Statfjord påvist

Boringen hadde startet noen måneder tidligere. I desember 1973 ble brønnen 33/12-1 påbegynt kun noen hundre meter fra grensen til Storbritannia. Grunnet dårlig vær, innkjøring av nytt mannskap og ny rigg tok det tid før målet ble nådd. Hele 47 dager gikk med til tekniske problemer og «WOW» – waiting on weather, hvilket innebærer at det ikke bores grunnet dårlige værforhold.

Allerede på vei ned, i lagene over det som var forventet å være reservoaret, kom tegn på at det kunne finnes noe lenger nede i undergrunnen. Til slutt kom borekronen ned i den såkalte Brent-gruppen som her befant seg på 2409 m under havnivå og var full av olje.

Kjerneprøver ble tatt og kom på dekk 19. februar 1974. Tester ble utført. Reservoaret skulle vise seg å være det rikeste på norsk sokkel. «Vi skjønte det var noe stort på gang da vi så halleluja-stemningen hos Mobil-folkene. Men hvor stort fikk vi ikke greie på.» fortalte Torulf Gjedrem til VG i 1994. Han var mannskap om bord på riggen da funnet ble gjort 19. februar 1974, og øyenvitne til den elleville dansen på boredekket.

Den 22. februar 1974 sendte oljeselskapet Mobil en kortfattet teleks til Oljedirektoratet, hvor det ble annonsert at «det er gjort oppmuntrende funn av hydrokarboner i den første letebrønnen i blokk 33/12». Mobil sendte ut en offisiell pressemelding om funnet i april.

Kilder:
Lerøen, B., & Norge Oljedirektoratet. (1997). 1001 brønn. Stavanger: Oljedirektoratet: 84.
Aftenposten 7. desember 1973. Boring på Brentfeltet påskyndet.
VG 06.12.1994. Dansen rundt gullkalven.