Gass via Kårstø til kontinentet
Olje- og energidepartementet (OED) sendte i april 1980 brev til Statfjords norske eiere om at alternativ til ilandføring av gass i Norge måtte utredes like godt som alternativ i utlandet.[REMOVE]Fotnote: Norvik, 1981: 5 Hvor i Norge gassen skulle ilandføres var enda ikke avgjort. Statoil gikk inn for Kårstø i Nord-Rogaland, mens Norsk Hydro ønsket Mongstad, for å styrke industriområdet der.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 6. Begge alternativer ble utredet teknisk og økonomisk. OED valgte til sist å støtte Kårstø. Et avgjørende moment var at Statoil/Mobilgruppen skulle bære det økonomiske ansvaret for prosjektet.[REMOVE]Fotnote: Stafsnes, 1984: 100. Da Stortinget behandlet saken 10. juni 1981, stemte 94 representanter for terminal på Kårstø, mens 54 foretrakk Mongstad.
Ved stortingsbehandlingen hadde de økonomiske forutsetningene for å legge rørledning over Norskerenna blitt bedre enn to år tidligere. Oljeprisen var tredoblet i etterkant av den iranske revolusjonen i 1979 noe som hjalp godt på de økonomiske marginene. Ingen tvilte lenger på at Statfjord ville gå med overskudd. Samtidig var det frykt for at britene ville få en monopollignende posisjon når det gjaldt norsk gass hvis gassen fra Statfjord ble ilandført der i tillegg til gassen fra Frigg.[REMOVE]Fotnote: Gjerde og Ryggvik, 2009: 170. Ilandføring via Norge til kontinentet ville motvirke dette.
I desember 1980 sendte Statoil/Mobilgruppen en ilandføringssøknad til Olje- og energidepartementet for gass fra Statfjordfeltet, sammen med utredninger om ilandføringsalternativer. Søknaden imøtekom som den første i norsk oljehistorie kravet om at petroleum fra norsk sokkel skulle ilandføres i Norge. Heimdalgassen og gassen fra Gullfaks ble forutsatt transportert i samme system. Et rørledningsselskap skulle eie og drive transporten, med Statoil som operatør.[REMOVE]Fotnote: Stafsnes, 1984: 97–99.
fordeling mellom norge og storbritannia, forsidebilde, historie, Gass via Kårstø til kontinentetDenne løsningen gjaldt ikke hele Statfjordfeltet. 15 prosent av feltet lå på den britiske siden av grenselinjen, og de britiske eierne av Statfjord fikk ikke lov til å selge sin gass til kontinentet. For den britiske andelen ble det etablert et eget gassrør fra Statfjord B over til britisk side. En 10 km lang rørledning ble lagt fra Statfjord B til rørledningen Northern Leg Gas Pipeline (NLGP) og ble tatt i bruk fra 1985. NLGP går til Brent A. Gassen går videre derfra i FLAGS-rørledningen til mottaksterminalen i St Fergus i Skottland.[REMOVE]Fotnote: Development of the UK Oiland Gas Resources 2001: APPENDIX 14 Offshore Oil and Gas Trunk and Interfield Pipelines. Fra 2007 har gasseksporten fra Statfjord gått gjennom Tampen Link, som går via Far North Liquids and Associated Gas System (FLAGS) til Storbritannia.
Avtalen mellom norske Statfjord-eiere og gasskjøpere på kontinentet om gasseksport fra Statfjord, Gullfaks og Heimdal ble underskrevet 1. september 1982. Kontrakten var en såkalt feltuttømmingskontrakt, der hele det aktuelle feltets reserver ble solgt. På kontinentet var det et samarbeid mellom gasskjøpere i Vest-Tyskland, Nederland, Frankrike og Belgia.[REMOVE]Fotnote: Selskapene som samarbeidet var: Ruhrgas, BEB ogThyssengas, Nederlandske Gasunie, Gaz de France og Distrigaz. Kjøperne tilbød seg å betale 150 milliarder 1982-kroner for gass fra de tre feltene i hele feltenes levetid, fra 1986 og omtrent 30 år framover. Prisen som selgerne Statoil, Mobil, Conoco, Shell, Esso, Saga, Amerada Hess, Amoco og Texas Eastern fikk, er karakterisert som «den beste som noen gang er oppnådd». Koordineringen på norsk side skjedde i regi av Statoil, som ledet forhandlingene med kjøperne.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, 1990: 130–140. (Se artikkel om Salg av gass fra Statfjord )
Statpipe – en teknologisk milepæl
Gass via Kårstø til kontinentet,Da Statoils første direktør Arve Johnsen i forbindelse med Statoils 20-årsjubileum ble spurt om hvilken beslutning som hadde vært viktigst de første femten årene han ledet selskapet, svarte han at det var Stortingets beslutning i 1981 som inneholdt blant annet en utbygging av Statpipe-prosjektet: «Statpipeprosjektet var spesielt fordi vi gjorde noe som omverdenen mente var umulig. Vi krysset Norskerenna på 380 meters dyp med en rørledning til land, og vi la grunnlaget for en infrastruktur for gassrørledninger fra norsk kontinentalsokkel, som vil ha enorm betydning for Norge som nasjon, og for Statoil…»[REMOVE]Fotnote: Gjerde og Ryggvik, 2009: 182–183.
Selv om den faktiske dybden på Statpipe bare var 300 meter på det dypeste var det en teknologisk bragd som ble utført. Til forskjell fra rørledningene fra Ekofisk og Frigg, som gikk rett over til britisk, dansk og tysk sektor i et relativt grunt, flatt undervannslandskap, ble hele det 880 km lange Statpipe-røret lagt på norsk sokkel. Utfordringen var ikke bare dybden, men også et til tider svært kupert landskap. Ledningen gikk fra Statfjordfeltet til Kårstø, hvor våtgassen ble skilt ut. Tørrgassen ble så sendt over Norskerenna for andre gang til stigerørsplattformen 16/11 – S (senere kalt Draupner S), hvor også gass fra Heimdalfeltet ble koblet til. Derfra gikk ledningen ned mot Ekofisk for så å koble seg til gassrørledningsnettet der som gikk til Emden i Tyskland. Leggingen av rørledningen startet i april 1983 med Statoil som operatør.[REMOVE]Fotnote: En gruppe oljeselskaper med eierandeler i de tre feltene Heimdal, Gullfaks og Statfjord gikk sammen i interessentselskapet I/S Statpipe som besto av: Statoil 60 prosent, Elf Aquitaine Norge 10 prosent, Norsk Hydro 8 prosent, Mobil 7 prosent, Esso 5 prosent, Norske Shell 5 prosent, Total Marine Norsk A/S 3 prosent og Saga Petroleum 2 prosent. St. prp. nr. 102 (1980-81): Ilandføring av gass fra Statfjordfeltet og Heimdalfeltet m. v . s. 56.
Rørleggingsfartøyet var alltid fulgt av et dykkerfartøy. På den tiden var fjernstyrte undervannsfartøy enda ikke godt utviklet, og dykkere måtte blant annet bistå med oppmålinger av spenn i traseen, legging av sandsekker og støping av betong. Selv om de fleste rørene ble sveiset sammen oppe på rørledningsfartøyene og lagt ut i sin fulle lengde, ble det en del sveising under vann i sveisehabitat under høyt trykk. Men det ble planlagt slik at en unngikk sveising på det dypeste punktet på Norskerenna. Det dypeste operative arbeidsdykket ble foretatt ned til 245 meter, på kanten av Norskerenna utenfor Utsira.[REMOVE]Fotnote: Gjerde og Ryggvik, 2009: 184.
Arbeidsdykking til slike dybder hadde vært den største flaskehalsen for ilandføring av petroleum til Norge fra Ekofisk og Frigg. I 1983 var dette hinderet overvunnet i og med at metningsdykking var utviklet som metode, og det hadde vært utført forsøksdykk ved NUTEC i Bergen for å verifisere at dykking ned til 300 meter var forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 243–279. (Se artikkel om Dykking på Statpipe .)
Åpningen av Statpipe-rørledningen i september 1985 var en milepæl i norsk oljehistorie. En viktig teknologisk barriere var brutt. Norskerenna var beseiret. For Norge var det samtidig en viktig politisk og økonomisk barriere. Man hadde sikret seg en større direkte nasjonal kontroll over oljevirksomheten, samtidig som betingelsene lå langt bedre til rette for industrialisering basert på petroleumsreservene.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 189.
Litteratur:
A North Sea gas gathering system . Joint report by British GasCorporation and Mobil North Sea Limited , London June 1980.
Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge: Nordsjødykkerne, 2009.
Helle, Egil (red): Olje og energi i ti år 1978-1988, Oslo 1987.
Hellem, Rolf: Oljen i norsk politikk , Oslo 1974.
Johnsen, Arve: Norges evige rikdom, Oslo 2008.
Nerheim, Gunnar: En gassnasjon blir til, Oslo 1996 .
Norvik, Harald: Ilandføring av Statfjordgass og mulige oppdrag for norsk industri, foredrag NPC 26. februar 1981.
Stafsnes, Tor: Ilandføring av petroleum fra Statfjord: analyse av en iverksettingsprosess, Bergen 1984.
Statoil: Statpipe – en Europavei for norsk gass , Stavanger 1986.
Stortingsmelding 90 (1975-76): Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjord-feltet og om en samlerørledning for gass.
Stortingsproposisjon nr. 102 (1980-81): Ilandføring av gass fra Statfjordfeltet og Heimdalfeltet m. v . [13] Smst., 2009: 189.