Statoil som rød tråd i Norges oljemodell

Selskapet er en rød tråd gjennom norsk oljehistorie og den tredelte norske oljemodellen, men Statoil har vært gjenstand for mye strid og store endringer. Fremfor alt er dette en historie om tilpasningsevne og dynamikk.

Da Statoil fylte 40 år i 2012,[REMOVE]Fotnote: Statoil ble opprettet ved vedtak i Stortinget 14. juni 1972. Den konstituerende generalforsamlingen ble holdt 18. september, og dette regnes som selskapets stiftelsesdag. Jens Chr. Hauge ble valgt som selskapets første styreformann. Selskapet ble satt opp med en aksjekapital på 5 millioner kroner. Senere ble det foretatt flere kapitalutvidelser i takt med selskapets vekst. Da Statoil ble børsnotert i 2001, hadde selskapet en aksjekapital på like i underkant av 5 milliarder kroner. Da Statoil ble børsnotert 21. juni 2001 var selskapets børsverdi 136 milliarder kroner. sa olje- og energiminister Ola Borten Moe at selskapets historie så langt har vært en enestående suksess. Få vil bestride utsagnet. Den mest overraskende og viktigste endringen i selskapets historie så langt, er børsnoteringen i 2001. Her understrekes styrken og dynamikken i den norske oljemodellen.

Fra tvil til tro

Det var utenlandske selskaper som hadde ideen om å lete etter olje på den norske kontinentalsokkelen, og det var de som fant olje, og satte i gang produksjonen. Norske myndigheter hadde allerede lagt et solid fundament for nasjonal kontroll med den nye virksomheten som vokste frem på kontinentalsokkelen, og tok raskt nødvendige grep for å delta i den operative virksomheten. Statoil ble det viktigste redskapet. At staten skulle ha kontroll med utdeling av konsesjoner og innkreving av skatter, var en selvfølge. At Norge skulle velge å etablere et operativt statsoljeselskap var derimot ikke fullt så opplagt. Det kunne blitt et statlig holdingselskap hvis koalisjonsregjeringen til statsminister Per Borten hadde fortsatt. Regjeringsskiftet i 1971 ble utslagsgivende for valg av modell.

At de utenlandske oljeselskapene i Norge møtte en mer bevisst stat enn i mange andre oljeland er det ingen tvil om. Her ligger også hemmeligheten til at den norske oljemodellen verden over blir omtalt med respekt og ansett som svært suksessrik.

statoil som en rød tråd,

Det norske oljeeventyret begynte med negativt fortegn i 1958, da Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) slo fast at olje i havbunnen langs Norges kyst kunne utelukkes. I 1962 kom det berømte brevet fra Phillips Petroleum Company i Bartlesville i Oklahoma (i dag ConocoPhillips), med spørsmål om å få lete etter olje på den norske kontinentalsokkelen. Deretter utformet norske myndigheter en oljelovgivning og et skattesystem og gjennomførte delelinjeforhandlinger med Storbritannia og Danmark. I 1965 ble norsk sokkel åpnet gjennom 1. konsesjonsrunde.

Olje på norsk

Det var Arbeiderpartiet og statsminister Einar Gerhardsen som hadde regien over norsk oljepolitikk inntil sokkelen ble åpnet for leting etter olje. I 1965 tapte Arbeiderpartiet stortingsvalget og en koalisjonsregjering under ledelse av Per Borten fra Senterpartiet kom til makten. I 1969 fant Phillips store og drivverdige mengder olje og gass i blokk 2/4 i den sørlige delen av norsk sokkel i Nordsjøen. Feltet fikk navnet Ekofisk.

Dette reiste et stort spørsmål: Lille land – hva nå?

Regjeringen nedsatte det såkalte Organisasjonsutvalget[REMOVE]Fotnote: Organisasjonsutvalget ble nedsatt av regjeringen Borten, og ledet av Knud-Endre Knudsen, som ble den første administrerende direktør i Saga Petroleum, da selskapet ble opprettet noen måneder før Statoil i 1972. for å utrede statens deltakelse i petroleumsvirksomheten. Utvalget kom til at staten burde opprette et holdingsselskap som deltok i lisensene uten operative funksjoner. I 1971 gikk koalisjonsregjeringen i oppløsning  som resultat av indre slitasje, hovedsakelig i EU-spørsmålet, og Arbeiderpartiet kom på nytt til makten i mindretallsposisjon, med Trygve Bratteli som statsminister, Finn Lied som industriminister og Arve Johnsen som statssekretær i Industridepartementet. Lied og Johnsen var klart i favør av et operativt statsoljeselskap, og slik ble det. Utfallet av den første folkeavstemningen om Norges tilknytning til Europa i 1972 førte til at regjeringen Bratteli gikk av. Det førte i neste omgang til at Arve Johnsen ble Statoils første sjef. Finn Lied ble senere selskapets styreleder gjennom ti viktige år i oppbyggingen av selskapet.

Staten valgte en modell som baserte seg på tre funksjoner:
• Industridepartementet skulle ha det overordnede nasjonale ansvaret med blant annet tildeling av    konsesjoner.
• Oljedirektoratet skulle ha ansvar for ressursforvaltning og sikkerhet på sokkelen.
• Den norske stats oljeselskap as (Statoil) skulle være statens forretningsmessige instrument.

statoil som en rød tråd,

Statoil ble etablert som et statlig aksjeselskap med staten som eneste eier og med industriministeren (senere olje- og energiministeren) som generalforsamling.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet hadde ansvaret for oljesakene inntil Olje- energidepartementet ble opprettet i 1978.

Statoil fikk statsoljeselskapets klassiske oppgaver og fordeler, og ble en blanding av forretning og forvaltning. Dette førte i økende grad til påstander om forskjellsbehandling både blant politikere og i oljeindustrien. Men det hadde også sine begrensninger og ulemper å være eid av staten, sett fra selskapets side.

Statoil ble instrumentet for statsdeltakelse i virksomheten på kontinentalsokkelen. For det første fikk selskapet automatisk deltakelse i alle lisenser med en andel på 50 prosent, noe som betydde alle de lovende og alle de mindre lovende lisenser. Dernest fikk selskapet en rett til å utøve statens opsjon knyttet til glideskalabestemmelsene. Dette innebar at selskapets eierandel kunne økes i lisenser der det ble gjort funn av særlig interesse. Statoil nøt også godt av såkalt «carried interest», som innebar at selskapets letekostnader ble dekket av de øvrige selskapene i en lisens, også de øvrige norske.

Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet, ble på mange måter en skillevei i oljepolitikken. I meldingen ble det blant annet slått fast at inntektene fra oljeproduksjonen på kontinentalsokkelen skulle brukes til å skape et kvalitativt bedre samfunn. På borgerlig side ble dette oppfanget som et ideologisk budskap som anga en dedikert retning for regjeringens ønskede samfunnsutvikling. Det oppsto frykt for at oljepengene skulle bli brukt til å utvikle et sosialistisk samfunn.

For stort og mektig?

Striden om Statoil kom til å stå om selskapets størrelse, innflytelse og maktutøvelse. Statoil ble satt til verden som et stort og viktig sosialdemokratisk prosjekt. Et postulat for historien vil derfor være at Statoil var et ektefødt barn av Arbeiderpartiet.

Den politiske motstand som ble mobilisert mot Statoil, hadde i første rekke sitt utspring i Høyre, men også i de konservative delene av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og i Venstre. Fremskrittspartiet var sterkt imot det statlige engasjement i oljesektoren. Partiet ville selge norsk sokkel ”på rot” og bruke pengene til skattelettelser.

Høyre ble den store vinner ved stortingsvalget i 1981, og Kåre Willoch dannet en ren høyreregjering med parlamentarisk støtte fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Høyre hadde gått til valg på et ønske om å delprivatisere Statoil. Tiden var ikke moden for det. Regjeringen nedsatte et utvalg med mandat til å vurdere det som i dagligtale ble «vingeklipping» av Statoil.

