Fordeling mellom Norge og Storbritannia

I 1976 ble det for første gang fastsatt en foreløpig eierfordeling som ga Norge 88,88 prosent av feltet, mens Storbritannia hadde 11,12 prosent. Det var allerede i utgangspunktet klart at denne fordelingen måtte justeres, og i 1979 ble den norske eierandelen nedjustert til 84,09 prosent.

Etter hvert som en fikk mer informasjon om feltet, ble det spørsmål om denne fordelingen var riktig og i 1980-årene foregikk det justeringsforhandlinger. Den norske andelen var i 1994 økt til 85,23869 prosent. Selv desimalene var viktige og sto for store verdier.

Britene mente den norske andelen var for høy og krevde nye forhandlinger. Det som blir kalt den siste redetermineringen startet i 1995 og var ikke ferdig før i 1998. Britene gikk da høyt ut og mente deres andel kunne øke så mye som opp til 17 prosent, men det ble langt fra tilfelle. Ved sluttføringen av den siste redetermineringen var fordelingen endret til 85,46869 prosent til Norge og 14,53131 prosent til Storbritannia. Det var den norske andelen som hadde økt med 0,23 prosent! Avtalen ble godkjent av de to landenes regjeringer i 1998.

Den økte norske andelen var egentlig ikke et resultat av prosessen i perioden mellom 1995 og 98, men av ekspertavgjørelsen i 1989-91-prosessen, som foreskrev at dersom utvinning av Cook-formasjonen i reservoaret [som i hovedsak er produktivt i Norge], ble påbegynt før 1995, så skulle norsk andel økes med 0,23 prosent.

Den langvarige prosessen hadde dermed ikke ført til store forandringer, noe som ikke sto helt i stil med de store spenningene som var til stede i forhandlingene underveis. Men resultatet var til å leve med for begge parter, og det var det vesentligste.

Les mer i Håkon Laviks artikkel: Redeterminering