Month: mai 2018

Kontrakten for utrustning av celler og skaft hadde vært ute på anbud. Med på anbudsrunden var kun to selskap, Kværner med Moss Rosenberg Verft og Akergruppen med Aker Norsco Consulting i Tananger. Det viste seg at nok en gang lå Kværner sitt tilbud under Aker sitt, men Aker fikk mulighet til å forhandle med Mobil om prisen. Det ble gjennomført intense forhandlinger, og Aker gikk kraftig ned i pris, så langt at om de fikk kontrakten ville selskapet bli påført et relativt stort økonomisk tap. Dette ble sett på som nødvendig for å sikre arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Jøssang, Utne, Dahlberg, Jøssang, Lars Gaute, Utne, Bjørn Saxe, . . . Kværner Rosenberg. (1995). I vekst og forandring : Rosenberg verft 100 år 1896-1996. Stavanger: Kværner Rosenberg: 371.

Men Kværner var fortsatt billigst, og Rosenberg Verft fikk oppdraget med å produsere og installere det mekaniske utstyret i de to boreskaftene, i stigerørsskaftet og i serviceskaftet. En del av den tekniske prosjekteringen skulle utføres av Brown & Root og NPC, men størstedelen lå hos Rosenberg. Utrustningen av cellene skulle Norwegian Contractors stå for.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 233.

I vurderingen av de to anbyderne lå teknisk løsning, gjennomføringsplan og pris til grunn. Etter initiativ fra Mobil, ble det i kontrakten forutsatt at Kværnergruppen skulle sette deler av arbeidet ut til andre bedrifter på konkurransemessige vilkår. De skulle gi underkontrakter til firma over hele landet. Verdal, Stord og Haugesund sto sentralt i den sammenheng, idet verkstedene hadde kapasitet og høy teknisk kompetanse.

I Dagbladet ble det påpekt at Kværner hadde fått avgjørende materiale for beregning av sin anbudspris på utrustningen to uker før Akergruppen og dermed fått vesentlig bedre tid til å finregne sitt pristilbud.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1978, 9. oktober). Kampen om Statfjord B hardner til.

Like før anbudsavgjørelsen ble anbyderne presentert for reviderte tegninger fra prosjekteringsfirmaet EMC, og kunne justere prisen i henhold til dem. Med så korte tidsfrister det her var snakk om, mente avisen Kværnergruppen hadde fått et urettferdig forsprang.

Nye kontrakter – nye muligheter,

Akerkonsernet hadde derimot ingenting å utsette på saksbehandlingen. De skrev i en pressemelding at det var ført reelle forhandlinger og at Aker hadde redusert prisen så langt de fant det forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: (1978, 25.oktober). Også skaftene til Kværner. Kværner lå likevel 100 millioner under. Aker uttrykte at de var interessert i et samarbeid med Kværner om underleveranser.

Statoil/Mobil hadde et mål om at 60 – 70 prosent av alle leveranser til Statfjord B skulle være norske. Forutsetningen var at bedriftene var villige til å satse og at produktene var gode nok teknisk og konkurransedyktige på pris. Resultatet ble enda bedre – hele 80 prosent av leveransene til Statfjord B kom fra norske bedrifter i konkurranse med internasjonale firma.

Mange kontrakter

Leirvik sveis

Nye kontrakter – nye muligheter,

Byggingen av hotellet til Statfjord B skjedde ved Leirvik sveis i Aslaksvikjo på Stord etter en internasjonal konkurranse om kontrakten. Statoil kjempet hardt for å beholde kontrakten i Norge. Til sist sto det mellom to selskap; tyske Blohm og Voss og Leirvik sveis. Det viste seg å være ubetydelige forskjeller i pris mellom de to, og etter tekniske og økonomiske forhandlinger gikk Leirvik av med seieren. Endelig var det kommet et stort oppdrag knyttet til Statfjord B til Stord. ”Sveisen” hadde tidligere bygget hotellet til Statfjord A. Leirvik Sveis utførte selv alt stålarbeid, men alt annet arbeid enn sveising og platearbeid ble satt ut til lokale underleverandører som dermed fikk nyte godt av Statfjord B oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 186

VVS Stord A/S

VVS Stord A/S fikk arbeid med det elektriske på hotellet Leirvik Sveis bygde. I tillegg hadde de planleggere ved Rosenberg Verft som var med i elektroarbeidet for både dekket og skaftene. De vant også kontrakten på ventilasjonsarbeidet i de modulene som ble bygget på Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Sunnhordland. (1980, 16. januar). God ordretilgang hjå VVS Stord A/S.

Aker Verdal

Aker Verdal fikk oppdrag på ni moduler. Prosjektet var et underskuddsprosjekt for Verdal – en bedrift som hadde 250 mann permittert. Ti lokale firma deltok i byggingen. Alle elektroinstallasjoner ble foretatt av det lokale datterselskapet til Stord Elektro A/S, E. Finstad A/S. Rørinstallasjonene ble gjort av Norsco Service og tildekkingen for sjøtransport til Rosenberg Verft i Stavanger ble utført av byggmester Kvernmo, Verdal. Sveisere ble leid inn fra Verdal Maskinverksted, Folla Fabrikker, Meråkerverkstedet og Namdal mekaniske verksted.[REMOVE]Fotnote: Trønder-Avisa. (1980, 18. januar). «Oppdraget har styrket Aker».

ScanArmatur

ScanArmatur fikk i oppdrag å designe og fabrikkere høytrykksmanifolder og kompressorsystem. Kontrakten som ble inngått mellom ScanArmatur og Brown & Root / NPC – Joint Venture var verd 8 til 10 millioner. Alt arbeidet skulle skje i Randaberg Sveiseindustri sine lokaler, som ScanArmatur hadde kjøpt. Fabrikasjonen skulle utføres av fagfolk fra Randaberg Sveiseindustri, mens ScanArmatur sine folk skulle stå for know-how, ledelse og testing. Ferdigbygget skulle den fraktes til Frankrike for å monteres inn i modulen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1979, 23. april). Aker fikk kontrakten.

ScanArmatur fikk også hovedleveranse av fjernstyrte nødstengeventiler. Ventilene kom i hovedsak fra Frankrike mens fjernstyringen kom fra Norsk Hydro Verksteder. Monteringen skulle skje i stavangerområdet.

A/S NEBB Installasjon

A/S NEBB Installasjon i Bergen fikk oppdraget med å utføre de midlertidige elektriske installasjonene, som omfattet alle nødvendige installasjoner til plattformen under byggeperioden på Rosenberg Verft og i Hinnavågen. Selskapet hadde også jobben med å installere de elektriske installasjonene på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Norges Handels- og Sjøfartstidende. (1979, 8. desember). NEBB i oppdrag på Statfjord B.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted fikk i tillegg til å bygge den ene delen av bærerammen til Statfjord B, ordre på levering av en boreslamenhet. Kontrakten inngått med Mobil og var verd 11 millioner kroner og ca. 50.000 årsverk.[REMOVE]Fotnote: Nytt fra Norge. (1980, 1. januar). Storkontrakt til Fredrikstad.

