Bygging, utslep og oppstart

Lisenshaverne utnevnte nok en prosjektgruppe for å belyse alternative utbyggingsløsninger for den nordre del av Statfjordfeltet.

Analysen skulle ta hensyn til reservoaregenskaper, sikkerhet, operasjons- og vedlikeholdsvennlighet, men hovedvekten skulle ligge på en forenkling av utstyr, reduksjon av vekt og optimalisering av byggemetoder.

Konseptet måtte bli billigere enn Statfjord B. Alternativene som kom på bordet var alt fra undersjøisk utbygging til to-plattformsløsning. Skulle Statfjord C utvikles som satellitt til Statfjord A med kun borekapasitet eller skulle det være egen plattform med prosessutstyr og lagringskapasitet?

Alternativer

Alternativ én var en kombinert bore-, bo- og vanninjeksjonsplattform med produksjonskapasitet på 285 000 fat i døgnet. Den skulle være med betongunderstell, men uten lagrings- eller lastemulighet. Den produserte oljen skulle tas direkte fra brønnhode i rør til Statfjord A for behandling. Ankepunktet var at dette ikke lot seg gjøre før produksjonen på Statfjord A avtok og det ble ledig prosesskapasitet.

Det andre alternativet var en kombinert produksjons-, bore-, bo- og vanninjeksjonsplattform med mulighet til å prosessere 180 000 fat i døgnet og sende ytterligere 150 000 fat til Statfjord A.

Plattformunderstellet skulle være i stål, og en så for seg å bruke tankskip til både lagring og lasting av råoljen.

Det siste alternativet som ble utredet i denne runden var en produksjons-, bore- og boligplattform med prosesskapasitet på 180 000 fat i døgnet. Det var en treskaftet condeep med lagringsmulighet. Lastingen skulle foregå via lastebøye som på Statfjord A og B.

Alternativene gikk til videre utredning av detaljerte kostnads- og framdriftsestimater før partene 22. januar 1980 anbefalte å gå for alternativ tre – en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform. For å høste fordeler både kostnads- og tidsmessig skulle Statfjord C bli et duplikat av Statfjord B, men det ble likevel ikke slik.

Ikke helt lik

Plattformen ble bare en tilnærmet kopi av B. Forskjellene var ikke nødvendigvis lette å få øye på, men det fikk stor betydning for både produksjon, sikkerhet og boforhold. Den største endringen var at C ble dimensjonert til å produsere 210 000 fat olje per døgn fra 19 brønner mot B sine 180 000 fat fra 15 brønner.

Gassbehandlingsanlegget på C var ferdigstilt da plattformen kom ut på feltet og C ble derfor den første plattformen som kom inn på Statpipenettet med gassleveranser til Kårstø. Den mest synlige endringen var helikopterdekket som ble løftet opp slik det kom unna vindkreftene og turbulensen rundt boremodulen. Turbulensen hadde skapt problemer for helikoptertrafikken til og fra Statfjord B og ved bestemte vindretninger og med vindstyrke over frisk bris kunne ikke helikoptrene lande eller lette. Årsaken var at helikopterdekket lå lavere enn andre konstruksjoner. Dekket på Statfjord C skulle ligge høyt og fritt over plattformen, som om det sto på stylter.

c-plattformen, Bygging, utslep og oppstart

Også boligkvarteret ble større med 272 senger mot 200 takket være en ekstra etasje med lugarer på toppen av boligblokken og at trappehusene ble flyttet ut på sidene av blokken. På toppen av det igjen ble det bygget en ekstra etasje med ventilasjonsutstyr.

Bunnforholdene nord på feltet hvor Statfjord C skulle plasseres var fastere enn lengre sør, så underdelen på C behøvde ikke være så stor som på B – 14 000 kvadratmeter mot 18 000. Stålskjørtene under plattformen fikk en ny utforming. Siden det var planlagt en større produksjon måtte diameteren i en del rør økes samtidig med at separatortankene som skulle skille gass fra olje fikk nytt innvendig utstyr for å øke effektiviteten. Gasstørkeanlegget var også av en annen type.

