Utskifting av lastebøyeHelikopterulykke under leteaksjon

Den hardeste konflikten

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
I 1990 var Norge preget av høy arbeidsledighet og lave oljepriser. For oljearbeiderne var forventningene til lønnsoppgjøret likevel høye. Etter to år med lønnslov krevde arbeidstakerne noe igjen for moderasjonslinjen de hadde holdt under de foregående oppgjørene.
— Kaffepause. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Landoppgjøret mellom LO og NHO hadde blitt nedstemt av medlemmene og det måtte forhandles på ny. Det var derfor avgjørende for NHO at oljeoppgjøret holdt seg innen rammene, ellers ville smitteeffekten være overhengende for andre grupper.

På arbeidsgiversiden stod Oljeindustrienes Landsforbund (OLF) dannet 1. desember 1987, en sammenslutning mellom Norsk Industriforening for Oljeselskap (NIFO) og Norsk Oljeindustris Arbeidsgiverforening (NOAF). Sammenslåingen hadde styrket arbeidsgiversiden. Siden siste hovedoppgjør i 1986 var også Statoil blitt operatør på Statfjordfeltet, i tillegg var både Gullfaks A og Gullfaks B kommet i drift. Statoil var med det blitt den største arbeidsgiveren i Nordsjøen.

Arbeiderne forberedte seg på konflikt. De var vant til at konflikter gikk til tvungen lønnsnemnd og mente selv de ikke hadde reell streikerett. Denne gangen var de forberedt på å fortsette en eventuell streik også etter lønnsnemnd, selv om en slik aksjon ville være i strid med norsk lov. OFS varslet plassoppsigelse for samtlige medlemmer 6. juni. Da meklingen ikke førte fram, var streiken en realitet fra natt til 1. juli.

Mandag, etter at streiken kun var 36 timer gammel, bestemte regjeringen at konflikten skulle avgjøres i Rikslønnsnemda, som ved de fem foregående oppgjørene. Det var som ventet, men arbeiderne ble likevel overrasket over at avgjørelsen kom så raskt. Både avgjørelsen og tidspunktet provoserte arbeiderne. Det ble hasteinnkalt til allmøter på plattformene og flertallet gikk for å fortsette streiken.

Arbeidsgiversiden var bedre organisert enn under de ulovlige konfliktene i 1981 og hadde i tillegg forberedt seg godt. Flere steder ble kommunikasjonen mellom land og plattformen brutt og de streikende fikk ikke engang mulighet til å ringe hjem til familiene. Plattformsjefene fikk beskjed om å utstede oppsigelser til arbeiderne som hadde deltatt i episoder. Flere av dem følte seg utilbørlig presset. De visste at livet på plattformen ville bli vanskeligere hvis forholdet mellom plattformledelse og de ansatte ble anstrengt.

Den 5. juli kapitulerte de streikende på Ekofisk, og andre fulgte. De statoilansatte på Statfjord og Gullfaks fortsatte, men var satt under et stort press.

Statoils ledelse var steil og holdt fast på at streiken var ulovlig og at Statoil under ingen omstendigheter ville forhandle med de ansatte så lenge aksjonen vedvarte. De ansatte selv måtte ta det hele og fulle ansvaret for å få slutt på situasjonen og de som deltok i aksjoner satte sitt ansettelsesforhold i fare. Den 7. juli ga også de statoilansatte etter.

OFS sin ledelse hadde – som nødvendig var – tatt avstand fra de ulovlige streikene, men streiken ble likevel et nederlag for forbundet. 25 arbeidere ble sagt opp som følge av streiken – seks av dem på Statfjord, de resterende var to på Ekofisk og tjue i Smedvig ASA.

Konflikten etterlot dype sår. Statoil sto steilt, selv etter at Phillips hadde gjeninnsatt sine to avskjedigede, men sa seg til slutt villig til å ta inn igjen de oppsagte på bestemte betingelser. OFS måtte ta på seg hele ansvaret for den ulovlige aksjonen og i tillegg gjennomføre disiplinærforføyninger mot sentrale tillitsvalgte. Det resulterte i at en leder og en nestleder måtte gå.

Utskifting av lastebøyeHelikopterulykke under leteaksjon
Publisert 4. desember 2019   •   Oppdatert 5. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *