Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Byggingen av Statfjord A var godt i gang og Mobil hadde startet oppbyggingen av egen organisasjon på land da første ansatte i Mobils bedriftshelsetjeneste, bedriftsoverlege Knut Jørgen Jørgensen begynte sitt arbeid.
— Sykepleier Arne M.C. Evensen på jobb. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Han ble ansatt på deltid i mai 1976, i en periode da Mobil rekrutterte folk, i hovedsak utlendinger, særlig amerikanere til ledende stillinger i selskapet. De første arbeidsoppgavene for Jørgensen ble dermed helsekontroller av amerikanerne og deres familier. Etter hvert ble han leder for Mobils Medical Department.

Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv,
Bedriftslege Knut Jørgen Jørgensen (til venstre) og seniorsykepleier Kåre Langen studerer utformingen av et av de nye hospitalskipene som skulle ligge standby ved Statfjord A. Faksimile Stavanger Aftenblad 2. desember 1978

Jørgensen var utdannet psykiater og arbeidet som reservelege ved psykiatrisk avdeling på Stavanger Sykehus da han i 1975 fikk den første kontakten med oljeindustrien gjennom vaktlegeordningen. Han var en ivrig amatørdykker og sammen med rådgivende lege og senere bedriftslege for Phillips Petroleum Company AS, Tor Nome, opparbeidet han seg stor kompetanse innen dykkemedisin. Det var gjennom dette arbeidet oljeindustrien fanget hans interesse, og han ble aktuell for Mobil.

Bedriftshelsetjenesten for operatørselskap som opererer offshore skiller seg på et viktig punkt ut fra bedriftshelsetjenesten på land. De skal ikke bare tjene egne ansatte, men alle dem som arbeider på feltet selskapet er operatør for, uavhengig av hvilket selskap de er ansatt i.

Det fantes ingen typisk dag for bedriftsoverlegen i Mobil, arbeidet ble aldri rutinepreget. Helsetjenesten hadde fem hovedoppgaver:

  1. Rutinemessige undersøkelser av egne ansatte
  2. Beredskapsmedisin
  3. Katastrofeberedskap med opplæring av hjelpepersonell og organisering av den medisinske delen og organisering av samarbeidet med offentlig helsepersonell på land[REMOVE]Fotnote: Avdelingen brukte tid til å sette det i system og få til et konstruktivt og effektivt samarbeid med sivilforsvaret og redningstjenesten. Statfjord B ble bygget med helikopterhangar og fikk helt fra begynnelsen et fast stasjonert søk- og redningshelikopter som del av SAR (Search and Rescue)-tjenesten. Se egen tekst)
  4. Yrkeshygiene, yrkesmedisin, miljøfaktorer og forebyggende arbeid
  5. Forskning.[REMOVE]Fotnote: Forskning var en viktig og spennende side. Sammen med dr. Odd H. Hellesøy og helsetjenesten i New York satte Mobil i gang et forskningsprosjekt allerede i 1980, om de sosiale og sosialmedisinske konsekvensene av oljevirksomheten i Nordsjøen. Mobil Explorer mai 1979

Utvidelse

Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv,
Sykepleier Arne M.C. Evensen på jobb. Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Samtidig med helseundersøkelsene startet oppbyggingen av den medisinske avdelingen i Mobil i Stavanger. Mobil rekrutterte stadig flere folk og legen fikk eget kontor i DSD-bygget i Stavanger og ansatte samtidig de to første sykepleierne. Det var viktig å ha helsepersonell fast på plattformen så snart den var på plass på feltet. Men det var forskjellige oppfatninger i statfjordprosjektet av hva som trengtes av medisinsk personell . Logistikk-ansvarlig mente blant annet at det måtte klare seg med en telegrafist som kunne førstehjelp, og kunne ikke forstå nødvendigheten av egne sykepleiere. Jørgensen sto på sitt, det måtte være sykepleiere og han fikk viljen sin. Det kunne til tider være krevende å få utlendingene til å forstå den norske kulturen og de norske kravene.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Knut Jørgen Jørgensen 29. april 2011, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum.

Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv,
Sykepleier Nelly Langholm i sykestuen på Statfjord A. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Virksomheten ble raskt utvidet og i 1978 besto den medisinske avdelingen av foruten Jørgensen, to leger som arbeidet deltid i Bergen, leger som arbeidet deltid i Stavanger med helsekontroller og leger som hadde faste nordsjøvakter gjennom en organisert vaktlegeordning. Det var en bedriftssykepleier og en legesekretær på kontoret i Stavanger, ansatt av Mobil. Legesekretæren var ekstra god å ha da Statfjord A skulle ferdigstilles offshore og hundrevis av spansktalende arbeidere kom til stedet. Jørgensen hadde fått med seg sekretæren til overlegen på psykiatrisk avdeling, Marit Ytterbø. Hun snakket spansk og måtte trø hjelpende til som tolk. I tillegg var det 12 sykepleiere som arbeidet på Statfjord A. Etter hvert skulle både Statfjord B og C komme ut på feltet og settes i produksjon. Da var det ikke nok med vaktleger i Bergen og legekontor i Stavanger.

Vaktleger i Bergen

Den 10. mars 1982 åpnet Mobils bedriftshelsesenter på Kokstad nær Flesland. Senteret skulle betjene Statfjordfeltet og ansatte i bergensområde. Ved siden av regulære bedriftslegeavtaler skulle senteret dekke en rekke tjenester. Staben skulle behandle syke eller skadde ansatte, organisere forebyggende helsetjenester som for eksempel hørselsvern, lede og assistere sykepleierne offshore, lede førstehjelps- og annen helseopplæring. De skulle kartotekføre helsedata og ta seg av administrasjonen av helsetjeneste offshore sammen med behandling av medisinske rapporter innen bedriftshelsetjenesten og overfor myndighetene. Jørgensen hadde fortsatt kontor i Stavanger, men fikk fast kontortid på Kokstad et par ganger i uken.

Medisinsk utrustning

Medisinsk utrustning av Statfjord A var et krevende arbeid. Plattformen var prosjektert i London og var under bygging da Jørgensen startet arbeidet. Et av arbeidsområdene var å bistå med råd og veiledning ved planlegging og bygging av nye arbeidsplasser. Skulle det bygges opp en helseavdeling offshore trengtes der plass og utstyr og det var ikke prioritert i Statfjord A-prosjektet. Jørgensen og hans stab brukte mye tid og krefter på å få gjennomslag for kravet om et tilstrekkelig helsekontor. Det var kun planlagt en liten sykelugar, som absolutt ikke tilfredsstilte legens ønsker. Så første bud for Jørgensen etter å ha bygget opp en solid førstehjelps- og beredskapsorganisasjon, var sammen med sykepleierne å planlegge hvilket utstyr, instrumenter og innredning de trengte offshore. Denne erfaringen tok de med seg under planleggingen av Statfjord B og C, hvor medisinsk avdeling fikk være med fra starten.

I tillegg til at helsetjenesten fikk tildelt liten plass på A-plattformen, var det store vansker med evakuering av plattformen. Jørgensen måtte bruke mye tid og krefter for å overbevise ledelsen om at sikker evakuering var viktig. I serviceskaftet var heisene for små til bårer og andre steder var det veldig vanskelig, tid- og ressurskrevende, å manøvrere bårer rundt vinklede, smale korridorer. En ting var hvis det var en båre, men hva ville skje under en katastrofe, med mange pasienter? Jørgensen mente det burde bygges en bred trapp på utsiden og en skikkelig basket med plass til minimum to bårer i skaftet.[REMOVE]Fotnote: Jørgensens arkiv. 1979. Han fikk basketen, men den utvendige evakueringstrappen lar fortsatt vente på seg.

Sykepleier for 1400 mann

Etter at Statfjord A var tauet ut og den lange konstruksjonsfasen offshore startet var det til tider opp mot 1400 mann der ute samtidig, fordelt på Statfjord A og to floteller med broforbindelse til hovedplattformen. Med så mye folk ble det nødvendigvis en god del å gjøre for helsetjenesten. Det var i denne perioden fire sykepleiere på Statfjord, en på dag og en på natt på plattformen samt en på hvert av flotellene. I begynnelsen var det 2,5 personer per stilling, men det ble raskt utvidet til tre personer per stilling. I 1979 hadde tilsammen 12 sykepleiere sitt arbeid på Statfjord. De første årene gikk de turnus med ti dager på og ti dager av. De var tillagt stor myndighet.

