Dykking ved Statpipe

Dykking ved Statpipe,

Seaway Condor hadde fire kamre. Av de 15 som gjerne befant seg i metning, var det som regel to til tre mann som deltok i arbeidet i tilknytning til klokken, seks mann som var under dekompresjon, mens resten sov eller befant seg i et oppholdsrom. Samtlige av «rommene» eller kamrene kunne avstenges fra hverandre, med separat trykksetning. Dykkerne ble som regel «blåst ned» i toalettkammeret, som også ble benyttet når dykkere skulle inn og ut av klokken med diverse utstyr. Dykkerne som gikk i arbeidsturnus, hadde to kamre til disposisjon når de ikke var nede i klokken. Det ene ble benyttet til soving, mens det andre ble benyttet som oppholds- og spiserom. De to oppholdskamrene var som regel stilt inn på samme dybde, slik at dykkerne kunne bevege seg fritt mellom dem. Dekompresjonskammeret var imidlertid alltid adskilt. Det ble bare åpnet når et nytt lag skulle rykke inn for dekompresjon. Med et separat toalett for dekompresjonskammeret unngikk man problemene man hadde hatt i den første fasen på Seaway Falcon.[REMOVE]Fotnote: Statpipe bygges,  Infofilm ca 1985. (Statoil).

Men selv om dykkerkamrene på Seaway Condor var større og bedre enn tidligere dykkesystemer, ble livet i metning aldri luksuriøst. For det første hadde dykkerselskapene utnyttet den ekstra plassen til å øke antallet dykkere. Samtidig var trykksetningen i seg selv en belastning for kroppen. Aldri hadde så mange dykkere befunnet seg så lenge på så store dyp som under Statpipe-dykkingen. Mange hadde store problemer med å få sove. Mange hadde dessuten problemer med å lese. En dykker forteller at han hadde hatt med seg den samme boken fra han startet med metningsdykking ved Statfjord i 1986, til han sluttet i jobben i 1992, uten å klare å lese den ferdig. Dykkerne som hadde ambisjoner om å bruke «fritiden» til ulike kurser eller skolefag, ga ofte opp. Det ble gjerne med lettere lesestoff. Foruten stresset i selve arbeidssituasjonen kunne det være en psykisk belastning å befinne seg så tett innpå mange andre, uten muligheter for å stikke seg unna.

Det viktigste for et dykkerkammer var naturligvis at det var tett. Dernest var de såkalte lifesupportsystemenes kvalitet avgjørende for dykkernes komfort så vel som for deres sikkerhet. Det var lifesupportsystemene som til enhver tid forsynte kamre og klokker med riktige gassblandinger og sørget for riktig trykk. Ved siden av å tilføre gass fungerte lifesupportsystemene som et slags airconditionsystem. Man skulle også sørge for riktig temperatur og fuktighet inne i kamrene. Balansen mellom riktig temperatur og fuktighet var vanskelig, men samtidig svært viktig for dykkerne. Særlig når man pustet heliumgass, skulle det lite til før man begynte å fryse. Også her kunne Seaway Condor benytte seg av bedre og mer utprøvd teknologi enn de første metningssystemene. Men med så mange rom å forholde seg til, med stadig åpning og lukking av kamre, ble selve driften av systemene mer kompleks. Samtidig bidro det store antallet hardt arbeidende dykkere til mye fuktighet. På det verste kunne fuktigheten fungere som et drivhus for diverse bakterier.

Driften av dykkesystemene ved Statpipe-dykkingen ble ytterligere komplisert ved at selve dykkedybden kunne variere betydelig. Dette hadde vært et problem selv under den stasjonære dykkingen på Statfjord, hvor dykkerkamrene oppe kunne være innstilt på 138 meter, mens selve arbeidet foregikk ti meter lengre nede. Med dynamisk posisjonering klarte dykkerfartøyene å holde seg på et og samme sted. I og med at bølgene til tider kunne være svært høye, måtte klokken plasseres et godt stykke over havbunnen. Hvis ikke risikerte en at klokken slo ned i havbunnen hver gang et fartøy befant seg nede i en bølgedal. En dykker som arbeidet fire timer eller mer, ti meter dypere enn trykket han var mettet inn i, trengte en viss dekompresjon etter at arbeidsøkten var over. For dem som satt oppe og styrte trykksettingen og regnet på dette, kunne det være vanskelig å finne frem til den riktige tilpasningen. I forbindelse med Statpipe-dykkingen hendte det ofte at et arbeidslag i metning kunne forflyttes til et annet punkt langs rørledningen, på helt andre dyp, i en og samme metningsperiode. Noen steder kunne dessuten terrenget under vann være så bratt at dykkerne var avhengige av å endre dybde for å få gjennomført enkle arbeidsoppdrag. Dykkerne kalte det «jo-jo-dykking». Det fantes ingen tabeller som ga noe eksakt svar på hvordan en skulle dekomprimere i slike tilfeller.

Også ved ilandføringen på Kalstø var det behov for dykkere i stor stil. Selmer hadde kontrakt på byggingen av den 600 meter lange betongtunnelen som skulle på plass for å sikre at gassrørene lå beskyttet i den værharde ilandføringssonen. Betongtunnelen ble bygd i fem seksjoner på 80 til 140 meters lengde, som ble slept til Kalstø.[6] Dykkere var med når disse ble satt på plass. Plasseringen av seksjonene var ikke noe som lot seg gjøre uten videre. Havbunnen utenfor Kalstø er kupert. Ilandføringstunnelen ble derfor ikke lagt direkte på havbunnen, men ble støttet opp av seks søyler som sto på havbunnen. Disse støttene var det dykkere som bygde. Dykkerne hadde en stor jobb med først å rengjøre havbunnen ved hjelp av høytrykksspyling og lignende. Deretter måtte de bore ned i fast fjell for å få et sikkert feste for armeringen. Så satte de opp forskaling slik at betongsøylene kunne støpes.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Geir Egil Skrunes, 25. januar 2006.

Mange dykkere var i sving med dette arbeidet i perioden 1982–1983. Markedet ble mer eller mindre støvsugd. I mange tilfeller var det offshoredykkere som tok seg en bijobb på Kalstø, mens de hadde friperioden i land. I siste fase ble røret trukket gjennom betongtunnelen før det ble bygd videre over haug og hammer til Kårstø. Den 25. mars 1985 kunne rørledningen tas i bruk, og flammen tennes på Kårstø.