Dykking på Statfjord
Dykking på Statfjord,Bouncedykking med klokke av den typen selskapet hadde drevet fra Ocean Viking og andre leteplattformer i Ekofisk-området, ble både uøkonomisk og for farlig på rundt 150 meter. Etter påvisningen av Statfjordfeltet i 1974 fikk en straks en intensivert produksjonsboring i området. Omfanget av dykkevirksomheten ble virkelig stort da først Statfjord A (1977) og senere Statfjord B (1982) og Statfjord C (1985) ble plassert ute på feltet.[REMOVE]Fotnote: Om utbyggingen av Statfjord: Hanisch & Nerheim, 1992, kapittel 6, og Håkon Lavik: Statfjord. Nordsjøens største oljefelt , Stavanger, 1997. Over så vel som under vann, måtte en kontinuerlig bryte teknologiske barrierer. Det hastet med å få feltet i drift slik at en kunne få inntjening på de enorme investeringene.
Presset var stort for alle yrkesgrupper som jobbet med ferdigstillingen av plattformene ute på havet. Den overordnede prioriteten var klar. Det var om å gjøre å holde tidsrammene, sørge for at produksjonen kom i gang så fort som mulig og sørge for at oljen og gassen kunne fraktes frem til markedene. Da Statfjord A ble tauet ut på feltet i 1977, var plattformen ikke på langt nær ferdig. Mange av svakhetene befant seg under vann. Dermed var det dykkerne som måtte gjennomføre vanskelige reparasjoner og utbedringsarbeider. Uten intens innsats fra dykkere hadde det aldri blitt produsert olje fra plattformen.
Ved Statfjord A oppsto det spesielt store problemer i tilknytning til bøyelastetårnet som sto ved siden av plattformen. Man hadde gitt opp å føre oljen i rør til land og skulle i stedet overføre den til tankskip ute på feltet. Det var en enklere løsning enn en rørledning over Norskerenna, men vanskelig nok. I høy sjø og ved sterk strøm lå båter på rundt 150 000 tonn og slet på bøyen. Bøyen var festet i en anordning på bunnen som skulle tåle at den svingte noe i takt med presset fra båtene. Men som så mange ganger tidligere, og mange ganger senere, i norsk oljevirksomhet: Det som kunne fremstå som en enkel løsning på en ingeniørs tegnebrett, fungerte ikke som man hadde tenkt når det ble utsatt for uregjerlige naturkrefter og måtte fungere i samspill med andre kompliserte teknologiske anordninger. Dermed måtte dykkerne tre til. Først måtte de ned for å kartlegge problemet. Dernest startet reparasjonsarbeidene. Det måtte blant annet sveises på et kilesystem. Dette var arbeid av en karakter som selv ikke de mest avanserte ubåter kunne gjennomføre. Nå kunne nok en dykker til tider føle seg som en fjernstyrt maskin i slike sammenhenger. Arbeidet ble fulgt av kameraer fra overflaten. Det var ikke få, ofte motstridende, meldinger som kom fra dykkeledelsen og selskapet som ledet konstruksjonsarbeidene. I bunn og grunn var derfor vurderinger og grep fra dykkerne nede i vannet avgjørende for resultatet. I slike tilfeller kom det an på ikke bare en dykkers evne til å operere under vann, men også og like mye hans evne til å improvisere og opptre som praktisk problemløser.
Men selv om forholdet mellom dykkerne på bunnen og dem som ledet dykkeoperasjonen, kunne føre til gnisninger, dreide det seg om parter som var trent i å forstå hverandre. Mange dykkere fryktet mest av alt situasjoner hvor de måtte basere seg på beslutninger i den operative ledelsen om bord på produksjonsplattformene. På leteriggene var plattformsjef, borepersonell og maritimt mannskap ansikter som dykkerne kunne forholde seg til i det daglige. Arbeidsoperasjonene fikk et rutinepreg etter hvert som man beveget seg fra boreområde til boreområde. Driften av store produksjonsplattformer fikk også et rutinepreg – etter hvert som årene gikk. Men det dreide seg om langt mer komplekse teknologiske systemer. Man hadde konsentrert en rekke funksjoner som på land ville ha blitt lokalisert som separate fabrikkompleks, på et og samme område.
