Statfjord-avtaler

Det har blitt inngått avtaler som:

• Delelinjetraktat
• Konsesjoner
• Unitisering
• Statfjordtraktaten
• Bridgingagreement
• Produksjonsbytteavtalen

• Delelinjetraktat

  Avtalehierarkiet starter egentlig med traktaten mellom Storbritannia og Norge som definerer midtlinjen mellom de to land i Nordsjøen. Denne traktaten, som ble inngått i 1965, avklarer hvilke sokkelområder som tilhører hvilket land. Traktaten er forankret i internasjonal rett, slik den framkommer i FNs havrettskonvensjon fra 1958. Denne konvensjonen gir for så vidt flere mulige prinsipper for inndeling av kontinentalsokkelen. Men Norge valgte, da de startet forhandlingene om delelinjer i Nordsjøen i 1963, å basere seg på midtlinjeprinsippet. Det betyr at delelinjen skal trekkes midt mellom kyststatenes grunnlinjer (som definerer kysten). Dette prinsippet gjelder i alle de traktater Norge inngikk om sokkelgrensene i 1965.  For Statfjords del er det bare avtalen med Storbritannia som har betydning.

  Statfjord-avtaler,

  Som en konsekvens av delelinjetraktaten oppsto der en liten pussighet, som hadde konsekvenser for Statfjord-feltet. I 1965 ble delelinjen fastsatt fra grensen mellom Norge og Sverige, mot Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia nord til 61 grader, 20 minutter og 40 sekunder Nord i Nordsjøen. De som trakk opp delelinjen den gang trodde de hadde trukket opp midtlinjen for mange generasjoner framover. Men det skulle altså ikke gå mer enn noen få år før det ble behov for grensedragninger lenger nord.

  Det er for øvrig her en finner opphavet til virksomhet sør og nord for 62. breddegrad. For da Norge i 1965 utlyste områdene i Nordsjøen for petroleumsvirksomhet, trakk de delelinjen uformelt opp til 62. breddegrad, og så en linje langs denne breddegraden inn til land. Dermed hadde en fått en nordlig avgrensing på det en kalte Nordsjøen. Det lå ingen andre motiver i denne grensedragningen enn å ha praktiske inndelinger på blokkene som skulle utlyses, siden hver hele blokk utgjør et areal avgrenset av en ganger en grad på kartet.

  Siden Statfjord i hovedsak ligger nord for 61. breddegrad, fikk denne noe uklare grensen den konsekvens at da britene i 1971 delte ut blokker på britisk sokkel opp mot midtlinjen mot Norge i dette området, unnlot britiske myndigheter å tildele areal helt inn til delelinjen. Det skapte problemer senere.

  Det er for øvrig en liten historisk morsomhet knyttet til grensedragningen på sokkelen. Under havrettsforhandlingene på slutten av 1950-tallet var Norge kun opptatt av å sikre mulighetene for fri ferdsel på havet og klare fiskerigrenser. Derfor tiltrådte Norge ikke havrettskonvensjonen før i 1963. Det var først på 1970-tallet at fiskerigrensene i Nordsjøen kom til å følge midtlinjen. Så før Norge kunne lyse ut muligheter for petroleumsleting, måtte landet ratifisere alle deler av havrettskonvensjonen, erklære norsk suverenitet over sokkelen, og så forhandle grenser i henhold til reglene i konvensjonen.

  Bommet med 13 km
  Da delelinjeavtale mellom Norge og Storbritannia skulle sluttforhandles i 1964, kunne en kartfeil kostet Norge hele Ekofiskfeltet, og dermed milliarder av kroner i oljeinntekter. Kvelden før delelinjeavtalen mellom Norge og Storbritannia skulle sluttforhandles, begynte Sjøkartverkets representant i forhandlingene å lure på om det kunne være noe galt med beregningene som fastsatte grensen mellom de to landene. Han kontaktet geodesiavdelingen i Norges geografiske oppmåling (nåværende Statens Kartverk), som fikk oppgaven å kontrollere. Oppdraget skal ha blitt gitt rett før sluttforhandlingene, og avdelingen måtte jobbe natten gjennom med matematiske formler, ledet av Gunnar Jelstrup, for å kontrollere koordinatene for midtlinjen mellom de to landene.
  – Resultatet ble nesten skremmende: De oppdaget at det sydligste punktet lå nesten 13 kilometer nærmere norsk kyst enn britisk. I tillegg fant de ut at partene hadde brukt feil kart når de skulle beregne midtlinjen, sier tidligere sjefsingeniør i Statens kartverk, Bjørn Geirr Harsson.
  Aftenposten, 15.09.2010

• Konsesjoner

  Da Shell og Esso kom til norske myndigheter høsten 1972 og fortalte at Brent-funnet som nylig var gjort på britisk side muligens strakte seg inn på norsk sokkel, fikk de norske myndighetene ett problem. Slik det norske regelverket omkring petroleumsvirksomheten var utformet, kunne blokker bare deles ut i annonserte konsesjonsrunder. Derfor måtte reglene forandres først. Dette ble gjort tidlig i 1973, og i mars 1973 ble det annonsert at de to blokkene 33/9 og 33/12 skulle tildeles utenom en konsesjonsrunde. Søknadene kom inn i slutten av april 1973, og etter forhandlinger ble den norske konsesjonen tildelt 10. august 1973. Dette var konsesjon nummer 37 på norsk sokkel (PL037). Dermed kunne letingen på norsk side av grenselinjen begynne.

  Statfjord-avtaler,

  På britisk side hadde konsesjonen som dekket det mulige Statfjord-felt blitt tildelt i 1971. Blokk 211/24 (P104), dekket det meste. Men siden den østlige begrensningen av kon-sesjonen ikke falt sammen med delelinjen, måtte det tildeles en ny konsesjon, P293, som dekket den smale korridoren i mellom. Dette ble gjort tidlig i 1974. P293 fikk for øvrig de samme eiere som P104 (Shell og Esso), slik at det ikke var noen interessekonflikter dem imellom. Det eneste som ikke harmonerte var varighetene av konsesjonene på norsk og britisk side, men de var det ingen som så betydningen av i 1973–74.

  Unitisering

  Delelinjetraktaten har noen vage formuleringer om at dersom det er reservoarer som geografisk ligger på begge sider av delelinjen, så skal en søke å komme fram til felles utnyttelse. Det er også slik at det må påvises av det er felles reservoar(er) på begge sider av grenselinjen. Etter at Statfjord var påvist på norsk side i februar 1974 (offentliggjort 26. februar), måtte det påvises ved boring på britisk side at det var samme reservoar. Operatøren der, Conoco UK boret en brønn sommeren og høsten 1974, og resultatet var entydig. Det var et felles reservoar, eller egentlig, flere felles reservoarer.

  Dermed startet det forhandlinger om en felles utvikling og produksjon av feltet. Disse forhandlingene strakk seg gjennom hele 1975, fram til våren 1976. Da ble det oppnådd enighet mellom lisensene om prinsippene i en avtale og felles utnyttelse. Statfjord Unit ble opprettet sommeren 1976 og det første styringskomitemøtet var i september 1976.

  Avtalen ble ikke formelt ferdigforhandlet og signert før i 1979, men utviklingen av Statfjord skjedde samordnet fra juni 1976. Det vil si at det ble opprettet en egen enhet, et interessentskap, hvor de petroleumsførende lag i undergrunnen skulle utvikles og produseres i fellesskap, med en felles operatør. Eierinteressene mellom selskapene skulle fordeles i henhold til eierandelene i de opprinnelige lisenser, multiplisert med fordelings-prosenten av reservene mellom de to land. I 1976 ble det ansett at 88,88 prosent av reservene var på norsk side.

  Det var altså ikke lisensene som ble slått sammen, men reservene nede i undergrunnen. Formelt sett er det den kube som begynner 20 meter over toppen av det øverste reservoaret, brentformasjonen, og som avsluttes 20 meter under bunnen av den det nederste reservoaret, statfjordformasjonen. Det kan muligens virke forvirrende at det finnes sammenfallende feltnavn og formasjonsnavn, men bakgrunnen for det er at formasjonene får navn etter feltet der de først er påvist.

  Avtalen fra 1976 har et greit og enkelt navn: Unitisation and Unit Operating Agreement Statfjord Field Reservoirs in the Norwegian and United Kingdom Continental Shelf, datert 1. juni 1979. Selv om av-talen først ble endelig signert og godkjent i 1979, fikk den virkning fra 1976. Som det står i tittelen er det også en operasjonsavtale, som regulerer hvordan feltet skal bygges ut og drives.

  Statfjord Unit styres av en styringskomité, hvor hver eier har en stemmeandel som sammenfaller med utregnet eierandel i feltet. Det er også bestemt at eierandelen skal regnes med fem desimaler etter komma. For å få et bindende vedtak må minst 70 prosent av eierne stemme for.Det er bare noen få unntak fra stemmeregelen. Det er fordeling av reserver mellom de to land, som krever 100 prosent enighet. Det samme gjelder for andre felters bruk av anleggene på Statfjord, og for nedleggelse av virksomheten. Prosentfordelingen av eierinteres-sene betyr også at eierselskapene bidrar med denne andel av alle investeringer og kostnader og eier tilsvarende prosentandel av den olje og gass som produseres.

  Unitiseringsavtalen har også regler for at fordelingen av verdiene i reservoarene skal kunne vurderes med visse mellomrom. Disse reglene, såkalt redeterminering (se egen artikkel), har ført til flere opprivende konflikter mellom eierne og mellom de to land. Den siste prosess av denne typen ble avsluttet i 1998. Hvis det blir endringer i prosent-splitten, skal alle investeringer og hele reserve-fordelingen redistribueres mellom eierne tilbake til dag null i feltets historie. Siden en i 1998 hadde produsert så store deler av verdiene at en justering ville få veldig dramatiske konsekvenser for den som fikk redusert sin andel, ble en enige om å gjøre fordelingen endelig fra 1998. Da ble det fastslått at 85,46869 prosent av Statfjord er norsk.

  Unitiseringsavtalen ble for øvrig endret og oppdatert en rekke ganger, det er så langt (2009) over 20 endringsavtaler til den opprinnelige avtale. Disse endringene er gjort for å tilpasse avtalen til ting en ikke forutså i 1976. I avtalen er det også fastslått at arbeidsspråket i Statfjord Unit er engelsk (amerikansk). Derfor er alle avtaler skrevet på engelsk (bortsett fra konsesjons-avtalen på norsk side, PL037). All dokumentasjon og rapportering skjer også på engelsk.

  Unitiseringsavtalen har også bestemmelser for hvordan mulige konflikter mellom eierne i interessentskapet skal løses. Den har i tillegg bestemmelser om hvor og hvordan en kan søke bistand dersom ting ikke kan løses. For eierne i Statfjord Unit skal en få hjelp hos de internasjonale handelskammer i kantonet Vaud i Sveits (Lausanne). Det har aldri vært behov for slik bistand.

   

  Begrepet «Unitisere»
  I norsk oljeindustri er ordet «unitisere» etablert som et entydig begrep. Begrepet kan oversettes med «å behandle som en enhet». Begrepet «unitisere» kommer fra amerikansk «unitize». På spørsmål om å bruke dette begrepet på norsk svarte Norsk språkråd i 1991 at dersom unitsere var et etablert ord i fagmiljøet, hadde de ingen innvendinger mot en fortsatt bruk av det. Men på den andre siden mente språkrådet at det ikke var noe i veien for å bruke et mer allment ord som for eksempel enhetsbehandle / enhetsbehandling. Enhet svarer til «unit» og bør derfor være mulig å bruke.
  Trude Meland. Kulturminne Frigg

  Statfjordtraktaten

  Parallelt med unitiseringavtalen ble det også forhandlet en egen traktat for Statfjord. Denne avtalen, The Statfjord Treaty of 1979 between Norway and UK, ble endelig godkjent og ratifisert den 16. oktober 1979. I prinsippet var også den klar i 1976, men ble ikke endelig før like før produksjonsstart i 1979. Det er traktaten som gjør det mulig å produsere Statfjord som en enhet. Det er her en finner bestemmelsene om felles utnyttelse av feltet, selv om det er i to ulike land.

  Hvorfor er felles utvikling og produksjon viktig? Fordi en i de tidligste petroleumstider i USA (og senere i Mexico) hadde opplevd at ved funn av olje og gass så stormet alle mulige andre til og boret og produserte fra naboeiendommer. Det førte til at mange felt ble ødelagt av rovdrift og bare en brøkdel av reservene ble produsert. Ved en samordnet og planlagt utvikling kan en langt større del av verdiene produseres.

  Traktaten har også bestemmelser om hvordan mulige konflikter mellom de to land skal løses. Derfor har det vært mulig å ha en samordnet og fredelig utnyttelse av Statfjord. Mange andre lands myndigheter har undret seg over hvordan dette har vært mulig, og har ønsket å utvikle lignende traktater og avtaler.

  Traktaten slår også fast at virksomheten på feltet skal skje i henhold til norsk lov og norsk regelverk. Dette fordi alle installasjoner er i Norge og drives fra Norge og at operatøren er et norsk selskap. Samtidig med Statfjord-traktaten ble det inngått en traktat til, Murchison-traktaten. Denne traktaten gjør det mulig å produsere murchisonfeltet som en enhet, på samme måte som Statfjord, men med motsatt fortegn. PL037-eierne eide opprinnelig en mindre del, vel 22 prosent av Murchison, som er bygget ut og produseres fra britisk side. Slik er Murchison-traktaten et speilbilde av Statfjord-traktaten.

