konsesjon til å lete. Borecrewet kan sammenlignes med anleggsfolk som følger med anlegget fra plass til plass. Det er gjerne eksperter fra operatørselskapet som leder borevirksomheten. Da oljeletingen startet i Nordsjøen ved midten av 1960-tallet, var det amerikanske boreeksperter som ledet letevirksomheten. Drillere fra Oklahoma, Texas, Louisianna osv var de som kunne behandle boreutstyret. Folk fra europeiske land ble til å begynne med ansatt som hjelpearbeidere. Kvalifikasjonene som ble etterspurt var at de var unge, friske, kunne litt engelsk og hadde en can do-attitude. Formelle kvalifikasjoner i form av skolegang var det mindre behov for. Arbeidsprosessene ble lært gjennom on the job training slik at en fikk rytmen i arbeidet så og si inn i kroppen. Omgangsformen i dette miljøet var direkte, ordbruken ofte ganske rå. Gjorde en jobben tilfredstillende, fikk en nye oppgaver og steg i gradene fra roustabout til rough neck, tool pusher, derrickman, kranfører og til sist driller. Briter, nordmenn, nederlendere, franskmenn osv. opparbeidet seg etter hvert den nødvendige faglig kompetansen og ble i stand til å overta ledelsesfunksjoner. Utdanningsinstitusjonene kunne etter hvert tilby den nødvendige teoretiske utdanningen innen petroleumsfagene. Ingeniører og andre høyt utdannede personer kvalifiserte seg etter hvert til lederjobber, og på 1980-tallet var nasjonaliseringsprosessen i de europeiske landene så og si fullført.

Oppstart, første produksjon og last,

Når olje er funnet og et felt settes i produksjon, er det fremdeles behov for borere. De borer produksjonsbrønner og i noen tilfeller vanninjeksjons- eller gassinjeksjonsbrønner. Men de mest sentrale folkene i denne fasen er de som steller med driften. Produksjonsfolkenes oppgave er å sørge for at olje- og gasstømmene flyter mest mulig kontinuerlig. De følger brønnstrømmene gjennom forskjellige parametre som trykk og temperatur. Råoljen separeres slik at olje og gass kommer hver for seg, og vann skilles ut. For å følge prosessene er det nødvendig med en viss teoretisk bakgrunn, være nøyaktig og følge oppmerksomt med. Jobben kan sammenlignes med jobben i et raffineri på land. Da feltene i Nordsjøen ble satt i drift, var det i mange tilfelle raffineriansatte fra USA som ledet arbeidet. Arbeidsplassene i prosessen er stabil i og med at et felt produserer sammenhengende over flere år. Omgangsformen i denne delen av virksomheten er mer ”sivilisert” enn innen boring. Produksjonsfolkene er ansatt i operatørselskapene, mens støttepersonell er ansatt i kontraktørselskap.

catering,

De viktigste støttefunksjonene på en produksjonsplattform er brønnvedlikehold og annet vedlikehold, matlaging, renhold og sykepleie. Dessuten kommer supplytjenester med frakt av varer per båt og frakt av personell med helikopter. Undervannsoperasjoner er en nødvendighet for ettersyn og vedlikehold av installasjoner og rørledninger under vann. På grunn av at det må fraktes personell med helikopter, holdes senger og lages mat er en arbeidsplass offshore syv til ti ganger dyrere enn en arbeidsplass på land. Datateknologi og fjernstyring er stikkordene for i fremtiden å kunne redusere disse kostnadene. Datateknologien gjør at flere arbeidsoperasjoner kan fjernstyres fra land. På nyere felt velges det gjerne rene undervannsløsninger der alle prosesser fjernstyres fra land. En reduserer også risiko ved å flytte flere funksjoner til land. En produksjonsplattform er som en kjempestor primus, og en ulykke kan få fatale følger. Det settes selvsagt mye inn på forebyggende tiltak for å hindre at ulykker skal skje.

Arbeidsliv på Statfjord,

Alle oljeselskap har i perioder med lave oljepriser vært gjennom tøffe tiltak med blant annet nedbemanning for å spare kostnader. Fagforeningene har da vært involvert som part i saken. Tradisjonelt har fagforeningene vært opptatt av å sikre oljearbeidernes rettigheter med hensyn til lønn, ved ansettelsesforhold osv. Fagforeningene har også vært pådrivere når det gjelder sikkerhet på arbeidsplassene. Etter hvert som oljevirksomheten kommer inn i en moden fase og gjennomsnittsalderen for oljearbeideren stiger, er det mer velferdspregede saker som har med helsespørsmål å gjøre, som har vært i fokus.
Kvinner var lenge helt fraværende på oljeinstallasjoner offshore. I de fleste asiatiske land er det fremdeles forbudt for kvinner å besøke oljeinstallasjonene. Men helt siden slutten av 1970-tallet har det både i USA og Norge blitt lagt vekt på å legge forholdene til rette for at kvinner skal kunne arbeide offshore. Likestillingsloven som ble innført i Norge i 1978, påla selskapene å gjøre dette. På nye installasjoner ble det blant annet tilrettelagt med tomannslugarer med egen dusj og toalett.

Bedriftshelsetjenesten 2010,

De første kvinnene som begynte å arbeide offshore arbeidet gjerne i catering eller som sykepleiere, men ganske tidlig ble det også ansatt kvinnelige ingeniører. Nå har de fleste kjønnsbarierer blitt brutt, og en finner kvinner også tradisjonelle mannsyrker som boredekksarbeidere. Til det fysisk tunge arbeidet er det nå hjelp å få av maskiner. På tross av dette er ikke kvinneandelen på norsk sokkel høyere en cirka 10 prosent. Det er allikevel atskillig høyere enn i for eksempel Storbritannia som har en kvinneandel på bare en prosent.