Dykking på Statfjord,Det tok tid før plattformledelsen og prosessoperatører lærte seg å kjenne alle praktiske konsekvenser av de tekniske styringsmekanismene om bord på plattformene. De hadde dessuten ofte liten kunnskap om hvordan forholdene artet seg for en dykker nede i vannet. I og med at det meste av dykkingen nå foregikk fra dykkerfartøyer, hadde man dessuten mistet den direkte daglige kontakten med personell om bord på plattformene. I og med at klokkene ble senket ned midtskips, så ikke engang mannskapene på oljeplattformene om det var dykker i vannet eller ikke.
Sett fra et dykkerståsted var det flere farlige punkter i tilknytning til store produksjonsplattformer. Under vann kunne man finne opptil flere sjøvannsinntak, hvor kaldt saltvann ble benyttet til nedkjøling av maskineri om bord. Disse ble aktivisert uten at det ble tatt hensyn til eventuelle dykkere som befant seg i nærheten. Andre typer rør som stakk ut fra en plattform, kunne være like farlige. En vanlig potensiell felle for dykkere var såkalte blindflenser, rør som var stengt av med tanke på senere tilkobling. I situasjoner hvor dykkere ble satt til å fjerne lokk, var de avhengige av at plattformledelsen hadde kontroll på trykket. Det var ikke alltid tilfellet. En episode fra 1984 kan stå som et eksempel. En dykker fikk beskjed om at det var ufarlig å gå inn i et rør for inspeksjon. Mens vedkommende var der inne, ble en ventil åpnet. Dykkeren ble dermed blåst ut i vannet som en kanonkule.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Albert Johnsen, 24. april 2007. Dykkingen foregikk med en umbilikal på 30 meter. Maske og utstyr ble blåst av. Dykkeren måtte gå raskt opp og rett inn i metningsbehandling. Han overlevde. En dykkesjef forteller imidlertid at han måtte plukke prosjektiler fra ødelagt utstyr ut av dykkerens hud.
Dykking på Statfjord,En betydelig del av dykkingen på Statfjord ble gjennomført i tilknytning til montering av et komplisert rørsystem mellom de ulike plattformene. I motsetning til samlerørledningene fra Ekofisk og Frigg og senere gassrørledningen fra Statfjord, ble rørene mellom plattformene sveiset sammen av dykkere under vann. Ved enklere arbeider kunne sveisingen foregå i vannet. Selv om man gjerne forestiller seg at omliggende vann og høyt trykk ville kvele enhver flamme, er varmen fra en sveiselampe så sterk at den vil brenne også under vann. Dersom en ikke har ekstra hjelpemidler, vil imidlertid undervannssveising gi en sprø sveis som i de fleste sammenhenger vil være for svak, ikke minst for rør som skal frakte store mengder olje eller gass uten lekkasjer. Det meste av sveisingen ved Statfjord foregikk derfor som tørrsveising i et hyperbart kammer tilsvarende det systemet som først var blitt introdusert på Frigg. Etter sammensveisingen ble rørene mellom plattformene gravd ned av en spesialkonstruert gravemaskin. Med all aktiviteten som foregikk i farvannet i tilknytning til plattformene, var sikkerhetsrisikoen spesielt stor for at rør som lå fritt på havbunnen, ble utsatt for skade. Det ble imidlertid dykkernes jobb å påse at arbeidene ble gjort skikkelig. Det hendte dessuten ikke sjelden at dykkerne måtte bidra med legging av sandsekker. Lemping av sandsekker i metning, på 150 meters dyp, fire timer og mer sammenhengende, mange dager i strekk, var hardt arbeid.
Aldri, verken før eller siden, hadde så mange dykkere arbeidet på et og samme sted i Norge, som under utbyggingen av Statfjordfeltet. I løpet av en sesong kunne seks–sju dykkerfartøyer være i aktivitet samtidig. Foruten mannskapet som drev selve fartøyet, arbeidet rundt 30 mann i tilknytning til selve dykkingen på et slikt fartøy. Dermed kunne på det meste mellom 200 og 300 personer være involvert i dykkingen. I og med at arbeidstiden for mannskapene på fartøyene fordelte seg omtrent likt mellom fritid og arbeid, kan det samlede antallet dykkerelatert personell knyttet til Statfjord, på det meste ha vært 500!
Da det i 1979 ble utlyst en langsiktig hovedkontrakt for dykking på Statfjord, var konkurransen mellom dykkerselskapene hard. Det var naturligvis avgjørende for et dykkerselskap å kunne vise til erfaring, tilstrekkelig egnet teknisk utstyr og en stab av erfarne dykkere og dykkeledere. Det var imidlertid fortsatt slik at det viktigste konkurransefortrinnet vis-à-vis andre selskap var hvor fort man kunne utføre et bestemt oppdrag, til hvilken pris. Det avgjørende i så måte var hva slags dykketabeller man brukte.
Mobil var operatør på Statfjord og hadde dermed et hovedansvar i forbindelse med tildeling av kontrakter. Men med en eierandel på 42,7 prosent og med ambisjoner om å ta over driften av feltet hadde også Statoil innflytelse over valget. I norske dykkermiljøer uttrykte mange derfor skuffelse over at kontrakten gikk til det britiske dykkerselskapet Wharton Williams (2W) og ikke et av de norske dykkerselskapene.[REMOVE]Fotnote: VG 1979 (udatert fra klipparkiv), ”Dykkere som arbeider i Nordsjøen: Nordmenn presses ut.” Norge var i perioden på slutten av 1970-tallet preget av tiltagende proteksjonisme. Med støtte fra sentrale politikere og embetsverket presset Statoil aktivt på for å sikre større norsk deltakelse i forbindelse med tildeling av kontrakter. I dette tilfellet støttet Statoil opp om Mobils valg av et utenlandsk dykkerselskap. En dykkesjef i Haugesund-selskapet Seaway Diving uttalte til VG at norske selskap som hadde ordnede organisasjonsforhold, ikke kunne konkurrere med utenlandske selskaper som opererte med innleide dykkere og egne arbeidstidsbestemmelser. ”Til tross for at norske selskaper har skåret inn til beinet i anbudet, har ’WW’ hele tiden ligget under.”[REMOVE]Fotnote: Uttalelsen ble gitt til VG av dykkesjef Per Staveland. I boken Dykkerne, ofret i rikets interesse spekulerer forfatteren, Knut Ørjasæter, på om norske dykkerselskapers problemer med å skaffe seg oppdrag på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet skyldtes en hemmelig handelsavtale mellom norske og britiske myndigheter, der Norge endte med å få byggingen av store betonginstallasjoner, mens britene fikk dykkingen (Ørjasæter, 2006: 97). Det er flere forhold som taler mot en slik hypotese (se kapittel 12 i Nordsjødykkerne , 2009). Det var et tema som skulle komme opp igjen mange ganger i årene som fulgte.
Men selv om 2W var et utenlandsk selskap, representerte den første lange dykkekontrakten på Statfjord likevel en viss fornorsking. 2W drev dykkingen fra det norske dykkerfartøyet Tender Comet, eid av rederiet Anders Wilhelmsen. Selskapet forpliktet seg dessuten til i så stor utstrekning som mulig å benytte seg av norske dykkere. I og med at det dreide seg om en langtidskontrakt, var dette på mange måter fordelaktig for det britiske firmaet, forutsatt at norske dykkere hadde den nødvendige kompetansen. Dykkerne skulle jo fraktes inn til og ut av Statfjord-området fra helikopterbaser i Norge. Over tid var det derfor en fordel at dykkerne bodde i nærheten. De første Nordsjø-dykkerne var vant til å skifte selskap. En langtidskontrakt på Statfjord virket attraktivt for mange. Derfor hadde ikke 2W vanskeligheter med å få tak i norske dykkere. Utover 1980-tallet var opp mot 70 prosent av dykkerne i 2W norske.
2W var langt fra det eneste selskapet som fikk oppdrag på Statfjord. Omfanget av dykkingen var så stort at både Comex og det norske Seaway Diving, som nå hadde skiftet navn til Stolt-Nielsen Seaway, fikk kontrakter. Dette dreide seg om kortere kontrakter, hvor selskapene kunne komme inn på ulike spesialoppdrag. Nettopp fordi det dreide seg om korte oppdrag, benyttet selskapene i stor grad innleide dykkere. Andelen norske dykkere som jobbet for Stolt-Nielsen Seaway, var i en periode mindre enn i 2Ws norske operasjon – paradoksalt nok, i og med at en representant fra det samme selskapet jo hadde klaget over det britiske selskapets manglende norske tilknytning.
Dykking på Statfjord,I 1990-årene vedtok Statoil en målsetting om at feltene skulle opereres dykkerløst. Teknologien med fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV) var kommet så langt at slike kunne brukes både til inspeksjon og til å utføre enkelt arbeid som rengjøring og så videre. I 1996 ble det for første gang utført helt dykkerløs inspeksjon på Statfjord.