28. oktober 201920. mars 2020 av Kristin Øye Gjerde

Statfjords betydning for Statoil

av Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum

Statfjord er historien om oljefeltet som skapte Statoil som oljeselskap, som igjen formet utviklingen av Norge som oljenasjon. Funnet ble gjort i blokkene 33/9 og 33/12, samlet i utvinningstillatelse 037.

— Akvarell av Statfjord C. Illustrasjon: Jan Ulriksen

Starten på det hele skjedde da Esso og Shell påviste en stor petroleumsforekomst rett vest for Sognefjorden på den britiske siden av delelinjen, kalt Brentfeltet. I februar 1972 henvendte de to internasjonale selskapene seg til norske myndigheter for å søke om å få en gruppe blokker som grenset opp mot dette feltet. Kanskje strakte det britiske funnet seg over på norsk side?

Konsesjonstildeling

I industridepartementet var det frykt for at britene kunne tappe en eventuell norsk del av Brentfeltet før de norske områdene var utforsket. Det hastet derfor å undersøke blokkene det var snakk om, samtidig som det var særdeles viktig å ivareta norske interesser i mulige nye oljeforekomster. Amerikanske Phillips Petroleum Company Norway hadde funnet Ekofisk i 1969 og startet prøveproduksjon i juni 1971. Franske Elf fant Friggfeltet våren 1971 og planla utbygging og drift av dette gassfeltet. Det var likevel ikke uten videre gitt at det var de internasjonale oljeselskapene Shell og Esso som skulle gis den neste store sjansen. Norske myndigheter hadde gjennom «de ti oljebud» signalisert at de ønsket en sterkere norsk deltagelse i oljevirksomheten, men Statoil som ble opprettet av Stortinget 14. juni 1972 for å ivareta statens forretningsmessige interesser, var ung og uerfaren.

Statoils første sjef Arve Johnsen hadde store ambisjoner for selskapet. I 1973 gikk han sammen med sin styreleder Jens Chr. Hauge til regjeringen Korvald og ba om å få 100 prosent av de to blokkene i utvinningstillatelse 037. Industridepartementet, hvor Johnsen tidligere hadde arbeidet som statssekretær, var skeptisk til dette, og mente at selv en eierandel på 50 prosent til Statoil var stor. Det fryktet at en for stor statlig andel kunne dempe utenlandske selskapers interesse for norsk sokkel. Videre var departementet engstelig for at en for stor Statoil-andel, på grunn av lite erfaring, ville forsinke leteprosessen og utviklingen av et eventuelt funn. Etter en tenkepause tildelte Industridepartementet lisens nummer 037 til Mobil 15 prosent (operatør), Statoil 50 prosent, Shell, Esso og Conoco med 10 prosent hver. Fire andre selskaper delte de siste 5 prosentene.

Situasjonen ble svært spesiell med den internasjonale oljekrisen som oppsto høsten 1973 og varte til januar 1974. Verdens forsyningssituasjon for olje ble truet, og et oljefunn i Nordsjøen, i et politisk stabilt område, virket mer attraktivt enn noen sinne. Oljeprisen var sterkt stigende, og det ville oppveie høye utbyggingskostnader.

Funn og igangsetting

Boring i statfjordblokkene viste seg å være vellykket. Den første brønnen i 33/12 påviste oljefunn i mars 1974. Det var Mobil Exploration Norway Inc sin første leteboring på norsk sokkel overhodet. Etter at feltet var erklært drivverdig, ble det godkjent utbygd av Stortinget 16. juni 1976. Det var et av verdens største og til da mest krevende offshore oljefelt på 100 meters havdyp det var snakk om. Cirka 15 prosent av feltet lå på britisk sokkel.

Utbyggingen av Statfjord ga Statoil en pangstart. En ting var eierandelen på 50 prosent. Like viktig var det at selskapet skulle læres opp av Mobil til å ta operatøransvaret etter ti år. Statoil ville gradvis bygge opp en skyggeorganisasjon for til sist å ta helt over og bli et operativt selskap. Organisasjonen vokste først til flere hundre, så opp mot tusen medarbeidere.[REMOVE]Fotnote: Statoil var ved opprettelsen og i de første årene i selskapets historie avhengig av bevilgninger fra Stortinget. Slike bevilgninger ble utredet og forvaltet av fortrinnsvis Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet. Selskapet forbigikk snart oljedelen i Hydro i erfaring. Til tross for at Hydro hadde hatt en posisjon på norsk sokkel helt siden første konsesjonsrunde i 1965, var Hydros oljeorganisasjon liten og arbeidet mest med forvaltning av eierandeler, blant annet i Ekofisk.

Statfjord A sett ovenfra. Foto: Odd Noreger/Norsk Oljemuseum

Statfjord A kom i produksjon 24. november 1979. Statfjord B kom i drift 5. november 1982 og Statfjord C den 26. juni 1985. Byggeprosjektene og igangsettelse av drift var en historie om teknologiutvikling preget av kostnadsoverskridelser. Den stigende oljeprisen oppveide etter hvert for det, og Statfjord skapte et økonomisk fundament for Statoil som ble avgjørende for selskapets videre utvikling. Gjennom feltutbyggingen opparbeidet selskapet nødvendig kompetanse. Feltet fikk også symbolsk betydning for Statoils status og kultur.