   Bridging Agreement

  I 1991 ble det som kalles Bridging Agreement inngått. Det er en avtale mellom de britiske og norske eierne av Statfjord Unit (Agreement between P104 (293) and PL037 Groups). Den var ferdig ved årsskiftet 1990–91, men ble ikke signert før 1. juni 1991, samtidig med at en også signerte den første endringsavtalen. Grunnen til forsinkelsen var at en ikke trengte avtalen før, og at første endringsavtale rettet opp en uteglemmelse om releveringspunkter for petroleum fra feltet. Et releveringspunkt er ett eller flere steder hvor noen som leverer olje og gass til Statfjord for prosessering får sine produkter levert for transport videre.

  Hva gjør så Bridging Agreement? Jo, i unitiseringsavtalen er der bestemmelser om at petroleum, som måtte være påvist, og som er i de opprinnelige lisenser på norsk og britisk side skal ha rett til å bruke produksjonsanleggene på de tre statfjordplattformene til sin egenproduksjon, innenfor den ledige prosesskapasitet som måtte være i anleggene.  I PL037 var der allerede før unitiseringen i 1976 påvist to betydelige reservoarer, Statfjord Øst og Statfjord Nord. Derfor ble det skrevet inn bestemmelser i unitiseringsavtalen om hvordan det som kalles for ”non-unit operations” skal kunne foregå. Men for å få utviklet Statfjord Øst og Statfjord Nord måtte det utfyllende bestemmelser til.

  I 1986 begynte arbeidet med utvikling av disse to feltene. For Statfjord Nord var forholdene greie. Hele feltet ligger i PL037, utenfor Statfjord Unit-området. Det siste betyr at de norske eierne av Statfjord, som i sin helhet eier Statfjord Nord, hadde rett til å bruke produksjonsanleggene, dersom det var ledig kapasitet. Selv om dette lå i unitiseringsavtalen, hadde de britiske eierne betenkeligheter, og ønsket å få presisert enkelte ting. Det andre var at Statfjord Øst bare delvis var i PL037, resten var i blokken ved siden av, PL089. De norske statfjordeierne hadde rett til å prosessere halve Statfjord Øst under unitiseringsavtalens bestemmelser, men ikke den delen som var i PL089.

  Det de britiske eierne var bekymret for i 1986–87, og med god grunn, skulle det vise seg, var det som i dagligtale kalles priorteringsreglene. Unitisering-savtalen slår fast at oljen og gassen som produseres fra reservoarene i Statfjord Unit har første rett til bruk av prosess- og skipingsanleggene. Skal en selge produksjonskapasitet til andre, må utenforstående volum nøye seg med andre prioritet, altså den kapasitet som er tilgjengelig når Statfjord Unit har fått sitt.Bridging Agreement slår derfor fast flere ting, nemlig at det er greit at Statfjord-anleggene blir brukt av andre, men bare så lenge at det ikke går ut over Statfjord Units egen produksjon. Eierne av andre felt kan investere i økt prosesskapasitet og få første rett til å bruke denne nye kapasiteten, men Statfjord Unit-eierne må enstemmig være enige om hvor mye kapasitet andre kan tilbys.

  I tillegg slår Briding Agreement fast at en for Statfjord Østs del anser all oljen der som om den blir produsert fra PL037-lisensen. Dermed burde dette være under kontroll. I hvert fall trodde en det i 1991.  Men det var et par kompliserende ting.  Statfjord Øst ble unitisert og Statfjord Øst Unit opprettet i 1991. Dette feltet ble da en annen juridisk enhet enn PL037. Dermed måtte det inngås en egen tilknyttings- og prosessavtale med Statfjord Øst. Men den ble ikke inngått med Statfjord Unit, men med PL037, fordi PL037 hadde gjennom Bridging Agreement rett til å få prosessert hele Statfjord Øst i henhold til de bestemmelser som lå i Statfjords unitiseringsavtale.  Ett lite punkt ble glemt. Statfjord Øst inneholder noe gass, også i den delen som lå i PL037. Oljen fra hele Statfjord Øst var dekket av Bridging Agreement, og hadde dermed andre prioritet, men gassen hadde ingen tenkt på. Da så langt kom at dette måtte avklares, fikk gassen fra den delen av Statfjord Øst som opprinnelig var i PL089, fjerde prioritet for bruk av anleggene på Statfjord. Det høres muligens litt forkjært ut, siden oljen og gassen kommer til Statfjord C i samme rør og blir skilt fra hverandre der, men har ulik rett til bruk av anlegget. I praksis har det fungert greit.

