Oljepris på bunnivå
Handelsoverskuddet ble snudd til et underskudd. Oljeprisene hadde lenge vært under press på grunn av overproduksjon på verdensbasis og i 1986 var den i fritt fall.
Norge var ved midten av 1980-årene et lite oljeland og spilte internasjonalt en beskjeden rolle. Den gjengse oppfatningen var at den norske oljepolitikken skulle ta innenrikspolitiske hensyn, mens færrest mulig markedsmessige og utenrikspolitiske hensyn skulle uttrykkes. Norge som et lite land kunne ikke påvirke ustabiliteten som var kommet inn i markedet og måtte bare tilpasse seg markedets priser og spilleregler.
Dette endret seg i 1986 da et press fra OPEC fikk Norge til i større grad å engasjere seg mer aktivt i markeds- og utenrikspolitikk i energimarkedene. For å få kontroll på et ustabilt og svakt marked ønsket OPEC mindre olje inn på markedet og uttrykte et ønske om solidaritet og dugnad for å få oljemarkedet i balanse.
Våren 1986 kom en henvendelse til Norge om å redusere produksjonen av råolje på norsk sokkel, men regjeringen Willoch hadde ingenting å tilby OPEC og sa blankt nei. Arbeiderpartiet reagerte sterkt på avslaget. Regjeringen Willoch gikk av i mai av etter å ha lidd nederlag i Stortinget under et kabinettspørsmål om økte bensinpriser.
Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister og den nye regjeringen besluttet å begrense eksporten av råolje gjennom ekstraordinær oppbygging av beredskapslagrene. Eksportreduksjonen ble fulgt opp ved at produksjonen på norsk sokkel ble kuttet med 7,5 prosent i forhold til produksjonsrammene med virkning fra 1. februar 1987. Dette var innledningen til en periode med en rekke tiltak for å begrense produksjonen. Dette varte fram til 2002.
Reduksjonen i produksjonen skulle i utgangspunktet gjelde for Statfjord som for alle andre felt, gjerne særlig Statfjord som det største feltet på norsk sokkel. Men britiske myndigheter hadde ingen ønsker om å redusere sin produksjon, og nektet de britiske Statfjord-eierne å delta i reduksjonen. Løsningen ble at den reduksjon som skulle ha vært på Statfjord ble tatt ut på Gullfaks i stedet, mens Gullfaks skulle få tilbake produksjonen de hadde utsatt i årene etter at de norske tiltakene var avviklet.
Da den norske regjeringen annonserte produksjonsrestriksjonene, steg oljeprisen umiddelbart med 50 cent fatet. Samme dag hadde Statoil en oljelast fra Statfjord klar for avgang. Det ble besluttet å vente med å selge denne lasten til det var avklart hva den norske regjeringen ville foreta seg. Lasten ble solgt etter at prisen hadde steget, og med 770 000 fat om bord ble fortjenesten på å vente hele 335 000 dollar eller omlag 2,5 million norske kroner.
Kilder:
Lavik, Håkon. Statfjord-avtaler, Notat 2009.
Sæter, Martin. Det dramatiske petroleumsåret 1986 , Oslo 1987: 25 – 27.
Austvik, Ole Gunnar. Den petroleumspolitiske utfordringen . I Norsk utenrikspolitiske årbok. Mars 1988.
Lerøen, Bjørn Vidar. 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Stavanger 2006: 181-185.