Bomek A/S

Bomek A/S i Bodø fikk kontrakt på tre moduler til en verdi av 25 millioner kroner. Den største var 20 ganger 13 meter, 15 meter høy og veide 400 tonn. Det ble tatt i bruk en ny teknologi for å forflytte de tre store modulene. Den nyutviklede enheten ble kalt DWB-300 og var en elektrohydraulisk vandrende bjelke. Den ble utviklet av BOMEK sammen med Total Transportation Systems Int A/S (TTS) i Drøbak.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1980, 2. februar). Enklere å flytte store enheter. De konstruerte og produserte også meget avanserte branndører som ble brukt på Statfjord B og siden også på de to andre Statfjordplattformene.

Kværner Brug, NEBB og General Electric Co

Kværner Brug og NEBB fikk, i samarbeid med det amerikanske selskapet General Electric Co ., kontrakten på leveranse av kraftverket som ga elektrisk og mekanisk kraft til Statfjord B-plattformen. Det var hard konkurranse om kontrakten siden den ble regnet som et prestisjeprosjekt. Ordren var på fem gassturbiner av typen LM-2500, inklusive generatorer og kompressorer. Produksjonen og montasjen av LM-2500-pakkene og installasjonen av gassturbinene ble gjort ved Kværner Brug sitt anlegg i Oslo, mens systematiseringen foregikk i Egersund. General Electric bygget gassgeneratorene for gassturbinene i USA. LM-2500 var industriversjonen av flyturbinen som ble brukt i 747 Boeing ”jumbojet”. De tre kompressorenhetene for naturgass under høyt trykk, ble produsert i Italia av Nuovo Pignone, mens Kværner leverte deler til disse. Norsk Elektrisk, Brown Boveri A/S og NEBB fabrikkerte to turbogeneratorer med en arbeidsevne på 19 MW og en effekt på 13,8 kW. De var utviklet av Brown Boveri i Sveits, men ble bygget ved NEBBs anlegg i Oslo. Systemet inkluderte to enheter for elektrisk kraft, to for gasskompresjon og en for gassinjisering.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1979, 8. august). 

Kværner Brug

Kværner Brug i Oslo fikk også en pakkeleveranse på en hovedseparator, en tykkvegget trykkbeholder i finkornet lavtemperaturstål, og beholder som i første del av prosessen vil separere olje, vann og gass. Med en totalvekt på 200 tonn, var det en av de største og mest kompliserte beholderne som til da var laget i Norge. Sammensveisingen ble utført under det avsluttende montasjearbeidet på Rosenberg Verft. Kværner Brug sin amerikanske samarbeidspartner, CE-Natco sto for konstrueringen, mens Kværner selv ivaretok konstruksjon og produksjon av pakkeleveransen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad. (1980, 3. januar). Kværnerleveranse til Statfjord B.

Eydehavn Industrier

B-plattformen, Nye kontrakter – nye muligheter

Eydehavn Industrier bygde to flammetårn, på henholdsvis 30 og 120 meter. De var identiske med flammetårnene bedriften leverte til Statfjord A. Kontrakten hadde en verdi av mellom 10 og 15 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1980, 4. januar). Fin kontrakt til Eydehavn Industrier.

A/S Teknisk Isolering

A/S Teknisk Isolering i Drammen fikk kontrakten på isoleringsarbeidene på Statfjord B. De hadde jobben både i skaftene og dekket. Ticon Mek. Verksted på Lierstranda, en avdeling av A/S Teknisk Isolering, leverte eksossystem til en gassturbin. Arbeidet var for Kværner og det amerikanske selskapet Generell Electric.

Filtvet-firmaet E. Larsen B.T. M. fikk kontrakten på leveranse av manuelt operert slukningsutstyr, et spesialanlegg som brukte en kombinasjon av slukningspulver og skum-væske.[REMOVE]Fotnote: Drammen Tidende Buskerud Blad. (1979, 26. november). Filtvet-firma med million-kontrakter.

A.S. Skarpenord i Langesund

A.S. Skarpenord i Langesund fikk en millionordre på levering av sinkanoder til skaftutrustningen.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunns Dagblad. (1979, 13. januar). Skarpenord storleverandør til Statfjord B.

Gustav A. Ring og Northern Telecom Ltd.

Gustav A. Ring, i samarbeid med Northern Telecom Ltd . I Canada, fikk kontrakten på hustelefonsentraler til både Statfjord A og B.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet Sarpen. (1979, 8. oktober).

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S

Ankerløkken Nye Verft Florø A/S fikk kontrakt på bygging av vanninjeksjonsmodulen for Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979, 11. mai). Ankerløkken får viktig oljekontrakt. Kontrakten hadde en verdi på 10 millioner kroner. Den veide ca. 600 tonn. Kontrakten ble inngått av Mobil.

Jonas Øglænd

Jonas Øglænd leverte kabelstiger og kabelbaner til skaftene og moduler på dekk, til en verdi av 1,5 millioner kroner. Det gikk med ni kilometer kabelgate, foruten en del annet utstyr. Kablestigene var av typen O, et system som Øglend hadde utviklet selv med tanke på offshoreinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 26. mai). Statfjord-kontrakten til Øglænd.

Ega A/S

Ega A/S , en Electrounionbedrift, ble ansvarlige for sterkstrømsinstallasjonene i Statfjord B dekket. Ega A/S var en underleverandør av Rosenberg Verft, og arbeidet ble utført ved Rosenberg Verft i Stavanger. Ega A/S hadde det totale prosjektansvaret, men samarbeidet med Haeb (Moss), Teknisk Bureau (Stavanger), Kystens Service og Electounionbedriften AC Electro (Porsgrunn). Ega A/S Utrustet også skaftene men sterkstrøm. Samlet verdi var på om lag 75 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979, 7. juli). Kontakt om Statfjord B.

Framnæs mek. Værksted

Framnæs mek. Værksted i Sandefjord bygget boretårnet, og fikk hjelp av blant annet Nye Husø Verft.[REMOVE]Fotnote: Tønsberg Blad. (1979, 10. juli). Boretårn til Statfjord fra Nye Husø Verk. 

Samme sted leverte boredekket til plattformen. Kontrakten var med Odfjell Drilling i Bergen som hadde kontrakt på boreoperasjonene på Statfjord B. Kontrakten omfattet også diverse stålstrukturer og et transportsystem for flytting av boretårnet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 3. april ). Boredekket til Framnes.

Norsk Marconi as

Norsk Marconi as leverte og installerte Telekommunikasjonssystemet på Statfjord B-plattformen. Kontrakten omfattet microbølging for kommunikasjon mellom Statfjord A- og B-plattformene, VHF-kommunikasjon til helikopter og skip, VHF-kommunikasjon til plattformens skaft, TV-overvåkning av skaft, intern kommunikasjon, radio- og TV-underholdningsanlegg, taleaktivert telefonsystem, faste og bærbare AM og FM VHF-radioer, mellombølgekommunikasjon, teleks og faksimileutstyr, nødradioutstyr ved alle livbåtstasjoner og et stort nødstrømsanlegg. De benyttet en rekke norske og utenlandske underleverandører, hvorav Brødrene Steen-Hansen A/S og A/S Elektrisk Bureau, divisjon Nera var blant de største. De leverte og installerte også telekommunikasjonsutstyret på Statfjord A.[REMOVE]Fotnote: Elektronikk. (1979, 10. august). Omfattende Maconi-leveranse til Statfjord B.

