Oljelekkasje fra Statfjord A – igjen

Hendelsen oppsto i forbindelse med utskifting av et rør i utstyrsskaftet da en plugg løsnet og det slapp ut betydelige mengder råolje i skaftet som igjen førte til avdamping av omfattende mengde hydrokarbongass. I følge granskningsrapporten utført av Petroleumstilsynet (Ptil) kunne hendelsen under marginalt endrede omstendigheter utviklet seg til å bli en storulykke, med omfattende forurensning og mulig tap av menneskeliv.

Utpumpingen ble gjort for å ivareta sikkerheten om bord på plattformen. Som følge av utpumpingen lå det en tynn oljefilm rundt Statfjord A-plattformen. Det var 217 personer om bord da lekkasjen skjedde, 156 av dem ble flyttet til naboplattformene Statfjord B og C. Kun personell med beredskapsoppgaver ble værende igjen.

Utstyrsskaftet

Gjennom rør i utstyrsskaftet strømmer råoljen ved hjelp av tyngdekraft fra råoljekjølerne på kjellerdekket ned i lagercellene. Lagercellene er delvis fylt av ballastvann. Ballastvann tilsvarende mengde råolje som strømmer inn i cellene, blir fjernet ved hjelp av ballastvannpumper. På den måten kan produksjonen foregå kontinuerlig til lagring i cellene, mens oljen periodisk lastes fra de samme cellene til tankskip.

Råoljen blir lagret i 16 lagerceller med en total kapasitet på 1,2 millioner fat. Tre og tre celler er utstyrt med en felles råoljemanifold for lagring og overføring av råolje.

Etter hvert som oljen tas fra lagercellene etterfylles cellene med ballastvann. Ballastsystemet sørger for at lagercellene alltid holdes fulle av væske; enten olje, ballastvann (sjøvann) eller en blanding av begge deler. Cellen skal til enhver til være fylt for å opprettholde plattformens stabilitet og for å motstå strukturelle påkjenninger på plattformunderstellet.

Råolje og ballastvann blandes ikke i lagercellene fordi råolje er lettere enn sjøvann og dermed vil flyte oppå vannet. I grensesjiktet mellom olje og vann vil det samle seg en ustabil vann-i-olje emulsjon (sludge) som gradvis separere til vann og olje. Et eget rør- og pumpesystem (sludgesystemet) ble opprinnelig tilknyttet oljelastesystemet som leder inn og ut av lagercellene for å kunne overføre emulsjon mellom cellene. Systemet besto av tre manifolder. Det ble installert ventiler for å kunne isolere sludgesystemet fra oljelastmanifolden. Disse ventilene hadde en stor intern lekkasje og sludgesystemet hadde aldri vært tatt i bruk.

Hendelsesforløp

I 2004 ble det identifisert korrosjon i sludgesystemet. For å redusere sannsynlighet for lekkasje ble det besluttet å fjerne sludgemanifolden og så mye av koblingsstussene herfra og opp mot oljelastesystemet som mulig. Oppdraget med å detaljere ut en metode ble satt ut til Aker Solution som igjen satt et av oppdragene ut til IndustriKonsult.

Metoden innebar å isolere de enkelte rørstussene i sludgesystemet mot det oljeførende lastesystemet ved bruk av en teknikk som var vanlig å bruke for å koble en ventil eller et rør som er i drift – såkalt “Hot-tap”-teknikk. Det skulle bores hull i hver rørstuss, stenge tilførselen av olje ved å sette en plugg i rørstussen for deretter å kutte denne og fjerne rørføringen. En flens som kunne blindes av skulle deretter sveises på. Hot-tap operasjonen skulle utføres på et sted hvor røret buet, noe som var nytt for alle de involverte aktørene.

I det den ene operatøren skulle justere en mekanisme (sagstøtte) på hot-tap verktøyet ble sagstøtten skrudd for langt ut slik at den falt av gjengene og det ble et hull der oljen i røret strømmet ut. Olje strømmet direkte fra lagercellene ut i skaftet. For å stoppe lekkasjen måtte det pumpes ballastvann ut av oljelagercellene og vann inn i rørsystemet. Etter syv timer og førti minutter var lekkasjen tilstrekkelig redusert til at sagstøtten kunne skrues tilbake på plass.

Oljen rant ned i bunnen av utstyrsskaftet der noe olje-vann ble pumpet til sjø. Avdamping fra olje medførte oppbygging av eksplosiv atmosfære i utstyrsskaftet. Totalt strømmet det ut om lag 150 tonn olje. 50-70 tonn olje ble pumpet til sjø, hvorav 20 tonn oljeemulsjon ble samlet opp av oljevernfartøy.

Ulykken førte til fire dages produksjonsstand på Statfjord A og delvis på Snorre A. Vigdis hadde et døgn nedetid.

Det var en eksplosiv blanding av luft og gass som samlet seg i utstyrsskaftet. Hadde denne gassen blitt antent kunne det i verste fall oppstått en kraftig eksplosjon med storulykkepotensiale.

Faktiske og potensielle konsekvenser

At hendelsen ikke fikk større konsekvenser var heldig og Ptil gikk i sin rapport igjennom både faktiske og potensielle konsekvenser. De faktiske konsekvensene var at det rant ut olje i utstyrsskaftet. Videre oppsto det betydelige mengder hydrokarbongass samme sted og personell ble eksponert for både gass og oljesøl, uten at det i ettertid ble konstatert personskade. Gassen spredde seg også i lavere konsentrasjoner til andre områder på plattformen. I tillegg var det et betydelig utslipp av oljeholdig vann til sjø.