  Statfjord-avtaler,

  Da Statfjord Øst og Statfjord Nord nærmet seg produksjonsstart, var det klart at det langt fra var nok prosesskapasitet på Statfjord C til å ta imot produksjonen fra satellittene.

  Statfjord Øst var beregnet klar for produksjon 1. oktober 1994. Den 30. september 1994 ble det inngått en endringsavtale til Bridging Agreement. Denne endringsavtalen, endring nummer to, er blitt kalt underløftsavtalen. Her kjøpte en seg en rett til å få prosessere opp til 25 000 Sm³/døgn fra satellittene på Statfjord C. De norske eierne av Statfjord Unit reduserte sin produksjon på Statfjord C for å gi satellittene plass. De britiske eierne var ikke villige til å redusere, slik at de fikk sin andel av produksjonen som om ikke satellittene brukte kapasitet. I realiteten fikk de olje fra Statfjord Øst og fra januar 1995 olje fra Statfjord Nord.

  For at satellittene skulle få første prioritet på denne måten, fikk de britiske eierne også en avgift på noen få cent pr. fat olje fra satellittenes eiere. I prinsippet kjøpte de norske eierne seg prosesskapasitet for satellittene.

  På denne måten kunne en produsere satellittene for fullt, uten restriksjoner. Dette var viktig, også fordi satellittene hadde havbunnsbrønner. En hyppig stenging og oppstart av slike brønner, med brønnstrømsoverføring i rørledning på havbunnen, kan føre til isdannelser og blokkering. Slike hydratplugger, som det heter, er meget vanskelige å løse opp. En kan bruke frostveske i rørene, som oftest metanol, men metanolen har den ulempe at den reagerer sammen med gassen, og ødelegger kvaliteten på den gass som eksporteres. Er gassen utenfor de spesifiserte rammer, får en dårligere pris.

  Denne underløftsordningen pågikk i flere år. Det medførte at de britiske eierne reelt hadde fått for mye olje i forhold til det som virkelig ble produsert fra Statfjord Unit. Tilbakebetalingen av det som ble kalt britenes overløft skulle ha begynt sent i 1998, men ble utsatt i fem år, og begynte i 2003. Det tjente de norske eierne grovt på, fordi oljeprisen i 1998 var under ti dollar fatet, mens den etter 2003 var stigende, og var tre-fire ganger så høy.

  Underløftsavtalen er et eksempel på hvordan en kan løse noe som kunne ha blitt problematisk for eierne av satellittene, som hadde investert i utbyggingen av dem, og skulle tjene inn igjen investeringene.

  Produksjonsbytteavtalen

  I 1986 bestemte den nye regjeringen Harlem Brundtland, som noe av det første etter at den overtok, at norsk oljeproduksjon i en periode skulle reduseres med 10 prosent, for å støtte OPEC og få økt oljeprisen. Denne reduksjonen skulle gjelde for Statfjord også, særlig fordi Statfjord var det langt største feltet på norsk sokkel.

  Men britiske myndigheter hadde ingen ønsker om å redusere sin produksjon, og nektet de britiske Statfjord-eierne i å delta i en reduksjon på Statfjord.  Løsningen ble at Statfjord slapp å redusere produksjonen, men at den reduksjon som skulle ha vært på Statfjord ble tatt på Gullfaks i stedet. Det var Statoil som fikk til denne ordningen, og det ble inngått en bytteavtale. Gullfaks skulle få tilbake produksjonen de hadde utsatt i årene etter at de norske tiltakene var avviklet. Først mot slutten av 1990-tallet var mellomværendet oppgjort og avtalen avviklet.

  Bare en liten kuriositet. Da den norske regjeringen i juni 1986 annonserte produksjonsrestriksjonene, steg oljeprisen med 50 cent/fat umiddelbart. Samme dag hadde Statoil en oljelast fra Statfjord klar for avgang. Det ble besluttet å vente med å selge denne lasten til det var avklart hva den norske regjeringen ville forta seg. Lasten ble solgt etter at prisen hadde steget. Med 770 000 fat om bord, tjente en 335 000 dollar ekstra ved å vente. Det var ca. 2,5 million NOK i ekstra fortjeneste på den ene lasten.