Årdal Sandindustri A/S, Aspelin Stormbull Stavanger A/S og O.C. Østraadt

Norwegian Contractors kjøpte sand og singel fra Årdal Sandindustri A/S og armeringsstål og sement av Aspelin Stormbull Stavanger A/S . Sementen ble levert sammen med O.C. Østraadt i Sandnes. Det dreide seg om 50.000 tonn sement til en verdi av rundt 15 millioner kroner. Aspelin leverte også stålet til stålskjørtet og en del armeringsstål. Også dette kontrakter verd millionbeløp. Det gikk med 300.000 tonn singel og sand til betongstøpingen, som kom fra Årdal sine anlegg i Årdal og Tøtlandsvik. 50.000 tonn armeringsjern gikk med, norsk stål produsert av Norsk Jernverk og Elkem Spigerverket .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1978, 22. februar). Store kontrakter til lokale firma.

A/S Olivin

A/S Olivin i Vanylven på Sunnmøre leverte mellom 100.000 og 120.000 tonn olivinsand til Norwegian Contractors til byggingen av betongunderstellet.

K/S Heerema Seaway A/S

Mobil inngikk kontrakt med K/S Heerema Seaway A/S for bruk av kranlekteren Balder, for modulløftene ved Rosenberg Verft. De forskjellige modulene ble slept fra byggestedene til Stavanger på lektere og ble løftet opp på dekksrammen. Det tyngste løftet var på 1500 tonn.[REMOVE]Fotnote: Norges Industri.  (1979, 12. oktober). Kontrakt for modul-løftene på Statfjord B-dekket. 

Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B

Transporten av dekket fra Stavanger til Yrkjefjorden i Vats var det Norwegian Contractors, Neptun Transport og Marin Service A.B . i Sverige som sto for. Kontrakten ble inngått av Rosenberg Verft.[REMOVE]Fotnote: Porsgrunn Dagblad. (1979, 8. august). Moss Rosenberg Verft A.S.

Odfjell Drilling and Consulting A/S

Odfjell Drilling and Consulting A/S fikk borekontrakten verd minst 500 millioner kroner. I internasjonale oljekretser, var det oppsiktsvekkende at kontrakten gikk til et norsk firma. Det var ingen proteksjonisme eller politisk avgjørelse som lå bak. Det var EMC som valgte. Av seks anbud var det tre som ble tatt i betraktning på bakgrunn av pris og tekniske årsaker – alle tre var norske; foruten Odfjell var det Smedvig Drilling og Dolphin Services.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1978, 16. mai). Odfjell fikk borekontrakten på Statfjord B

Aker Tangen Verft og SPM

Aker Tangen Verft ved Kragerø og Arendal i samarbeid med franske SPM fikk kontrakt på å bygge lastebøyen til Statfjord B i konkurranse med Kværner og Tromsø Contractors. Lastebøyen som skulle brukes på Statfjord B var utviklet av Single Buoy Mooring Inc. i Monaco og London og var av samme type som lastebøyen på Statfjord A. Akergruppen og Mobil undertegnet kontrakten for lastebøyen til Statfjord B i april 1979. Kontrakten var en såkalt ”Turn-key jobb” og omfattet alt engineering-arbeid, fabrikasjon, installasjon offshore samt igangkjøring. Foruten byggingen av betongunderstellet til selve plattformen, var dette det eneste prosjektet i forbindelse med Statfjord B hvor operatøren ga et slikt totalansvar til byggeren. Kontrakten ble derfor sett på som særdeles viktig både med hensyn til oppbygging av teknisk kompetanse og den administrative delen av prosjektet. Kontrakten hadde en verdi av 220 millioner kroner. Ingeniørarbeidene og innkjøp av enkelte komponenter samt installasjon i Nordsjøen skjedde i regi av SBM som var underleverandør for Akergruppen. Lastebøyen skulle bygges ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal.[REMOVE]Fotnote: Vestmar. (1979, 8. oktober). Lastebøyen som bygges ved Tangen – 186 m. høy.

Akergruppens verft i Kragerø og Arendal klarte imidlertid ikke å fullføre lastebøyen. Mobil innledet derfor – på vegne av Statfjordgruppen – forhandlinger med det tyske verftet Thyssen Nordseewerke i Emden for å sluttføre lastebøyen.

Nye kontrakter – nye muligheter,

I henhold til en intensjonsavtale mellom Mobil og Akergruppen skulle dekksrammen til Statfjord A bygges ved Aker Verdal, mens utrustningen av dekket skulle utføres av Aker Offshore Contractors, som også hadde kontrakt på utrusningen av skaftene. Da det viste seg at dekket ble både større og tyngre enn først avtalt, fikk Verdal kapasitetsproblemer.[REMOVE]Fotnote: Haga, T. (1993). «Stordabuen går offshore» : Arbeid og faglig politikk ved A/S Stord verft 1970-83 (Vol. 1993-4, AHS (trykt utg.)). Bergen: Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen: 260. Stord Verft, som til da bare hadde bygget skip, først og fremst oljetankere, ble rammet da tankskipmarkedet kollapset som følge av oljekrisen. En ordre på elleve supertankere ble kansellert, og verftet manglet oppdrag.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 161. og Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Bygging av A-dekket,

I februar 1975 sendte derfor Akergruppen et framlegg til Mobil om å få flytte oppdraget om bygging av dekket til Statfjord A fra Verdal til Stord. Mobil aksepterte forslaget og dermed fikk Stord Verft sitt første offshoreoppdrag. Kontrakten ble underskrevet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. På Stord fikk de imidlertid tidlig erfare at det var vesentlig forskjell på å bygge plattformer enn skip. For mens skipsbygging var en form for masseproduksjon, var plattformbygging skreddersøm.

Større enn tenkt

Bygging av A-dekket,

Stord verft kunne i tillegg til den opprinnelige kontrakten påta seg et større arbeidsomfang. Plattformdekket var i utgangspunktet tenkt å være et enkelt dekk hvor utstyr ble satt på i moduler, nesten som et stort legosett. Siden Stord hadde ledig kapasitet gikk Akergruppen inn i forhandlinger med Mobil om en ny integrert konstruksjon hvor en del av modulene ikke skulle settes inn som i et modulsystem som vanlig, men i stedet skulle bærekonstruksjonene til modulene være en del av det integrerte dekket, og utstyrskomponentene skulle deretter monteres inn.

Parallelt med kontraktsforhandlingene mellom Aker og Mobil, ble det boret flere letebrønner på Statfjordfeltet, som avslørte at feltet var større enn først antatt. På bakgrunn av denne kunnskapen, ble det bestemt at produksjonskapasiteten på plattformen skulle økes fra 150.000 fat til 300.000 fat olje per døgn. For å kunne prosessere så store mengder olje, måtte anlegget økes fra en til to parallelle produksjonslinjer på plattformen. Statfjord A sitt prosessanlegg ble dermed dobbelt så stort og dobbel så tungt som først antatt. Og når vekten på prosessutstyret økte, måtte dekket forsterkes for å tåle vekten.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 141.

Et delvis integrert dekk ville bli vesentlig mer komplisert, men i analysen som ble overrakt Mobil 6. februar 1975 begrunnet Aker konstruksjonsendringene med at det ville gi en lavere stålvekt. Mobil aksepterte endringene i dekkonstruksjonen og en ny kontrakt ble undertegnet 5. april 1975.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 178. For Aker Stord betydde dette en kjærkommen utvidelse av arbeidsomfanget. Flere av modulene skulle opprinnelig bygges på andre verft og verksteder både i Norge og utlandet, som slet med ettervirkningene etter oljekrisen. Ved at Aker Stord skulle bygge modulene integrert i dekket, mistet disse verftene oppdrag de sårt trengte.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 183.  Moduler ble bygget hos: Kværner/Sterkoder i Kristiansund og Egersund (M1A, M1B, M2, M10, M13, M16, UM8, UM9 og Toolroom), Nordland Offshore A/S i Sandnessjøen (UM9B og telekommunikasjonsmodul), Bodø Mekaniske Verksted (UM2, M10 topp), Wilson Walton, Middlesbrough (M3, M5, M9), Curtis Wright /R:S:V: i Rotterdam (M4A, M4B, UM5, UM6). I tillegg ferdigstilte Leirvik Sveis M9.

Sett i ettertid hadde den lokale ledelsen på Stord et urealistisk forhold til overgangen fra bygging av skip til plattformer. Et plattformdekk til det som da var verdens største plattform, var mye mer komplekst og det ble stilt nye krav særlig til sveising. Mengden ingeniørarbeid var kraftig undervurdert og detaljprosjekteringen ble det første som skar seg. Mens verftet tidligere var vant til å bruke eget tegnekontor, fikk de nå detaljerte tegninger tilsendt fra Matthew Hall Engineering (MHE) i London, som hadde kontrakt på den tekniske prosjekteringen av utrustning og prosessutstyr.

Prosjekteringsoppgavene ble for omfattende

Matthew Hall Engineering hadde vunnet kontrakten på konseptutforming, teknisk prosjektering, ledelse vedrørende prosessutstyr og moduler – inklusive innkjøp – inngåelse av kontrakter for fabrikasjon og byggeplasskontroll, en såkalt EMC-kontrakt (Engineering Management Contractor). (Les mer i «Byggekontraktene».) Kontrakten hadde vært ute på anbud, men på grunn av stramt marked, fikk Mobil bare inn to anbud. Mobil var fra starten bekymret for Matthew Hall sin manglende erfaring fra lignende prosjekter, men hadde ikke annet valg enn å gi dem kontakten hvis tidsplanen skulle holdes.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]:: 168.

Statfjord A-dekket i tørrdokken

Det viste seg raskt at prosjekteringsarbeidet ikke holdt god nok standard og at det ville bli forsinket. MHE hadde estimert med 400 000 timer til arbeidet og at nitti prosent av prosjekteringen skulle være ferdig utført ved utgangen av 1975. Men selskapet fikk problemer. I tillegg til manglende erfaring med denne typen prosjekter, hadde selskapet ikke nok egne ansatte og til tider var opptil åtti prosent innleid personell. Da beslutningen kom om å endre konseptet til et delvis integrert dekk, hadde det Londonbaserte selskapet allerede vært engasjert i ni måneder med planleggingen av prosessutstyret. Med et helt nytt konsept måtte selskapet begynne på nytt igjen, og mange arbeidstimer var bortkastet.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 169.

I januar 1976 var kun femti til seksti prosent av prosjekteringen fullført, og antall arbeidstimer var fire ganger det estimerte. Mobil bestemte seg for å løse MHE fra kontrakten og inn kom et amerikansk engineeringselskap – Brown & Root, som gradvis skulle avløste MHE. Mobil anså selskapet som det best kvalifiserte til jobben og Brown & Root fikk kontrakten uten konkurranse. I oktober 1975 hadde Brown & Root også overtatt kontrakt på planlegging, ledelse og utførelse av oppkoblingsarbeidene offshore fra Matthew Hall. I tillegg hadde Brown & Root allerede kontrakt på teknisk prosjektering og ledelse av arbeidet med lastebøyen, flammebommen og rørledningene.[REMOVE]Fotnote:  Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 156. Selskapet satt nå på alle de tre store kontraktene for ferdigstilling av Statfjord A.

Vekten på dekket øker

Bygging av A-dekket,

Det elementet som skapte de største problemene for planlegging og bygging av Statfjord A var en kraftig underestimering av vekt. Vekt på en plattform kan måles på to måter; våtvekt og tørrvekt. Våtvekten måles ved driftstilstand når de ulike delene av prosessutstyret er fylt med væske. Understellet og dekket er beregnet for å bære en viss vekt og våtvekten av dekk og utstyr må ikke overskride denne verdien. Tørrvekt er vekten av dekk og utstyr alene. Plattformen taues ut helt eller delvis utrustet, og tørrvekten av dekket og utstyret om bord må ikke overskride uttauingsvekten.[REMOVE]Fotnote: Rolstadås, A., & Norges tekniske høgskole Institutt for verkstedteknikk. (1981). Prosjektstyring. Trondheim: Tapir: 131.

MHE hadde ikke et tilfredsstillende system for vektkontroll, verken for våt- eller tørrvekt. For å konstruere dekket var det nødvendig med mest mulig nøyaktige vektestimater på både dekket og produksjonsutstyret allerede tidlig i 1975. Men vektestimatene MHE satte opp for våtvekten var for lave. Det oppsto uenighet mellom Matthew Hall på den ene siden og Stord Verft og Akergruppen på den andre om bæreevnen dekket måtte ha. Matthew Hall sitt estimat var på 34 500 tonn, mens det ifølge kontrakten med Stord verft skulle kunne bære 41 550 tonn. Den samlede vekten endte til slutt på 49.500 tonn. For at dekket skulle kunne bære de ekstra 8000 tonnene, måtte omfangsrike konstruksjonsarbeider til. Det førte igjen til store forsinkelser og vesentlig dyrere byggearbeider.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]: 164.

I byggeprosessen ble konsulentene hos Matthew Hall liggende etter med tegningsarbeidet. I et forsøk på å øke framdriften på den tekniske prosjekteringen, sendte Matthew Hall ut tegninger som var ufullstendige, med den konsekvens at antall revisjoner av tegninger og endring av byggearbeider økte. Når tegninger ble endret, måtte konstruksjoner som var bygget opp, rives ned, for så å starte forfra igjen.

Begrensning i uttauingsvekt

Uttauingsvekten, eller tørrvekten, skapte også problemer. Condeepens bæreevne la begrensninger på hvor mye utstyr som kunne monteres på dekket før den ble tauet ut på feltet. Det viste seg at den maksimale uttauingsvekten var vesentlig lavere enn vekten på utstyret som skulle monteres. Moduler som var montert, måtte dermed tas av, for så å bli montert når plattformen var satt ned på Statfjordfeltet. Denne byggingen og nedrivningen, sammen med riving og gjenoppbygging som følge av nye tegninger, virket demotiverende på arbeiderne på verftet.

Sveising er ikke bare sveising

Bygging av A-dekket,

Sveisere var den største arbeidsgruppen på bygg-ingen av Statfjorddekket. De merket snart at sveising på oljeinstallasjoner og tankbåter var to forskjellige ting. Oljeinstallasjoner krevde andre materialtyper og tykkelser på materialer enn det som var brukt på tankbåter, og den nye typen stål krevde en annen sveisemetode enn skipsstålet. I tillegg måtte kvaliteten på arbeidet forbedres og uføres med større nøyaktighet. Mobil krevde sertifisering for alle sveisere etter bestemte standarder – i stedet for den tidligere Veritasgod-kjenningen, ble den amerikanske ASME-standarden innført. Det var en standard med seks nivå, fra 1G som var det laveste, til 6G som det høyeste. For å få 6G i sertifikatet kreves det at sveiseren var i stand til å sveise rundt et rør i 45 graders helling og kunne sveise «gjennom», det vil si å sveise slik at fugen ble fylt opp.