De potensielle konsekvensene med marginalt endrede omstendigheter var mer alvorlige. To operatører som var direkte involvert i arbeidet kunne blitt utsatt for større skade eller død ved å puste inn gassen, og de kunne blitt hardt skadet eller omkommet hvis gassen hadde blitt antent. I tillegg skulle det kort tid etter utføres annet arbeid lengre ned i skaftet og også disse operatørene ville blitt utsatt på samme måte.

Hvis gassen hadde antent etter at den hadde bygget seg opp kunne det utløst en eksplosjon med omfattende skade på plattformen og flere skadde eller omkomne. Det blir framhevet i rapporten fra Ptil at faren for total kollaps av utstyrsskaftet var relativt lav. Men boligmodulen som er plassert over utstyrsskaftet på Statfjord A, ville det bli direkte eksponert ved en eksplosjon.

Mannskapet får positiv omtale for at de underveis fant en måte å begrense utslipp i skaftet med vannfylling av rør og fortrengning av olje slik at lekkasjen kunne stoppes. Metoden var ikke utviklet i forkant og var i stor grad avhengig av enkelte fagpersoners systemkjennskap og forståelse. Hadde ikke disse vært til stede, kunne utslippet til sjøen vært betydelig større.

Årsaker

De utløsende årsakene til ulykken var at det ikke var en stoppanordning eller varsling som hindret at sagstøtten ble skrudd helt ut. Operatøren på skiftet var ikke klar over at det var risiko for utskruing og avstengingsmuligheter eller andre tiltak for å begrense lekkasjemengdene og varigheten på den var ikke etablert.

Både i Ptil sin granskning og i StatoilHydro sin interne granskning av ulykken ble det sett på de bakenforliggende årsakene til ulykken. Den viktigste kritikken i Ptils granskning var at StatoilHydro ikke hadde identifisert og slått fast ovenfor de som skulle gjennomføre prosjektet det potensialet for storulykke som aktiviteten representerte. Selskapet hadde heller ikke under gjennomførelsen av prosjektet etterlevd krav i egne arbeidsprosesser, krav som blant annet beskriver roller og ansvar. Dette førte blant annet til at rett fagpersonell ikke ble involvert og at mangler i design og metode ikke ble avdekket. Påseplikten selskapet hadde i forhold til andre aktører var heller ikke ivaretatt i tilstrekkelig grad.

Aker Solution som var hovedentreprenør unnslapp heller ikke kritikk. Ptil mente at entreprenøren ikke hadde ivaretatt ansvaret for styring av oppdraget, inkludert valg og utvikling av utstyr og metode. De hadde ikke i tilstrekkelig grad gjort seg kjent med og kompensert for risikoen oppdraget innebar.

Utvikleren av utstyret som ble brukt – IndustriKonsult – hadde heller ikke etterlevd egne og myndighetenes krav knyttet til det å kvalifiserte utstyret som var utviklet for formålet og hadde heller ikke i tilstrekkelig grad ivaretatt opplæring av eget personell.

Ekstern kritikk

Bare et halvt år tidligere – i desember 2007 – hadde det vært et stort oljeutslipp til sjø fra Statfjord A. Den gangen var det lasteslangen mellom lastebøyen og tankskipet Navion Britannia som ble revet av og førte til at nesten 4000 kubikkmeter råolje lekket ut i havet ved Statfjord A. Utslippet var det nest største i norsk oljehistorie, og førte til massiv kritikk fra blant annet miljøvernorganisasjoner – spesielt på bakgrunn av nullutslippsgarantien selskapet har gitt i forhold til satsingen i nordområdene.

Miljøstiftelsen Bellona mente oljelekkasjene på Statfjord A burde føre til at StatoilHydro ikke fikk nye oljelisenser i den 20. konsesjonsrunden. Også de tillitsvalgte i StatoilHydro var skeptiske til sikkerheten etter hendelsen, og mente utslippet etter lekkasjen viste at selskapet må satse tyngre på vedlikehold i framtiden.

Fagforeningene brukte hendelsen til å gå til angrep på den nye organisasjonsformen selskapet skulle innføre fra 2009, som blant annet innebar å opparbeide vedlikeholdsteam på land. De hevdet at det var ikke nok å ha kompetanse på land, man måtte også ha den på plattformen. Særlig for en så kompleks plattform som Statfjord A hvor det også hadde vært ombygginger var det nødvendig å ha folk om bord som var kjent.

Etter hendelsen fikk både StatoilHydro, Aker Solution og Industrikonsult pålegg fra Ptil om å gå gjennom sine rutiner og lete etter tiltak som kunne gi forbedringer. Etter å ha gått gjennom Ptils rapport tok politiet selv initiativ til å etterforske ulykken som de mente kunne utviklet seg til en storulykke under marginalt endrede omstendigheter.

Kilder
Petroleumstilsynet. Gransking av hendelse. Hydrokarboklekkasje i utstyrsskaftet på Statfjord A 24.5.2008. Aktivitetsnr: 001037004.
StatoilHydro. Granskningsrapport. Intern ulykkegranskning. Oljelekkasje i utstyrsskaft på Statfjord A 24.5.2008. Rapport nr. A EPN L1 2008-4
Petromagasinet. Statfjord kunne havnet på havets bunn. nr. 3 2008.