I 1984 fikk regjeringen Stortinget med seg på en oppsiktsvekkende reform gjennom opprettelsen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Statoils eierandeler i olje- og gassfeltene ble redusert til fordel for et nytt statlig instrument, som skulle sørge for at deler av oljeinntektene kom rett inn i statskassen og ikke omveien via Statoil. Regjeringen, og særlig statsminister Willoch og olje- og energiminister Kåre Kristiansen, mente at Statoil hadde mye mer penger enn det selskapet trengte for å løse sine oppgaver på norsk sokkel.

Underveis hadde det skjedd endringer i den norske oljemodellen. Ordningene for glideskala og bæring var falt bort. Diskusjonen kom i stigende grad til å dreie seg om å utvikle Statoil til en mer kommersiell aktør uten forvaltningsoppgaver. SDØE-reformen var et viktig skritt i en slik retning, men det er langt fra sikkert at alle politikerne overskuet konsekvensene.

Selv hadde Statoils styre og ledelse sterkt motsatt seg «vingeklipping». Argumentene var flere: En mistillit til selskapet, som var egnet til å svekke selskapets omdømme blant partnere og konkurrenter, og en redusert løfteevne til teknologiutvikling og gjennomføring av store prosjekter.

Kåre Willoch har aldri akseptert uttrykket «vingeklipping». Han sier at det snarere var tale om å «slipe klørene» på et selskap som hadde fått for mye penger mellom hendene, og med overfloden av penger fulgte sløseriet.

«Vingeklipping» ga større frihet

Reorganiseringen av Statoil. Vingeklipping eller symbolpolitikk, forsidebilde, statoil som en rød tråd,

For Statoil hadde SDØE-reformen en oppside. Selskapet fikk frihet til å ekspandere internasjonalt. Selskapet fikk tidlig ambisjoner ut over norsk sokkel.

Det er umiddelbart ikke enkelt å forstå SDØE-ordningen. Hvorfor skulle det være nødvendig å ta ut store deler av pengestrømmen fra et selskap staten eide 100 prosent og i tillegg krevde 78 prosent skatt av, for å skaffe bedre statlig kontroll?

På en måte hadde Statoil vokst politikerne over hode, i størrelse, makt og pengeverdi. Det kan være en nyttig påminnelse at da Statoil ble etablert ønsket politikerne at selskapets budsjett ble behandlet av Stortinget. Etter en strid mellom styret og eieren, kom kompromisset; den såkalte §10-planen, der Statoil en gang i årene måtte redegjøre for sine investeringsplaner.

Den store konsekvens av SDØE-reformen var en omfordeling av statens formue, fra å være i økende grad til disposisjon i et selskap før skattlegging og til å bli direkte kontrollert av staten, som var både ressurseier og eier av selskapet.

Innvendingen mot SDØE var at ordningen ville bringe staten i en ny rolle med direkte eksponering mot et turbulent marked. Statoil måtte kjøpe de direkte eierandeler som ble tatt ut av Statoil, og foreta direkte investeringer for å få feltene bygget ut, før de direkte inntektene kunne komme. Ett år etter at reformen ble implementert falt oljeprisen til 10 dollar per fat, og risikoen kom til uttrykk ved røde regnskapstall for SDØE i flere år fremover. Men i et langsiktig perspektiv ble SDØE en gullkantet forretning for staten. SDØE hadde ingen operativ rolle. Reformen bygget på at Statoil, som 100 prosent eid av staten, skulle avsette statens olje og gass i henhold til en egen avsetningsinstruks. Underveis skulle det etter hvert vise seg at Statoil og statlig eierskap likevel ikke alltid hadde sammenfallende interesser. Det oppsto et behov for å reformere reformen.

SDØE ble ikke et tilbakeslag for Statoil. Selskapets vekst fortatte; på norsk sokkel og i økende grad internasjonalt. Men den oljepolitiske reformen satte også  tanker i sving i selskapet om et liv i frihet; som børsnotert og en helt annen tilgang til kapitalmarkedet.

Drømmen om et liv på børsen

Norvik ny konsernsjef, historie, forsidebilde, statoil som en rød tråd,

I 1999 foreslo Statoils konsernsjef Harald Norvik at Statoil fikk et utvidet eierskap gjennom børsnotering. Den tidligere statssekretæren i Olje- og energidepartementet, med partibok i Arbeiderpartiet, ble den som forløste Høyres gamle drøm om å delprivatisere Statoil.

Skulle man stille kommersielle krav til Statoil på linje med de øvrige selskapene, måtte Statoil også tilbys kommersielt konkurransedyktige betingelser av sin eier. Da Saga Petroleum kom i spill, og både Statoil og Hydro var interesserte i å overta selskapet, hadde Hydro som børsnotert selskap en annen frihet til å handle enn hva Statoil hadde. Både Hydro og Statoil hadde på et tidligere tidspunkt blitt aksjonærer i Saga. Det var Hydro som fikk overta selskapet, mens Statoil måtte nøye seg med å få eierandeler i olje- og gassfelt som oppgjør for sine interesser, samt en anledning til å kjøpe enkelte eierandeler. Hydro sukret pillen med å tilby Statoil å overta som operatør på feltene Snorre og Visund.

18. juni 2001 ble Statoil tatt opp til notering på Oslo Børs og på New York Stock Exchange (NYSE). En ny og stor norsk oljepolitisk reform ble gjennomført. Det interessante er at markedets forventning til børsnoteringen av Statoil var en fusjon med Norsk Hydro. Nyheten om denne kom 18. desember 2006. De tre norske selskapene, som av politikerne nærmest hadde blitt betraktet som en perfekt treenighet av et helstatlig, halvstatlig og et privat norsk oljeselskap, gikk opp i en høyere enhet. Innvendingene mot Statoil hadde vært at selskapet var for stort og mektig. Fusjonen ble presentert som en fusjon mellom to likeverdige partnere, og det midlertidige kompromiss ble navnet StatoilHydro. Etter ett år ble navnet redigert. Olje- og energiministeren strøk bakfra, og det nye navnet ble som det gamle; Statoil. I 2012 markerte selskapet seg med at Statoil var 40 år.

Mer makt og mindre mangfold

Fusjonen gjorde Statoil enda større og mektigere. Mindre mangfold ga mindre konkurranse på norsk sokkel, og det skapte bekymringer. Det nye Statoil ble mye større på norsk sokkel enn det gamle Statoil, men det nye Statoil fikk også en helt ny konkurransekraft internasjonalt enn hva det gamle Statoil hadde, og det siste var det viktigste formålet med fusjonen.

På den annen side: «Det er ingen som har gjort mer for norsk sokkel enn Statoil», sier konsernsjef Helge Lund.

statoil som en rød tråd,

Med Statoils børsnotering i 2001 kom Petoro, statsselskapet som skulle forvalte statens økonomiske eierandeler på sokkelen i SDØE. 30 år etter Organisasjonsutvalgets innstilling fikk staten sitt forvaltningsselskap for olje og gass. I tillegg besluttet Stortinget å etablere Gassco, som operatør for rørledningene for gass fra norsk sokkel. Det skulle sikre like betingelser for alle aktørene som eksporterte gass fra norsk sokkel, i tråd med EUs konkurransedirektiver.

En gang trodde man at Den norske stat aldri ville oppgi sitt eierskap på 100 prosent i Statoil. I dag er den politiske holdning og den rådende oppfatning at staten ikke vil selge seg under 67 prosent. Men Statoil og norsk oljepolitikk har blitt reformert før av politikere som har orientert seg i tidsbildet og virkeligheten, og tenkt dynamisk.