Det ble brukt en kontraktor som tørket gassen med trietylenglykol i stedet for injeksjon av glykol i en varmeveksler. Et lignende system ble senere installert på både A og B. Annet utstyr ga mulighet til å øke vanninjeksjonen til 296 000 fat i døgnet – faktisk helt opp til 350 000 fat hvis nødvendig – mot 272 000 fat på Statfjord B.

Ballastpumpene fikk også økt kapasitet. Men hovedstrukturen og det meste av utstyret var kopi av Statfjord B.

Godkjent og iverksatt

Myndighetsklareringen som var gitt for Statfjord B, gjaldt også for Statfjord C og konseptet for Statfjord C ble godkjent gjennom et brev til operatørselskapet Mobil 24. desember 1980.

Industrien var utålmodig etter å sette i gang byggingen av den tredje Statfjordplattformen. Det var i 1979 fortsatt nedgang i sysselsettingen i verkstedindustrien og en rask utbygging var det eneste som ville tette gapet norsk oljerelatert industri sto overfor. Men etter at det var bestemt i eiergruppen at Statfjord C skulle bygges, gikk ryktene om endring i petroleumsbeskatningen.

Skatteøkning gir problemer

Prisen på råolje hadde steget kraftig og den norske stat ønsket at mer av overskuddet skulle gå til statskassen og planla å øke skatten på overskudd fra 70 til 80 prosent. Slikt ble det problemer av. Årsaken til prisstigningen lå i internasjonale forhold. Kort fortalt hadde Egypt undertegnet Camp David-avtalen i september 1978. Irak mente Egypt hadde forrådt arabernes sak og på det arabiske toppmøte i november 1978 var det bare Saudi Arabia som hindret at Egypt ikke ble isolert.

Konsekvensen ble i stedet at Saudi Arabias rolle innen OPEC ble svekket og på OPEC-møte i desember 1978 fikk Saudi Arabia, som kjempet for moderasjon i spørsmålet om å forhøye oljeprisen, ikke gjennomslag. OPEC høynet prisen med ti prosent i løpet av 1979.

Samtidig var det politisk uro i Iran. Siden høsten 1978 hadde sjahens posisjon blitt svekket og omfattende streiker i Irans oljeenergianlegg hadde redusert produksjonen. Panikken begynte å bre seg i den vestlige verdens oljemarkeder.

I januar 1979 ble sjahen tvunget til å forlate Iran og to uker senere kom ayatollah Khomeini til makten. Oljeproduksjonen fortsatte å falle og skapte usikkerhet i markedet. I løpet av våren og sommeren 1979 klarte ikke OPEC å få kontroll med oljeprisen, etterspørselen steg og prisen på spotmarkedet nådde nye høyder. Med høy spotpris krevde produsentene også tillegg i den offisielle prisen og dette ga gode penger inn til produsentene.

Denne gevinsten ville norske myndigheter, gjennom økte skatter, ha sin del av.

En del av Statfjordeierne likte ikke tanken på skatteendringen og ville diskutere mulig kansellering av byggingen av Statfjord C. Mobil ledet an i dette arbeidet. Investeringskostnadene ble veid mot inntektspotensialet og viste i Mobil sitt regnestykke at med de nye rammebetingelsene fra norske myndigheter ville lønnsomheten i Statfjord C være tvilsom. Hvis ikke inntjeningsevnen for Statfjordgruppen ble bedret ville Mobil foreslå at Statfjord C ikke ble bygget.

I 1980 var ikke verftskrisen over og et nei til bygging av Statfjord C ville hatt vesentlig betydning for sysselsettingen i norsk verkstedindustri med et tap på åtte millioner arbeidstimer. Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) støttet derfor Mobil og tok selv kontakt med Industridepartementet. De fryktet for utsettelse av byggeoppdrag på grunn av de nye skattebestemmelsene. Motstanderne mente at ved tre plattformer ville en kunne regulere produksjonen slik at man fikk optimal utnyttelse av alle plattformene og hele feltet. Finansdepartementet argumenterte med at Mobil ikke hadde tatt høyde for den økte oljeprisen i sitt regnestykke.