Statfjord har overgått alle forventninger. Det er et fremragende sandsteinsreservoar med produksjonsegenskaper på høyde med de beste oljefeltene i Midtøsten, og det har gitt en rik avkastning. Selv om Ekofisk var først og størst med hensyn til tilstedeværende reserver da det ble påvist i 1969, har Statfjord overgått kalkreservoarene i Ekofisk-området og andre felt i hvor lett det har vært å produsere. På den beste dagen i feltets historie, 16. januar 1987, ble det produsert 850 204 fat råolje. Ingen andre norske oljefelt har vært i nærheten av en slik rekord. Den forventede produksjonen i 2011 var til sammenligning 21 000 fat olje per dag.

Statpipe

faksimile fra Stavanger Aftenblad, 06.12.1984.

Et strategisk viktig grep for Statoil i forbindelse med Statfjord var utbyggingen av Statpipe. Selv om Mobil var operatør for Statfjordfeltet fikk Arve Johnsen gjennomslag for at rørledningsprosjektet skulle skilles ut som et eget prosjekt hvor Statoil ledet utredningene. Fram mot januar 1979 fordelte Statoil mer enn 100 millioner kroner til ulike underleverandører i utredningsarbeidet.

Olje fra Statfjord ble besluttet å tas til land ved hjelp av bøyelasting. For ilandføring av gass vedtok Stortinget i 1981 å bygge Statpipe. Gassen skulle gå i rør til Kårstø for så å raffineres og sendes videre til Tyskland. Rørlegging startet i 1983. To år senere, i oktober 1985, kunne norsk gass fraktes via det norske fastlandet til Kontinentet. Kryssingen av Norskerenna var en teknologisk bragd, og var en milepæl i norsk petroleumshistorie.

Statoil for mektig?

Da Mobil gikk med på å lære opp Statoil, var det for å sikre seg en størst mulig andel i den lovende blokken. Det å lede utbyggingen og drifte et av verdens til da største og mest utfordrende oljefelt, ble sett på som strategisk viktig. Men Mobil ønsket egentlig ikke å gi fra seg denne posisjonen etter 10 år slik det sto i avtalen. Under ledelse av Alex Massad, Mobils øverste leder ved hovedkontoret i New York, startet Mobil en kampanje for å beholde operatørskapet. Alle uklarheter i avtalen som var inngått ble utnyttet, og det ble drevet en aktiv lobbyvirksomhet for å oppnå politisk støtte for Mobils syn.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik 2009: 106–110.

Få oljesaker har ført til mer spetakkel i Stortinget enn denne. Som en av sine første handlinger trakk regjeringen Willoch tilbake Brundtland-regjeringens forslag om å utøve opsjonen til operatørskifte. Men det var ikke bare enkelt å gjøre dette siden staten eide Statoil 100 prosent. Det var jo å motarbeide sitt eget selskap. Ordvekslingen ble skarp i 1982 da Arve Johnsen påpekte dette og påsto at regjeringen handlet i strid med nasjonale interesser. Statsminister Willoch spurte da om det var regjeringen eller Statoil som styrte landet.[REMOVE]Fotnote: Offshore.no, 23.11.2009,“Oljefundamentet 30 år”. Det endte med operatørskifte til slutt.

Problemstillingen viste hvor mektig Statoil var blitt i løpet av få år. Politikerne ønsket å få bedre kontroll med pengestrømmen Statoil genererte og gjennomførte en reform for Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE). Gjennom denne reformen måtte Statoil gi fra seg eierandeler til statlig forvaltning, men Statfjord ble holdt utenfor. Statoil fikk beholde sine opprinnelige andeler i feltet. Skjermingen av Statfjord var avgjørende for at Arbeiderpartiet kom til enighet med regjeringen Willoch om å støtte reformen midt på 1980-tallet.

Verdiskaping

Statfjord er et av feltene som har produsert mest på norsk sokkel. I løpet av de første 30 årene av feltets historie produserte det 4 milliarder fat oljeekvivalenter, dobbelt så mye som en trodde var mulig i de opprinnelige utbyggingsplanene. I tillegg kom produksjonen fra undervannssatellittene. Omregnet i kontanter var den totale verdiskapingen fra Statfjord, fra 1979 til 2009 på 1200 milliarder 2009-kroner. Verdiene har kommet den norske stat, eierselskapene, ansatte, finansinstitusjoner og leverandører av varer og tjenester knyttet til utbygging og drift av feltene til gode.

Den store verdiskapingen på Statfjord har vært avgjørende for Statoils utvikling som oljeselskap. Uten Statfjord ville Statoil vært et helt annet selskap. I hvert fall ville det tatt mye lenger tid å utvikle selskapet til en fullverdig operatør med stor produksjon, slik det skjedde i de første tiårene i feltets historie.