Statfjordblokkene tildelt
Tildeling av de norske blokkene ble nå en hastesak i departementet. Hvis det var slik at Brentfeltet strakte seg over på norsk side var det en reell fare for at ikke bare den britiske, men også den norske oljen ble tappet ut fra britisk side. Det var derfor nødvendig med en rask avklaring for at Norge ikke skulle gå glipp av potensielt store inntekter.
Det amerikanske oljeselskapet Chevron var i forhandling med myndighetene om å bli operatør, men ville ikke akseptere de norske betingelsene blant annet om operatørskifte og 50 prosent statlig eierandel samt boring av åtte letebrønner. Departementet sendte tilbudet videre til neste aktuelle kandidat.
Mobil aksepterte myndighetenes vilkår og fikk operatøransvaret med 15 prosent eierandel, mens Statoil fikk opsjon på overtagelse av operatørrollen ti år etter at feltet eventuelt ble erklært drivverdig. Conoco, Esso og Shell fikk 10 prosent hver, mens Amocogruppen kom med i siste liten med 5 prosent.
Norske Saga Petroleum fikk som deltager i Amocogruppen 1,875 prosent av eierrettighetene. De øvrige deltakerne i gruppen med 1,042 prosent hver var Amoco Norway AS, Amerada Hess Norwegian Exploration AS og Texas Eastern Norway AS. Mobil som operatør forpliktet seg til å bore minst 8 letebrønner og så fremt feltet var drivverdig, bygge ut snarest mulig.
Blokkene 33/9 og 33/12 – Statfjordfeltet – ble tildelt 10. august 1973 i produksjonslisens 037. Det ble tidlig klart at Statoil skulle få store eierandeler i feltet, men Statoil ønsket seg helst 100 prosent eierandel og operatøransvaret. Slik gikk det ikke. Industridepartementet foretrakk et solid og kompetent utenlandsk selskap som operatør. Departementet ville ha et selskap som kunne overføre kunnskap og erfaringer til det nystartede norske oljeselskapet gjennom aktiv opplæringsvirksomhet.
Statfjord var den første lisensen hvor Statoil ble tildelt så mye som 50 prosent eierskap, i tillegg til vilkår om at Statoil skulle delta i virksomheten på en slik måte at selskapets ekspertise ble utbygget. Betingelsene som ble oppnådd i forhandlingene om Statfjord representerte et gjennombrudd for norsk statsdeltakelse. Det ble prinsippfestet at staten gjennom Statoil skulle ha rett til 50 prosent deltagelse uten risiko på alle nye lisenser.
Selskapets eierandeler ble gitt med en opsjon som kunne utøves innen ett år etter drivverdighetserklæring. I denne perioden skulle ikke Statoil betale utgifter lisensen hadde og de andre eierne måtte dekke utgifter tilsvarende det doble av egen eierandel. Dersom funnet ikke ble kommersielt drivverdig kunne Statoil erklære at selskapet ville tre ut av deltakelsesavtalen.
En slik type avtale kalles «bæring» eller «carried interest», der letekostnadene blir båret av de andre selskapene. De kunne kreve omkostninger påløpt fram til opsjonen ble utøvd dekket av inntekter fra lisensen.
Kilder
Krohn, M. (1977). Norsk petroleumsutvinning i rettslig belysning. Oslo: Sjørettsfondet: 62
Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 144-145
Stavanger Aftenblad. (1973. 10. august). Fire prøvehull i hver av de to Brent-blokkene.
Wentzel, T. (2008). Fra Forsiktighet Til Fornorsking Av Oljevirksomheten. En Studie Av Konsesjonstildelingene Mellom 1965-1985: 47-52.