Det viste seg likevel å være tverrpolitisk enighet om skatteendringene. De største opposisjonspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet syntes skatteendringen var rimelig og aksepterte forslaget regjeringen hadde lagt fra om økning av skatt på overskudd til 80 prosent. Sosialistisk Venstreparti og Venstre ville gjerne gått enda lengre. I juli 1980 skulle beslutningen om bygging av Statfjord C treffes i styringskomiteen for Statfjordeierne.

Mobil var usikre på stemningen rundt sitt forslag om ikke å bygge Statfjord C og foreslo en prøvevotering. Den viste at Mobil var det eneste selskapet som gikk imot bygging. Under voteringen ønsket ikke Mobil å bli direkte nedstemt og foreslo å snu stemmegivningen og ikke avgi stemme først. Etter at flertallet til vedtak om bygging av Statfjord C var bindende avsto Mobil fra å stemme. Da avgjørelsen først var tatt, gikk Mobil til verket med stor entusiasme.

Ulemper i Hinnasvingene: Stavanger kommune ble i 1980 saksøkt av fem huseiere i Hinnasvingene og Hindalsveien, som primært krevde å få stanset virksomheten i Hinnavågen. De krevde også erstatning for skader og ulemper på inntil 100 000 kroner hver. Subsidiært krevde de erstatning for skader og ulemper i framtiden, begrenset opp til 20 000 kroner per eiendom per år. Huseierne mente de var utsatt for støy og generende lys fra sterke lyskastere om nettene. Dessuten var utsikten ødelagt. Retten mente at eiendommene til samtlige saksøkere hadde ulemper av virksomheten, men ulempene hadde ingen spesiell karakter, og de kunne ikke vente det annerledes om det hadde vært annen industri der. Ulempene kunne ikke regnes som urimelige. Stavanger kommune ble frifunnet og byggingen av condeeper kunne fortsette. Kommunen ble likevel ikke tilkjent saksomkostninger. Selv om kommunen overfor saksøkerne hadde gitt klart uttrykk for at byggevirksomheten var midlertidig og ikke ville fortsette utover 1978. Saksøkerne følte det som et løftebrudd da det ble klart at virksomheten ville fortsette i mange år.
Kilde: Statvanger Aftenblad Byggingen

Byggingen starter

Statfjord C Jåttavågen, Bygging, utslep og oppstart,

Norwegian Contractors (NC) startet opp arbeidet 10. november 1980, før kontrakten var underskrevet. Grunnen var å sysselsette mannskapet de ønsket å beholde. Spuntveggen skulle settes på ny for å være ferdig til 1. desember. Det ble sendt ut advarsel til skipsfarten i Gandsfjorden.

NC var det første selskapet som fikk kontrakt på Statfjord C. Det skulle bygge en condeep med fire skaft. Betongdelen var tilnærmet lik Statfjord B med 20 lagringsceller for råolje i bunnen. Hver celle skulle ha en indre diameter på 23 meter med en total lagringskapasitet på 260 000 tonn råolje. 200 nye faste arbeidsplasser trengtes og i den mest hektiske fasen med glidestøping av skaftene ville 1500 personer være i jobb på anlegget. Skoleelever og studenter fikk igjen mulighet til å tjene noen tusenlapper i fire hektiske uker under glidestøpingen av tårnene. I januar begynte monteringen av stålskjørtene som skulle sørge for at plattformen sto støtt på feltet.

Tegnerne hos NC fikk kort tid til å utforme design før arbeidet i dokken startet. Grunnforholdene for Statfjord B og C var helt forskjellige og det var nødvendig med en ny bunnstruktur.

Datamaskinene som ble brukt til utregning av trykk og spenning og andre sentrale forhold, hadde ikke samme kapasitet som i dag. Den mest omfattende av analysene – globalanalysen – hvor spenningsforholdet i betongen ble analysert, brukte datamaskinen tolv og et halvt døgn på. 12. januar 1981 kunne det fysiske arbeidet i byggedokken ta fatt. Tre år etter, 18. januar 1984, tre døgn forsinket på grunn av dårlig vær, forlot betongstrukturen Gandsfjorden til fordel for Vats hvor den skulle kobles sammen med dekket.

Hvor mye trengtes egentlig?

