Oppstart, første produksjon og last
Statoils daværende direktør Arve Johnsen beskrev dagen på denne måten: «Etter så-tiden kan Statoil nå begynne en lang innhøstingsperiode og det finnes ingen industriprosjekter på land som kan måle seg med lønnsomheten på Statfjord-feltet.»[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979). 13. desember. Statfjord-olje for 100 millioner til Mongstad.
Det var riktignok ikke første gang det hadde vært produksjon på Statfjord A. Som alltid før en plattform offisielt ble satt i produksjon, hadde det vært en prøveproduksjon tidligere. Klokken fire natt til 18. november hadde oljen strømmet fra brønn A33 og en og en halv time senere ble flammebommen tent for første gang, det sikre tegn på at produksjonen var i gang. Prøvedriften varte mellom ti og tolv timer, før oljen ble brent og plattformen stengt ned igjen og normal produksjon startet seks dager senere.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1979). 19. november. Statfjord A har prøveprodusert.
Full kontroll
Det var gjort omfattende forberedelser før Oljedirektoratet, på vegne av norske myndigheter, ga klarsignal for produksjonsstart. Oljedirektoratet hadde det koordinerende ansvaret for sikkerheten, men også andre offentlige instanser var inne i bildet.
Luftfartsverket sto for godkjennelsen av de flyoperative forhold, det vil si inn og utflygingsprosedyrene for helikopter. Kystdirektoratet måtte godkjenne instrumentene for navigasjonslys og tåkelur, Sjøfartsdirektoratet hadde ansvaret for livredningsutstyret, Statens forurensningstilsyn godkjente renseanleggene for alt som skulle slippes i sjøen og Teledirektoratet godkjente kommunikasjonsinstallasjonene, blant annet nødradioen.
Den endelige godkjenning ble gitt etter at det var sjekket at alle sikkerhetsbestemmelser var fulgt. Oljedirektoratet sjekket selv arbeidsmiljøbestemmelsene og måleinstrumentene som skulle garantere at staten fikk sin del av inntektene.[REMOVE]
Fotnote: Norges Handels og Sjøfartstidende. (1979). 12. november. Oljedirektoratet sier JA til produksjonsstart.
Oppstart
Den første produksjonen skjedde fra fire brønner i det sørlige skaftet på Statfjord A. Den ene brønnen hadde et utvendig sandfilter, mens de tre andre var klargjort ved perforering, det vil si at det ble skutt hull gjennom fôringsrøret og inn i formasjonen. Fôringsrøret var et fastsementert rør som gikk gjennom hele brønnen. Inne i fôringsrøret var det trukket et produksjonsrør gjennom bergformasjonen til plattformdekket, som skulle lede olje opp til plattformen.
Ved hjelp av det store trykket, som var hele 350 ganger atmosfæretrykk i reservoarformasjonen, strømmet oljen og gassen inn gjennom hullene i fôringsrøret, inn i brønnen og opp gjennom produksjonsrøret. Et stykke under havbunnen passerte strømmen en sikkerhetsventil som kunne åpnes og lukkes fra plattformdekket.
Nederst på dekket passerte oljen to hovedsikkerhetsventiler, bygget inn sammen med en rekke andre ventiler til et såkalt juletre. Navnet hadde det fått siden ventiltreet av utseende kan minne om et surrealistisk juletre i kjempeformat. Neste hinder for oljestrømmen var strupeventilen. Åpningen på denne ventilen kunne justeres og selve gass- og oljestrømmen reguleres og dermed ble produksjonens størrelse bestemt.
Så ble olje-/gass-strømmen ledet inn i separatorene hvor gassen og vannet ble skilt fra oljen. Gjennom flere separasjonstrinn ble trykket på oljen gradvis redusert ned til atmosfærisk trykk og til slutt kunne oljen ved egen tyngde renne ned i de store lagertankene i betongunderstellet. Det meste av gassen ble de første månedene brent på den store flammebommen, men noe av gassen ble benyttet som drivstoff til turbinene som drev de store generatorene som produserte strøm til plattformen. Siden ble gassen reinjisert i reservoaret.
Hele produksjonen ble styrt fra kontrollrommet. Jan Henry Larsen jobbet i kontrollrommet den dagen produksjonen startet. «Oppstarten gikk smidig, alt gikk greit. Det var klipping av snor, kaffe og kaker, men ingen videre feiring.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Jan Henry Larsen, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum, 30. september 2010.
Dagen representerte en ny hverdag for folkene på kontrollrommet. Nå skulle de, i tillegg til alle andre oppgaver som å følge med på prosessen og alarmene og signere arbeidstillatelser, begynne å regne produksjonsvolum og sende telekser til land. I begynnelsen hadde de kun en liten casio-kalkulator – en håndholdt liten regnemaskin. Det var omfattende regnestykker som de brukte timevis på. Så snart det ble midnatt skulle volumet beregnes med krympefaktorer – forskjeller i trykk og temperatur – før papirene ble levert på radiorommet, hvor alt ble slått inn på et hullbånd og fra hullbåndet gjennom en maskin som sendte det på teleks til land, klar til morgenmøte der.[REMOVE]
Fotnote: Intervju med Jan Henry Larsen, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum, 30. september 2010.
Bøyelasting
Oljen kunne ikke bli liggende i lagertankene, den måtte transporteres videre med tankskip til raffineri rundt i Europa.
Utstyret for å overføre oljen fra plattformen til tankerne var ikke ordentlig testet på forhånd. Det hadde ikke latt seg gjøre, for hvis en realistisk test skulle kunne utføres ville det trenges både olje og tankskip, noe som ikke var mulig før oljen var om bord på plattformen. Utprøvingen foregikk derfor under den første lastingen.
Fire store lastepumper nede i utstyrsskaftet pumpet olje via målestasjonene til lastebøyen og tankskipet. Utstyret trengte mye reguleringer, pumpene i skaftet måtte justeres slik at de hadde rett trykk og volum, målestasjonene det samme. Rørledningen og alt det andre utstyret måtte sjekkes.
Det hele var et komplekst system. Jim Gafken, en særegen amerikaner som var kommet til Statfjord A for å hjelpe til under oppstart og lasting, var med under den første lasten. Han hadde funnet sitt sted nede i skaftet ved siden av pumpene. Einar Jensen, som var ansvarlig for igangsettingen fra Mobil sin side, sto i kontrollrommet for å overvåke operasjonen.
Ellers var det utplassert folk overalt; i prosessen, på lastebøyen, på tankskipet, på dekk og ellers. Det var til sammen tre pumper som skulle startes. Pumpe én ble satt i gang og ventilene åpnet, og ganske snart fikk de beskjed fra tankskipet at de mottok væske. Først bare vann som hadde ligget i systemet, så olje. Alt så ut til å gå greit. Pumpe to ble startet og da begynte systemet å bli mer ustabilt og det oppsto trykkvariasjoner og kraftige vibrasjoner i rørledningene som gikk gjennom utstyrsskaftet ut gjennom veggen og langs havbunnen og bort til lastebøyen. Rørene sto og ristet.
Einar Jensen som sto på kontrollrommet, sprang selv ut for å se hva som hendte. «Hadde det stått en lastebil og tippet stein ned i det røret hadde det ikke vært mer lyd.» De hadde ikke annet valg enn å stenge ned igjen. Grunnen til ustabiliteten viste seg å være at en kontrollventil ikke fungerte som den skulle. Etter at den var justert, ble utstyret startet opp igjen.
Jensen forteller selv hva som videre skjedde: «Gafken ringte nede fra skaftet og opp til kontrollrommet: ‘What is happening man?’ Jeg sa det går greit, nå tror jeg vi har kontroll. ‘No, we don’t have control, because either am I or the pump coming up’. Det viste seg at pumpen sto og hoppet nede på bunnen av skaftet. Det var en feil på tankbåten i den andre enden.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen,avTrude Meland, Norsk Oljemuseum. 14. juni 2010.
Slik holdt de på i nesten 80 timer før tankskipet var lastet. Lasting fra tank til tankskip var en krevende operasjon. Det skulle alltid være væske i lagercellene, og under lasting gikk store mengder olje ut, som måtte erstattes av vann. Så parallelt med at olje ble sluset ut, ble vann sluset inn. Det var også et system som ikke var testet på forhånd, og lyden det ga fra seg da det startet opp var som om et tog kjørte over dekket. Prosessoperatørene var veldig usikre på om de hadde kontroll. Ingen hadde hørt lyden av anlegget før.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen,avTrude Meland, Norsk Oljemuseum. 14. juni 2010. I tillegg var det ruskevær under den første lastingen.
Tankskipet hadde ankommet feltet 4. desember, men om ettermiddagen blåste det opp til liten storm med sterk storm i kastene. Ved midnatt hadde vinden økt til storm med orkan i kastene, og de kraftigste bølgene var på mellom 16 og 25 meter. Skipet stampet og slingret voldsomt, men det ble fylt med 100.000 fat av den første råoljen fra Statfjordfeltet.[REMOVE]
Fotnote: Lindøe, J., & Stavanger sjøfartsmuseum. (2009). Inn fra havet : Bøyelasternes historie. Stavanger: Wigestrand ; Stavanger sjøfartsmuseum: 39.
Tankskipet
historie, forsidebilde, Første oljelast,Bøyelasterskipet som ble brukt hadde fått navnet Polytraveller og var spesialkonstruert for å laste ved denne bøyen. To kraftige tverrstilte propeller forut og en akterpropell som var vendbar var til uvurderlig hjelp for å styre baugen opp mot bøyen. Manøvreringen kunne skje fra et spesialbygd rorhus lengst framme i baugen hvor det var montert utstyr for rørtilkobling for å pumpe oljen om bord. Toppen på lastebøyen kunne dreies så tankeren kunne ligge i den posisjonen som passet best etter værforholdene.
For å fortøye tankeren måtte først en forline tas om bord, for så å kunne trekke selve trossen opp. Ved den første lasten assisterte et hjelpefartøy med å fange forlinen, men tankskipet kunne uten problemer fiske opp linen på egenhånd, noe som skjedde ved senere lastinger. Da fortøyningstrossen ble trukket ut av bøyen ble et lodd inne i bøyen løftet opp og låst i øvre stilling.
Etter at lastingen var fullført og tankskipet frikoblet seg, falt loddet ned og trakk med det trossen tilbake i lastebøyen.
Endestykket på lasteslangen, et såkalt Y-stykke etter formen på det, var hektet fast i trossen, og ble ved hjelp av en vinsj trukket om bord og låst fast. Pumper på plattformen sendte så oljen fra lagercellene i betongdelen gjennom en rørledning på havbunnen rett til lastebøyen, hvor den gikk opp gjennom bøyen, gjennom lasteslangen og over til tankskipet.
Mens lastingen foregikk var det en helt nødvendig å måle volumet på oljen. Dette skjedde på plattformen ved hjelp av en propell som var plassert i oljestrømmen og jo fortere oljen strømmet, desto fortere gikk propellen. Resultatet kunne leses av i kontrollrommet. Disse målingene ga grunnlag for fordelingen av oljen mellom eierselskapene og for avgiftsberegning til staten.
For å kunne vite at målesystemet var nøyaktig og virket som det skulle, måtte det kalibreres. Det skulle blant annet skje ved at det ble lagt en gummiball inne i oljerøret. Oljestrømmen presset den foran seg og ved å måle tiden det tok for gummiballen å komme gjennom, kunne en lese hvor mye olje som gikk igjennom røret. Røret var på 20 tommer i diameter.
Einar Jensen var med på det arbeidet: «Vi holdt på med kalibreringen da ett eller annet gikk galt. Gummiballen gikk i oppløsning inne i røret. Hva gjør vi nå? Vi måtte på en eller annen måte få ut alle bitene og rense røret. Jeg sa at vi får gå og spise og tenke over problemet. Da vi kom ut etter lunsj hadde en av mannskapet allerede tatt på seg oljehyre og pusteapparat, bundet et tau under armene og gått inn i røret og hevet ut alle bitene. Vi satt sammen gummiballen og så til at alle bitene var kommet til rette. Det var ikke akkurat i henhold til prosedyren, men det viste initiativ.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen,avTrude Meland, Norsk Oljemuseum. 14. juni 2010.
Men Jensen som var supervisor fra Mobil var ikke særlig begeistret for at en av mannskapet, selv om han var meget erfaren mann fra mange år på tankbåt, tok denne type initiativ på egen hånd.
Den ansvarlige
Kommandittselskapet K/S Statfjord Transport a.s. & Co var ansvarlig for transporten av Statfjordoljen. Statoil var operatør for selskapet som var eid av oljeselskapene som drev Statfjordfeltet og eierskapet var fordelt etter samme brøk som Statfjordfeltet var fordelt. Selskapet hadde, sammen med Pusnes Mekaniske Verksted og Einar Rasmussen Rederi, utviklet et system som var skreddersydd for å kunne laste olje på åpent hav under ganske røffe værforhold. Bøyelasting var ingen ukjent metode, det var blant annet brukt på Ekofiskfeltet de første årene, men det nye systemet var det mest avanserte i sitt slag.
Skipene var de første i verden som tilfredsstilte internasjonale krav til sikkerhet mot forurensning, spesifikasjoner som Inter-Governmental Maritime Consultative Organisation IMCO hadde anbefalt i en forurensings-konvensjon fra 1973. Fortøyningstrossen på tankskipet tålte en trekkraft på 500 tonn. Skulle de likevel ryke, ville fyllingsventilene stenge etter maksimalt 27 sekunder.
Ikke mye olje kunne renne ut på den korte tiden.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979). 14. desember. Gulldråpane strøymer til Mongstad. I tillegg brukte tankskipene bare rent ballastvann. Det var derfor ikke nødvendig å ta inn sjøvann i oljetankene på vei ut til feltet, og dermed ikke pumpe forurenset vann på sjøen før lastingen kunne begynne.
Prosedyren var ikke testet i Nordsjøen før første lasting ble gjennomført, men alle involverte hadde vært på treningskurs hvor de drillet inn lastemetoden, med bruk av båter i en modelltank under realistiske vind- og strømforhold.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979). 14. desember. Gulldråpane strøymer til Mongstad.
Last til Mongstad
historie, forsidebilde, Overskridelser og lederskifteDen første oljen fra Statfjord kom til raffineriet på Mongstad 13. desember 1979. Lastingen hadde gått fortere enn ventet og en planlagt tilstelning på Mongstad hvor blant annet Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde skulle delta, måtte avlyses. Oljen kom inn en dag for tidlig.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. (1979). 14. desember. Gulldråpane strøymer til Mongstad.
Oljen ble fordelt etter eierandel i Statfjordfeltet og selskapet som mottok oljen måtte selv selge den. Den første lasten gikk til Statoil og Rafinor på Mongstad. Den andre lasten gikk til Conoco og det britiske statsoljeselskapet British National Oil Corporation (BNOC)[REMOVE]Fotnote: BNOC ble til Britoil i 1982 og kjøpt opp av British Petroleum i 1988. i fellesskap og ble sendt med M/T Polytrader til Conocos raffineri i Immingham i Storbritannia. Den tredje lasten gikk igjen til Statoil og Mongstad.
Under den andre lastingen fikk de virkelig testet utstyret. Da M/T Polytrader ankom feltet 20. desember fikk de kun lastet noen få tonn før de måtte gå fra på grunn av teknisk svikt på Statfjord A.
forsidebilde, Oljeutslipp fra Statfjord A, Polytrader sjøsattLastingen startet igjen julaften morgen, men manglende stand-by helikopter for folkene på lastebøyen gjorde at lasteoperasjonen igjen måtte stanses. Tankskipet koblet seg fra bøyen og seilte rundt feltet i påvente av et nytt helikopter. Det kom andre juledag, men da var været blitt dårligere. Det blåste liten storm med en signifikant bølgehøyde på 5,2 meter, mens den høyeste bølgen var på hele ti meter. Det var omtrent den øverste grense satt for lasting av olje. Men etter at tankskipet var koblet på gikk lastingen uten problemer og de fikk vist at lasting kunne gjennomføres i dårlig vær.[REMOVE]Fotnote: Status. (1980). nr. 1. Lastingen på Statfjord i full gang.
Tillitsmenn nedlegger sine vervCatering og sykelønnsordning