Mange gamle skipssveisere klarte ikke å bestå prøvene for de nye sertifikatene, og verftet fikk etter hvert problemer med å få tak i nok kvalifiserte fagfolk. Siden arbeidet allerede var forsinket, ønsket ledelsen å få inn utenlandske sveisere, men det måtte først avklares med fagbevegelsen. Som en hjelp ble det hentet inn sveisere fra andre Aker-bedrifter. På grunn av mangelen på sveisere hang prefabrikkeringen etter, og forsinkelser der førte til forsinkelser i sammensettingen av dekket. Sveisearbeidet ble nøye røntgenkontrollert. Det kom krav om at alle sveisesømmer måtte merkes med nummer, slik at eventuelle feil kunne føres direkte tilbake til den som hadde utført arbeidet. Etter som arbeidet gikk framover, ble det klart at flere sveisesømmer måtte tas opp. Viste kontrollen mer enn fem prosent feil på sømmen, ble den underkjent og fikk en arbeider for mange merknader, måtte han sertifisere seg på nytt.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 170. I mars 1976 var byggingen langt etter planen.

Rørlegging

Også rørleggernes arbeid endret seg ved overgangen fra skip til plattform. Det var vesentlig mer rørarbeid på et plattformdekk enn på skip, og rørarbeidet var mer ensformig. Rørene ble prefabrikkert og mye av det arbeidet montørene tidligere hadde gjort, kom ferdig fra rørleggerverkstedet. Fra lageret ble de prefabrikkerte rørene fraktet om bord ved hjelp av kran. Mens det fortsatt ble bygget skip, var det verftets ingeniører som utformet detaljtegningene, men den enkelte formann eller arbeider kunne endre utformingen hvis han fant det hensiktsmessig. Det var det slutt på nå.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 169. Nå fikk de tegninger fra London, som måtte følges til minste detalj, og alle endringer måtte rapporteres. Friheten og bredden i arbeidet ble mindre.[REMOVE]Fotnote: Myklebust, A., & Aker Stord A/S. (1994). 75 år på Kjøtteinen : 1919-1994 : Jubileumsbok for Aker Stord. Stord: [Aker Stord].

Arbeidsforholdene i verftshallene var heller ikke bra. Det verste var varmen. Plattformstålet måtte forvarmes til 150 grader før det kunne sveises. Selv om det ble blåst inn frisk luft i sveiseområdene for å fortynne gassene, var det ingen effektiv ventilasjon. Det var røyk og støv over alt og som en konsekvens av økt bruk av vinkelsliper og kullstiftbrenning steg støynivået. Arbeiderne på Stord Verft merket overgangen til offshoreindustrien på kroppen. Arbeidet hadde blitt mindre selvstendig, leveringstidene kortere og de fysiske arbeidsforholdene dårligere. De mange endringsarbeidene innvirket ugunstig på arbeidsmoralen og produktiviteten gikk ned.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 172.

For å bøte på ineffektiviteten, ble arbeidsstyrken trappet opp til 950 mann mellom juni og desember 1976, men det førte ikke til mer utført arbeid.

Det var spesielt og utfordrende å designe utstyr som skulle vare «evig» og som aldri noen skulle se eller skulle få tilgang til igjen. I 1975 fantes det ikke designkoder for offshore petroleumsprosjekter. Einar M. Jensen, som var mechanical engineer i AOC, arbeidet med alt roterende utstyr. Han og hans team brukte designkoder utviklet av Mobil for bruk på landanlegg og Det Norske Veritas sine koder for bruk på skip. Ingen hadde designet en så stor og komplisert plattform som Statfjord A før, med rør på kryss og tvers.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Eilef Lynghaug, Einar M. Jensen og Jan-Henry Larsen, tidligere plattformsjefer på Statfjordfeltet, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.18. september 2008. I starten ble det igangsatt et arbeid for å merke alle rørene. Men etterpå ble rørene isolert og merkingen ble skjult. Arbeidet var bortkastet.

Utsettelse

Bygging av A-dekket,

Mobil skjønte etter hvert alvoret i situasjonen og innså at uttauingen av plattformen måtte utsettes med et år og ikke være på feltet før sommeren 1977. I uttalelser til media ble det lagt vekt på at mer av arbeidet på plattformen kunne utføres innaskjærs og ikke på feltet, noe som ville vært mer kostbart og mer tidkrevende. I en pressemelding som ble sendt ut het det blant annet: «Jo mer utstyr som kan monteres på plattformen mens den ligger ved land – etter planen ved Stord – jo bedre. På den måten vil man utnytte tiden under land og slipper vanskelig og kostbart arbeid på feltet i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1976). 13. mai. Størst mulig last en fordel. På grunn av maksvekten ved slep lot ikke dette seg gjennomføre fullt ut.

Tross problemene ble dekksrammen etter hvert ferdig. Arbeidet med dekket hadde foregått i tørrdokken på verftet, men 30. juli 1976 ble dokkporten åpnet, og dekket til Statfjord A ble slept ut på fjorden. Betongundertellet var samtidig på vei fra Stavanger til Stord. Dekksrammen var bygget oppe på to utrangerte tankbåter – Tom og Tina. Da dekket skulle settes på understellet, ble betongunderstellet senket og Tom og Tina ble manøvrert mellom skaftene på betongdelen. Understellet ble så hevet ved å pumpe ballastvann fra lagercellene, og dekket ble sakte løftet på.[REMOVE]Fotnote: Godø, H. (1980). Plattformutbygging til havs (Vol. Nr 11-1980, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 45. Sammenkoblingen skjedde 8. august 1976. Deretter fortsatte arbeidet ute på fjorden i Digernessundet.

Lekkasjer

Problemene var imidlertid ikke over. I september 1976 ble det oppdaget sprekker i betongstrukturen. Det skjedde under maksimal nedsenking i forbindelse med kobling av dekket med betongdelen, og oppsto som en følge av for store temperatursvingninger og et dårlig parti i betongen. Det tok to måneder å utbedre skadene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Einar Jensen opplevde episoden:

«Det var en fredagskveld tror jeg, og vi var på vei hjem til Stavanger. Da hurtigbåten la til kai i Stavanger sto prosjekt-sjefen der og vinket oss ut til side. Så bar det rett til Sola og inn i et fly som var reservert. Statfjord A krenget. Plattformen tok inn vann i cellene. Vi var 4-5 mann som holdt på med dette her. Det var ikke stor dramatikk rundt det, men vi tok inn en del vann og vi visste ikke hvor det kom ifra.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Det viste seg å være to sprekker på 20 cm hver i betongen mellom en stjernecelle og en celle. Plattformen tok inn 15 000 liter vann i timen eller 20 bøtter i minuttet.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 392. Det var aldri fare for at plattformen skulle tippe rundt eller synke. Pumpene på plattformen hadde en kapasitet på en million liter i timen og hadde ingen problem med å kontrollere vannet. Uten pumper ville plattformen ha sunket 60 til 70 cm i døgnet på grunn av den ekstra vekten vannet tilførte. Folk fra AOC og NC brukte helgen på å kartlegge hva som hadde skjedd. Da sprekkene var lokalisert, fikk NC som ansvarlig for betongsstrukturen sprøytet inn epoxy, en spesiell og elastisk betong, inn i sprekkene. Det var en stor jobb å tette sprekkene, og uhellet førte til forsinkelser. Montering av moduler som hotellet og helikopterdekk måtte utsettes til skaden var utbedret.

