Operatørskiftet
Mobil ville i det minste ha en synlig kompensasjon for å miste Statfjordfeltet. Først ba de om operatøransvaret på blokk 30/6, det som i dag er Oseberg. Da den glapp, erklærte de «krig» mot Statoil og startet arbeid for å beholde operatøransvaret.
Mobil mente at Statoil hadde gått bak deres rygg, siden Statoil ble operatør i letefasen på blokk 30/6, og selv om Mobil fikk eierandel i blokken, var ikke dette nok. I 1982 ble for øvrig operatøransvaret på 30/6 overført fra Statoil til Norsk Hydro, det første politisk vedtatte operatørskiftet i Norge. I neste omgang kjempet Mobil for å bli operatør på blokk 34/7, som inneholder Snorre, Vigdis, Tordis og Borg, men også denne gang glapp det, til fordel for Saga – og Mobil ble ikke en gang tilbudt andeler.
I de første årene på 1980-tallet var operatørsaken et varmt politisk tema. Både fordi det hadde med Statoil og Statoils størrelse å gjøre, samt «vingklippingen» av Statoil som Høyre hadde som valgkampsak ved valget i 1981. Det var dette som igjen førte til opprettelsen av SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) i 1984, med effekt fra 1985. Men før det hadde operatørsaken fått avklaring. Den kom egentlig i 1983, men vedtaket ble fattet i 1984. I forbindelse med behandlingen av den årlige Statoil-meldingen i industrikomiteen i 1983, ble spørsmålet behandlet. Både Mobil og Statoil ble bedt om å legge fram sitt syn. Mobil valgte å bruke sin «taletid» til å rakke ned på Statoil. Det forarget så mange medlemmer av komiteen at formannen, Reidar Due etterpå kunne konstatere at det var flertall i komiteen for å vedta operatørskiftet så snart som mulig.
Operatørskiftet,I 1983 ble Kåre Kristiansen olje- og energiminister, og han var imot operatørskifte, det samme var statsminister Kåre Willoch og finansminister Rolf Presthus. En flertallsinnstilling fra industrikomiteen med representanter fra regjeringspartiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, var sprengstoff. Det endte med at statsminister Willoch selv tok kontakt med industrikomiteen og fikk skrevet om innstillingen før den ble overlevert presidentskapet. I praksis betydde det at Due og de andre fra regjeringspartiene, blant annet Arnljot Norwich og Svein Alsaker, gikk med på å utsette saken i ett år. Kåre Kristiansen var ikke oppmerksom på dette. Stortinget hadde siste ord i saken om operatørskifte på Statfjord.
Da saken kom opp igjen høsten 1984, hadde frontene hardnet til og Mobil kjempet desperat for å beholde operatørskapet. Statoil kjempet like hardt for å overta. I et forsøk på å løse saken uten at den sprengte regjeringen, ba kommunalminister Arne Rettedal Statoil og Mobil om bli enig om en samarbeidsavtale. En slik avtale ble faktisk utarbeidet, men da de to selskapene neste dag skulle meddele resultatet til Arne Rettedal og Kåre Kristiansen, takket Mobil nei til samarbeidsavtalen de hadde vært med å inngå dagen før. Årsaken var at de hadde fått klare signaler fra Kåre Kristiansen om at avgjørelsen om operatørskapet ville bli utsatt, kanskje i ti år. Før Mobil takket nei, hadde de spurt Kåre Kristiansen om han sto ved det han hadde lovd. Det gjorde han. Men da Mobil takket nei til samarbeidsavtalen, glapp det. Regjeringen kunne ikke vente lengre med å bestemme seg. Igjen var meldingene fra industrikomiteen klare, både Krf og Senterpartiet ville støtte Arbeiderpartiet og sikre flertall for skifte. Hvis ikke saken ble løst høsten 1984, ville regjeringen lide nederlag og muligens gå i oppløsning eller måtte trekke seg. Dermed vedtok regjeringen Willoch neste dag enstemmig at det skulle bli operatørskifte. Stortinget fulgte opp med vedtak i desember 1984, og operatørskiftet ble smertefritt gjennomført i løpet av 1986. Fra 1. januar 1987 var Statoil operatør. Operatørskiftet var den siste store kontroversielle politiske Statfjord-saken.