Bygging, utslep og oppstart,

Betongstrukturen hadde en grunnflate på 12 800 kvadratmeter og besto av 24 celler med indre diameter på 23 meter og høyde 64 meter. Fire av cellene ble forlenget til tårn med total høyde på 176 meter. Tørrvekten på konstruksjonen var på 600 000 tonn. I underkant av 13 000 kubikkmeter betong gikk med til konstruksjonen, og 35 000 tonn stål – tilsvarende fem eiffeltårn. Det gikk også med tre tonn kaffe, 60 000 par hansker, 3000 brekkjern, 12 000 jernbindertenger, 5000 plastbøtter og 4000 skiftenøkler til byggingen av betongstrukturen. 200 000 walkietalkie-batterier kunne spares i forhold til Statfjord B på grunn av nytt samband.

Organisering

Bygging, utslep og oppstart,

Hovedkonsulenten for byggingen av Statfjord C var det norske ingeniørselskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC), de samme som for Statfjord B, men nå hadde de med seg britiske Foster Wheeler (FW).

I Asker satt gruppen som ble kalt PSC – Project Service Contrator. De hadde to hovedoppgaver. Det ene var å yte ingeniørtjenester, dette inkluderte arbeidet med anbud. Det var en stor jobb å sende anbudsdokumenter med tegninger, hvilke materialer og tidsfrister som måtte være med i anbudet. Anbudspakker skulle settes sammen og anbud skulle mottas, vurderes og forhandles og til slutt skulle avtaler inngås. I tillegg skulle de tilrettelegge for innkjøp av utstyr og varer til plattformen. Andre oppgaver var å stille fagfolk til rådighet for operatørselskapet og kostnadskontrollere, drive regnskapsføring og kontraktinngåelse. Gruppen var satt sammen av nordmenn og briter – tre nordmenn for hver brite til sammen 340 ansatte.

Også Mobil hadde egen stab på 50 til 60 mann i Asker, inklusivt seks mann fra Statoil. Denne gruppen ble kalt PTF – Project Task Force. De skulle følge med hva PSC og kontraktørfirmaene drev med og gi råd, kontrollere og godkjenne. Prosjektlederjobben var enklere og mindre omfattende enn for Statfjord B. For Statfjord C trengtes om lag 6000 hovedtegninger og 5000 mer detaljerte tegninger. 50 prosent av disse kunne kopieres direkte fra tegningsgrunnlaget for Statfjord B. 40 prosent måtte omarbeides fra eksisterende tegninger og bare ti prosent – noen få hundre – av hovedtegningene måtte lages fra grunnen av. Engineerings- eller designarbeidet ble delt mellom flere. NPC utførte rundt 60 prosent som i første rekke omfattet moduldekkene og all elektro og instrumentering.

Det kanadiske selskapet Triocean tegnet boretårn og boremoduler, mens kjellerdekket var det ingeniører hos Moss Rosenberg Verft som tegnet.

Leirvik Sveis både tegnet og bygde boligmodulen.

Andre kontrakter

Statfjordgruppen forsøkte med en større oppdeling av dekkskontrakten denne gang. De hadde konflikten mellom Aker og Rosenberg friskt i minne da dekkskontrakten til C skulle ut på anbud. Men det var vanskelig for andre å konkurrere med Moss Rosenberg Verft om dekkskontrakten siden de hadde bygget et anlegg skreddersydd for Statfjord B. Og da Statfjord C skulle være tilnærmet lik, ville de stå uhyre sterkt i konkurransen. Det viste seg at ingen andre var interessert i kontrakten så byggingen og oppkoblingen ståldekket gikk dermed til Moss Rosenberg Verft uten forutgående anbud.

Om Rosenberg var eneste alternativet for bygging av ståldekket og på montering og sammenkobling, var konkurransen på skaftutrustningen hardere. Aker Contracting – et nystartet selskap som rekrutterte arbeidskraft fra alle bedrifter innenfor Akergruppen, Norwegian Contractors og tre medlemmer i Kværnergruppen: Moss Rosenberg Verft a.s., Kværner Engineering a.s. og Kværner Brug a.s. under betegnelsen Kværner-Rosenberg Joint Venture (KRJV) leverte anbud.