To måneder senere krenget Statfjord A igjen mens den lå i Digernessundet. Under en testing av nødstengingsprosedyrene for ballastsystemet holdt det på å gå galt. Boligkvarteret var kommet på plass lengst ute på den ene siden av plattformen. For å kompensere for vekten ble det benyttet forskjellig nivå på ballastvannet i de forskjellige cellene. En servicemann fra fabrikken i Sverige som hadde levert utstyret gikk igjennom prosedyren for testing av hydraulikken. Einar Jensen forteller hva som skjedde:

«Prosedyren gikk ut på å sette hver enkelt ventil i halvt åpen stilling, og så trykke på en rød knapp og ta tiden på hvor lang tid denne tok på å stenge. Det er 16 celler med ballastvann. Han testet først en ventil og så en til. Alt så ut til å fungere greit. Siste leddet i prosedyren var å sette alle ventilene i halv stilling og så trykke på den store knappen. I og med at vi hadde forskjellig vannivå begynte ting å skje, og plattformen begynte å legge seg over. Da gikk alarmene, og heldigvis fungerte den store knappen. Vi hadde en godt kvalifisert mann i kontrollrommet som trykket på knappen med en gang han så at plattformen begynte å legge seg over.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008. Prosedyren som ble fulgt ville vært korrekt for et system som ikke var satt i drift, men systemet var satt i drift, og siste ledd burde vært utelatt.

Krengingen var en alvorlig hendelse. Plattformen krenget med tre grader, noe som tilsvarer at plattformen sank med mellom åtte og ni meter på den ene kanten.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Ryggvik, H., & Meland, T. (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand: 158. Plattformen ble evakuert og ingen kom til skade. Det har i ettertid blitt fortalt at folk hoppet fra plattformen, men det kan Jensen avvise: «Folk hoppet ikke fra dekket, men det var montert en stillastrapp på hver side av dekket ned til en lekter på sjøen. Da plattformen krenget, ble trappen på den ene siden altfor kort, så når en kom ned til siste trinn var det fortsatt langt ned til sjøen. Det er mulig noen som kom ned den trappen, hoppet, uten at jeg kan bekrefte det.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar M. Jensen av Trude Meland Norsk Oljemuseum, 2. oktober 2008.

Da Mobil bestemte at uttauingen av Statfjord A skulle utsettes ett år, ble det samtidig bestemt en ny dato – 3. mai 1977. Den datoen ble overholdt og 8. mai sto plattformen på bunnen på Statfjordfeltet. To dager senere startet arbeidet med å fylle pukk under plattformen, såkalt grouting. Så var det å ta fatt på det resterende arbeidet med å ferdigstille Statfjord A og klargjøre den for produksjon. Det var mye arbeid og mange utfordringer og problemer som skulle komme.

Byggestart for A-en, historie, forsidebilde,

Det var starten på en ny anleggsvirksomhet i Hinnavågen i utkanten av Stavanger. Mobil hadde bestilt en betongplattform av typen condeep som skulle produsere olje og gass på Berylfeltet på britisk sokkel. Mens Berylplattformen og etter hvert også Brent A var under bygging, ble også støpingen av Statfjord A og Brent D satt i gang i tørrdokken i Hinnavågen.

Under bygging av noe så stort som Statfjord A og tre andre plattformer, trengtes flere tusen mann utenfra for å kunne gjøre jobben. Både i Stavanger og på Stord, hvor bygging og utrustning av dekket til Statfjord A ble utført, kom nordmenn, svensker, finner og andre til anleggene for å gjøre midlertidige jobber. De var syttitallets rallarer. Med tusenvis av tilflyttere oppsto et spørsmål; hvor skulle alle gjestarbeiderne bo og hvordan kunne forholdene tilrettelegges for dem?

Vågen har blitt fylt ut flere ganger. Før arbeidet med Ekofisktanken startet, var den innerste delen av vågen allerede brukt som søppelfylling. Det var på dette område brakkene og lagerbyggene ble plassert. Videre utover ble vågen fylt med frigjort masse. Byggedokken i Jåttåvågen, som ble brukt for Ekofisktanken ses som småbåthavn til høyre for den nye dokken.

Rallarer i Stavanger

brakkebyene,

Hinnavågen i Stavanger var på alle måter et anleggsområde i perioden 1973 til 1977. Ikke bare var fire store condeeper til bygging i vågen og ute på fjorden, men på land var det bygget opp en stor brakkeby for å kunne innlosjere de flere tusen gjestearbeiderne som kom til byen.

På Kjøtteinen på Stord, hvor Stord Verft holdt til, fant en det samme fenomenet. Både i Stavanger og på Stord arbeidet mange av brakkebeboerne på Statfjord, i tillegg til andre plattformer som lå i Gandsfjorden eller i Digernessundet utenfor Stord. Arbeiderne som ikke fikk plass i brakkene, ble stuet sammen på losjiskip som ble lagt til kai.

I den travleste tiden mellom 1974 og 1976 bodde det i gjennomsnitt 800 mann samtidig i de midlertidige boligene i Stavanger, men få hadde sitt arbeid der i mer enn seks måneder. I hele perioden bodde mellom 3000 og 4000 mann i brakkebyen og på losjiskipene. Brakkebyen var blitt dobbelt så stor som forutsatt da A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkte Stavanger kommune om å få leie Hinnavågen for å «bygge offshore – prosjekter til oljeindustrien».[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning. A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S, sammen med Furuholmen gikk sammen og startet Norwegian Contractors, som sto for støping av betongen til plattformen.

Selskapene hadde, sammen med Akergruppen, vunnet anbudet om å bygge og utruste verdens første produksjonsplattform i betong, Beryl A, og i 1973 leverte selskapene søknaden til Stavanger kommune om å få fylle ut Hinnavågen for å plassere tørrdokk, og bruke sletten bak til lagerbygg og brakkeby.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Kommune, Formannskapssal 1975 A, 7.9. 1972.  Allerede i 1972 hadde A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S søkt kommunen om å få leie «områdene med tilgrensende sjøbunn ved Dusavika eller Hinnavågen, Stavanger, og dessuten ankerfeste ved Hillevåg for bygging av offshore-prosjekter til oljeindustrien». Formannskapssak 1975 A, 7.9. 1972.  Men NC fikk ikke kontrakter og saken ble utsatt.

Den gangen så de for seg at det ville bli behov for maksimalt 200 sengeplasser.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 65.

brakkebyene,

Dette antallet viste seg å være kraftig undervurdert. Våren 1975 nådde leiren toppunktet med omkring 2000 mann midlertidig innkvartert i brakkebyen og på tre losjiskip som lå ved Hetlandskaien. Våren 1976 var det plass til 950 mann, fordelt på 60 dobbeltrom, kalt kombirigger og resten enkeltrom. I tillegg var alt av campinghytter, pensjonater og leiligheter belagt av tilreisende som skulle jobbe på anlegget. Brakkebyen ble bygget på markene og den gamle søppelfyllingen ovenfor tørrdokken i Hinnavågen og besto av rekker med brakker spredd rundt lagerbygg og kontorbrakker.

Ekofisktanken ble støpt i Jåttavågen, tett inntil Hinnavågen få år tidligere, også den av A/S Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer A/S. Deler av området var dermed allerede bearbeidet, men etter at tanken var ferdig ble mesteparten av anlegget omgjort til friareal og byggedokken til småbåthavn. For å kunne sette i gang med nye byggeprosjekter måtte hele området igjen bygges om.

Misnøye blant beboerne

brakkebyene,

I Stavanger kommunestyres behandling av søknaden ble det lagt vekt på muligheten til nye industriarbeidsplasser i Stavanger. Ikke alle var fornøyd med å gjøre Hinnavågen om til en gigantisk byggeplass. Beboerne på Hinna og Jåttå startet en aksjonskomité. De var ikke bare negative til planene, men ønsket at det ble tatt noen forhåndsregler. Det gjaldt kloakkforhold, Hinna badeplass (Vaulen) og arbeidstiden. Formannskapet imøtegikk deler av kravene.

Entreprenørene ble pålagt å sikre at alle kloakkproblemer i vågen var forsvunnet innen første bunnseksjon var ferdig til å flytes ut, altså innen et år. Hinna badeplass skulle opprettholdes og skjermes i størst mulig grad, noe som førte til at betongblandeverket måtte trekkes lengst mulig sørover.

Kommunen godtok også at arbeidet kun skulle skje mellom klokken seks på morgenen og elleve på kvelden, med unntak ved spesielt arbeid som glidestøping eller reparasjoner. Aksjonsgruppen ønsket også at saken skulle utsettes og at byggetiden skulle vare i maks to år. Disse to kravene gikk kommunen ikke med på. Entreprenørene fikk en kontrakt på fem og et halvt år og arbeidet kunne starte umiddelbart.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. 6. august 1973. Uklarhet om spuntveggen. og
Stavanger Aftenblad. 9. august 1973. Det blir Hinnavågen på visse betingelser.

I søknaden til Stavanger kommune om å bygge en brakkeby til 200 gjestearbeidere, var det ikke tatt høyde for at også Akergruppen, som skulle utruste betongunderstellet, ville trenge store mannskapsstyrker. Det var ikke bare Norwegian Contractors (NC) som hadde sine mannskaper losjert i brakkebyen. Aker Offshore Contractors (AOC) fikk etter hvert et stort behov for soveplasser, for egne og deres underleverandørers ansatte. De to hovedentreprenørene, NC og AOC var sammen om å administrere leiren, men hadde ansvar for egne ansatte. Det betydde i praksis at tilbudet var forskjellig ut fra hvem en arbeidet for.

brakkebyene,

Den delen av leiren hvor NC-arbeiderne bodde, var delt inn i 50-mannsbrakker med enkeltrom hvor det var en seng, et skap, en skrivepult og to stoler. Mer var det ikke plass til. Bad og toalett var felles for 50 mann. Det var åtte håndvasker, tre dusjkabinett og tre toaletter som måtte deles. I tillegg var det to oppholdsrom, et i hver ende av brakkene hvor det var fjernsyn og lenestoler. På et av oppholdsrommene fikk de aviser. I kantinen for de NC-ansatte og deres underleverandører var maten gratis, bedriften betalte kosten.

Stålarbeiderne som arbeidet for Aker, måtte betale maten selv, men fikk i stedet diettpenger. I en undersøkelse Per Stangeland ved Rogalandsforskning utførte i 1975 til 1977 viste det seg at forskjellen på å få «gratis» mat eller å måtte betale for maten selv, om en fikk aldri så mye i diettpenger, utgjorde en stor forskjell i opplevelsen av matens kvalitet. NC-ansatte var nesten enstemmig positive til maten og kantinen, mens stålarbeiderne som måtte betale, var nesten enstemmig kritisk.

Selv om disse to gruppene hadde hver sin kantine, var det samme cateringselskap som leverte.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 170. Men det var ikke bare matorganiseringen som utgjorde en forskjell etter hvem en arbeidet for. NC-ansatte hadde tilgang på trimrom med vekter, ribbevegg og romaskin, bordtennisbord og squashrom. De hadde også en rampe de kunne bruke til å fikse bilen.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 158. Mens betongarbeiderne hadde treningsrom og bilrampe, hadde stålarbeiderne spilleautomater i kantinen som eneste fritidsaktivitet. I leiren var det en felles kiosk for alle, som var åpen fra 12 til 22.

Funksjonærene fikk en noe annen behandling. På arbeidsplassen viste hjelmene tydelig hvem som var funksjonærer, de skilte seg også ut ved å ha et eget lønnssystem, annen innkvartering, de bodde stort sett på pensjonater og hadde egen kantine. En av brakkene var også forbeholdt funksjonærer. Her var det egen kokk og annet utstyr enn i oppholdsrommene til vanlige arbeidere.

Fritid

Det var altså ikke mye å ta seg til på fritiden. Først i 1976 ble det anlagt fotballøkke. Dagene gikk stort sett med til å  arbeide, spise og sove. Det var for å arbeide og tjene penger de fleste var kommet. Fjernsyn, kortspill og lesing dominerte kvelden.

«Brakkesyke» er et kjent fenomen blant arbeidere på anlegg, en tilsand av tiltaksløshet og sløvhet. Men i motsetning til mange andre anleggssteder lå Hinna nær Stavanger sentrum, kun syv – åtte kilometer med gode bussforbindelser. Ifølge noen av de gamle gutta hadde det både negativ og positiv effekt.

brakkebyene,

Ulempen var at det kunne være vanskelig å organisere felles aktiviteter og miljøet i brakkeleiren ble derfor dårligere enn det kunne vært. Mye av det sosiale livet ble trukket ut av leiren. Men nettopp muligheten til en avkobling fra anlegget ved å ta en bytur, kunne virke positivt. Restaurantene, kinoen og svømmehallen var mest brukt. For den store delegasjonen av finner i brakkebyen var svømmehallen med badstue, populær, for badstue kom det først i brakkeleiren i 1976.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 171-176. En del festing var det, og for Aker sine folk, var nattklubben Cobra stedet å møtes i byen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum.

Losjiskipene

Flere av gjestarbeiderne bodde på losjiskip. Losjiskipene lå til kai i to perioder, mellom februar og juni 1975, og fra oktober 1975 til mai 1976. Stålkonteinere som sto tett i tett på bildekk og soldekk fungerte som soverom. Det var bare en meters passasje på hver side av konteinerne og dekket var alltid halvmørkt. I hver konteiner var det to rom, et med bad med dusj og toalett og et med to køyer, selv om aldri mer enn en mann bodde i hver. Soveplassene på båtene hadde en høyere standard enn i brakkebyen, men ifølge Stangeland var det ikke et populært sted å bo. Det var trangt, mørkt og innestengt. Den dårlige luften ble fremhevet og de vanlige brakkene var himmelriket i forhold. «Dette er en drittekkel plass» kommenterte en av beboerne.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 161. I tillegg ble mellom 100 og 150 lugarer om bord i ferjen benyttet, og var – om mulig – enda verre.[REMOVE]Fotnote: Stangeland, P. (1977). Condeep : En arbeidsplass i Stavanger (Vol. 1/77, Rapport (Rogalandsforskning : trykt utg.)). Stavanger: Rogalandsforskning: 160.

