KoneturerBrann på «Polytraveller»

Statfjord C-prosjektet i gang

person Norsk Oljemuseum
Da Statfjord C-plattformen skulle bygges, ble flere alternativer utredet før lisensen 22. januar 1980 anbefalte å gå for en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform. For å høste fordeler både kostnads- og tidsmessig skulle C-en bli et duplikat av Statfjord B.
— Foto: Ukljent/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Plattformen ble likevel bare en tilnærmet kopi av B. Forskjellene var ikke nødvendigvis lette å få øye på, men det fikk stor betydning for både produksjon, sikkerhet og boforhold.

Den største endringen var at C skulle ha en høyere produksjonskapasitet enn B, med 210 000 fat olje per døgn mot B-en sine 180 000 fat. Den mest synlige endringen var helikopterdekket som ble løftet opp slik at det skar unna vindkreftene og turbulensen rundt boremodulen. Turbulensen hadde skapt problemer for helikoptertrafikken til og fra Statfjord B. Ved bestemte vindretninger og med vindstyrke over frisk bris kunne ikke helikoptrene lande eller lette. Årsaken var at helikopterdekket lå lavere enn andre konstruksjoner og dermed oppsto turbulens. Dekket på Statfjord C skulle ligge høyt og fritt over plattformen, som om det sto på stylter. Også boligkvarteret ble større med 272 senger mot de tidligere 200 takket være en ekstra etasje med lugarer på toppen av boligblokken. Dessuten ble trappehusene flyttet ut på sidene av blokken. På toppen ble det bygget en ekstra etasje med ventilasjonsutstyr. Nettovekten som skulle bæres i og på dekket ble økt med 1000 tonn. Stålrammen måtte derfor forsterkes. I tillegg ble en del utstyr  overflødig i og med at den produserte oljen skulle transporteres med tankbåt i stedet for i rørledning. Det var i 1980 bestemt at lastebøye og tankbåter skulle fungere som permanent løsning så lenge feltet var i drift.

Bunnforholdene hvor Statfjord C skulle plasseres skilte seg fra feltet lengre sør, og stålskjørtene under plattformen måtte dermed få en ny utforming. Ved større produksjon måtte diameteren i en del rør økes. Separatortankene som skiller gass fra olje fikk nytt innvendig utstyr som økte effektiviteten og tanken ble laget en halv meter lengre. Gasstørkeanlegget var også av en annen type. Det ble brukt en kontraktor som tørket gassen med trietylenglykol i stedet for injeksjon av glykol i en varmeveksler. Det ble montert en større dråpeutskiller som tok vare på dråper i gassen, som gikk til avbrenning.

Hovedmengden gass skulle transporteres til A gjennom en 20 tommers rørledning med nødvendig kompressor og annet utstyr. Annet utstyr ga mulighet til å øke vanninjeksjonen til 296 000 fat i døgnet – faktisk helt opp til 350 000 fat hvis nødvendig – mot 272 000 fat på Statfjord B. Ballastpumpene fikk også økt kapasitet. Men hovedstrukturen og hovedvekten av utstyret var kopi av Statfjord B.

Myndighetsklareringen som var gitt for Statfjord B, gjaldt også for Statfjord C, og konseptet for Statfjord C ble godkjent gjennom et brev til operatørselskapet Mobil 24. desember 1980.

Les mer:   Bygging, utslep, oppstart

KoneturerBrann på «Polytraveller»
Publisert 3. desember 2019   •   Oppdatert 4. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *