Lastebøyene på Statfjord

Stortingsvedtak om Statfjord B og C, historie, Den første planen – Statfjord B

Både i det politiske miljøet og i Statoil, som hadde ansvar for transport av all olje og gass fra Statfjord, var det mange og sterke talsmenn for å transportere oljen i rørledning til land i Norge. Skipstransport ble sett på som en nødvendig mellomløsning inntil ledningen var på plass. Men transport med skip viste seg å bli rimeligere, også selv om feltet fikk lengre produksjonstid enn mann hadde trodd. Da Statoil høsten 1974 satte i gang et forprosjekt for å utrede transport av råolje fra Nordsjøen, var lasting til skip på feltet ett av flere alternativ der bøyelasting ikke var prioritert. Den endelige rapporten som ble presentert i november 1975 konkluderte allikevel med at bøyelasting ville være det klart billigste alternativet, men det var stor usikkerhet knyttet til påliteligheten av slike konstruksjoner. Dette ble spesielt omtalt i stortingsmelding nr. 90 1975/76 – i Kapittel 6.2

Mangel på erfaringsdata fra vind- og værforholdene i den nordlige delen av Nordsjøen, ville kunne påvirke feltets lønnsomhet ved at regulariteten i vinterhalvåret når forbruket av olje er størst, ville være begrenset.

Mangel på erfaring med den anbefalte bøyetypen gjorde at Industridepartementet ikke ville godkjenne bruk av lastebøyer for hele feltets levetid.  Samtidig var departementet opptatt av viktigheten av å høste erfaring med denne type bøyer for framtidig bruk, og da spesielt erfaringer knyttet til de klimatiske forholdene i Nordsjøen.  Disse erfaringene ville kunne ha stor betydning for utvikling av mindre oljefelt og for eventuelle funn nord for 62°.

Ifølge stortingsmeldingen var det to bøyer som skulle installeres, og disse fikk en betinget driftstid på fem år.

De to bøyene som ble valgt var av samme type, men med et noe forskjellig design. De skulle i utgangspunktet betjene produksjonen fra hver sin plattform (A og B).

De første flytende lastebøyene på norsk sokkel kom i drift under prøveproduksjonen på Ekofiskfeltet fra sommeren 1971. Disse bøyetypene manglet mye på driftssikkerhet. De kunne bare brukes når det var godt vær og tilgjengeligheten – altså den tiden de kunne brukes til lasting –  var ned mot 40 prosent. På britisk side av delelinjen var man i full gang med å ta i bruk andregenerasjonsbøyer (se illustrasjon). Disse ble populært kalt «Alpen» etter forkortelsen ALP (Articulated Loading Platform).

Statoil skrev en kontrakt med rederiet Einar Rasmussen om transport fra Statfjord på fem år med en mulig opsjon på fem ytterligere år. Første last ble tatt om bord i «Polytraveller» den 4. desember 1979.

Lastebøyene på Statfjord,

Bekymringene knyttet til bøyenes evne til å tåle forholdene viste seg ikke å holde stikk. Historien viser at lastebøyetypen hadde en tilgjengelighet på 99 prosent i sommermånedene og 93 prosent i vintermånedene. Dette positive resultatet bidro til at en tredje bøye ble installert i 1984. Denne var av samme type som B-bøyen og skulle i hovedsak betjene produksjonen fra Statfjord C-plattformen.

Lastebøyene kunne koples til alle de tre Statfjord-plattformene via et rørsystem, og opereres uavhengig av hverandre.

Mens lossingen foregikk var den opprinnelige tanken at oljeskipene skulle forankres i bøyene med stramme fortøyninger, for å unngå kollisjoner mellom skip og bøye. Etter hvert som mannskapene fikk erfaring med disse operasjonene, ble det absolutte kravet om stramme fortøyninger fraveket. Man kunne etter hvert gå over til dynamisk posisjonering (DP), et system som sørger for at et fartøy kan holdes i posisjon uten noen fysisk forankring. Ethvert posisjonsavvik blir registrert av en datamaskin som aktiverer et nødvendig antall propeller for å få fartøyet tilbake i riktig posisjon.

lastebøyer ulike alternativ, illustrasjon, Lastesystemet UKOLS på plass, lastebøyene på statfjord,

Da det ble oppdaget alvorlige sprekker på A-bøyen etter noen års drift, ble det i 1986 bestemt at man skulle ta A-bøyen til land for reparasjon. Det hadde i lengre tid foregått et utviklingsarbeid knyttet til å gjøre lasteoperasjonene enklere og tryggere. Nå ble det foreslått å erstatte A-bøyen med et nytt design – UKOLS ( Ugland- Kongsberg Offshore Loading System) (se illustrasjon) som var klart billigere og som i tillegg ville være tidsbesparende og mindre risikofylt. Det revolusjonerende ved systemet var at tilkoblingen av lasteledningen forgikk via en oppankret undersjøisk bøye. Dette gjorde det mulig å laste opp skipene under enda dårligere værforhold enn før, noe som selvfølgelig også økte tilgjengeligheten.

Utskifting av lastebøye, historie, forsidebilde, lastebøyene på statfjord,

Bare to år seinere var det B-bøyen som viste sprekkdannelser. Også denne gangen valgte man å erstatte en ALP med UKOLS. Statoil fikk avslag på søknaden om å dumpe lastebøyen i den dype Nedstrandsfjorden i Rogaland og lastebøyen måtte tas til land i 1990. Hodet på den store lastebøyen ble løftet av og installert ved Norsk Sikkerhetssenter (Nutec Sotra) der den brukes i forbindelse med sikkerhetsopplæring. Det 185 meter lange stålrøret som utgjorde tårnet på lastebøyen ble slept til Sandnessjøen for opphugging.

C-bøyen har det ikke vært nødvendig å skifte ut. Den fungerte godt helt fram til 2005. Etter den tid har den fungert som reservemulighet ved eventuelle problemer med de to andre bøyene og er planlagt fjernet fra feltet i 2012.

Kilder:
Norge Industridepartementet. (1976). Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjordfeltet og om en samlerørledning for gass (Vol. Nr 90 (1975-76), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet.
MOBIL: Statfjord unit offshore loading study (October 1978)
Lindøe, J., & Stavanger sjøfartsmuseum. (2009). Inn fra havet : Bøyelasternes historie. Stavanger: Wigestrand ; Stavanger sjøfartsmuseum.
NTBtekst 26.07.1989: Statfjord B lastebøye til 400 millioner må skiftes ut.
Statoil: Fjerning og disponering av Statfjord C lastebøye (SPM C) – Forenklet konsekvensutredning, April 2012