I første evaluering lå Aker lavest og NC høyest. NC var dermed ute. Men ingen av anbudene var slik Mobil ønsket seg. Det gikk til en ny runde. KRJV mente da at de kunne gi et bedre tilbud, et resultat av bedre tilbud på materialer og tjenester fra underleverandører. De reduserte prisen med 25 millioner kroner.

Mobil var usikker på om dette var en reell prisreduksjon eller om det var et forsøk på å inngi et nytt anbud og ga også Aker en ny mulighet.

I januar 1981 leverte de to konkurrentene et endelig anbud med reviderte priser. Begge selskapene hadde kommet til en betydelig prisreduksjon, Aker hadde kuttet med 33 millioner og Moss Rosenberg Verft med hele 72 millioner fra opprinnelig anbud.

Igjen gikk Moss Rosenberg av med seieren, men med den vesentlige reduksjonen i prisen var den egentlige vinneren Mobil og Statfjordeierne.

Utrustningen av betongunderstellet ble utført av et arbeidsfellesskap mellom Kværner Brug i Oslo, Kværner Egersund og Moss Rosenberg Verft i Stavanger. Det ble fabrikkert og installert 9500 tonn med dekk og utstyr i plattformstagene og de underliggende cellene. Innløftingen av dekk og utstyr ble utført av kranskipet Uglen fra Ugland-gruppen.

Statoil krevde ekstraordinært møte i operatørkomiteen for å diskutere anbudsevaluering for tildeling av kontraktene for dekksrammene. Dekket skulle bygges i tre deler, to dekk og et midtstykke.

Fem anbud var tatt imot; fra Egersund og Fredrikstad og fra et tysk og to britiske verft. Lavest lå britiske McDermott og tyske Howaldtswerke. Både Egersund og Fredrikstad lå 20 prosent over. Samlet ville det si at norske verft var 33 millioner kroner dyrere. Statoil mente likevel de burde kjøpe norsk, verftene hadde erfaring og rammene ville sannsynlig bli ferdig på rett tid. Saken ble oversendt Olje- og energidepartementet som nektet å ta stilling. Statoil måtte akseptere det laveste tilbud og byggingen gikk til Tyskland og Storbritannia.

Statfjord C, bygging, Bygging, utslep og oppstart

Byggetiden for Statfjord C ble satt til et halvt år lengre enn for Statfjord B – 35 måneder mot 30 måneder sist. Dermed krevdes det lavere toppbemanning og hverdagen ble mindre hektisk. Siden plattformen skulle være tilnærmet lik B trengtes færre tegninger. For Rosenberg ville det si mindre ekstraarbeid og en del mindre oppdrag kunne settes bort til andre verksteder når Rosenberg ikke kunne konkurrere på pris.

Oversikt leverandører

• Prosjektledelse: NPC og Foster Wheeler
• Engineering: NPC (moduldekk, elektro, instrumentering), Triocean (boretårn, boremoduler), Moss
• Rosenberg Verft (kjellerdekk)
• Bygging betongunderstell: NC
• Utrustning betongunderstell: Moss Rosenberg Verft i arbeidsfellesskap med Kværner Brug og Kværner Egersund
• Bygging og oppkobling dekk: Moss Rosenberg Verft
• Bygging dekksramme: Howaldtswerke, McDermott og Stord Verft
• Boligkvarter: Leirvik Sveis. tillegg til de største leverandørene kom det leveranser og utstyr fra om lag 250 forskjellige bedrifter fra hele verden.

Byggekontrakten var nesten lik forrige runde, men med et innlagt prestasjonselement. Dette skulle stimulere til å nå visse klart definerte delmål og å øke produktiviteten med 15 prosent på alt arbeid som skulle utføres på regning. Å bygge Statfjord C lik B ga gevinst. Arbeidet gikk knirkefritt hele 1982 og ved utgangen av året lå prosjektet foran planen. Mot sommeren 1983 så prognosene enda bedre ut. Utstyrsarbeidet i condeepen lå hele tre måneder foran skjema og kunne leveres bortimot tre uker før opprinnelig kontraktsdato i februar 1984.

Kilder:

Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet].
Norsk Oljerevy. (1980). nr. 6. Mobil. Statfjord C fremdeles uøkonomisk .
Norsk Oljerevy. (1983). nr. 12. Statfjord C – 800 000 tonn stål og betong .