NOAF skulle ha den samordnende funksjonen i forhandlingene for arbeidsgiversiden, men realiteten var at de tre utenlandske operatørselskapene – Mobil, Elf og Phillips – forhandlet hver for seg med OFS for de operatøransatte. De tre selskapene hadde tre ulike lønnssystemer. Mobil opererte med et minstelønnssystem med individuelle tillegg, mens de to andre hadde variasjoner innen et system hvor stillingskategori og ansiennitet bestemte lønnen. Ansatte hos Mobil hadde i snitt den høyeste lønnen, og under forhandlingene la OFS fram krav basert på Mobils minstelønn, men med ansiennitetstillegg. Selskapene var ikke begeistret for forslaget, og hos Mobil ble det framhevet at et slikt system vanskeliggjorde å bruke lønn som produksjonsfremmende virkemiddel.
I april brøt forhandlingen sammen, OFS varslet streik og sa opp plassene for sine drøyt 2000 medlemmer i Mobil, Elf og Phillips. Kravet var på 13 000 i kronetillegg fra 1. april og ut året. Riksmeglingsmannen nedla forbud mot arbeidsstans og innkalte til tvungen mekling hvor det ble lagt fram et meklingsforslag. Forslaget gikk ut til uravstemning hos OFS sine medlemmer og ble forkastet. OFS varslet på ny streik fra den 24. august. Igjen gikk regjeringen inn for tvungen lønnsnemd som ble iverksatt den 26. august. På Ekofisk og Frigg gikk arbeiderne tilbake til arbeid, mens aksjonen fortsatte ulovlig på Statfjordfeltet. Mobil truet med permitteringer og krav om erstatning for tapt produksjon i streikeperioden. Tillitsmennenes anmodning om å gå tilbake til arbeid ble ikke fulgt, og stemningen var amper. Etter en dag ga Mobil etter og ga et tilbud som ble akseptert av arbeiderne. Ulovlige aksjoner hadde igjen vist seg lønnsomme.
Det viste seg senere at de uorganiserte i Mobils landorganisasjon hadde fått et lønnstillegg på over 11 prosent, mens offshoreansatte ble avspist med et lønnstillegg på 1,2 prosent. Operatørene på Statfjord som var organisert i husforeningen SAF gikk 4. september ut i en ny ulovlig streik. OFS støttet offisielt ikke aksjonen, men den hadde bred støtte blant medlemmene. Mobil var opprinnelig lojal mot de andre operatørene Phillips Petroleum og Elf, men brøt plutselig koalisjonen og aksepterte arbeidernes krav. De streikende hadde fått det de hadde bedt om og streiken ble avblåst.
Statfjordarbeiderne hadde gjennom ulovlige aksjoner sprengt rammene i den statlige inntektspolitikken og denne ettergivenheten overfor arbeidernes lønnskrav var i strid med regjeringens økonomiske politikk og loven om inntektsregulering som hadde trådt i kraft februar 1980. Rikslønnsnemnda vedtok i juni et tak på 1,5 kroner per time på lønnsglidning i forbindelse med lønnsoppgjøret. I oppgjøret mellom LO og NAF ble det generelle tillegget satt til 74 øre timen. Arbeidsretten opprettholdt vedtaket. Dette fikk konsekvenser ved neste veivalg.
Høsten 1981 hadde det vært stortingsvalg og Høyre med Kåre Willoch hadde dannet regjering. Den nye regjeringen mente oljeselskapene hadde vært for slepphendte og Willoch innkalte selskapene til samtale. Der la han fram den såkalte Willoch-doktrinen som sa klart at hvis ikke selskapene klarte å kontrollere lønnsutviklingen, ville det få konsekvenser for selskapene, være seg nye konsesjoner, skatteregler, arbeidstvistregler eller annet. Doktrinen ble et vendepunkt i forholdet mellom fagforeninger, selskaper og staten. Fram til nå hadde fagforeningene kunnet spille på motsetninger mellom selskapene, men med en allianse mellom selskapene og staten ble denne muligheten tatt vekk.
Streikene og aksjonene til og med 1981 var initiert og gjennomført fra grunnplanet på siden av det eksisterende lov- og avtaleverket. Fra 1982 var tvungen lønnsnemd gjengangeren. Og med regjeringens klare rammebetingelse var det nesten ingenting å hente i Rikslønnsnemda. Etter det gode oppgjøret i 1981 hadde offshoreansatte mistet sympatien. De ble ikke lengre sett på som uskyldig ofre som ble behandlet urimelig av utenlandske selskap, men mer som egoistiske uromakere.