Innbyggerne

Hvem var «innbyggerne» i brakkebyen? Nesten halvparten var nordmenn, som stort sett kom fra andre Akerbedrifter eller andre underleverandører rundt om i landet. De resterende kom i hovedsak fra Sverige og Finland, og hadde arbeidet i Norge og Sverige i lengre perioder tidligere. Det var ingen organisert import av fremmedarbeidere, selv om svenske underleverandører hadde med seg egne ansatte. Men utover i anleggsperioden ble svenskene faset mer og mer ut og nordmenn overtok arbeidet. Få av «rallarene» ble i Stavanger etter endt arbeid.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svein Jørpeland, av Trude Meland Norsk Oljemuseum. De reiste stort sett videre til nye anleggsområder.

Arbeidsplassen og brakkebyene var mannsdominerte. Det var ingen kvinner som arbeidet på betongunderstellet, men om lag 70 kvinner hadde arbeidsplass på anlegget. Av dem arbeidet 50 i anleggsleiren og 20 på losjiskipene, som kan sies å være en forlengelse av anleggsområdet.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 30. De aller fleste jobbet i servicevirksomhet med mat, servering, vask og renhold. Noen skilte seg ut med mer spesialisert arbeid; sekretær, regnskap og sentralbord, mens noen ganske få var arbeidsledere som spisesalsjef, inspektør blant rengjøringspersonalet, kantineleder og så var det en kokke. I storkjøkken var det vanlig at menn innehadde den stillingen. I tillegg var det to kvinnelige kranførere.[REMOVE]Fotnote: Leira, A. (1978). Kvinner på en oljearbeidsplass : En undersøkelse ved Condeepanlegget i Stavanger (Vol. Nr 8-1978, Sosialdepartementets sammendragsserie (rapportsammendrag : trykt utg.)). Oslo: Sosialdepartementet: 37.

Befolkningsvekst på Stord

Brakkebyene, a-plattformen,

I 1975 startet byggingen av ståldekket til Statfjord A på Stord Verft. Det var mye arbeid som skulle gjøres, dekket skulle bygges og utrustes, så verftet fikk et stort behov for økt arbeidskraft. I april 1976 ble det besluttet å bygge midlertidige hybelhus til 100 arbeidere i Naustvågen. I september samme år ble antall senger utvidet til 450, som også viste seg å være langt fra nok.

Flere losjiskip ble lagt til kai; bland dem nordsjødronningen «Leda», som verftet kjøpte inn og «Kronprinsesse Märtha», «Vikingfjord», «Prince of England» og «Dana Sierena». Skipene ble ikke omtalt i positive ordelag: «Brakkekapasiteten ble snart sprengt og verftet måtte leie inn mer eller mindre kondemnerte losjiskip for innkvartering. Alle lugarene ble tatt i bruk, også de som lå under vannlinja. Ventilasjon og de hygieniske forholdene var under pari og misnøyen var stor.» Dette skrev arbeiderne selv i 20-årsjubileumsheftet for bedriftsklubben Aker Offshore partner.[REMOVE]Fotnote: Bedriftsklubben Aker Offshore Partner. (1994). Bedriftsklubben Aker Offshore Partner 20 år : 1974-1994. Stavanger: Klubben: 10.

Våren 1976 påla Mobil bedriften å øke arbeidsstokken ytterligere «i et forsøk på å kompensere for den lave produktiviteten og langsomme mannskapsoppbyggingen slik at arbeidet kunne fullføres etter planen og offshorearbeidene minimaliseres», som det het i Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel 1979 del 1.[REMOVE]Fotnote: 1. januar 1977 arbeidet 2377 innleide arbeidere og 342 konsulenter på det nye offshoreverkstedet på Kjøtteinen på Stord. 

Brakkebyen på Stord

I september 1976 var det 2100 leiearbeidere på Stord, og i januar 1977 var tallet opp i 2719, det høyeste registrert antallet. Folketallet på Stord hadde da økt med en femtedel. En gruvetomt ble gjort om til brakkeby og i tillegg kom det opp en liten landsby av campingvogner. Boforholdene var kummerlige. Folk ble stuet sammen der det var mulig. På et tidspunkt kom det til en «sitt ned»-aksjon blant arbeiderne.

Aksjonistene var leiearbeidere fra utlandet, men også innleide Aker-arbeidere, særlig fra Aker Verdal. Aksjonen var en protest, ikke bare mot boforholdene, men også mot arbeidstiden, garderobeforholdene, for få fritidstilbud og utsiling av tillitsmenn. Det ble hevdet at tillitsmenn som påpekte mangler ble forsøkt fjernet, og det ble ikke akseptert av arbeiderne.

Det oppsto mange konflikter når det gjaldt arbeidstiden. De som hadde sitt hjemsted lengst borte, hadde ikke råd til å reise hjem hver tredje uke, for hjemreisene var ikke betalt. De ønsket å jobbe lengst mulig, for så heller å få lengre perioder fri. Gjestearbeiderne tjente også mer penger og ville jobbe mer, heller enn å henge rundt på Stord. Det førte til at fast ansatte også måtte jobbe mer, noe som ikke var populært verken hos stordabuen eller fagforeningene. Arbeidere som bodde på Stord eller i omegn ønsket en arbeidstid mer tilpasset et familieliv. Slikt ble det konflikt av.

Når det gjaldt fritidstilbudene var ikke de tilrettelagt for så mange, verken i brakkene eller i lokalsamfunnet på Stord. Men noe var gjort. I begynnelsen var det tilrettelagt med både bordtennisbord, rom for kortspill, TV, dart og andre aktiviteter, men utstyret ble ødelagt og møblene og TV-en ble kastet ut gjennom vinduet av sterkt berusede arbeidere, som Knut Grove skriver i sin bok om Stord Verft.[REMOVE]Fotnote: Grove, K., Heiret, J., & Stord jern- & metallarbeiderforening. (1996). I stål og olje : Historia om jern- og metallarbeidarane på Stord. Stord: Stord metall- og bygningsarbeider[e]s fagforening: 163-164. Det var en konfliktfylt periode, og fyll og spetakkel var det. Men 3. mai 1977 ble Statfjord A slept ut på feltet og Stord Verft hadde ikke greid å hale i land noen ny stor kontrakt og rallarene flyttet videre til nye anleggsområder andre steder. Allerede ved årsskiftet 1976-77 var brakkeleiren tom.

Avslutning

I 1977 var Statfjord A på plass på sitt arbeidssted i Nordsjøen. I Stavanger hadde NC fått nye oppdrag, først Statfjord B, og siden Statfjord C og så fulgte åtte andre. Først i 1993 forlot de siste betongplattformene byggeområdet ved Hinna. Men det ble aldri det samme som toppårene 1974 til 1976 da fire store condeeper var under bygging på samme tid og 3000 mann hadde sitt arbeid der. På Stord gikk det derimot fra tusenvis av gjestearbeidere i 1977 til permitteringer og oppsigelser året etter. Verftet ventet på det neste store prosjektet – Statfjord B – som aldri kom.

Les mer: Norgeshistoriens største enkeltkontrakt