Det brenner!

Det ble utført sveisearbeid i skaftet, noe tok fyr og en eksplosjonsartet brann spredde seg med stor fart og intens varme. Flammene og den tjukke røyken ble sugd oppover i skaftet langs trappeoppgangen og rundt den åpne heisen. Fem personer mistet livet i brannen. To av de fem forsøkte å redde seg oppover i heisen, men heisen stanset før den kom opp. Hvordan kunne dette skje?

Dette var den første store arbeidsulykken på en norsk oljeplattform. Politiet påbegynte etterforskningen neste morgen sammen med representanter fra Oljedirektoratet. Mobil nedsatte – etter anmodning fra Oljedirektoratet – en komité for å granske ulykken.

Hendelsesforløpet var som følger: Brannen oppsto i serviceskaftet på plattformen. Skaftet var delt inn i 13 nivå med et trappesystem mellom dem og fire heiser, hvor ingen gikk helt fra bunn til topp. Forskjellig utstyr var plassert på de forskjellige dekkene og opp langs hele skaftet var det rør som gikk på kryss og tvers. Brannen brøt ut på 49,5 metersdekket, 50 meter over havbunnen og 125 meter under kjellerdekket på plattformen.

Fire mann arbeidet med å forsterke stålfundamentene til ballastpumpene som skulle plasseres der, mens en femte fungerte som vakt. Han befant seg i kontrollrommet på 55,5 metersdekket. Arbeiderne sto på et midlertidig stillas av treplanker og finerplater og utførte både skjærebrenning, sliping og sveising. Det er fortsatt uklart hva som helt nøyaktig skjedde. Det fantes ingen overlevende vitner til ulykken.

49,5 metersdekket var det nederste dekket i selve skaftet. Under det var det en betongsylinder kalt minicelle som også inneholdt to dekk med forskjellige pumper. På utsiden av minicellen var det et ringkammer fylt med vann. På den ene siden av ringkammeret var det en oljefelle eller sumptank, et sylindrisk stålkar som var åpent i bunnen, hvor veske fra andre nivå ble oppfanget. Før brannen var det allment kjent at det fløt hydrokarboner på overflaten i ringkammeret etter minst to tilfeller med dieselsøl fra sumptanken. For å hindre at det under skjære- eller sveisearbeid oppsto brann i ting som falt ned og fløt på oljeflaten, ble det med visse mellomrom tildekket med skum.

I dagene forut for brannen hadde det ved flere anledninger oppstått småbranner i hansker og filler og lignende som var mistet ned på oljelaget i ringkammeret. På 55 metersdekket var det bygget et midlertidig kontrollrom som 24 timer i døgnet skulle bemannes med en operatør. Vedkommende skulle blant annet tjenestegjøre som brannvakt. Dette fordi det ved brann i skaftet var ekstra nødvendig å handle raskt. Ved ildsfarlig arbeid skulle det i tillegg være en ekstra brannvakt ved arbeidsstedet.

Operatørselskapet Mobil benyttet forskjellige entreprenører til de forskjellige arbeidsoppgavene som skulle utføres under byggingen av Statfjord A. Hovedentreprenøren for byggearbeidet var Brownaker Offshore A/S. Fire av de omkomne var i arbeid for forskjellige selskaper, men engasjert av Brownaker. Den femte var ansatt i Mobil og var brannvakt i kontrollrommet.

Oppdaget brannen under treningsøkt

Femten minutter før brannen brøt ut, kom en mann joggende ned trappene. Turen opp og ned de 175 meterne ned til bunnen av skaftet og opp igjen var en yndet treningsløype. Joggeren løp forbi de som arbeidet, ned i skaftet og opp igjen. Han kunne senere rapportere at alt virket normalt. På vei ned for andre gang møtte han røyk på 100 meters nivå, altså 50 meter over de som arbeidet. Han fortsatte nedover, men røyken ble for tykk. Han snudde og løp opp for å varsle om mulig brann. På 128,5 meters dekket fant han en brannvarsler og utløste den. Klokken var da 21.35. Et minutt etter, klokken 21.36, ble det meldt om brann over høyttaleranlegget.