Arbeidsintensive første år

Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv,
Faksimile: Stavanger Aftenblad 2. desember 1978

Arbeidet var arbeidsintensivt, med et snitt på mellom 70 og 100 konsultasjoner per dag. I 1978 ble det gjennomført hele 17 401 konsultasjoner på Statfjord A. Øyeskader var det klart mest utbredte, sveiseblink eller fremmedlegemer på øyet. Hele 432 av 847 skader var relatert til øynene; sand fra sandblåsing, metallbiter fra sveising og sliping. Det var likevel et lavt tall sammenlignet med et større skipsverft på land på den tiden. Men bitene var ofte varme og brant seg inn i øyet, og 24 personer ble i 1978 sendt i land med øyeskader. Som konsekvens av det høye tallet øyeskader ble sykepleierne tidlig sendt på kurs for å lære spesifikt om øyeskader. I tillegg ble det satt i verk et prosjekt for å utvikle vernebriller som folk orket å bruke. De tilgjengelige vernebrillene var optisk ukorrekte, de satt ikke godt og de skjermet ikke skikkelig. Som resultat ble statfjordbrillen utviklet.[REMOVE]Fotnote: Det var pålagt å bruke vernebriller på visse deler av statfjordplattformene. Men det var vanskelig å motivere personellet. Bruken av vernebriller var en viktig del av Mobil Loss Control Program, og tok sikte på å forebygge øyeskader. Mobil sin sikkerhetsavdeling i nært samarbeid med helsetjenesten og verneombudssystemet offshore, utviklet en prototype på en ny vernebrille: En «lett, elegant og moderne sikkerhetsbrille». To optikere og en psykolog fra Arbeidsforskningsinstituttet med erfaring fra synsfysiologi ble med i prosjektet. Vernebrillene måtte være lette med god bruddstyrke, motstandsdyktige mot varme, motstå rust og fastbrenning av glødende partikler, ha god lysstyrke, motstå riping i glasset, ha minst mulig optisk forvrengning og med en moderne design og de måtte hverken klemme på neserot eller på ørene ved bruk av øreklokker. “Statfjordbrillen” var tilgjengelige fra høsten 1983. Mobil Explorer, april 1983.

Ellers var det mange slag- og klemskader, hånd, underarm, brudd og amputasjon av fingre. Folk som ikke tok av seg ringene og hengte seg opp i roterende utstyr. Det var også en rekke fallskader de første årene. Gulvene var ofte glatte og det lå kabler, verktøy og rør som var lett å snuble i. Av de som konsulterte sykepleier i forbindelse med sykdom gjaldt det i første rekke halsinfeksjoner, hodeplager og muskel- og skjelettplager. Flere kom nok til sykepleierne, eller medicen som de ble kalt, fordi de trengte en å snakke med, om familien, sjefer eller kollegaer. Til sammen ble 523 pasienter sendt til land i 1978, halvparten på grunn av sykdom og andre halvdelen på grunn av skader. Avgjørelsen om en pasient skulle sendes i land ble tatt av sykepleierne i samråd med vaktlege. På den tiden gikk det opp til åtte helikoptre i skytteltrafikk, så det bød ikke på problemer å få pasientene til land. Det var ikke hensiktsmessig å ha skadde eller syke arbeidere liggende på plattformen. Det var ikke sykestue om bord og plassmangel var et tilbakevendende tema. Så det hørte til sjeldenhetene at noen ble liggende i mer en ett eller to døgn før de ble sendt med helikopter til Bergen hvor de ble tatt imot av vakthavende lege.

Epidemier

Det er operatørselskapets medisinsk ansvarlige lege som har ansvaret for smittevernet på plattformen. Det har bare vært få epidemiske smittetilfeller på Statfjord, men noen har det vært. De første årene var det to tilfeller av tuberkulose på Statfjord A, i 1979 og i 1983. I 1979 gjennomførte Folkehelseinstituttet skjermbildefotografering av ansatte på plattformen. 1238 arbeider fikk tatt lungerøntgen, parallelt med at bedriftslegen tok pirquetprøver av alle arbeiderne. Medisinsk sett var funnet av tuberkulose aldri dramatisk på Statfjord, men det krevde en god del arbeid. Ved det andre utbruddet ble skjermbildeundersøkelsen gjennomført på heliporten på Flesland, og arbeiderne ble fotografert før de reiste ut. Også ved dette tilfellet ble pirquettesting gjennomført. Det var mange amerikanere som arbeidet på Statfjord, og flere av dem kom fra delstater med utbredt tuberkulose og hvor vaksine ikke var vanlig.

Frykten for en storskala epidemi offshore gjaldt i første rekke mat og drikke. Det fantes tilløp til dette, men aldri faretruende. Offshoresykepleierne la stor vekt på arbeidet med forebygging gjennom mathygiene og drikkevannskontroll. De gikk faste runder sammen med stuerten for å sjekke de sanitære og hygieniske forholden, og prøver av drikkevannet ble tatt og sendt til laboratoriet daglig.

I 2000 var det et utbrudd av Hepatitt A på Statfjord C. Ni tilfeller ble avdekket, alle sannsynlig smittet fra samme kilde. Alle mulige smittekilder ble undersøkt. Drikkevannet ble frikjent, halvfabrikert mat fra land kunne det heller ikke være, da hadde en funnet smitte også på andre plattformer. Den mest sannsynlige teorien var smitte gjennom forurenset mat, forårsaket av dårlig håndhygiene hos en person som hadde håndtert maten. Det ble innført innskjerpede hygieniske tiltak på plattformen, med krav om blant annet håndvask etter hvert toalettbesøk og før matservering.

Kjønnssykdommer var også et av sykdomsbildene sykepleierne på Statfjord ofte kom over de første årene. Både skabb, flatlus og gonoré ble behandlet av sykepleierne offshore. Ved behandling av flatlus ble det brukt et middmiddel som skulle smøres på der lusen var. Det luktet stramt og det måtte være på en stund før det kunne vaskes av. Det var sikkert ikke hyggelig å gå i kantinen eller forklare til romkameratene hvor lukten kom fra. For å bli kvitt den type smitte måtte lugarene vaskes ned og sykepleierne måtte snakke med stuerten og få forpleiningen til å vaske ut. Prosessen var belastende for både helsepersonellet og forpleiningen, om ikke fullt så belastende som for pasienten. Men perioden med den type smitte gikk over.

I den første perioden på Statfjordfeltet var det også litt behandling av delirium. Folk kom ut med abstinenser, men narkotika- og alkoholmisbruk var ikke et stort problem. Politiet gjennomførte et par razziaer uten at noe ble beslagt. For helsekontoret var razziaene ikke uproblematiske. Politiet brukte helsekontoret til prøvetaking og oppbevaring av mistenkte, noe som ga inntrykk av at helsetjenesten var direkte involvert. Det var viktig for helsepersonellet at de framsto nøytrale og med taushetsplikt. Jørgensen var redd misbrukere som ble dårlige ikke ville tørre å oppsøke sykepleierne, og at de skulle bli redde for at helseinformasjonen gikk videre til politiet. Helsepersonellets primære oppgave var å hjelpe den enkelte ansatte uansett hvor i systemet vedkommende måtte være. For å kunne utføre den jobben trengtes et tillitsforhold som var uforenelig med å leke politi.[REMOVE]Fotnote: Jørgensens arkiv. Brev av 4. juni 1982. I tillegg hindret politiets aksjon den vanlige, daglige aktiviteten.

