Lastebøyer – ulike alternativ
En type CALM er vist på figuren ovenfor. Det var denne typen som ble brukt på Ekofiskfeltet fram til man la en rørledning for transport av oljen til Teesside i Storbritannia. Rørledningen fra lageret føres fram til en koblingsplattform på havbunnen (PLEM – Pipeline End Manifold) der ledningen går over i en (eller to som på tegningen) fleksibel slange som er koblet til selve lastebøyen.
Et eget flytende slangearrangement tilkobles manuelt (fra en liten båt) som fører olje ombord på oljelastesipet. Tilgjengeligheten for disse bøyene var under 50 prosent – de var i utgangspunktet ment brukt under helt andre forhold enn de man opplevde i Nordsjøen.
Statfjord A – SPM/ALP
På Statfjord valgte man for A-plattformen en Single Point Mooring-bøye (SPM) der tårnet var i en fagverkskonstruksjon, som vist på figuren til venstre. Bøyen ble bygd på Kværner Egersund og installert på feltet i 1979. Fra Statfjord A gikk det en rørledning fram til fundamentet for lastebøyen. En universalkobling utgjorde overgangen til røret i midten av bøyen. Universalkoblingen gjorde det mulig for bøyen (tårnet) å svinge i alle retninger avhengig av strøm- og bølgeforhold – derav navnet ALP (Articulated Loading Platform). For å holde tårnet i noenlunde vertikal stilling er det montert store oppdriftstanker både ved innfesting på bunnen og like under havoverflaten.
Lasterørledningen føres ut gjennom lastebommen (en fagverkskonstruksjon) – som er en del av rotasjonshodet på toppen av bøyen – og går over i fleksibel slange. På rotasjonshodet er det også et helikopterdekk og et enkelt oppholdsareal for mannskap som må utføre periodisk inspeksjon og vedlikehold. Et enkelt arrangement gjør det mulig å foreta forankring og tilkobling til lasteslangen styrt fra oljetankeren. Til å begynne var det krav om at fortøyningene måtte holdes stramme under lasting, men det kravet ble fraveket etter hvert som skipene fikk dynamisk posisjonering.
lastebøyer ulike alternativ,Statfjord B/C – ALP som sylinder
For B- og C-plattformene ble fagverkskonstruksjonene erstattet med et sylinderformet tårn. Dette ga bedre stabilitet med tanke på svingning som ble forårsaket av vind-, strøm- og bølgeforhold. På figuren til venstre ser man hvordan oljetankskipet er koblet til og det er også her vist hvordan man kunne holde slakke fortøyninger.
Byggingen av B-bøyen ble ganske problematisk. Tangen Verft hadde fått tildelt kontrakten, men klarte ikke å få til sveisingen slik det ble krevet. Kontrakten ble etter hvert overført til Tyskland hvor bøyen ble ferdigstilt og tauet ut på feltet 1982 (Les mer: Striden om lastebøyen).
Statfjord C-bøyen var en nesten eksakt kopi av B-en. Den ble levert av firmaet Single Buoy Mooring (SBM) og satt ut på feltet i 1985.
lastebøyer ulike alternativ, illustrasjon,UKOLS Ny generasjon – mer effektive og sikre løsninger
Siden 1979 hadde Ugland Engineering og Kongsberg samarbeidet med Statoil for å utvikle et enklere og billigere lastesystem til bruk ute på feltet. De viktigste elementene i
designfilosofien var:
- Bruk av fleksible stigerør
- Et system som skulle være permanent installert på feltet
- Bruk av dynamisk posisjonerte tankskip
- Enkel installasjon og tilkopling
Etter noen år viste det seg at A-bøyen hadde fått store sprekker i fagverksdelen og i 1984 måtte man demontere bøyen å ta den inn til land for reparasjon. Dette var en gyllen anledning til å kunne ta i bruk systemet som nå ble kalt UKOLS, etter firmaene Ugland og Kongsberg som hadde utviklet et lastesystem til bruk offshore.
Komponentene som utgjør systemet er:
- Mottaksstasjon på havbunnen
- Vertikalt fleksibelt stigerør
- Undervanns dreieskive
- Undervanns oppdriftstank
- Leddet stigerør
Når systemet ikke var i bruk ble det leddete stigerøret lagt ned på havbunnen og festet til en liten flytebøye. Når et tankskip kom til feltet for å laste, trakk man opp den lille flytebøyen slik at man kunne montere stigerøret til lasteanordningen om bord. Etter at lastingen var ferdig, koplet man bare fra og slapp bøyen og stigerøret ut igjen.
Submerged Turret Loading (STL) – videreføring av erfaringene
Oljeselskapet Kerr-McGee henvendte seg tidlig på 1990-tallet til Statoil for å få rede på om det fantes et lastesystem som kunne operere i dårligere vær enn de systemene man hadde. Spørsmålet ble rettet mot Statoil fordi de visste at selskapet hadde ekspertise på området.
En optimistisk og freidig avdelingsleder, Kåre Breivik svarte at det hadde selskapet. Breivik hadde på det tidspunktet ikke et ferdig system, men brukte sine kontakter og muligheter til å utvikle det som etter hvert skulle få betegnelsen STL. Systemet som første gang ble presentert høsten 1992, var oppsiktsvekkende. Tester ved Marintek i Trondheim viste at det kunne lastes i gjennomsnittlig bølgehøyde på maksimum 30 meter, mot ti meter maksimal bølgehøyde med eksisterende utstyr.
I dette systemet blir lasteslangen koblet til en konisk bøye – turret på fagspråket – som trekkes inn i et hulrom under skipet. Skipets ankringsliner er også koblet til bøyen, slik at det kan dreie rundt den og alltid ha baugen mot vind- og bølgeretningen. Den første gangen STL-systemet ble tatt i bruk var på Fulmar-feltet på britisk side i Nordsjøen i 1993. På norsk sokkel har Heidrun-plattformen tatt i bruk STL som sin lasteløsning.
Kilder:
Ron Smith: 14th Lillehammer Energy Claims Conference, Lillehammer 25. Februar 2009
Kjell Mork, Ugland Engineering A/S OTC 1988 (OTC 5747)
John Ove Lindøe: “Inn fra havet” (2009)