Streik og lockout
Selskapene ble mer opptatt av sine lønnskostnader enn tidligere da oljeprisen var høy. Samtidig ble kostnadene ved en eventuell stans i produksjonen redusert. Statens oljeinntekter falt, mens landet var preget av en opphetet økonomi og et stramt arbeidsmarked slik at arbeidstakerne forventet et godt lønnsoppgjør.
Før oppgjøret hadde arbeidsgiversiden klart å samordne seg og Norsk operatørselskaps arbeidsgiverforening (NOAF) hadde utvidet sitt medlemsområdet fra de opprinnelige 12 operatørselskapene med fire cateringselskap og seks borebedrifter. Det nye navnet ble Norsk Oljeindustris Arbeidsgiverforening (NOAF). NOAF framsatte allerede høsten 1985 forslag overfor arbeidstakerorganisasjonene om å etablere en felles tariffavtale for produksjon-, catering- og borevirksomheten for å ordne de uoversiktlige avtaleforholdene. Forslaget fikk ikke gjennomslag hos arbeidstakersiden.
Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) ville ha forbundsvise forhandlinger, hvor hvert enkelt forbund selv skulle forhandle sine tariffkrav uten samordning med de øvrige forbundene. Men samtidig definerte OFS noen felles krav; nedsettelse av pensjonsalder til 55 år, nedsettelse av arbeidstid fra 55 til 33,6 timer per uke, utvidet fødselspermisjon og lik lønn for likt arbeid. Selv med krav om harmonisering på tvers av forbund og yrkesområder – lik lønn for likt arbeid – skulle det føres selvstendige forbundsvis oppgjør.
NOAF ga klar melding om at avtaler og forhandlinger skulle samordnes og at det skulle føres et solidarisk oppgjør hvor utfallet av et forbunds forhandlinger ville innvirke på det neste forbundets muligheter til å få diskutert sine krav.
CAF – de cateringansatte i OFS – var først ut siden OFS mente at det forbundet hadde størst sympati hos motstanderen. Neste ut var de kontraktoransatte (OBF) og til sist de operatøransatte (OAF). CAF la fram et krav på 28 prosent harmoniseringstillegg. Gjennomslag for dette kravet var en forutsetning for videre forhandlinger, som ble bestemt utsatt til høsten og da med full streikerett for CAF. Dette gjorde de fordi de da kunne tilpasse tilleggskravene til det de andre forbundene oppnådde.
Resultatet var nedstenging av hele produksjonen på norsk sokkel og tvungen fordelingsløsning hos Rikslønnsnemnden. Natt til 6. april gikk CAF til streik, og til tross for en viss motvilje fulgte resten av OFS lojalt opp og tok resten av sine medlemmer ut i streik. NOAF kunne ikke akseptere kravet som var framlagt og varslet lockout av samtlige medlemmer av OFS og NOPEF på alle faste produksjonsplattformer.
Konflikten var beleilig for både staten og selskapene på grunn av de lave oljeprisene, presset på Norge fra OPEC for å redusere produksjonen og signaler fra USA om at det var ønskelig med produksjonsbegrensning. Myndighetene drøyde med å gripe inn og etter to uker tok OFS alle medlemmer, også på britisk side av Friggfeltet ut i streik og for første gang stanset hele produksjonen på Frigg. Dette medførte en stor belasting for regjeringen som fryktet konsekvenser i troverdigheten til Norge som gassleverandør. Den 25. april fremmet regjeringen forslag om tvungen lønnsnemd og arbeidet ble umiddelbart gjenopptatt og rammene i LO-/NAF-oppgjøret ble akseptert.