Full seier for borearbeiderne

Arbeidsgiverforeningen innen oljesektoren sto svakt.

North Sea Operators Committee hadde som et ledd i fornorskningsprosessen på sokkelen i 1970 blitt til Norsk Industriforening for oljeselskap NIFO, men var stadig bare et rådgivende organ for operatørene.

Norske operatørselskapers arbeidsgiverforening var også opprettet, men som NIFO sto de utenfor NAF, og fungerte som et rådgivende organ.

Boremanskapene var de første til å utnytte splittelsen mellom operatørene. I lønnskampen for borearbeiderne gikk NOPEF først ut mot boreselskap som ikke var tilknyttet NAF og krevde lokale forhandlinger.

Allerede i januar 1980 fikk de ansatte i boreselskapet Reading & Bates Drilling Co. en lønnsøkning på 20 prosent. Dette la press på andre boreselskap som var tilknyttet NAF.

Loffland Brothers Ltd som hadde boreoperasjonene på Statfjord A nektet sammen med Morco A/S og Dolphin Services AS å gå inn i lokale forhandlinger eller gi lokale lønnstillegg. Men selskapene valgte å følge NAFs linje og holdt igjen.

Ifølge NAF ville lønnsøkning for borearbeiderne fullstendig ødelegge for tariffoppgjøret. Dette førte til ulovlige streiker både på Statfjord, Ekofisk og Frigg – først en to dagers streik, påfulgt av 12 dager. Morco på Ekofisk ga etter først og gikk inn i forhandlinger uten å konsultere NAF. Arbeiderne oppnådde også der 20 prosent lønnsøkning. Det var da også umulig for de andre å stå imot.

Den store streiken i 1980 var det OFS som sto for, som et ledd i forsøket på å bli landsomfattende fagforening. OFS ble startet som en løs allianse mellom operatøransattes husforeninger på Statfjord SAF, Ekofiskkomiteen og Frigg EANOF og fikk navnet Operatørforeningenes samarbeidsutvalg. Operatøransatte forhandlet separat med sine arbeidsgivere, men i 1979 vedtok OFS nye vedtekter som tok sikte på et styrket samarbeid og at målet var en felles avtale for alle operatøransatte. Hovedmålet var å kjempe for å bli anerkjent som landsomfattende organisasjon med rett til å forhandle tariff. Arbeidet ble motarbeidet av både regjeringen Norli og LO. Men OFS var villig til å kjempe. Foreningen tok da ut sine medlemmer i en seks timers politisk streik. Dette inkluderte stort sett alle operatøransatte på Statfjord A. Fortsatt møtte de motstand, men da de truet med generalstreik anerkjente departementet foreningen som landsomfattende med forhandlingsrett.

Foreningen skiftet navn til Operatørfagforeningens Fellessammenslutning, med samme forkortelse OFS.

Etter seieren krevde OFS umiddelbart forhandlinger med operatørselskapene om opprettelse av hoved- og tariffavtale. De tre selskapene – Mobil, Phillips og Elf – satte seg sammen med OFS ved forhandlingsbordet, men partene sto langt fra hverandre.

I løpet av forsommeren 1980 var det utallige møter hos riksmeklingsmannen, men midnatt 3. juli 1980 ble all olje- og gassproduksjon på norsk sokkel stengt av i en lovlig aksjon. OFS hadde gått til streik på krav om egen hovedavtale i tillegg til lønnsøkning for sine medlemmer. For en gangs skyld grep ikke regjeringen inn i konflikten i første fase, men først 18. juli gikk det til tvungen lønnsnemd. Riksmeklingsmannen ga ikke mer lønn til de operatøransatte, men hovedkravet om felles arbeidstid og skiftordninger ble tatt til følge.