Tre minutter etter at den første brannalarmen hadde gått, ble en ny alarm utløst fra kjellerdekk (CD14). En person hadde observert røyk og utløste alarmen. Det viste seg at røyken kom fra brannen i skaftet og hadde spredd seg gjennom avtrekkskanalen. At to alarmer gikk nesten samtidig førte til en del forvirring og hemmet den første innsatsen på det virkelige brannstedet.

Alvorlige feil og mangler

Utstyret var heller ikke slik prosedyrene tilsa. Brannslanger på trommel var på plass, men under varmt arbeid skulle deler av slangen være tatt løs fra trommelen og klargjort til bruk. Dette var ikke gjort. Det var to slanger, en med sjøvann og en med lettvann som danner brannhemmende skum. Tilførelsen av lettvannet var avstengt med ventil – sannsynligvis på grunn av en lekkasje. Ventilen hadde ikke vært vanskelig å åpne, men det var ikke gjort. Flyttbare brannslukkingsapparat var plassert ut, men det var indikasjoner på at de var tomme. Det fantes et halon slukkingsanlegg i kontrollrommet på 55 metersdekket, men det var ikke blitt utløst.

Da brannfolkene gikk ned i skaftet ble de møtt av en intens varme. Først klokken 22.50 – en time og femten minutter etter at brannen startet – ble deluge- og sprinkelanlegget åpnet. Det hadde virkning på 49, 5 meter, men ikke på 55 metersdekket hvor det var utkoblet. Etter at det hadde virket i 20 minutter var brannen i det vesentlige slukket og brannmannskapet tok seg ned. Brannvakten ble funnet på dekket hvor brannen startet, mens to av de omkomne ble funnet i heisen som hadde stoppet mellom 55 meters- og 61 metersdekket. Kontrollromsoperatøren ble funnet på dekket utenfor kontrollrommet, mens den siste lå inne i kontrollrommet. Alle var tilsølt med sot, men ingen var forbrent.

Svikt i flere ledd

Stavanger Aftenblad meldte 27. februar 1978 at brannen ikke ble varslet av de avanserte varslingssystemene som var om bord på plattformen. «Under spesielle typer arbeid i skaftet, må noen av varslingsanleggene sjaltes ut. Disse systemene aktiveres nemlig av for eksempel sveising, og de sjaltes ut for å unngå konstante alarmer,» sa sivilingeniør Jan Isaksen i Statoil. Manuelle brannmeldere var installert. Disse var ikke løst ut. Varsleren på 49,5 meters dekket var plassert ved trappen, hvor brannen var på det mest intense. Alarmen på 55 metersdekket ble utløst, men på grunn av at detektorsystemet var utkoblet ble ikke brannalarmen mottatt på hovedkontrollrommet.

Plattformledelsen varslet ikke Hovedredningssentralen på Sola om brannen før etter at den var under kontroll. I ettertid ble Mobil skarpt kritisert for ikke å ha varslet hovedredningssentralen på Sola. Mobil mente det var tidlig nok å melde brannen klokken 23.50, over to timer etter at alarmen gikk, for først da hadde de oversikt over situasjonen. De tok ikke høyde for at det kunne ha utviklet seg en kjempekatastrofe. Hvis så hadde skjedd, ville det ikke vært beredskap klar utenfra.

Redningssentralen fanget opp meldinger om brannen selv via radiokommunikasjon mellom Statfjord A og andre plattformer på britisk side. VG meldte 25. februar 1978 at «Politimester Oscar Wergeland Falck ser meget alvorlig på det forhold at Mobil ikke varslet hovedredningssentralen på Sola om brannulykken på Statfjordplattformen.»

Ingen vet sikkert hva som skjedde i skaftet før og under brannen, men undersøkelseskommisjonen antok at slanger for acetylen brukt under sveisearbeidet ble skadet og det oppsto en lekkasje med påfølgende antennelse av acetylen. Slangeendene ble rettet mot overflaten i ringkammeret. Acetylenflammen antente dieseloljen som fløt like under trebordene arbeiderne sto på. Herfra utviklet det seg et svært intenst brannforløp med tykk røyk som dekket både vegger og gjenstander med et tykt sotlag. Grunnen til at heisen hadde stoppet var et sotbelegg på kontaktpunktene. Varmen der flammene var sterkest var intens, men ingen av de fem omkomne var alvorlig forbrent. De døde av en kombinasjon av kulldioksidforgiftning og surstoffmangel.