Helseerklæringer de første årene

Bedriftshelsetjenesten i et historisk perspektiv,
Faksimile: Rogalands Avis 22. mai 1978

For legene på land var det helseerklæringer som tok det meste av tiden. For å kunne reise ut og arbeide for Mobil offshore måtte en ha helseattest, uansett om en var Mobil-ansatt eller arbeidet for en underleverandør. Helseattest var på den tiden ikke et formelt myndighetskrav. Det kom først med Sosialdepartementets forskrifter av 1. august 1980. Doktor Jørgensen og doktor Tor Nome i Phillip Petroleum gikk sammen om å utarbeide en standard for helseattester. Deres praksis ble senere overlevert til Helsetilsynet og dannet grunnlaget for regelverket som etter hvert kom på plass. Med opp til 1400 mann i arbeid offshore til enhver tid var det over 3000 som rullerte på jobbene. I tillegg var det stor turnover så de første årene var det en stor jobb å helseerklære alle. Brown & Root var leverandør av mange av konstruksjonsarbeidere på Statfjord A og rekrutterte mange fra Sør-Europa og Latin-Amerika, mange som ikke hadde hatt jevn kontakt med lege. Flere som kom til landet fikk ikke den nødvendige erklæringen. Det kunne skyldes epilepsi eller hjertefeil, synsproblemer eller for svak hørsel. Det krevde en god almenhelse for å få arbeide på Mobil sine anlegg.

Tannhelsen til en del av de utenlandske arbeiderne var særs dårlig og mange måtte sendes i land med dårlige tenner, betennelser og infeksjoner i tannkjøttet. Helsetjenesten i Mobil knyttet derfor til seg en tannlege. Utover 1980-årene ble dette problemet mindre og tannproblemer besto i første rekke av tap av fyllinger. For å slippe ilandsendelser på grunn av tennene fikk offshoresykepleierne opplæring i enkle teknikker som bruk av tannsement, og andre midlertidige løsninger som holdt til offshoreperioden var over.[REMOVE]Fotnote: Jørgensens arkiv. Inter office memo. 15. juli 1982.

Forebygging

Statfjord A var designet for vannbasert boreslam eller mud. Det viste seg imidlertid at det var nødvendig å gå over til oljebasert mud, noe som utgjør en større helserisiko for de som arbeidet med, eller i nærheten av, mudkarene eller på boredekk. Arbeiderne ble oversølt av mud og mange fikk problemer med eksem.[REMOVE]Fotnote: Se streiker.

Muden var varm og siden den fløt i åpne kar ga den fra seg mye oljedamp. Fra helsekontorets side arbeidet de mye med å forebygge og å få folk til å bruke verneutstyr. Men helst skulle kilden til helsefare fjernes, og mudden tildekkes. Jørgensen gikk til drilling manager, en amerikaner og spurte hvorfor de ikke kunne dekke over mudpiten. For drilling manager var det mest sannsynlig det dummeste spørsmålet han hadde hørt. Legen måtte jo forstå at de måtte kunne se muden.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Knut Jørgen Jørgensen 29. april 2011, av Trude Meland, Norsk Oljemuseum. I dag er muden i lukkede kar. Men det er ikke alltid mulig å fjerne kilden og da er riktig bruk av verneutstyr sentralt. Sykepleierne var mye ute i prosessområdene og passet på at hørselsvernet ble brukt, og at alle hadde på vernesko, hansker og vernebriller. Det var mye jobbing med å få folk til å bruke vernebriller og riktig type hansker, rett type pustemasker med rett filter for den konkrete arbeidssituasjonen. I dag er dette regulert i forskrifter og for de fleste er det en selvfølge å bruke standard verneutstyr. Men fortsatt er det en del som ikke vil respektere forbudet mot ringer eller piercing. Det er fortsatt tilfeller av folk som river av seg en finger fordi gifteringen henger seg fast i noe bevegelig utstyr.

I dag har helsetjenesten andre utfordringer. En eldre arbeidsstokk krever nye tilnærminger til både allmennhelsetjenesten, til akuttberedskapen og til bedriftshelsetjenesten på Statfjordfeltet. (OBS! Artikkelen er flere år gammel så det er ikke nødvendigvis sikkert at gjennomsnittsalderen er like høy lenger.)

Publisert 14. november 2019   •   Oppdatert 15. mai 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *