Klikk deg gjennom bildekarusellen under oppslagsbildet.
Den viser utviklingen av Statfjord-området fra år til år.

Norwegian Contractors (NC) startet opp arbeidet med Statfjord C, 10. november 1980, før kontrakten var underskrevet. Spuntveggen skulle settes på ny, og håpet var å være ferdig til 1. desember. Det ble sendt ut advarsel til skipsfarten i Gandsfjorden. NC tok sjansen på oppstart for egen regning for å gi arbeid til mannskap de ønsket å beholde.

Statfjord B er en integrert plattform med boring, produksjon og boligkvarter som står på 145 meters vanndyp i søndre del av Statfjordfeltet. Den er en plattform med Condeep betongunderstell med fire betongskaft, bygget av Norwegian Contractors, og ståldekk sammenstilt og utrustet av Moss Rosenberg Verft.

I 1976 og 1977 ble det gjort to funn henholdsvis 5 og 22 km nordøst og nord for der hvor Statfjord C ligger i dag. Disse satellittfeltene som var langt mindre enn Statfjord, men likevel langt fra ubetydelige av størrelse, ble godkjent utbygd med havbunnsbrønner av Stortinget 11. desember 1990.

I august 1987 sendte Saga Petroleum, på vegne av partnerne i lisens 057 og 089, en plan for utbygging og drift av Snorrefeltet til Olje- og energidepartementet. For å oppnå kostnadsbesparelser skulle oljen bli sluttprosessert, lagret og lastet på Statfjordfeltet. Den foreslåtte plattformen skulle ha prosessanlegg for å kunne stabilisere olje og gass ved å senke trykk og temperatur på brønnstrømmen. Gassen som var innblandet i oljen fra Snorre skulle selges til Statfjordgruppen som drivstoff og for å erstatte reduksjonen fra Statfjordfeltets egen gassproduksjon.

Statfjord satellitter er en samlebetegnelse på tre ulike reservoarer som har hatt hver sin utbyggingsløsning. Statfjord Øst og Nord ble bygget som ett prosjekt, mens Nordflanken betraktes som en del av Statfjord hovedlisens. Det siste reservoaret er Sygna som omfattes av de samme lisensene som Statfjord Øst. Totalt bidrar satelittfeltene med omtrent 15 prosent økning i reserver.

Statfjordfeltets reservoarer ligger på mellom 2 330 og 2 830 meters dyp og er seks kilometer bredt og 24 kilometer langt. Det består av to store og et mindre reservoar; Brentgruppen, Dunlingruppen og Statfjordformasjonen. Øverst ligger Brent som er det største med 75 prosent av de opprinnelige reservene.

Statfjord C er en integrert plattform som ligger 5,5 kilometer nord for Statfjord A. Den er bygget som en tilnærmet kopi av Statfjord B og er derfor en integrert plattform som har Condeep betongunderstell med fire betongskaft. Betongdelen ble bygget av Norwegian Contractors i Hinnavågen i Stavanger, og ståldekket av Moss Rosenberg Verft på Buøy i Stavanger. Statfjord C startet produksjon den 2. juli 1985.

Utbyggingen av Statfjordfeltet var så godt som ferdig og skulle markeres gjennom dåpen av Statfjord C i 1984 med kronprinsesse Sonja som den stolte gudmor.

Forsommeren 1978 satte eierne av Statfjordlisensen ned en arbeidsgruppe som skulle vurdere mulige utbyggingsalternativer for Statfjord C. Studien var ferdig i 1979 med den konklusjon at ingen av alternativene ga en økonomisk akseptabel løsning.

Da Statfjord B kom ut på feltet 6. august 1981 var 96 prosent av byggingen ferdigstilt.

Statfjord B startet reisen fra Vats hvor den var satt sammen, ut til arbeidsstedet på Statfjordfeltet natt til 1. august 1981. Verdens største slep seilte stille gjennom nattemørke og regnbyger.

I Stavanger var det disig og overskyet, men i Vats skinte solen på den blanke fjorden. 60 dåpsgjester hadde blitt fraktet med båt fra Stavanger til Vats tidlig om morgenen 17. juni 1981. Statfjord B skulle døpes.

Siste vaier har gått! Signalet for start av slepet av betongunderstellet til Statfjord B ble gitt syv minutter over syv om morgenen den 24. februar 1981, en time før planen.

Lastebøyen til Statfjord B skulle bygges av Akergruppen ved Tangen Verft i Kragerø og Vindholmen i Arendal. Begge verftene hadde erfaring med plattformbygging. Vindholmen hadde bygget dekket til Beryl A-plattformen for Mobil og både i Kragerø og i Arendal hadde de bygget moduler for både Phillips og Mobil.

Moss Rosenberg Verft i Stavanger hadde fått det største industrioppdraget til da tildelt i Norge da det ble klart at de skulle bygge dekket til Statfjord B, samt utruste skaftene til betongunderstellet.