Arbeidsmiljøloven brukt for første gang

Riksadvokaten traff 24. april 1979 beslutningen om at det skulle «utferdiges forelegg mot oljeselskapet Mobil Exploration Norway Inc (Mobil) for overtredelser av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. av 5. februar 1977 (arbeidsmiljøloven).» Operatørselskapets arbeidsledelse var ikke i overenstemmelse med Arbeidsmiljølovens intensjoner og bestemmelser og dermed en medvirkende årsak til ulykken. Mobil som operatør hadde hovedansvaret for sikkerhet på Statfjord A. Det ble ikke reagert strafferettslig hverken mot enkeltpersoner eller mot Brownaker.

Arbeidsmiljøloven av 1977
§ 8. Arbeidsplassen.
1. Arbeidsplassen skal innrettes slik at arbeidsmiljøet blir fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd.
g. at brann- og eksplosjonsfare forebygges, og at det er tilstrekkelige rømningsveier i tilfelle brann, eksplosjon og andre ulykker
§ 14. Arbeidsgiverens plikter
i. sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig

Det var første gang et selskap ble dømt etter arbeidsmiljøloven. Det nye i loven som trådte i kraft i 1977 var at påtalemyndigheten bare måtte bevise et objektivt ansvar og trengte ikke bevise personlige lovbrudd for å dømme et selskap. Mobil ble dømt etter § 8 punkt 1 og § 14 punkt i og påtalemyndighetene ila Mobil som operatør en bot på 1 million kroner. Dette var den største boten til da ilagt i Norge. Overtredelsene gjaldt krav om innretting av en sikker arbeidsplass for arbeidstakerne og dels forsømmelse med hensyn til informasjon og instruks av arbeidstakerne om de særlige faremomenter som var forbundet med arbeidet i utstyrsskaftet.

Mobil brukte tid på å bestemme seg for hva de skulle gjøre med boten. Selskapets toppledelse i New York mente det var uholdbart at det var selskapet som helhet som ble siktet og ikke enkeltpersoner. De mente at det med over 100 mann om bord og mange underleverandører ville det være praktisk umulig for en operatør å vite om forskriftene ble fulgt. De måtte kunne stole på enkeltpersoner.

Etter flere utsettelser foreslo likevel Mobil Exploration Norway overfor toppledelsen i New York at de burde betale boten.

Først 8. juni 1979 vedtok Mobil boten under tvil: «Mobil Exploration Norway har nå informert statsadvokaten i Rogaland, G. Fr. Rieber-Mohn om at selskapet vedtar forelegget på en million kroner under tvil og uten å erkjenne juridisk skyld. […] Mobil har valgt å betale boten fordi selskapet mener at det vil gagne fremdriften av Statfjordutbyggingen at selskapet nå konsentrerer seg om den fremtidige virksomheten.» Mobil bestemte seg også for å betale boten alene og ikke dele den på rettighetshaverne.

I 1980 ga Mobil også billighetserstatning til to av enkene med henholdsvis ett og to barn hver, som mistet sine forsørgere i brannen. De fikk hver utbetalt over en halv million kroner i erstatning fra Mobil og forsikringsselskaper. I tillegg fikk foreldrene til en annen 10.000 kroner i erstatning av Mobil. Alle disse tre var fagorganisert i LO. Det var LO som på vegne av de etterlatte kjørte saken. Familiene til de to siste fikk ingenting.

Kilder:
Nilsen, B., & Eggen, B. (1979). Det brutale oljeeventyret. Oslo: Oktober
Stavanger Politikammers arkiv. Justissaker 1978. Sak 872/78. Statsarkivet i Stavanger.
Arbeiderbladet. 30. april 1979. Jurister skal vurdere boten til Mobil.
Bergens Tidende 27. april 1979. Enkelt-personer ikke ansvarlig.
Stavanger Aftenblad. 27. februar 1978. Brannen oppdaget ved en tilfeldighet.
Stavanger Aftenblad. 9. juni 1979. Mobil vedtok boten uten å føle skyld.
Stavanger Aftenblad. 18. februar 1980. Mobil gir erstatning.
VG. 27. februar 1978. Mobil varslet ikke redningssentralen.