28. oktober 201920. mars 2020 av Kristin Øye Gjerde

Bøyelasting eller oljerør?

av Kristin Øye Gjerde og Gunleiv Hadland, Norsk Oljemuseum

Hvordan skulle de enorme olje- og gassmengdene fra Statfjord føres i land og bringes til markedene? Dette ble utredet nøye av Statoil og Mobil før Stortinget kunne godkjenne de løsningene som ble valgt: Spesialutrustede tankskip skulle transportere oljen til raffinerier og mottaksterminaler i hele Nord-Europa, mens gassen skulle føres i rør til Norge og derfra videre til Tyskland.

— Bøyelasting på Statfjord A. Polytrader laster olje. Foto: Leif Berge/Equinor

Løsningene var sterkt omdiskutert. En ting var hvor gassen skulle ilandføres i Norge. En annen var at mange i det politiske miljøet og i Statoil mente at også oljen skulle transporteres i rørledning. Skipstransport ble sett på som en mellomløsning inntil oljerøret var på plass, men slik gikk det ikke. Bøyelasting av olje ble gjeldende for hele feltets levetid.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, 2009: 9.

Forhistorien på Ekofisk og Frigg

Spørsmålet om ilandføring til Norge hadde en forhistorie som strakte seg tilbake til kongelig resolusjon av 9. april 1965, da det juridiske grunnlaget for den første konsesjonstildelingen på norsk sokkel ble lagt. Der sto det: «Finner Kongen at nasjonale interesser tilsier det, kan han bestemme at utvunne petroleumsprodukter helt eller delvis kan ilandføres i Norge».[REMOVE]Fotnote: Kgl. Res. av 9. april 1965, § 33.

Hvordan dette kunne skje i praksis visste en ikke da. Oljeletingen hadde knapt nok startet. Det var derfor først da det ble påvist gass og lettolje på Cod-feltet i 1968 at et utvalg fikk i oppgave å vurdere muligheten for å føre oljen i rør til fastlandet. Selv om Cod-feltet viste seg å være for lite til å kunne settes i produksjon, la utvalget fram sin innstilling. Den slo fast at Norskerenna var en hindring for ilandføring til Norge.[REMOVE]Fotnote: Kvendseth 1988: 22.

Da det store Ekofisk-funnet ble gjort i 1969, reiste problemstillingen seg for alvor. Operatøren Phillips ønsket å legge rørledning direkte til markedene i Storbritannia eller til kontinentet. Det viktigste motargumentet mot rørledning til Norge var fortsatt problemene med å krysse den 370 meter dype Norskerenna, noe Phillips hevdet var umulig med datidens teknologi.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 59–60.

Industridepartementet nedsatte det såkalte Ekofisk-utvalget i august 1970 for å gi spørsmålene en grundig vurdering. Det politiske ønsket om ilandføring av petroleum til Norge ble i mellomtiden slått fast i «de ti oljebud» som ble utformet av stortingets Industrikomité i 1971. I bud seks het det at «petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning». Ekofisk-utvalgets konklusjoner som ble lagt fram i NOU «Ilandføring av petroleum» fra 1972 var i tråd med dette ønsket. I motsetning til Phillips mente det at det var teknologisk mulig å krysse Norskerenna, men det ville kreve en god del forsknings- og utviklingsarbeid før det kunne gjennomføres. Det kunne forsinke oppstart av produksjonen på Ekofisk med ett til tre år.[REMOVE]Fotnote: NOU 1972: 15 «Ilandføring av petroleum». En slik forsinkelse var ikke ønskelig verken for operatøren, eiergruppen eller staten som ville miste inntekter i denne perioden. Dermed fikk Phillips tillatelse til å legge en oljerørledning til Storbritannia og senere en gassrørledning til Tyskland.

Norskerenna er en undersjøisk fordypning, opptil 100 km bred, som følger kystlinjen fra utløpet av Oslofjorden til Stad.

Historien gjentok seg da Frigg-feltet skulle bygges ut. Nok en gang ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle vurdere muligheten for å krysse Norskerenna med rør.[REMOVE]Fotnote: NOU 1974: 40, «Rørledninger på dypt vann». Men allerede før utvalget hadde konkludert, ble det besluttet å legge rør til Storbritannia. 39 prosent av feltet lå på britisk side av delelinjen, og britene hadde allerede bestemt at de ville legge rør til Skottland for sin del av feltet. For at ikke britene skulle tappe den norske delen av gassen måtte utbyggingen på norsk side samordnes med den britiske, og Stortinget godkjente i 1973 en plan om å legge et norsk gassrør parallelt med det britiske.

At det fantes teknologiske hindringer for å legge rør over Norskerenna var et faktum enten politikerne likte det eller ikke. Blant annet måtte dykkere kunne gå ned på de aktuelle dybdene. Dykking var helt nødvendig ved reparasjoner av skader på røret under legging, for å gi assistanse ved plassering av graveutstyr og foreta reparasjon av skader under drift. Da den første utredningen ble skrevet, var metningsdykking i sin spede begynnelse, og det var mulig å dykke på dybder ned til 117 meter. I 1973–74 ble det gjennomført dykking på 150 meter i forbindelse med letevirksomheten på Brent-feltet på britisk sokkel og Statfjord på norsk sokkel. Men Norskerenna var mer enn dobbelt så dyp, og dykking på 300 meter var mer ønsketenkning enn en realitet på dette tidspunktet.[REMOVE]Fotnote: Gjerde og Ryggvik 2009: 164–167.

Bøyelasting av olje fra Statfjord

Etter at Statfjord ble påvist i 1974, ble feltet bygd ut med Mobil som operatør og Statoil som største eier. I motsetning til hva som var tilfelle for Ekofisk og Frigg, hadde staten gjennom Statoil en dominerende eierandel i Statfjord, noe som ga betydelig større norsk innflytelse. En forutsetning for Mobils operatørskap var dessuten at Statoil skulle overta feltet etter en opplæringsperiode. Det første selvstendige operative oppdraget Statoil tok på seg i tilknytning til Statfjord-utbyggingen var nettopp å utrede mulighetene for å bygge en rørledning over Norskerenna.[REMOVE]Fotnote: Nerheim 1996: 39. Det skulle etter hvert bli en hel serie med studier og rapporter.

Høsten 1974 satte Statoil i gang en transportstudie for ilandføring av olje og gass, og i november 1975 ble resultatene presentert. Av de seks alternativene for ilandføring av olje gjaldt to av dem rørledning til Norge:

• Lasting til skip på feltet (bøyelasting)
• Rørledning til Norge (36″)
• Rørledning til Norge (2 x 24″)
• Kombinert offshore lasting, og tilknytning til Ninian-rørledningen (32 «)
• Rørledning til Orknøyene (36″)
• Rørledning til Shetland (36»)

Sotra var ifølge rapporten, det mest aktuelle stedet for ilandføring av olje i Norge. Men økonomiske beregninger viste at rørledningstransport ville bli mye dyrere enn bøyelasting. Partnerne i Statfjordgruppen mente derfor at studien ga et mer enn godt nok grunnlag for å gå inn for bøyelasting av olje for hele feltets levetid. Stortingsdebatten om feltutbygging og ilandføring fra Statfjord fant sted 16. juni 1976. To lastebøyer for olje ble godkjent inntil videre, samtidig som at et utviklingsprogram for en mulig oljerørledning til Sotra skulle gjennomføres av Statoil/Mobilgruppen.[REMOVE]Fotnote: Norvik, 1981: foredrag.

Mens studien pågikk ble det inngått en midlertidig transportavtale for bøyelasting i august 1978. Det ble opprettet et kommandittselskap, med det fulle navnet K/S Statfjord Transport AS & Co for å ta seg av dette. Selskapet skulle stå for transport fra Statfjord i første fase av utbyggingen, ved hjelp av chartrede tankskip. Statoil ble operatør med 50 prosents eierandel, og selskapet inntok dermed en viktig rolle innen bøyelasting.[REMOVE]Fotnote: KS Statfjord Transport AS & Co hadde samme eiersammensetning som feltet, med hele 12 partnere. Lindøe, 2009: 20. «Polytraveller» fra rederiet Einar Rasmussen var det første skipet som ble chartret. Det hentet den første lasten fra Statfjordfeltet 9. desember 1979. Også søsterskipene «Polytrader» og «Polyviking» ble satt inn i oljetransporten fra Statfjord.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, 2009: 29–35.

I mars 1979 var rapporten «Statfjord Unit Transport Evaluation» klar, basert på Statoil og Mobils studier av henholdsvis rørledningstransport og bøyelasting. Statoils del av studien som omhandlet oljerør til Sotra[REMOVE]Fotnote: Prosjektet hadde det fulle navnet ”The Statfjord Transportation System Project”. konkluderte med at det var teknisk mulig å legge og drive en rørledning fra Statfjord over Norskerenna, via Hjartøy i Øygarden til en terminal på Vindenes nord på Sotra – i alt 207 km hvorav 24 km over land. Men det måtte gjøres et videre teknisk utviklings- og utprøvingsarbeid for å legge rør på 300 til 350 meter.

Mobils del av studien som dreide seg om bøyelastingsalternativet, viste at det ga de laveste investerings- og driftskostnadene. Differansen ble anslått til 6 milliarder kroner. Slike ekstrakostnader tåltes ikke etter alle overskridelsene ved byggingen av Statfjord A, samtidig som anslagene for feltets produksjonsevne var blitt redusert. Skipstransport ville være det rimeligste alternativet både på kort og lang sikt.

Statoil/Mobilgruppen sendte en søknad til Olje- og energidepartementet om unntak fra hovedregelen om ilandføring i Norge. Ut fra lønnsomhet anbefalte gruppen enstemmig bøyelasting av olje som transportsystem for hele feltets levetid.

Stortinget gav den 23. mai 1980 tilslutning til dette. Dermed ble bøyelasting valgt som permanent transportløsning for olje fra Statfjord.

Litteratur

A North Sea gas gathering system . Joint report by British GasCorporation and Mobil North Sea Limited , London June 1980.
Gjerde,Kristin Øye og Ryggvik, Helge: Nordsjødykkerne, 2009.
Helle, Egil (red): Olje og energi i ti år 1978-1988, Oslo 1987.
Hellem, Rolf: Oljeni norsk politikk , Oslo 1974.
Johnsen, Arve: Norgesevige rikdom, Oslo 2008
Kindingstad: Norges Oljehistorie , Stavanger 2002.
Kvendseth, Stig: Funn!Historien om Ekofisks første 20 år, 1988.
Lindøe, John Ove: Inn fra havet , Stavanger 2009.
Nerheim, Gunnar: En gassnasjon blir til, Oslo 1996 .
Norvik, Harald: Ilandføring av Statfjordgass og mulige oppdrag for norsk industri , foredrag NPC 1981.
NOU1972: 15 «Ilandføring av petroleum».
NOU 1974: 40,«Rørledninger på dypt vann».
Stafsnes, Tor: Ilandføring av petroleum fra Statfjord: analyse av eniverksettingsprosess , Bergen1984.
Stortingsmelding 90 (1975-76): Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjord-feltet og om en samlerørledning for gass.