SAR-helikopter på plassSammenkobling i Yrkjefjorden

Vingeklipping og statfjordeffekt

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Et historisk politisk kompromiss i april 1984 førte til det som ble betegnet som “vingeklippingen” av Statoil, en oppsplitting av Statoils inntekter og utgifter i en selskapsdel og en statlig del ved etablering av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Både Statoil og Arbeiderpartiet reagerte kraftig på denne innskrenkingen av Statoils posisjon.
— Hvor mye skal vi klippe? Avistegneren Finn Graff tok den aktuelle debatten på kornet ved innledningen til de avsluttende kompromissforhandlingene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Faksimile fra Arbeiderbladet, 15.03.84
© Norsk Oljemuseum

Før saken ble behandlet i Stortinget inviterte Arbeiderpartiet til forhandlinger og inngikk et kompromiss med regjeringen. Prinsippene i forslaget ble stående, men Statfjordfeltet ble holdt utenfor. Stortingsmelding nr. 73 (1983-84) Om organisering av statens deltakelse i petroleumsvirksomheten ble vedtatt mot kun Fremskrittspartiets stemmer. Reformen fratok Statoil posisjoner og makt gjennom å redusere Statoils eierandeler i feltene på norsk sokkel og nye stemmerettsregler i lisensene. Selskapet skulle ikke lengre være enerådende i noen lisenser.

Statfjordfeltet var nøkkelen i kompromisset. Arbeiderpartiets krav i forhandlingene var at Statoil skulle beholde sin andel i Statfjordfeltet hvis partiet skulle gi sin tilslutning til etableringen av SDØE. Ønsket fra regjeringens side var at Statoil måtte tilpasse sin aktivitet til en mer begrenset økonomisk andel, men effekten ble på kort sikt begrenset da Statfjordfeltet ble holdt utenfor. Feltet var Statoils viktigste inntektskilde og hadde i tillegg lavere grensekostnader, noe som førte til en god økonomisk avkastning selv med lave oljepriser.

Flesteparten av de feltene staten gikk inn med direkte økonomisk engasjement hadde mye dårligere inntjeningsevne. Konsekvensen ble derfor at Statoil kunne fortsette å melke Statfjord som kunne drives billig og gi store inntekter, mens staten måtte ta hovedtyngden av utgifter på mer kostnadskrevende utbyggingsprosjekter. «Statfjord-effekten» førte til at det var staten, og ikke Statoil, som tok de største utgiftene i forbindelse med utbyggingen av de store feltene Oseberg, Gullfaks og Troll. Statens kontantstrøm fra sektoren, på grunn av SDØE-utleggene og lav oljepris, var nesten nede i null i 1988. Pengestrømmen Statoil forvaltet ble altså ikke mindre de første årene.

Les mer: Reorganisering av Statoil. Vingeklipping etter symbolpolitikk

Kilder:
Krogh, Finn E. Reorganiseringen av Statoil i Norsk Oljemuseums årbok 1997
Lerøen, Bjørn Vidar. Dråper av svart gull. Stavanger 2002.

SAR-helikopter på plassSammenkobling i Yrkjefjorden
Publisert 10. desember 2019   •   Oppdatert 4. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *