Ny direktør for MobilKokkeoppsigelse

Første oljelast

person Av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Oljen som ble produsert på Statfjord A havnet først i lagertankene i bunnen av condeepen før den ble overført til tankskip som førte den til raffineri rundt i Europa.
— Statfjord A lastebøye og tankskipet Polytraveller. Foto: Jone Johnsen/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Utstyret for å overføre oljen fra plattformen til tankerne var ikke ordentlig testet på forhånd. Det hadde ikke latt seg gjøre, for hvis en realistisk test skulle utføres ville det trenges både olje og tankskip og det var ikke mulig før oljen var om bord på plattformen. Dermed foregikk utprøvingen under den første lastingen.

Det var et komplekst system. Fire store lastepumper nede i utstyrsskaftet pumpet olje via målestasjonene til lastebøyen og tankskipet. Utstyret trengte mye reguleringer, pumpene i skaftet måtte justeres slik at de hadde rett trykk og volum. Det samme måtte man kontrollere på målestasjonene. Rørledningen og alt det andre utstyret måtte sjekkes.

Det var plassert folk overalt; i prosessen, på lastebøyen, på tankskipet, på dekk og overalt ellers. Det var til sammen tre pumper som skulle startes. Pumpe 1 ble satt i gang og ventilene åpnet, og ganske snart fikk de beskjed fra tankskipet at de mottok væske. Først var det bare vann som hadde ligget i systemet, så olje. Alt så ut til å gå greit.

Pumpe 2  ble startet og da begynte systemet å bli mer ustabilt og det oppsto trykkvariasjoner og folk rapporterte at det var kraftige vibrasjoner i rørledningene som gikk gjennom utstyrsskaftet og ut gjennom veggen og langs havbunnen og bort til lastebøyen. Rørene sto og ristet. Man hadde ikke noe annet valg enn å stenge ned igjen. Grunnen til ustabiliteten viste seg å være at en kontrollventil ikke fungerte som den skulle. Etter at den var justert, ble utstyret startet opp igjen.   Slik holdt de på i nesten 80 timer før tankskipet var lastet.  

Lasting fra tank til tankskip var en krevende operasjon. Det skulle alltid være væske i lagercellene, og under lasting gikk store mengder olje ut, som måtte erstattes av vann. Parallelt med at olje ble sluset ut, ble vann sluset inn. Det var også et system som ikke var testet på forhånd, og lyden det ga fra seg da det startet opp var som om et tog kjørte over dekket. Prosessoperatørene var veldig usikre på om de hadde kontroll. Ingen hadde hørt lyden av anlegget før.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Einar Jensen av Trude Meland, Norsk Oljemuseum, 14. juni 2010.

I tillegg var det ruskevær under den første lastingen. Tankskipet hadde ankommet feltet 4. desember, men den ettermiddagen blåste det opp til liten storm med sterk storm i kastene. Ved midnatt hadde vinden økt til storm med orkan i kastene, og de kraftigste bølgene var på mellom 16 og 25 meter. Skipet stampet og slingret voldsomt. Men skipet ble fylt med 100.000 fat av den første råoljen fra Statfjordfeltet.[REMOVE]

Fotnote: Lindøe, John Ove; Inn fra havet. Stavanger 2009: 39.

Bøyelasteren som ble brukt hadde fått navnet Polytraveller og var spesialkonstruert for å laste ved denne bøyen. To kraftige tverrstilte propeller forut og en akterpropell som var vendbar var til uvurderlig hjelp for å styre baugen opp mot bøyen. Manøvreringen kunne skje fra et spesialbygd rorhus lengst framme i baugen hvor det var montert utstyret for rørtilkobling for å pumpe oljen om bord. Toppen på lastebøyen kunne dreies så tankeren kunne gå inn fra den kanten og ligge i den posisjonen som passet best etter værforholdene.

For å fortøye tankeren måtte de først få om bord en forline til trossen, for så å kunne trekke trossen om bord. Ved den første lasten assisterte et hjelpefartøy med å fange forlinen, men tankskipet kunne uten problemer fiske opp linen på egenhånd, noe som skjedde ved senere lastinger. Da fortøyningstrossen ble trukket ut av bøyen ble et lodd inne i bøyen løftet opp og låst i øvre stilling. Etter at lastingen var fullført og tankskipet frikoblet, falt loddet ned og trakk trossen tilbake i lastebøyen. Endestykket på lasteslangen, et såkalt Y-stykke etter formen på det, var hektet fast i trossen, og ble ved hjelp av en vinsj trukket om bord og låst fast. Pumper på plattformen sendte så oljen fra lagercellene i betongdelen gjennom en rørledning på havbunnen rett til lastebøyen, hvor den gikk opp gjennom bøyen, gjennom lasteslangen og over til tankskipet.

Før lastingen kunne starte var det helt nødvendig å måle volumet på oljen. Dette skjedde på plattformen ved hjelp av en propell som var plassert i oljestrømmen og jo fortere oljen strømmet, jo fortere sveiv propellen. Resultatet kunne leses av i kontrollrommet. Disse målingene ga grunnlag for fordelingen av oljen mellom eierselskapene og for avgiftsberegning til staten.

Kommandittselskapet K/S Statfjord Transport a.s. & Co var ansvarlig for transporten av Statfjordoljen. Statoil var operatør for selskapet som var eid av oljeselskapene som drev Statfjordfeltet og eierskapet var fordelt etter samme brøk som Statfjordfeltet var fordelt. Selskapet hadde sammen med Pusnes Mekaniske Verksted og Einar Rasmussen Rederi, utviklet et system som var skreddersydd for å kunne laste olje på åpent hav under ganske røffe værforhold.  Bøyelasting var ingen ukjent metode. Det var blant annet brukt på Ekofiskfeltet de første årene, men det nye systemet var det mest avanserte i sitt slag.

Les mer:
Statfjord A – Oppstart, første produksjon og første last.

Ny direktør for MobilKokkeoppsigelse
Publisert 28. november 2019   •   Oppdatert 4. februar 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *